Det mest sentrale er å få flere enn 5.000 innbyggere. Da klarer man ofte å utnytte ressursene bedre.

Fra lederplass den 1. august stiller Dagsavisen seg skeptisk til gevinstene ved kommunesammenslåing, og kritiserer min Civita-rapport om temaet. Det raljeres over ensidig fokus på pengeinnsparing, samtidig som det påpekes at kommunepolitikk «er mer enn økonomi». Dette er jeg enig i, og hadde lederforfatteren lest min rapport først ville vedkommende sett at bare en sjettedel av teksten handler om økonomiske aspekter. Avisen hevder at forskning gang på gang viser at det er tvilsomt om kommunefusjoner vil spare penger. Med det overser man grundige analyser fra både Statistisk sentralbyrå og Telemarksforskning som påviser det motsatte.

Videre trekkes det frem at de viktigste aspektene ved politikken overfor kommunene handler om lokaldemokrati, engasjement og folkestyre. De demokratiske effektene er selvfølgelig viktige, men undersøkelser viser liten forskjell mellom kommunene når det kommer til deltakelse, tilhørighetsfølelse og mulighet for påvirkning. Faktisk skriver forskeren Terje Hansen at «disse forskjellene er … små, og til dels overraskende små i forhold til de utbredte forestillinger man har om at som demokratiske institusjoner er små kommuner de større fullstendig overlegne.»

Lederen fastslår også at: «Størst er ikke alltid best og det mest lønnsomme». Men dette har verken jeg eller andre i Civita hevdet. I rapporten trekker jeg derimot nettopp frem at de største kommunene ofte har styringsproblemer, større utgifter og stordriftsulemper. Det mest sentrale er å få flere enn 5.000 innbyggere. Da klarer man ofte å utnytte ressursene bedre.

For det er antakelig mer fornuftig utnytting av ressurser og velferdsordninger som er det viktigste i spørsmålet om kommunesammenslåing. I dag er det svært vanskelig å rekruttere kompetent personell til småkommuner. Det skaper dårlige fagmiljøer, blant annet innen barnevern. I tillegg gjør det tjenestene sårbare overfor for eksempel sykdom blant personalet. Dette burde bekymre Dagsavisens lederskribent også.

Har virkeligheten bevist at friskoler og fritt skolevalg i Sverige skaper dårlige resultater?

Det later Ebba Boye fra Manifest Analyse til å tro i et innlegg 5. juli, som går i rette med mine påstander om at markedsreformer neppe har skylden. Hun påpeker at etter at landet fikk flere privatskoler, er resultatene blitt dårligere. Dette blir like misvisende som å si at kvinnelig stemmerett har forårsaket verdenskriger og finanskriser, siden de skjedde etter reformen.

Institusjonen Skolverket har gitt helt andre forklaringer på den negative utviklingen innenfor f.eks. matematikk og fysikk. I 2009 påpekte den at svake kunnskaper fra grunnskolen, lave krav og oppdelte fag med lite sammenheng i det man lærer, forklarer mye. Det kan ikke skyldes friskolene, all den tid bare 12 prosent av grunnskoleelevene går i slike.

Boye mener jeg bruker utdaterte tall fra 2006 som viser positiv effekt av friskoler. Men dette er det nyeste vi har som ser direkte på dette fenomenet. PISA-tallene fra 2009 viser for øvrig at elever i offentlig finansierte privatskoler scorer bedre enn kommunale skoler. Hun viser videre til at OECD for to år siden påpekte at land med mange privatskoler ikke får systematisk bedre resultater. Den samme undersøkelsen sier imidlertid også dette: «Within many countries, schools that compete more for students tend to have higher performance …».

Faktum er at ingen seriøse undersøkelser hittil har klart å finne et entydig svar på prestasjonsnedgangen i skolen. Skoleforskeren Jonas Vlachos gjennomgår Boyes hypotese om at større forskjeller og fritt skolevalg har skapt problemene, men mener dette ikke kan være riktig, siden også de sterkeste elevene scorer dårligere. Han sier derfor følgende: «Någon enkel, ideologisk välförankrad lösning på skolans problem finns däremot troligen inte. Mycket vore vunnet om man kunde sluta hoppas att så är fallet.»

Det kunne være nyttig om også våre hjemlige debattanter tok til seg denne innsikten.

