28 år etter stortingsvedtaket har fortsatt ingen norske byer sammenhengende sykkelvegnett.

Faktorer for og imot at det med offentlig myndighet (tvang) blir tilrettelagtfor hverdagssykling/transportsykling (for en fart på 20-30 km/t) i byer og tettsteder.

Stortinget vedtok i 1977 Vegplan II: 72 byer og tettsteder skulle ha sammenhengende sykkelvegnett innen 1985.

28 år seinere har ingen norske byer eller tettsteder sammenhengende sykkelvegnett.

Oslo har siden 1970 vedtatt fem sykkelplaner, og ingen av dem er gjennomført. Oslo har ennå ikke et gjennomgående sykkelvegnett.

Våren 2013 vedtok regjeringa å bevilge 6.9 milliarder til sykkelveger, sykkeltiltak som neppe noen kommune vil gå med på å bygge sammenhengende. Regjeringas nye 2013-plan er en kopi av den ikke gjennomførte 1977-planen.

Faktorer som hindrer økt sykkelbruk — og hindrer tilfredsstillende tilrettelegging av sykkelveganlegg

1.- fravær av kultur/tradisjoner i Norge for hverdagssykling  (sykling til praktiske gjøremål) — derfor heller ikke tilstrekkelig politisk interesse og press
2.- fortsatt et fattigdomssymbol , eller «ikke seriøst» nok
3.- sykkel hovedtransportmiddel bare for 6/7- til 16-åringer
4.- klima; regn, vind, snø
5.- geografi, kupert i mange byer, kanskje for mye i Oslo
6.- generelt dårligere folkehelse gjør det enda vanskeligere å få flere til å sykle, og færre ønsker å sykle når de er i så dårlig form
7.- satsinga på «gang- og sykkelveger» er svært ødeleggende. G/s-veger er langstrakte leikeplasser for barn og lufteområder for løsbikkjer eller bikkjer i lange bånd som «fanger» syklistene. G/s egner seg ikke for rask sykling. Gang- og sykkelveger må skrinlegges, skille mellom gangveger og sykkelfelt
8.- sykkelfelt i by brukes av alle bilister som både kort- og langtidsparkering (bortsett fra firma Ringnes) — og politiet godtar det
9.- Oslo trafikkpoliti er sterkt mot sykkelbruk og  tilrettelegging (årelang kamp mot envegskjøring, ignorering av parkering i sykkelfelt og jakt på syklister som sykler på rødt slik gående går på rødt)
10.  -Tour de Finance-folka, Birken-trenerne, er mer opptatt av framkommelighet for Porscha si enn generell sykkeltrafikk. Som syklister klarer de seg alltids likevel, offensive, aggressive og dyktige som de er. De er mer motstandere av hverdagssykling enn tilhengere, i beste fall ubevisste.

11. - det at «ut»-partier som KrF og V sier de er for sykling, men ikke gjør noe mer enn andre, svekker sykkelinteressene
12. -for SV og Rødt, ikke mindre «ut-partier»,  er kollektivtrafikk viktigere enn sykkel, særlig når kollektivtrafikk og sykkel, og gåing og sykkel, har motstridende interesser.
13.   - Godordene uten handling virker mot sin hensikt. Godordene om sykling avsløres som falskt gjennom praksis. Verre med godord som ikke menes enn både taushet og nei
14.- tekniske løsninger av sykkelveganlegg har bilen som første prioritet, deretter kollektivtrafikk og før syklister: gående. Dvs at sykkeltiltak planlegges på de andre trafikantgruppenes premisser og behov
15.  - anleggenes konstruksjoner tar ikke hensyn til sykkelens fleksibilitet (kan sykle over alt) — det desidert mest fleksible transportmiddelet av alle
16.  -sykkel er uønsket på buss, trikk og tog
17.  -dødskysset: SLF omfavnes med sympati fra departement, direktorat, partier og politikere; men, som Rudolf Nilsen skreiv: «Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.»

18. -det finnes ingen interesseorganisasjon for sykkel som har forståelse for politiske suksessfaktorer. SLF er en svært svak organisasjon målt som interesseorganisasjon og som politisk aktør. SLF er en org. for sykkelentusiaster, som har stor kunnskap om nytten av sykling, og riktig tilrettelegging, men uten et permanent landsomfattende skolert organisasjonsapparat og tillitsvalgtsjikt. SLF tror at de har en så god sak at alle bare må innse det. «Men inte, nej.»
19.  -SLF har gitt sykkelpris for å smiske seg inn hos kjendiser, ikke for å belønne politiske forkjempere for økt hverdagssykling og fysisk tilrettelegging av anlegg.
20.  -Syklister kan ikke streike, og ikke kan de stanse produktlevering. Da kan de i stedet aksjonere med å stoppe framkommeligheten for andre trafikanter til de får tilstrekkelig respekt og gjennomslag (jf Holmestrand-aksjonene som tvang fram E-18 i tunnel utenom Holmestrand). Spontane trafikkaksjoner er SLFs ubrukte kort.
21. - statlige midler til sykkelanlegg nytter ikke, for kommunene kan gjennom sin planmyndighet nekte ethvert tiltak, og det kan ikke staten overprøve. Denne kommunale vetoretten framhver statsmininster Stoltenberg som et pluss ved vårt demokratiske styresett. Erfaring viser: Det blir ingen gode sammenhengende anlegg uten at staten gjennom lov gis rett til å overstyre kommunene og prioritere sykkelanlegg mot kommunenes motvilje.
22. -Det er vanskelig og umulig med sykkel.  Dessverre ikke som jeg tidligere har hevdet i et mer optimistisk øyeblikk: Vanskelig, men mulig — hvis en bare vil. Det er feil. For ingen vil gå inn for sykkeltiltak på bekostning av andre transporttiltak. Og utviklinga for sykkel er negativ.
- praksis er: nei til sykkel i Norge.Snøskuterkjøring med eksos og støy i friluft, derimot…

