De siste to søndagene har TV2-seere fått et ærlig innblikk i hvordan hverdagen til pårørende av rusavhengige ofte er. Sammen med Petter Uteligger har seerne kommet tett på to familier, som er foreldre og søsken til en rusavhengig.
Dokumentarene viser blant annet hvordan mor og far står for alle helse- og omsorgstjenester til sitt barn. Hverdagen dreier seg om datterens/sønnens situasjon, til enhver tid. Det blir vanskelig å komme seg på jobb eller planlegge dagen. De står opp midt på natten. De setter livet på vent for å følge opp sitt voksne barn.
Historiene er dessverre ikke unike, og de står i grell kontrast til politiske målsettinger. I stortingsmeldingen Morgendagens omsorg står det at «Pårørende skal ikke oppleve seg tvunget inn i en rolle som omsorgsperson eller til å påta seg omfattende omsorgsoppgaver fordi det offentlige tjenestetilbudet blir utilstrekkelig».
Regjeringen anerkjenner i Opptrappingsplanen for rusfeltet at pårørende er en ressurs, men det hjelper lite når samarbeid og oppfølging utestår. Vi i Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS) snakker med pårørende hver dag. Realiteten er at mange pårørende opplever at de er usynliggjort og tvunget inn i en rolle som helse- og omsorgspersonell.
LMS ser de alvorlige resultatene av offentlig unnfallenhet. I mangel på forsvarlige offentlige tjenester, drifter pårørende private avrusingsavdelinger og bo- og omsorgsenheter i egne hjem. De er ambulante tjenester og opererer som akutte team. De jobber i turnus, men tar alle skiftene selv. I tillegg er de saksbehandlere og bank når det er behov for lån og søknader. Arbeidsmiljøloven gjelder ikke i pårørende-eide tiltak. Det stilles ingen krav til pårørendes arbeidsmiljø. De får ikke betalt og dekker driftsutgiftene selv. De har heller ikke muligheten til å avspasere. Ferie kan de se langt etter. Er det rart at pårørende til rusavhengige er overrepresentert i sykefraværsstatistikken og uføretrygdes i større omfang enn normalbefolkningen?
Pårørende til rusavhengige usynligjøres, ikke bare i egenskap av ulønnede helse- og omsorgsarbeidere, men også fordi det offentlige ikke samarbeider med dem. Det er forunderlig at involvering av pårørende til rusavhengige skiller seg i så stor grad fra mange andre pårørendegrupper. Ikke bare gjør de jobben for det offentlige. De involveres heller ikke i planleggingen og gjennomføringen av offentlige helse- og omsorgstjenester. De blir ikke spurt om hva som kan være til god hjelp for den syke eller hvilke faresignaler tjenesteyter må vite om. Pårørende blir heller ikke spurt om hvordan de har det selv, eller på hvilken måte de kan makte å involvere seg, uten at det går på bekostning av egen helse eller andre nærståendes behov for trygghet og omsorg.
Følgene beskrivelse i Morgendagens omsorg passer dessverre svært godt; «Familieomsorgen er den usynlige omsorgen. Den registreres knapt i saksbehandling, statistikk eller utredninger om helse- og omsorgsressurs».
I Opptrappingsplanen understreker regjeringen at det er viktig «å anerkjenne pårørende som en viktig ressurs både for brukeren og for helse- og omsorgstjenestene.». Her er det uløste oppgaver både kommuner og staten gjør klokt i å prioritere. Det anslås at pårørendes innsats i helse- og omsorgssektoren nesten er på størrelse med den offentlige innsatsen målt i antall årsverk i omsorgstjenesten. Det betyr at uten pårørendes tjenester ville helse- og sosialbudsjettene i kommunene måtte bortimot fordobles; og det bare for å opprettholde dagens altfor lave nivå.
Pårørende vil gjerne fortsette å bistå, men da som likeverdig samarbeidspartnere. De vil gjerne ha en rolle, men da uten at hele livet går i stå. Pårørende gjør en helt nødvendig innsats. Derfor vil det, i tillegg til det medmenneskelige, være samfunnsøkonomisk lønnsomt å involvere pårørende og gi tilstrekkelig avlastning. Dette kan redusere sjansen for at pårørende blir langtidssyke og marginalisert.
Vi vet mye om hvordan kommune og stat kan drive godt forebyggende pårørendearbeid og ikke minst, forbedre tjenestetilbudet til rus- og psykisk syke pasienter og brukere. LMS har sammen med Barn av rusmisbrukere (BAR) utarbeidet 10 anbefalinger til tjenesteytere på Kommunetorget.no.
Det handler om samarbeid; snakk med pårørende som tar kontakt. Pårørende sitter inne med viktig informasjon om den rusavhengige. De vet hva som har vært god oppfølgning før. De vet hvilke faresignaler tjenesteytere bør ta på alvor. Vis støtte; mange pårørende glemmer seg selv og egne behov for å redde sine kjære. Mange opplever psykisk og fysisk vold. Det kan være trusler om selvmord, det kan være trusler fra pengeinnkrevere eller politirazziaer. Tjenesteytere må vise at de bryr seg og at de ser hele familien. Da øker sjansen for at pårørendes liv blir lettere og tjenesteytere kan gjøre en bedre jobb for den rusavhengige.
Ved å involvere pårørende og sørge for tilstrekkelig avlasting, kan omsorg- og helsetjenesten inkludere den rusavhengige sitt nettverk i tjenestene de er ansvarlig for − og det helt gratis.