Noe er råttent i staten Sverige. Skoleresultater er dalende. Internasjonale undersøkelser som PISA viser en svekkelse sammenlignet med andre land.

Noe er råttent i staten Sverige. Skoleresultater er dalende. Internasjonale undersøkelser som PISA viser en svekkelse sammenlignet med andre land.

Det er en tydelig segregering i skolene, spesielt etter etnisitet. I tillegg foregår det en karakterinflasjon, «betygsinflation», der høye karakterer ikke gjenspeiler prestasjonene. Spørsmålet er hva dette skyldes.

Tenketanken Manifest Analyse legger skylden på det svenske systemet med fritt skolevalg og kommunal finansiering av privatskoler, såkalte friskoler. Valgfriheten har kommet skoleflinke elever til gode, og resultatet er at man får tydeligere skiller, som rammer de svake. Konkurransen om å ha best karaktersnitt blant elevene får skolene til å sette opp karakterene, antas det.

Går man inn i forskningen som finnes om friskolene og konkurransesystemet, vil man imidlertid se et sammensatt bilde. For det første er det ikke friskolene som trekker ned resultatet; tvert imot scorer de private skolene bedre enn de kommunalt eide i PISA-undersøkelsene. Man kan hevde at dette skyldes at friskolene har elever med best sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn, men skoleforskeren Jonas Vlachos påpeker at friskolene får bedre resultater selv når man kontrollerer for familiebakgrunn.

I en rapport fra 2010 om friskolenes virkning på kommunale skoler påviser Stig Tegle at dersom andelen elever som går på friskoler i en kommune øker med 10 prosent, vil prestasjonene i de kommunale skolene stige med to prosent. Konkurransen får alle, også de offentlige institusjonene, til å strekke seg litt lenger.

Mitt sentrale poeng er at det ikke er sikkert at friskolene og fritt skolevalg kan tilskrives ansvaret for svakheter i svenskenes utdanningssystem. Selv om mange av de negative utviklingstrekkene er kommet samtidig som flere private skoler er blitt etablert, er det ikke gitt at det er en årsakssammenheng mellom fenomenene.

Man har i samme periode også endret arbeidsformer i skolen med mer ansvar for egen læring, overført mange oppgaver til kommunen, endret karaktersystemet vekk fra normalfordeling, og forandret lærerutdanningen - som har fått sterk kritikk. Det er vanskelig å vite hvilke av disse faktorene som betyr mest.

I en rapport fra utredningsinstitusjonen IFAU gikk man gjennom forhold som kan tenkes å påvirke resultatene i negativ retning. Etter å ha vurdert ulike forklaringer kommer forfatterne frem til at «de ändrade arbetsformerna troligen är den viktigaste förklaringen till den genomsnittliga resultatförsämringen i Sverige.» At elevene får hovedansvaret og lærerne er blitt redusert til veiledere, har slått tydelig negativt ut.

En rapport fra det svenske konkurransetilsynet har kartlagt årsakene til karakterinflasjonen. Selv om konkurransen mellom skolene kan bidra noe, er effektene små, og «huvudförklaringen finns troligen i det dåligt förankrade betygssystemet.» Endringene i karaktersystemet har altså bidratt mest til den unøyaktighet som finnes i karaktersettingen.

Det problemfrie alternativet til det svenske systemet er også vanskelig å finne. Fjerner man valgfriheten og har et nærskoleprinsipp, vil elevene gå på samme skole som dem som bor i samme området. Oppdelte byer vil da likevel oppleve at noen skoler har elever med nesten bare utenlandsk bakgrunn, mens steder med høye boligpriser vil ha elever fra privilegerte familier.

En utfordring for det frie skolevalget i både Norge og Sverige er imidlertid at det kan være dårlig informasjon om hvilke muligheter og rettigheter man har. Da vil ressurssterke med mer kunnskap få størst utbytte av ordningene. Her kan arbeidet bli bedre. I tillegg må det være mulig å sette inn ekstra tiltak på skoler som har strukturelle problemer.

I 2010 vedtok det svenske parlamentet en ny skolelov for å prøve å rette opp problemene i skolesystemet. Man valgte da å beholde fritt skolevalg og privatskolefinansieringen stort sett uendret. Det var klokt. Å angripe valgfriheten for Sveriges utdanningsproblemer, er å rette baker for smed.