Faktorer som fører til tilrettelegging for sykling og sykkelanlegg

- plutselig innfall av godvilje hvis det er penger til overs på budsjettet og ingen protesterer.Penger til overs skjer ofte (vedtatte sykkelanlegg blir ikke gjennomført pga manglende planvedtak), men svært sjelden fravær av protester der sykkelanlegget er viktig for økt sykling. Og protestene trumfer alltid sykkelinteressene. 

Dette punktet hører derfor egentlig med til faktorene som hindrer gjennomføring av sykkeltiltak. Det finnes ingen positive faktorer for sykling. Det viser praksis.

Alle vil sykkeltilrettelegging, men samtidig er forutsetninga at ingen andre motstridende interesser skal hindres eller sjeneres — og da blir det ingenting.

Noen har bedt meg søke på den nye stillingen som Oslos sykkeldirektør. Det har jeg bevisst ikke gjort. Ikke fordi det ikke er en viktig og interessant stilling, og ikke fordi jeg er helt fremmed for problemstillingene i samferdselssektoren og politiske prosesser. Men for det første ville samferdselsbyråden neppe jubla over en søknad fra meg. Viktigst er likevel at jeg ikke på noen måte tror at den nye sykkeldirektøren kan få til en avgjørende forbedring for syklistene i Oslo.

Jeg må innrømme at jeg tror at byrådet, samferdselsbyråden og hele bystyret gjerne kan tenke seg best mulig forhold for syklistene i Oslo. Men det er på ett vilkår: Sykkeltiltakene må ikke hindre eller utfordre en eneste annen interesse. For det er det ikke politisk stemning for. Det er sykkelinteressenes konkurrenter som kan mobilisere støtte for sine interesser — mot syklistene. Det vet politikerne. Disse interessene kan ikke utfordres og overkjøres, det er ikke politisk mulig. Derfor har det ikke blitt noen gjennomgående sykkelvegnett eller andre gode løsninger i Oslo siden 1970, tross alle planer og løfter. Situasjonen er ikke på noen måte politisk endret. Dette blir forutsetningene for den nye sykkeldirektøren.

Oppgaven til den nye sykkeldirektøren i Oslo blir å begrunne og forsvare hvorfor det ikke kan bli noen bedring eller maksimalt tredje klasses løsninger. På sånne vilkår kan ikke sykkeldirektøren bli noen pådriver for sykkeltilrettelegging i Oslo. 

De «flerkulturelle» omtales som et honnørord. Motsatsen må være «enkulturell». Men dette er ikke nyttige begreper.

Ordet «flerkulturell» er blitt et sentralt ord i den norske debatten, etter at begrepet multikulturalisme blir mindre brukt. Men hva menes med begrepet «flerkulturell»? Ordet finnes ikke omtalt på norsk wikipedia. Dette nettstedet viser til multikulturalismen, uten at ordet at et menneske er «flerkulturelt» er omtalt under dette emnet. Heller ikke nettstedet Store norske leksikon definerer «flerkulturell».

Ordet «flerkulturell» er et honnørord. Og særlig brukt av dem som er for betydelig innvandring og som samtidig er villige til å godta offensive politiske symbolkrav fra innvandrerhold som religiøs omforming av offentlige uniformer. Litt uvant er det at disse gruppene vil bruke et begrep som putter enkeltindivider med individuelle særtrekk i én gruppe.

Honnørordet må forståes slik at de «flerkulturelle» kan og kjenner flere kulturer, og at det gir dem en fordel som å kunne orientere seg og fungere daglig i et samfunn. De kan være et bindeledd særlig i en nasjon med parallellsamfunn der kontakten mellom subkulturene er liten. For eksempel mellom flerkulturelle som innvandrermødre i Norge som for det meste holder seg innendørs og ikke kan et eneste europeisk språk. Men som likevel trenger hjelp fra det offentlige en gang i blant. Da kan offentlig tilsatte som er «flerkulturelle» kanskje fungere som tolk både for språk og som hjelp for andre flerkulturelle til å forstå det norske byråkratiet. Samtidig må det da være vanskelig å finne sin identitet om en er «flerkulturell»?

