ANNONSE
ANNONSE

06-10-2011

Oss marxister imellom

Alle mennesker skal ha like mye makt. Men det har de ikke.

ANNONSE

Jeg har en litt sær glede av å presentere meg som marxist. Da får jeg tre typer reaksjoner. Den ene er åpen angst. Du ser at folk tenker maskingevær og barnedrap. De nærmest løper før du har fått sagt hva du heter. Så har du den andre reaksjonen: Folk ser på deg med skrekkslagen vantro i håp om at du skal bekrefte at dette er spøk. Og så er det den tredje og dessverre mer sjeldne reaksjonen: Folk blir ikke redde i det hele tatt. Dette er de få som vet hvem Marx var og hva marxisme er. De sier helt rolig: «Ja, naturligvis og hva så?» Norske journalister hører dessverre sjelden til i kategori tre. De liker best barnedrapsversjonen. Noe som gjør det svært vanskelig å få til en offentlig samtale om politisk påvirkning, ideologi og de politiske tradisjonene en er knyttet til.

I den vestlige verden er vi påvirket av marxismen alle sammen – stort sett. Vi vet det bare ikke. Det er nemlig med marxismen som med kristendommen: Det meste går an. Bård Hoksrud er kristen. Det er også Dagfinn Høybråten. Og sett fra Islamabad er både Sarah Palin og Stein Ørnhøi kristne. Mens guvernøren i Texas ser på president Obama som både revolusjonær sosialist og marxist, men slett ikke kristen. Det er altså utsiktspunktet som avgjør hvordan andre ser på deg. Hvordan du ser på deg selv, er en helt annen sak. Og ikke minst er det en helt annen sak hvordan du selv presenterer deg ideologisk overfor andre.

For sikkerhets skyld: Ingen marxist har noen gang ment at marxismen er en religion. Tvert imot. Marxismen beskjeftiger seg ikke med det hinsidige. Marx var opptatt av livet på jorda. Derfor er marxismen en motsetning til verdens mange religioner. Pussig nok, for det finnes også millioner av mennesker som står fram som kristne marxister. Det skulle ikke forundre meg om det også finnes muslimske marxister. Så dette er ikke enkelt. Og ekstra vrient er det fordi mange som deltar i den offentlige samtalen ikke aner hva de snakker om når de bekymrer seg for marxisme og klassekamp.

Jeg har alltid forstått meg selv som marxist. Også den gangen Stalin massakrerte russere og Mao sultet ut sine egne gjennom perverse politiske eksperimenter. Mitt forhold til Stalin og Mao er vel omtrent som Einar Gelius‘ forhold til paven i Rom. Både Stalin og Mao brakte historisk skam over marxismen. Hvem som har brakt og bringer skam over kristendommen får Einar Gelius og andre avgjøre. Her er det også mange å ta av.

Marx skrev ufattelig mye. Også mye som i ettertid framstår som rent tøv. Og han forandret mening om mange ting. Ikke minst har han hatt en rekke disipler som har tolket og omfortolket hans tekster. Og litt for mange av dem har presentert sine egne subjektive tolkninger som objektive sannheter. Det som likevel står tilbake som ubestridt fra en stor tenker, er at det er de fysiske og økonomiske forhold i samfunnet som former våre ideologiske forestillinger. Hva vi tror og tenker er ikke inngitt oss av Gud, Allah eller andre immaterielle gespenster. På folkelig trøndersk er kortversjonen: «Det e pengan som rår». Slik er det. Men slik skal det ikke være. Derfor er jeg sosialist og marxist. For sikkerhets skyld: Lenin ble aldri min mann.

Klassekamp høres skummelt ut. Men alle forstår at en som eier en bedrift står sterkere enn den som er ansatt i den samme bedriften. Og alle er enige om at den som er ansatt ikke er mindre verdt enn sjefen. Alle mennesker skal ha like rettigheter, altså like mye makt. Men det har de ikke. Derfor organiserer folk seg. Derfor slåss folk for sine rettigheter. Og slik bør det være. Hvis du kaller det klassekamp – som Marx gjorde – utløser det angst. Men i alle fall vet vi at maktforholdene i dagens verden ikke er gudgitt. Og vi vet at vi ikke bare har å bøye oss. I dag er vi alle demokrater. Derfor vil vi en verden hvor alle har like rettigheter og like muligheter. Men noen av oss vil det altså litt mer enn andre, for å si det forsiktig.

Når jeg kaller meg marxist, er det fordi jeg vil si hvem jeg støtter i kampen mellom de som har makt og de som er avmektige. I mange år var det slitsomt å definere seg som marxist. Vi kalte oss alt mulig annet for å slippe maset fra middels godt informerte journalister. Men i slutten av nittiåra kom en ny generasjon av ungdommer inn i det offentlige rommet her i landet. De utfordret holdningsløsheten og nyliberalismen. Og de tok et oppgjør med ironigenerasjonen. De ville knytte an til tidlige tiders politiske kamptradisjoner. Derfor kalte de seg både marxister og revolusjonære. Nå får de følge av mange over alt i verden. Langsomt men sikkert er gammelmåten igjen i ferd med å komme på mote. Særlig i de delene av verden hvor den økonomiske krisa har rammet hardest, letes det etter politiske svar på den elendighet som nyliberalismen har stelt i stand. Et ideologisk paradigmeskifte er på gang. Men det vil ta tid før det ideologiske venstre gjenvinner gammel styrke.

Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

ANNONSE

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!



ANNONSE