Debatt

Oss selv nok

Det er valgår, og norsk politikk er mer introvert enn noensinne. Hvor ble det av den internasjonale politikken?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Om det kom noen fra det ytre rom og landet i Norge i 2017, hva ville de trodd om oss?» – det er mest som en artig selskapslek på 17. mai. Men vi trenger ikke forutsette liv i det ytre rom her. Det holder å snakke med noen som ikke er fra våre umiddelbare naboland: «– Hva driver nordmennene med, har dere noen utenrikspolitikk, egentlig?».

I mange år har man kunnet svare at, jo da, vi har det. Vi er ikke medlem av EU, men har nære forbindelser gjennom en avtale dere ikke har hørt om, vi er også medlem av NATO, men ikke veldig krigerske. Og så har vi historisk sett vært opptatt av FN, og likt å si at vi er verdensmestere i bistand. Dette siste gjør at man treffer nordmenn overalt i verden, og at vi oppfattes som åpne og snille.

Men dette er ikke konstant. Selv om det i det meste av etterkrigstiden har vært bred enighet om de viktigste utenrikspolitiske sakene, finnes det noen spenninger. Partier vil vektlegge forskjellige ting, eller oppfatter verden forskjellig. Norge bidrar ikke så mye til FN-operasjoner som før, for eksempel, men velger heller å sende ut soldater når NATO eller allierte ber om det. Norsk bistand har også endret seg, selv om vi fortsatt bruker en del penger på den. Og her har det litt å si hva vi bruker pengene på – er det langsiktig bistand, eller mest nødhjelp? Våre diplomater har til tider vært offensive i å få i stand internasjonale avtaler, for eksempel mot bruk av landminer. I siste periode har man vært alt annet i spørsmålet om en avtale mot atomvåpen.

Det har altså litt å si for verden for øvrig hvem som blir statsminister i Norge, men man skal lete litt i landsmøtepapirene til partiene for å finne ut hva. (Når denne kommentaren skrives gjenstår landsmøtet til Miljøpartiet de grønne, men forberedende papirer er jo tilgjengelig). I vedtaksflommen om hva skolefag skal hete, taxfreeordningen, reklamefinansierte veier, eggdonasjon og barnehager er det ikke så mye å hente om du er opptatt av internasjonale forhold i år. Og det som er der høres kjent ut. Sosialistisk Venstreparti er fortsatt mot NATO, Rødt vil legge det hele ned, Kristelig Folkeparti vil øke bistanden og Fremskrittspartiet vil stoppe all migrasjon. Partiene er for og mot EU, og noen understreker viktigheten av en Parisavtalen om klima. Verden er altså ikke noe stort tema i et valgår på tross av at alle er enige om at vi lever i en stadig med sammenvevd verden og dette påvirker oss.

Så hvor ligger forskjellene for velgerne som til høsten også skal bestemme hva slags forhold Norge skal ha til verden? De to partiene som i dag er regjeringspartnere har ikke så veldig mye å si om internasjonalt samarbeid, utover at de er uenige i EU-spørsmålet. Høyres uttalelse om internasjonale forhold handler en del om verdier, men nevner ikke engang bistand eller FN. Det gjør FRP, som synes verdensorganisasjonen er byråkratisk og trenger reform.

I opposisjonen brukes det litt mer blekk på internasjonale forhold. Arbeiderpartiet vil tilbake på det som kalles «FN-sporet». Dette er ikke helt ulikt det Arbeiderpartiet og SV var enige om før valget i 2005. I en uttalelse om «internasjonalt arbeid», den mest omfattende utenrikspolitiske meldingen i denne landsmøtesesongen, dukker dette opp: «FN utgjør kjernen i det internasjonale samarbeidet, med globalt medlemskap, representasjon og legitimitet. FN er det viktigste instrumentet for fred og sikkerhet, og for å møte de globale utfordringene. Manglende støtte og kutt i ressurser truer med å undergrave organisasjonens rolle og betydning. Arbeiderpartiet går inn for at Norge går i bresjen for et internasjonalt samarbeid for å reformere og styrke organisasjonen, og sikre en forutsigbar og tilstrekkelig ressurstilgang.»

Den ene saken som har vært diskutert på alle landsmøter er selvsagt flyktninger, eller migranter. Det er en stor utfordring, det er alle enige om. Men hvordan man skal håndtere dette sier man lite konkret om. Et forslag om å tallfeste et økt antall kvoteflyktninger fra Syria falt på SVs landsmøte. Høyre vil ha mer europeisk samarbeid (her også). Arbeiderpartiet vil ha mer samarbeid (her også). Hos Fremskrittspartiet derimot, er man konkret. Partiet vil sette flyktninger som reddes i Middelhavet i land i Afrika i stedet for i Italia. Så spørs det jo om Afrika vil ha dem, og eventuelt hvem i Afrika, ettersom avreisestedet, i de fleste tilfeller Libya, verken er en fungerende stat eller har et fungerende mottaksapparat.

Jeg er nok litt urettferdig mot noen av partiene her, det er jo et stort internasjonalt spørsmål jeg ikke har tatt for meg, nemlig klimaspørsmålet. Dette får en del plass hos flere partier, spesielt hos Venstre og Miljøpartiet de Grønne. Det er bra, det er en viktig internasjonal sak.

I et valgår, der sammensetningen av Stortinget skal velges, er det naturlig at partiene forholder seg til det nære, og til det man mener velgerne er mest opptatt av. Men i et valgår hvor det snakkes mer enn noensinne om verdier og verdivalg, er det påfallende hvor lite opptatt man er av omgivelsene. Hvilke internasjonale rammeverk skal gjelde, hvem må vi snakke med for å få til en bedre verden (som også er tryggere for oss), hva slags forpliktelser skal vi ta på oss? Kan valgkampen gi oss fyldigere svar enn landsmøtesesongen? Det håper i alle fall denne velgeren.

Mer fra: Debatt