Begrepet flerkulturell må være en del av et ordpar som uttrykker motsetninger; antonymer. Motsatsen til flerkulturell kan bare være «enkulturell». De «enkulturelle» må i følge dette begrepet være mindre ønskelige, fordi de vil ha mindre generell samfunnsforståelse og kulturell innsikt. En etnisk norsk, en «enkulturell», kan likevel ha god innsikt i mange ulike kulturelle tradisjoner fra hele verden. Og som vurderer og velger mellom ulike kulturelle uttrykk. Det finnes «flerkulturelle» som mener at «det bare er mine tanker som er den eneste mulige livsoppfatninga», enten det er om mannens rolle i storfamilien, kvinnenes rolle i samfunnet, om faste, slaktermetoder og om dødsstraff for homofile. Og som blir sterkt provosert og opprørt over at det i det hele tatt går an å tenke og mene annerledes enn han. Det finnes også «flerkulturelle» som ikke behersker norsk språk og er mer opptatt av å markere sitt «utenforskap», at «jeg hører ikke til dere». Både Venstres vararepresentant Abid Raja og NRKs filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, begge «flerkulturell» med pakistansk bakgrunn, hevder at mange pakistanere i Norge er rasistiske. I disse eksemplene er det den «enkulturelle» som har et mer tolerant og ønsket samfunnssyn.

Derfor gir det ikke mening å bruke begrepene «flerkulturelle» og den ikkeomtalte motsetninga «enkulturell». Begge begrepene må forlates til fordel for helt konkrete vurderinger av ønskete kunnskaper, kvalifikasjoner og væremåter.

Konfliktene i verden som utløser de kommende krigene vil skje fullstendig upåvirket og uavhengig av tildelingene fra Nobelkomiteen. Jaglands tro på sitt kall og sin frelsergjerning i verden blir som «en ridder av den bedrøvelige skikkelse».

Med sitt verv som leder av Den Norske Nobelkomite viser Thorbjørn Jagland at han virkelig ønsker å ordne opp i verden, å stake ut en kurs som han vil at alle skal følge for at verden skal bli en god plass for alle mennesker. Han, som Arbeiderpartiet verken ville ha som partileder eller statsminister, har med dette vervet fått et kall han kan virkeliggjøre: han forstår seg på verdens problemer og har løsningene. De andre medlemmene må dele dette synet, og de har også valgt han til leder av komiteen. Og det er et kall det norske politiske journalistkorpset slutter ukritisk opp om.

Jaglands kall viser seg i omtalen av tildelinga av fredsprisen tilLiu Xiabo. Som han sa om tildelinga: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Store far, som står over FN og over Kina, han vet det! Ikke mindre latterlig, men like håpløst var ideen om å tildele prisen til en leder av verdens største militærmakt, til og med før han hadde kommet i gang med å utøve vervet!

Om årets pris, offentliggjort i morgen, uttaler Jagland til tv2-nyhetene 30. september i år at det «også i år blir en viktig pris». I år var det «ikke veldig komplisert denne gangen». Jagland sa videre at «fredsprisen skal være dristig, og gjerne også omstridt». Men omstridt av hvem? Det er vanskelig å forstå at Jagland og de andre komitemedlemmene under veiledning av historieprofessor Geir Lundestad så veldig ofte vil komme til å provosere sine egne meningsfeller i vestmaktene, i Nato og EU, eller de som i andre land tjener deres interesser. Sjøl om det lite sannsynlige skulle skje at Mordechai Vanunu skulle få prisen, kan ikke det endre bildet av en pris som ikke kan kalles for annet enn vestens krigspris.

Kanskje har lederne i Myanmar blitt lokka med fredsprisen om de slapp tidligere fredsprisvinner Aung San Suu Kyi ut av husarrest og tillot frie valg og markedsøkonomi? Slik lederne i Israel blei lokka for å gå med på Oslo-avtalen? Den viktigste fredsinnsatsen har faktisk Russland og Kina gjort ved å legge ned veto mot nok en FN-krig i Nato regi for å støtte et militært opprør. Russland og Kina har dermed oppmuntra til regimemotstandere å arbeide fredelig. Men fredspris til Norges internasjonale motstandere? Det er jo bare utenkelig.

I Norge er den «opplyste allmenheten» ganske samstemte om hva som er trist og leit i verden, hva som er godt og hva som skaper fred og forhindrer krig. Når vi ikke deltar med våre militære styrker i utlandet som i Libya og Afghanistan. Og om noen som har gjort fortjenestefulle innsatser, så er det klart i strid med Alfreds Nobels klart uttrykte ønske i sitt testamentet med prisen at humanitære innsatser skulle kvalifisere til prisen, jf min blogg 12.10.11. 

Verden kommer til å gå videre med stadig flere kriger, fullstendig upåvirka av eksistensen og tildelingene fra Nobelkomiteen. Verken første eller andre verdenskrig forhindra Nobelkomiteen oppnevnt av det norske Stortinget. Ingen andre heller. Konfliktene i verden utvikler seg fortsatt fullstendig uavhengig av hvem fem stortingsoppnevnte og nasjonalt bejubla norske politikere tildeler mange millioner kroner til. Og med sine latterlig naive uttalelser viser bare Thorbjørn Jagland at han framstår som en  Don Quijote, «en ridder av den bedrøvelige skikkelse», en drømmer med manglende virkelighetssans.

