Debatt

Overraskende fra Agenda

Agendas policynotat bidrar til å forsterke et syn på at vi allerede er et segregert samfunn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Halla Bjørk Holmarsdottir, Hein Lindquist og Vibeke Solbue, lærerutdannere, utdannings- og mangfoldsforskere v/HIB, HiOA og HSN.

Vi viser til Agendas «policynotat» om integrering lansert 10. august, med bred omtale i mediene. Det er viktig å ha høye ambisjoner for å forbedre integreringsarbeidet i Norge, selv om vi vet at det allerede gjøres en god jobb sammenlignet med andre skandinaviske land og EU-land.

Ved første øyekast og gjennom medienes omtale kan det virke som om det er bred politisk enighet om perspektivene, premissene og forslagene i notatet. Samtidig vet vi at det finnes mange ulike syn innenfor hvert av de politiske partiene, og at enkelte av de omdiskuterte forslagene sågar hadde blitt nedstemt på noen partiers landsmøter. Det gjelder f.eks. «hindring av barnehijab».

Vi skal ikke underslå at noen av forslagene i notatet er konstruktive, og heller ikke at de aller fleste av dem er selvsagte og allerede foreslått av andre, f.eks. bosetting av flyktninger eller kampen mot ekstremisme. Problemforståelse og tiltakene er også i samsvar med eller direkte hentet fra offentlige meldinger. En tankesmies viktigste oppgave må være å prøve ut nye ideer, se eksisterende forskning i et nytt perspektiv og bidra til offentlig diskusjon som er nytenkende.

Men de konkrete eksemplene som gis er om muslimer og spesielt muslimske kvinner og/eller barn. Dette medfører at notatet bidrar til å forsterke et syn på at vi allerede er et segregert samfunn. Vi anser dette å inngå i en vestlig kontekst hvor det har blitt mer og mer normalisert å snakke om «de andre» ved å utpeke én syndebukk, nemlig konservative muslimer, istedenfor å nærme seg problemstillinger fra et prinsipielt grunnlag. At representanter for sentrum-venstre gjør dette, er overraskende og bekymringsfullt. At mediene har valgt å fokusere særlig på dette istedenfor mange av de mindre overraskende og gode forslagene, er heller ikke rart med tanke på hva som selger.

Det sies mye fint om individuelle rettigheter, felles verdier og mangfold i policynotatet. «Vektlegging på likheter bør være rådende», mens det på neste side står at «respekt for ulikhet og forskjellighet kan gi elevene trygghet i møte med det mangfoldige samfunnet Norge er». Så, litt over halvveis i notatet, kommer det plutselig retoriske grep som «maskering» og «såkalt niqab» (når niqab faktisk er et religiøst plagg). Det tas til orde for at niqab i skolen skal være forbudt på grunn av identifikasjon, akkurat som om læreren ikke vet hvem den eleven som bruker niqab er? Og det leites med lys og lykte for å finne eksempler hvor niqab har vært i veien, f.eks. i møtet med Nav. I gitte eksempel er det grunn til å undre seg over hvilken dialog som har funnet sted mellom niqabkledd kvinne og Nav-ansatt som krevde identifisering.

For ordens skyld har vi aldri vært vitne til at noen elever eller lærere har brukt niqab i skolen. Og det er dette vi mener er bekymringsfullt: At et policynotat om integrering måtte nevne slike eksempler og få situasjonen til å framstå som prekær. Jo mer politikere og mediene setter søkelyset på et så marginalt problem som overhodet mulig – på grensen til et ikke-problem i skoler og barnehager – jo mer framstår det som et faktisk problem som må løses. Her gjør utvalget egentlig «problemet» en bjørnetjeneste.

Enda mer uforståelig er påstanden om at hijab i barneskolen er uønsket og bør hindres gjennom nasjonale retningslinjer. Selv om vi legger godviljen til, kan ikke dette være noe annet enn et forbudsforslag uten å nevne ordet forbud. Det er merkelig hvordan sentrum-venstre peker ut ett religiøst symbol tilhørende en muslimsk minoritet, istedenfor alle religiøse symboler dersom religiøse symboler i seg selv oppfattes som et problem. Det ville kanskje falt Kristelig Folkeparti tungt for brystet?

Når det gjelder hijab, er det ingenting som tilsier at jenter med hijab ikke integreres godt i det norske samfunnet. Tvert imot, det er mange eksempler på at disse jentene integreres godt og er gode forbilder.

Det foreslås å begrense tilbudet av religiøse privatskoler «som kan virke segregerende». Det er så vidt vi vet ikke noen religiøse privatskoler som i dag virker segregerende, altså hvor kun elever tilhørende én religion eller ett bestemt kjønn blir tatt opp. Paradoksalt nok vil det bli en økning av private religiøse skoler, særlig muslimske, når det hele tiden blir hindringer for noen i den minoriteten å utøve sin tro.

Det foreslås å «styrke formidlingen av felles verdier i skolen», uten at det sies hva dette betyr. Verdier som nevnes tidligere i notatet, så som menneskerettigheter, likestilling, demokratisk medborgerskap m.m. er verdier som allerede er styrket og vil i tida framover ha en sentral plass, både som følge av Ludvigsen-utvalgets anbefaler og endringer som allerede har funnet sted i reformer.

I skoledelen av policynotatet er det hevet over enhver tvil at det er den muslimske minoriteten som oppleves som et problem. Her er det ikke snakk om en prinsipiell diskusjon av samtlige religiøse symboler, tradisjoner og ritualer, og heller ikke andre trossamfunn.

Til slutt vil vi nevne at utvalget hadde styrket sin troverdighet, sine perspektiver og forslag til løsninger gjennom å inkludere minoriteter i utvalget. Slik utvalget ser ut nå, er det svært lite representativt for det mangfoldet som faktisk eksisterer blant politiske partier, organisasjoner og næringsliv. Dersom utvalget hadde trukket inn andre marginaliserte grupper også, så som utenforskap blant tatere/romani-folket og jøders posisjon i det norske samfunnet, hadde årsaks- og tiltaksforståelser sett noe annerledes ut.

Hvordan ville vi reagert om et policynotat for likestilling mellom menn og kvinner ble utarbeidet uten at en eneste kvinne satt i utvalget?

Mer fra: Debatt