Aftenposten skrev i går at byrådet ikke har skremt Oslo-velgerne. Ett år etter kommunevalget viser avisens meningsmåling at byrådspartiene Ap, SV og Miljøpartiet har omtrent samme oppslutning som ved valget. Eiendomsskatt, bompengeavgifter, kamp mot nye E18, restriksjoner på bilkjøring og færre parkeringsplasser, har venstresidens og de grønne velgerne tatt vel imot. Hadde Aftenpostens måling vært valgresultatet ville KrFs eneste representant i bystyret kommet på vippen, en posisjon som KrF antakelig ville ha satt pris på. I alle fall i Stortinget.
I morgen legger byrådet fram sitt første egne budsjett. Da kan det bli en annen dans på målingene. Men så langt går det godt for det grønneste byrådet i Oslos historie.
Det kommer kanskje som en overraskelse på mange at velgerne fortsatt slutter opp om byrådet. Det har ikke manglet på negativ omtale i mediene. En del av den negative omtalen er selvforskyldt. Byrådsleder Raymond Johansens (Ap) forsøk på å omdøpe byrådet til en byregjering med seg selv som byens statsminister, var et vådeskudd. Det gjorde ikke saken bedre at det ble vist bilder av Raymond i svart regjeringsbil på vei til jobben.
Alle nye i regjering og byråd får utdelt en tabbekvote ved starten. Raymond Johansen tømte sin med en gang og gikk videre uten flere blemmer. Velgerne har tilgitt ham, hvis de i det hele tatt gadd å bry seg om navnebytte og svarte regjeringsbiler. Oslos velgere er som alle andre velgere. De er mer opptatt av viktige saker enn av politiske tabber. Den som tviler kan jo spørre tidligere ordfører Fabian Stang. Fabians vei til popularitetstoppen er brolagt med snublesteiner.
Aftenpostens Andreas Slettholm skriver i en kommentar at det kanskje mest interessante i målingen er at Miljøpartiet De Grønne fremdeles gjør det godt i Oslo. Mens partiet har falt på de nasjonale målingene til om lag 3 prosent, holder MDG nesten valgresultatet fra i fjor på 8 prosent. Slettholm skriver at målingen gir grunn til optimisme for byens grønneste parti.
Det har han rett i. Men veldig overraskende er det egentlig ikke. Det bare bekrefter at synlighet og levering av valgløfter virker. Det verste som kan skje et parti er at det blir usynlig og glemt av velgerne. Hvis de lurer på hvor det ble av valgløftene, forsvinner velgerne raskt.
MDG lovet velgerne mye grønn politikk. Partiet har levert i et eneste kjør. Hanna E. Marcussen, byråd for byutvikling, og Lan Marie Nguyen Berg, byråd for miljø og samferdsel, har vært synlige i debatten fra første dag. Mediene og fjernsynet spesielt, har ikke vært snille med dem. Men de har kommet fra det med sin politiske sjel og liv i god behold.
Rasmus Hansson med sin enmannsgruppe i Stortinget, har langt større utfordringer enn sine partifeller i Oslo bystyre. I medieverden er det kjøttvekta som bestemmer. De største blir brukt mest. Hansson slipper til når klimapolitikken er på dagsorden. Så lenge den politiske dagsordenen er fylt opp med skoler. eldreomsorg, skatt og arbeid, er det vanskelig å komme igjennom lydmuren.
Ved kommunevalget var grønn politikk en viktig sak. Det løftet Miljøpartiet i Oslo. Hvis klimapolitikken blir et sentralt tema ved stortingsvalget, kan det hende at MDGs enmannsgruppe blir utvidet med mange flere.
Senterpartiet er et eksempel på at synlighet og oppmerksomhet om egne saker gjør en stor forskjell. Valget i 2013 gikk katastrofalt dårlig. Sp hadde ingen saker å slå i bordet med. Velgerne rømte partiet. Det virket som om tida var i ferd med å renne ut for bøndenes og bygdenes parti.
Som manna fra himmelen kom etter valget på rekke og rad en landbruksminister fra Fremskrittspartiet, forslag om å piske landets små kommuner på plass sammen med de store og forslag om å kutte i landets mange lensmannskontorer.
Regjeringens sentraliseringsiver ga nytt håp for Sp. Den nye partilederduoen, Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad, har fanget opp disse sakene på mesterlig vis og fått markert Sp som det store motstandspartiet.
Og partiet vokser på meningsmålingene. På en måling i Dagbladet i går fikk Sp 7,9 prosent. Et slikt tall har ikke Sp oppnådd ved noe valg siden 1997. Når det regner på Sp, drypper det på SV som går over sperregrensen med 5,4 prosent. Målingen gir et rødgrønt flertall.
Og i en slik situasjon kan det stilles spørsmål ved Aps frieri til KrF. Men det er en annen sak. Saken nå er at partier som er synlige i debatten og får sine hjertesaker på dagsorden, går fram.