Lokalisering av viktige institusjoner må alltid dreie seg om mer enn institusjonens formål.

Nå er de ute og rir igjen. Under Oslo Høyres ledelse er det politiske journalistsjiktet like ensidig samstemt som de er når det gjelder norsk medlemskap i NATO og EU, EØS-avtalen og støtte til NATO-krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria. Denne gang for å flytte Munch-museet til Lambda. «Det er bare det eneste mulige», som alt annet som dette sjiktet mener.

Å plassere museet på Tøyen er bare et lokaliseringstiltak som ikke tar hensyn til hovedformålet, å vise Munchs kunst, hevder Lambda-flokken. Akkurat som ikke Lambda er noe mindre uttrykk for lokaliseringspolitikk.

Lokalisering av viktige institusjoner må alltid dreie seg om mer enn institusjonens formål. For enhver institusjon har viktige ringvirkninger for området rundt. Derfor var det nødvendig for hele innlandets økonomi at hovedflyplassen blei lagt på Gardermoen og ikke på Hurum. Og dermed også viktig for landets økonomi. Flymuseet blei lagt til Bodø. Der var vel ikke hensynet til antall besøkende som ble tillagt 100 prosent vekt, uten at det av den grunn var feil å legge museet til Bodø? Som kulturminister la Trond Giske rokkemuseet til Trondheim, der det ikke var så mange som ville fått besøke det som om det lå i Oslo. Aller mest interessant er Senterpartiets kamp under kulturminister Anne Enger Lahnstein for å plassere operaen på Vestbanen i Oslo, nærmest «de fine». Og det var Trond Giske, fra Arbeiderpartiet, som kulturminister som gjorde en handel med Høyre-byråden på bakrommet og flytta Munch-museet bort fra Oslo øst.

Oslo er en sterkt klassedelt by. Tiår etter at vestkanten fikk Frognerbadet, fikk østkanten Tøyenbadet. Munch var fra Tøyen, og Tøyen og Oslo øst trenger Munch-museet til sin utvikling som en attraktiv bydel. Det er et viktig nok hensyn å ta med når flere skal få se Munch under bedre forhold.

At Høyres byråd kan bruke sin seindrektighet til å sabotere fortgangen i reguleringsplanene, skal vi ikke finne oss i.

Tidligere LO-leder Tor Aspengren skal en gang ha sagt at «Hva er vitsen med en Arbeiderpartiregjering hvis vi ikke kan redde Arbeiderbladet (nå Dagsavisen)?». På samme måte vil jeg spørre: Hva er vitsen med en Arbeiderparti-ledet «rødgrønn» regjering hvis den ikke kan tilby Oslo kommune å betale alt for at Munch-museet skal utvides på Tøyen, ingen andre steder - i statsbudsjettet for 2013?

På min blogg www.politikus.no har jeg lagt ut dette forslaget. Med sine vetoer mot vestlig militærinngripen i Syria under FNs flagg, har Russland og Kina lagt en demper på uansvarlige og vestlige inspirerte voldelige opprøreres krigslyst.

Tre ganger nå har Russland og Kina lagt ned veto mot at FN skal gå militært inn på opprørernes side for å velte et godt etablert regime med regjering som ikke er til sjenanse for sine naboland. Disse vetoene har hindret vestmaktene i å bruke sine enorme militærressurser til en voldsom krig i Syria. At USA, Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og EU har gitt politisk og militær støtte (Norge politisk og med økonomiske sanksjoner) til de voldelige opprørerne til tross for at de ikke fikk FNs støtte, endrer ikke på at krigen må bli mindre voldsom uten FNs godkjenning til massiv vestlig militær innsats. Russlands og Kinas vetoer oppfyller FN-paktenes hovedformål om å hindre krig og redusere krig.

I FN-paktens punkt 2 nr 4 heter det: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners mål.» Dette er jo ikke på noen måte overholdt i Syria, eller i Libya for den del, av vestmaktene. Mens altså Russland og Kina med sitt veto har etterlevd FN-paktens bestemmelser, og sørget for at FN overholder dem og etterlever dermed folkeretten slik den fastslår at angrep på andre land ikke er tillatt.

FN-vedtaket om krigsinnsatsen til fordel for de ulike opprørerne i Libya, der Russland, Kina og Tyskland stemte avholdende, ble iverksatt under påskuddet om å redde sivilbefolkninga fra ytterligere lidelser. Men Natos inngripen på FNs vegne (som formelt ikke var vedtaket, men et misbruk av det), førte til at alle fredelige handlingsalternativer ble utelukket. Krigen varte lenger enn forutsatt, og ofrene for sivilbefolkninga ble større enn vestmaktene påstod på forhånd.

