Det å bringe barn inn i denne verden skal være noe av det lykkeligste mange av oss kan oppleve. Det er det også for de aller fleste. En familieforøkelse har naturligvis innvirkning på hverdagen, og lenge ble vordende foreldre påført unødvendig stress så altfor tidlig. De måtte nemlig bekymre seg for om fødselen skulle inntreffe på det politikerne hadde definert som riktig side av månedsskiftet august/september.
En liten strek i kalenderen bestemte om mor og far kunne se fram mot en høst med en sikker barnehageplass eller et år hvor uvisshet, ulønnet permisjon, ad-hoc dagmamma og usikkerhet ville overskygge den ellers lykkelige perioden som nybakte foreldre. Slik var situasjonen mange steder i landet og så altfor lenge realiteten her i Oslo.
Heldigvis har de som mente at barnehageordningen måtte tilpasses barna og deres foreldre etter hvert gjort seg tilkjenne i de aller fleste partier. Den tilsynelatende vilkårlige grensen ble oppfattet som urettferdig, men vi måtte vente til juni i år før en lovendring endelig fikk materialisert seg. Et enstemmig storting utvidet da retten til barnehageplass til også å gjelde de født i september og oktober. Utvilsomt et viktig skritt i riktig retning.
Debatten om barnehagene og datogrensen har pågått lenge, og valgkampen i fjor høst var intet unntak. Mens regjeringen varslet lovendringen var en kommende byråd i Oslo utålmodig og ville gjøre mer enda før. Dette gjentok hun fra byrådskontoret i februar og sa samtidig at det skulle gyves løs på oppgaven om å gi alle barn barnehageplass uansett når på året de var født.
Dessverre viste Dagsavisens forside 20. juli at virkeligheten ble en helt annen da fellesferien var godt i gang og høsten etter hvert nærmet seg. Mange hundre barn og deres foreldre hadde blitt bedt om å søke plass fra august, men sto uten både en plass og et konkret svar. Da sommeren var på sitt varmest og folk over hele landet nøt den, satt disse foreldrene fylt av skuffelse og i uvisshet om hva høsten ville bringe. Som om det ikke var nok fortalte flere at eneste alternativ var å gå ut i ulønnet permisjon.
Da den ansvarlige byråden fikk anledning til å svare for sine lovnader var det lite å spore av tidligere festtaler. Bortforklaringene vekslet mellom å legge skylden på bydelene og å unnskylde seg med at det aldri var blitt formelt garantert plass. Det faktum at byråden hadde både åpnet opp for oppstart i august og oppfordret foreldrene til å søke om det var beleilig nok glemt.
Forsøket på å lempe skylden over på bydels-administrasjonen oppfatter jeg som spesielt urimelig. Som bydelspolitiker på Nordstrand har jeg opplevd en administrasjon som samvittighetsfullt gjør sitt beste for alle bydelens barnehagebarn innenfor de rammene som byrådet gir dem. Det eneste byrådet foretok seg overfor bydelene i påvente av høstens opptak var å sende ut informasjonsskriv som beskrev muligheten for å godkjenne barnehager for barn under 1 år. Det ble verken oppfordret til å gjøre det eller fulgt opp på noen annen måte.
Gjennom bydelsutvalget bruker vi lokalpolitikere vår fritid til å følge opp blant annet barnehagesituasjonen som best vi kan. Vi i bydel Nordstrand har utallige ganger sagt klart ifra til byrådet at det er et stort behov for plasser og ytterligere utbygging. Skal vi sammen få på plass en barnehageordning på barnas premisser står i alle fall vi i bydelene klare.
På bakgrunn av dette vil jeg gi byråden noen utforinger og oppforinger for veien videre:
* Det sentraliserte hovedopptaket burde gjennomgås med mål om å unngå at småbarnsforeldre blir sittende gjennom juli i uvisshet, det kan for eksempel gjøres ved å starte opptaket tidligere.
* Gjøre finansieringen av barnehageplasser innsatsbasert. Med overslagsfinansiering er det behovet til barnehagebrukerne som står i sentrum.
* Legge til rette for økt utbygging av barnehager, også private og ideelle. Lytt til og benytt den lokalkunnskapen som ligger i Oslos 15 bydelsutvalg på dette feltet.