ANNONSE
benk-siri

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

På det jevne

I den praktiske politikken er likhet og deling viktigere enn Lik og Del.

«It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us».

(«A tale of two cities», Charles Dickens)

Selv om Frp-leder Siv Jensen har sagt at den norske modellen står i veien for det norske folk, er det ganske bred politisk enighet om vi har organisert samfunnet vårt på en god måte. Det er ikke så mange år siden vi kunne høre talspersoner fra Høyre si at det egentlig er bra med forskjeller. Et samfunn med for mye økonomisk likhet kunne stå i fare for å hindre konkurranse og dermed skape stagnasjon. Slik snakker ikke Høyre-folk lenger. I alle fall ikke høyt. Statsminister Erna Solberg har kamp mot forskjeller som en viktig sak i denne valgkampen.

Fra neste uke kommer Dagsavisens to journalister Jens Marius Sæther og Vilde Blix Huseby til å rulle ut en lang og grundig serie om forskjellene i Norge. Uten å komme med for mange spoilere, kan vi røpe allerede nå at forskjellene øker. Det har de gjort lenge. Hva blir konsekvensene dersom denne utviklingen får fortsette? Og hva kan vi gjøre for å hindre det?

Denne uka har det vært mye oppmerksomhet rundt dem som befinner seg i den ene ytterkanten av Forskjells-Norge. Menneskene som omtaler seg selv som en pariakaste, og som forsøker å appellere til vår medfølelse og forståelse for den vanskelige situasjonen de er havnet i bare fordi de kommer fra en belastet familie. Helt uforskyldt, for arv kommer jo enten man vil eller ei, når man fødes naken, tannløs og forsvarsløs inn i dette livet. Hva vet vel vi om hvilke blytunge byrder som følger med en milliardformue og enorme, spektakulære eiendommer innen alle tenkelige og utenkelige kategorier?

Det er ikke så rart at rikingenes sutring skaper enorm indignasjon blant vanlige folk. Det er provoserende når Olav Thon sier at den største ulykken i livet er å arve mye penger, når Stein Erik Hagen sier at å være rik er blitt et skjellsord eller når John Fredriksen klager over at generelt sett er det å være født med for mye penger en slags straff. Cry me a river.

Støyen fra landets pengebinger har ofte en tendens til å overdøve de mer trauste og grå, men minst like viktige delene av forskjellsdebatten. I et samfunn med store forskjeller vil man ikke bare snuble borti dem som har så altfor mye. Vi finner også de som har så altfor lite. En debatt som overser det faktumet, blir fort ganske hul.

Den blåblå regjeringen har kuttet barnetillegget for uføre. For noen familier der kronisk sykdom og et slitsomt yrkesliv har gjort mamma eller pappa ufør, betyr dette et kutt i inntektene på 20.000 til 30.000 kroner i året. Dette er kutt som skjærer inn i en allerede skviset familieøkonomi. Regjeringen sparte noen titalls millioner på tiltaket. Nesten 400 familier ble rammet. Jeg har ikke registrert at en eneste en av dem har fått forsiden i Dagens Næringsliv for å si at «Nav-er» er et skjellsord eller at det å være født med for lite penger er en slags straff. De som har kjent på de hardeste kuttene har bare mellom tusen og to tusen kroner å leve for i måneden når faste utgifter er betalt. Det går ikke. Antallet fattige barn i Norge er i ferd med å passere 100.000.

Det skal lønne seg å jobbe. Arbeidslinja har vært et viktig premiss for norsk velferdspolitikk i årtier. Prinsippet er godt. Men det oppstår et problem når likhetspolitikken for dem i jobb svikter. Når den norske modellen som har gitt oss et egalitært arbeidsliv begynner å vakle. Når over 15.000 av dem som mottar sosialhjelp oppgir at de har en del- eller heltidsjobb, er også vi i ferd med å få en klasse av working poor, et prekariat som ikke får hjulene til å gå rundt selv om de arbeider. Da vil arbeidslinja kunne føre til at trygdeytelsene presses til det uforsvarlige. Da har vi ikke bare folk som sitter nederst ved bordet og folk som ikke får sitte ved bordet i det hele tatt. Vi har folk som ikke kommer inn i stua en gang.

Vi er ikke der riktig ennå. Men vi er på vei dit – i mange bransjer er organisasjonsgraden lav og lønna ikke til å leve av. Den norske modellen er som modeller flest. Den tar lang tid å bygge opp og kort tid å rive ned. Og den krever kontinuerlig vedlikehold i form av god fordelingspolitikk, et organisert arbeidsliv og et velfungerende velferdstilbud.

De siste årene, kanskje spesielt etter at boka «The spirit level» kom i 2011 og Thomas Piketty fulgte opp med «Kapital i det 21. århundre» to år senere, har forskjellsdebatten beveget seg fra det moralske til det praktiske planet. Det er nærmest konsensus nå om at et samfunn med små forskjeller er av det gode – for alle. Det er likheten i et land, mer enn landets rikdom, som avgjør hvordan det skårer på så å si samtlige indikatorer. Dette gjelder alle samfunnslag. Både de som er nederst og de som er øverst har det verre i land med stor ulikhet enn land med stor likhet.

Hvis vi vil hjelpe Stein Erik Hagen, Olav Thon og John Fredriksen til et bedre, sunnere, tryggere og lykkeligere liv, er det viktigste vi kan gjøre for dem å fortsette å jobbe for et Norge med små forskjeller og god fordeling – ikke å gi dem enda flere skatelettelser. Det har verken de eller samfunnet godt av.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!