USA og Europa har i dag store økonomiske problemer. Samtidig vokser Kina sterkt, og får innflytelse særlig i Afrika på USAs og Europas bekostning. Russland styrker seg militært og politisk. Alle er avhengig av olja fra Midt-Østen, og dermed av lojale klientstater. Når alle land er innlemmet i de mektiges innflytelsessfære som i dag, kan utvidelse kun skje på bekostning av motparten. I tillegg har Vesten uansvarlige ledere som starter håpløse kriger de taper, som angrepet på Irak og Afghanistan. Regimeskifter i arabiske land er viktig for alle. Vestlige interesser var svært viktige for å få til regimeskifter i Tunisia og Egypt, og militær innsats var nødvendig i Libya. Også i Syria er politisk og militær støtte utenifra for å kaste regimet nødvendig. Når Russland og Kina tre ganger har lagt ned veto mot en slik militær støtte til de splittete Syria-oppførerne, kan det sees på som et varsko til alle som vil væpna revolusjon mot sitt regime: Det er ingen automatikk i militær FN-støtte til opprøret. Stol ikke på Vestmaktenes løfter om dette. Som om budskapet er: Gjør gjerne opprør mot deres eget regime, men gjør det med egen innsats og stol bare på at fredelig og politisk motstand er det som nytter.

Slik vurdert er Russlands og Kinas veto et prinsipielt bidrag til mer fred i en verden som helt sikkert kommer til å oppleve et økende antall kriger om stadig knappere ressurser. Selvfølgelig er ikke Russland og Kina noen uskyldigheter som ikke er opptatt av egne interesser; interesser som selvfølgelig også de vil bruke makt også de for å forfølge. Som Russland i Tsjetsjenia — med Vestens stilltiende støtte. Det nye ved verdens situasjon nå er at diktatoriske regimer som før ikke var noe problem for stormaktene, nå kan brukes til ekspansjon under dekke av framgang for «demokrati og menneskerettigheter». Etterkrigstidas anti-krigsbevegelse er knust, og med det også tanken på en fredeligere og mer nedrusta verden. Merkelig nok begrunna med en mer «human» verden. Leda av «hellige rettferdighetskrigere» som Erik Solheim. Men demokrati og menneskerettigheter er ikke tjent med utenlandsk innblanding og støtte til borgerkriger med FN som deltaker.

Et FN som aktiv aktør i borgerkriger som stormaktene oppmuntrer til, er et opplegg for å overflødiggjøre FN og fjerne en internasjonal plattform for dialog. Vestmaktene vil helt åpenbart ikke ha FN lenger, og USAs president og vinner av Nobels fredspris, er stadig mer innstilt på «alenegang» utafor FN. For USA og vestmaktene står vetoretten i FNs sikkerhetsråd i vegen for det de definerer som «verdenssamfunnets» interesser.

USAs utenriksminister Clinton planlegger iflg NRK tekst-tv 7. august for å hindre at Syria utvikler seg til en slagmark for sekteriske kriger. Det kan ikke forståes på annen måte enn at USA planlegger å okkupere landet. USA har etterlatt Irak og Afghanistan  i kaos etter angrep. Syria må altså være viktigere for USA enn Irak og Afghanistan.

Russlands og Kinas veto må sees på som et prinsipielt veto mot å misbruke FN til å føre militær krig mot regimer en ikke liker, slik som Sikkerhetsrådets Libya-vedtak ble misbrukt. Et slikt prinsipielt standpunkt i en så viktig sak for fred fortjener en fredspris, særlig i ei tid med økende krigsfare støttet av de mange faktorene som bygger opp om en ny verdenskrig.

Men det er selvfølgelig ikke aktuelt å tildele Russland og Kina Nobels fredspris. For Nobels fredspris er ikke en fredspris, men en pris som de norske politikerne dels bruker for å gjøre seg godvenner med vestlige ledere og særlig amerikanske presidenter fra Det demokratiske partiet; men mest for å støtte vestlig ekspansjon overfor Vestens imperialistiske konkurrenter. 

Solhjell og Hareide burde i stedet for på sykkel vært filmet i hver sin Audi A6 kjørende på en motorvei. Det ville vært representativt.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell blir i Dagsrevyen presentert sammen med lederen av transportkomiteen på Stortinget, KrF-leder Knut Arild Hareide. Om norsk miljøsatsing. Begge på sykkel, i TV-runder inne i Miljøverndepartementets gårdsplass.

Men hvorfor på sykkel? Det legges da overhodet ikke til rette for sykkel som transportmiddel i Norge? Det er bare prat. Solhjell og Hareide burde heller vært filmet i hver sin Audi A6 kjørende på en motorvei. Det ville vært representativt.

Det finnes knapt noe samfunnsområde som får så tilsynelatende mye støtte som tilrettelegging for sykkelbruk. Enten det er statsminister Stoltenberg, samferdselsministre, veidirektører eller opposisjonspolitikere. Det er faktisk bare politiet og Trygg Trafikk som åpent motarbeider syklistene i Norge.

Men all støtten er null verdt. Det satses ikke på sykkelveianlegg i Norge, særlig ikke i og til og fra byene. Og årsaken er ikke først og fremst mangel på penger, men mangel på prioritering på bekostning av andre interesser. Det finnes knapt den interesse som hensynet til sykkelveier «trumfer».

Sykkelinteressene settes alltid til side for hensynet til parkeringsplasser for biler, plenen til villaeiere, verneverdige hus, snøbrøyting for biler, fotgjengere og busser og tog. Det bygges bare anlegg der det ikke finnes noen som protesterer, og der anleggene derfor er minst viktige. Eller det bygges farlige anlegg eller som de ubrukelige langstrakte lekeplassene kalt «gang- og sykkelveier».

Resultatet kan forklares: Det finnes ingen politikere med makt som vil prioritere sykkel foran en eneste annen interesse, knapt nok maktesløse politikere heller. For syklistene er uorganiserte og utgjør ingen politisk kraft. De har ingen sanksjonsmidler og vil heller ikke skaffe seg dem. Da kan de heller ikke oppnå noe. Dette vet alle politikere godt. Ikke minst statsviter og miljøvernminister Solhjell.

Snart blir det vår: Kan vi ikke få slippe mer sykkelsnakk? Før godordene er bevist gjennom eksistensen av trygge gjennomgående sykkelveier i alle de store byene i Norge?

Jeg har på bloggen min www.politikus.no kommentert striden om paroler for 8. mars i Oslo.Argumentet om at det ikke blir noe hjelpetiltak for prostituerte om ikke Pro Sentret får fortsette sin prostitusjonspropaganda, kan jeg ikke forstå er holdbart.

Det har oppstått strid mellom kvinner om en parole for 8. mars-arrangementet i Oslo. Det er den vedtatte parolen «Bekjemp prostitusjon — bedre hjelpetiltak — legg ned Pro Sentret!» som har satt kvinnesinn i brann.

Kvinnepolitikk er ikke et område jeg har inngående kjennskap til. Jeg har bare en enkel forståelse om likeverd mellom kjønn. At de skal kunne gå sammen overalt i skolegården, at begge kjønn skal være i samme skoleklasse og at all utdanning og alle jobber skal være åpne for kvinner. Sjøl har jeg aldri for eksempel skjønt at kvinner skal ta mannens navn når de gifter seg. Fattern var veldig for at jeg skulle gå i den eneste fellesklassen blant omtrent seks reine gutte- og seks reine jenteklasser. Jeg har lenge sett på dette som en av fatterns få progressive sider, inntil jeg har skjønt av den moderne venstresida at likestilling mellom kjønn må vike for ulike religioners tradisjonelle kvinneundertrykking i toleransens og menneskerettighetenes navn. Trass i at kvinnerettighetene i Norge er kjempa fram først og fremst i strid med kristne dogmer. Men islamske religiøse dogmer er selvsagt noe helt annet og tydeligvis mye bedre. Merkelig nok siden de er helt like eller kanskje til dels verre.

Alf Skjeseth skriver i en leder i Klassekampen 27. februar at den vedtatte parolen om prostitusjon og hjelpetiltak for prostituerte er uttrykk for sekterisme av de som står bak den.

Vi har en situasjon der begge de stridende partene både er enig i at sex-kjøp skal forbys, og at prostituerte skal hjelpes. Oslo kommunes Pro Sentret hjelper de prostituerte og arbeider samtidig for prostitusjon. Det er ulik vurdering av Pro Sentrets to oppgaver i dag som splitter kvinnene. Den ene gruppa ser sentrets politiske og strategiske arbeid for prostitusjon som viktigst, den andre legger bare vekt på hjelpetiltaka og ser tydeligvis senterets prostitusjonspropaganda som uvesentlig. Og så er den ene gruppa sekterisk og ikke den andre?

Pro Sentret «finansieres dels med statlige, dels med kommunale midler. Det er de statlige og kommunale planer på prostitusjons- og menneskehandelsfeltet som gir føringer for Pro Sentrets tilbud og satsningsområder.» (Oslo kommunes nettside). Problemet er at Pro Sentret i tillegg til å drive et hjelpetilbud, også arbeider politisk for prostitusjon og støtter motstanderne av sexkjøploven og knytter internasjonale forbindelser med pro-prostitusjonsorganisasjoner, samtidig som de hjelper prostituerte. Dette er jo i tillegg åpenbart stridende mot statens og vel også mot Oslo kommunes politikk, hvis ikke bystyret i Oslo har en politikk der en motarbeider sexkjøpsloven? Men går i så fall det, kan kommunestyrer vedta å arbeide mot lover?

Årsaken til at det finnes prostituerte er blant annet aktiv rekruttering gjennom menneskehandel og annen tvang, sosial nød og politisk propaganda for prostitusjon. Og selvfølgelig ikke minst villige kunder. At prostitusjon er uunngåelig, og også nødvendig, som mange hevder, er vanskelig å forstå. Uansett har prostitusjon så mange uheldige sider ved seg at folks, eventuelt menns, behov for å leve ut sin seksualdrift, bør løses på andre måter. Hvem vil oppdra døtrene sine til prostituerte? Eller skal prostitusjon fortsette å være en økonomisk løsning bare for de fattigste kvinnene?

Når Pro Senteret i tillegg til å propagandere for prostitusjon også gjør nødvendige og gode hjelpetiltak for jentene, har de jo gjort et politisk snedig grep. Pro Sentret oppfattes altså av Klassekampen og Oslo Rødt som de eneste som kan drive med støttetiltak for prostituerte. Men kan ikke Ottars argument om at hjelpetilbudet både kan opprettholdes og styrkes, uten at en støtter og styrker Pro Sentrets politiske rolle som propagandist for prostitusjon, også være riktig? Klassekampen 28. februar oppsummerer Ane Stø i Ottar slik: «Pro Sentret undergraver den jobben de er satt til å gjøre.»

Å ta konsekvensen av den vedtatte sexkjøpsloven må bety at Pro Sentret ikke lenger kan drive med politisk propaganda for prostitusjon. Staten og kommunen må gjøre et valg. Og det bør være slik at Pro Sentret kan fortsette med hjelpetiltakene, men som statlig og kommunalt finansiert institusjon strippes for muligheten til å drive politisk arbeid. Det er høyst ordinært for kommunale og statlige etater at de ikke kan drive en egen politikk på tvers av kommunens og statens politikk. Hvis ikke Pro Sentret fratas sine politiske fullmakter er jeg enig i at senteret legges ned.

Hva mener motstanderne av 8. mars-parolen om Pro Sentrets prostitusjonspropaganda? Vil de gå inn for å strippe sentrets tilsattes mulighet til, som tilsatte, i å drive sånt arbeid? (Sjøl om senterets mest markante leder er en nær politisk venn?). Hvis ikke, hvordan kan de da være for sexkjøploven?

Argumentet om at det ikke blir noe hjelpetiltak for prostituerte om ikke Pro Sentret får fortsette sin prostitusjonspropaganda, kan jeg ikke forstå er holdbart. 

Det er ulike meninger om hva som bør tillates publisert på nettet, og hva konsekvensen av hatefulle og høyreekstreme på nettet er. Fører de til vold? Jeg forsøker å gi et svar.

Som en følge av terrorhandlingen og massedrapet har det oppstått en debatt om nytten av anonym debatt. Statsråd og SV-leder Kristin Halvorsen har krevd at redaktørene av nettaviser må opphøre med praksisen av anonyme nettinnlegg. Avdelingsdirektør Rune Fløisbonn i Kripos og redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse utgjorde mindretallet i Medieansvarsutvalget og redegjør i Dagens Næringsliv i går og på Lerøs nettsted om hvorfor de ville ha lovfestet et redaktøransvar også for anonyme nettsteder/blogger. De viser til at for anonyme innlegg på nettsteder med en redaktør, er redaktøren strafferettslig ansvarlig for de anonyme innlegg som slippes til på nettstedet sitt.

Sigurd Allern og Ester Polloack hevder i en kronikk i Klassekampen 2. august, «Det anonymiserte hatet», i det karakteriserer som «nettdebatt», har blitt en frisone som det er på tide å gjeninnføre redaktøransvaret for. De skriver blant annet om sin oppfatning av nettdebatt: «Det er som om å se ned i et avløpsrør. Utskjelling erstatter argumenter.»

Umiddelbart virker det åpenlyst at jo mer visse typer utsagn blir uttalt, jo mer akseptable og «sanne» blir de. Når hatske uttalelser og nedlatende holdninger overfor «utgrupper» blir mer og mer vanlige, får det konsekvenser både for holdninger og handlinger. På nettsida til det tyske partiet Die Linke viser representanten Luc Jochimsen i artikkelen «Høyrepopulisme – når, hvor og hvordan begynner det?» i ti punkter til de mange små ord og skritt som til slutt kan rettferdiggjøre de grusomste handlinger. Kvinneaktivister før sa at «Pornografi er teori, voldtekt er praksis». Uten at jeg har sett empiri for denne påståtte sammenhengen er lagt fram.

Statsviteren Robert Ford, University of Manchester, etterlyser empiri om konsekvensene av hatefulle uttalelser på nett. Ford skriver i sin artikkel, gjengitt og oversatt til norsk på vg.nett.no:

Massemorderens ekstremisme var oppildnet av opphetet retorikk på internett, spesielt i bloggsfæren.
Virkelig? Hvis dette er sant, må vi lure på hvorfor den enorme veksten av blogger det siste tiåret ikke har utløst en epidemi av morderiske pistolmenn. Jeg vet ikke om noe forskning som har fremlagt beviser om forbindelser mellom internettaktiviteter og vold.

Og:

Vi blir fortalt at en ekstrem høyreideologi som demoniserer muslimer og innvandrere var med på å motivere Breivik.
 Finnes det noen beviser som støtter denne påstanden? Jeg kjenner ikke til noe forskning som viser at massakre forekommer oftere i land med fremtredende høyreekstreme bevegelser enn i land uten slike bevegelser – som er det vi kunne forvente hvis ekstremistiske ideologier oppfordrer til morderiske handlinger. Heller, ifølge et stort forskningsprosjekt av den nederlandske forskeren Ruud Koopmans, er det mye som tyder på det motsatte.
 Kanskje har noen gjort forskning som viser en sammenheng. Hvis så, bør de snakke til pressen om det. Hvis ikke, er det like sannsynlig at Breivik søkte etter en ideologi som tilfeldigvis passet hans morderiske paranoia. Væpnete galninger tidligere har alltid funnet seg et sprøtt narrativ om at de er forfulgt eller offer for en konspirasjon – for å rettferdiggjøre sine handlinger.

Oppfatta jeg stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved UiO riktig i Dagsnytt 18 i går, Anders Ravik Jupskås, som holder på med et doktorgradstudium om høyreoppslutning og vold, så finnes det ikke en påvisbar sammenheng mellom stor oppslutning om høyreekstreme partier og vold.

Jeg forstår ikke at alle meninger må opp og fram i lyset. Arbeiderpartiet hadde som strategi å tie ml-erne i hjel. Kanskje var det vellykka. Uansett: Noen synspunkter kan da bare ties i hjel, særlig de som nærmer seg uttalelser som allerede er forbudt, som ringeakt og diskriminering og hatefulle uttalelser om andre raser, folk med avvikende seksuelle legninger og liknende? Kanskje kan de ikke forbys rundt stambordene på ølkneipene, men muligheten til å få spredd dem til ensomme likesinnede særlinger som overhodet ikke legger bånd på seg foran tastaturet, har en egenverdi. Bånd de fleste av dem, og oss, ville gjort ansikt til ansikt med andre.

I en kronikk i Aftenposten i dag skriver Petter Bae Brandtzæg om at nettdebatten slik den foregår, faktisk hindrer andre fra å delta på grunn av sin uforsonlige skjellsordpreg. Det stemmer for meg. Det er i ikke noe interessant å prøve i det hele tatt med noen for debatt på nettdebattene i for eksempel Drammens Tidende, enda den er underlagt redaktøransvaret. Jeg tok det også opp med redaktør Bore 7. oktober 2009 i en (ubesvart) epost:

«Jeg har ikke grundig og systematisk kunnskap om innlegg på debattsida i DT nett (eller andre steder), men det er vel dekning for å si at det finnes flere innlegg der som er usaklige, frekke og jeg vil faktisk tillate meg å hevde nærmer seg meningsløse reint politisk sett — enn i trykte aviser? Jeg tenker for eksempel på de innlegga som var i forbindelse med en litt tidligere nettdebatt i vår/sommer om Gullaug, men det gjelder også de fleste nettdebattene, både i DT og andre? Personer med slike synspunkter og måter å uttrykke seg på har jo også ytringsfrihet, og uttaler seg vel sånn i muntlige organiserte debatter, [men] må det videreformidles av dere likevel? Slike ytringsformer som det kryr av på nettet hører vel mer hjemme i en betydelig engere krets?

For det første er jeg ikke sikker på om disse innlegga, nærmest utbrudd, trenger å komme på nett som en sikkerhetsventil for å hindre opprør, hvis det er slik en tenker. Det har jo også noe med hele debattnivået på nettet å gjøre, og hvem en der trekker til seg? Mange vil hevde at jeg ikke er av de sakligste … alltid,…, men jeg føler meg ikke tiltrukket av å delta og prøve å være saklig i en typisk nettdebatt (nettdiskurs?). Og det er jo litt dumt å ikke legge til rette for konstruktive meningsutvekslinger i en så praktisk kanal som nettdebatter kan være? Eller ser dere på det å tillate hva som helst kan trekke til seg alle og slik etterhvert skolere dem til å ta del i en mer detaljert debatt?

Jeg ser at dere i forbindelse med debatten om læreren på Galterud opererer med begrepet «forhåndsmoderert» debatt. Burde det utvides til flere og alle nettdebatter?»

Og er egentlig debattene på vg.no og dagbladet.no bedre? Nei. Det er vel bare Dagsavisens nettdebatter som er tilfredsstillende?

Jeg støtter ønskene om at avisenes nettsider blir redigert med like strenge krav som for innlegg i papirutgavene. Og også at enhver nettsted skal ha en ansvarlig som er undergitt samme bestemmelser i straffeloven som redaktører av skriftlige publikasjoner. I forhold til utenlandske nettsteder er det selvfølgelig et problem. Men til realiteten, å gjøre forsøk på å hindre de mest platte og forgiftende ytringer på nettet kan jeg ikke se hindrer retten til at alle ytringer skal kunne komme fram hindres, også retten for dem som måtte argumentere for en sosialistisk revolusjon (som egentlig er forbudt?) eller en innføring av et kristenfundamentalistisk diktatur (som nok ikke er forbudt).

Men foreløpig holder Robert Ford sin påstand, en sammenheng mellom hatefullt debattklima og hatefulle argementer, og vold, er foreløpig ikke påvist.

For øvrig: Jeg nå satt en stopper for kommentarer på min egen blogg fra personer jeg ikke vet hvem er. Jeg vil i grunnen ikke ha kommentarer og motforestillinger fra andre personer enn de som kan stå for sine meninger under fullt navn.