ANNONSE
Grønland

Grønland i Oslo, slik det så ut Grønlandsleiret i 1998.

Vis bildetekst
Foto: NTB scanpix

04-03-2017

Oslo og jeg

Her om dagen gikk det opp for meg at jeg i 2017 har bodd 25 år i Oslo. Det ga meg en støkk.

Kan det virkelig være 25 år siden den augustkvelden vi kom kjørende nordfra og inn i Oslo i vår lille Fiesta, og bekymret lurte på om vi greide å finne fram til hybelleiligheten som lå på et mystisk sted de kalte «Røa»? På veien kjørte vi gjennom Granfosstunnelen, som virkelig skremte livet av oss fra distriktet. Mot oss kom liksom et stort storbybrøl av aggressive biler, digre trailere, eksos og øredøvende støy. Og i taket snurret det noen slags nifse vifter. Welcome to Oslo!

Men det var ikke sånn at jeg aldri hadde vært i Oslo før den kvelden. Jeg hadde jo vært der på ferie. Jeg hadde sett Slottet, Karl Johan, Frognerparken, Holmenkollen og mammas gamle studenthybel på Kringsjå (der hun hadde delt kjøkken med to kinesere som eksotisk nok spiste varme nudler til frokost). Som 11-12-åring var jeg med familien på omvisning i Stortinget. Der hadde jeg ifølge moren min slått av en hyggelig prat med en stortingsrepresentant som het Carl I. Hagen. (Jeg husker ikke dette selv, for meg var han antakelig bare en eller annen kjedelig, voksen fyr).

Samme sommer opplevde jeg for første gang Oslo på egen hånd. Jeg bodde hos onkel og tante i en gammel bygårdsleilighet i Waldemar Thranes gate (med do i oppgangen). En dag fikk jeg lov til å dra ned til sentrum alene. Mine drømmers mål var lekeavdelingen på Steen & Strøm. For hva hadde de i lekeavdelingen på Steen & Strøm? Dukkeklær! På den tida var jeg nærmest besatt av dem, og nå skulle jeg til et vakkert sted med dukkeklær i overflod. I alle fall flere enn de hadde i de puslete små lekebutikkene vi hadde hjemme.

Så mange fine dukkeklær hadde de på Steen & Strøm, at jeg ble i butikken helt til de stengte. Da jeg kom ut på gata, kunne jeg ikke huske hvordan jeg kom meg hjem til onkel i Waldemar Thranes gate. Jeg kunne ikke engang huske selve navnet «Waldemar Thrane», for dette var så underlige og fremmedartede ord at hjernen min liksom ikke var i stand til å lagre dem ordentlig. Og siden dette var 1979, kunne jeg verken google eller ringe. Lenge vandret jeg rundt i Oslos gater, mens jeg tenkte så det knaket.

Eureka! Plutselig slo ordene «Waldemar Thrane» ned i hodet mitt. Jeg stoppet ved et gatekjøkken og spurte den norsk-pakistanske mannen i luka om jeg kanskje var i Waldemar Thranes gate akkurat nå? «Nei, min venn, nå er du på GRØNLAND!» sa han, merkelig triumferende. Jeg ble utrolig overrasket. «Grønland»?! Var det i Norge?

Jeg fant hjem. Det vil si, onkelen min fant meg, faktisk like i nærheten av Waldemar Thranes gate. I dag, etter 25 år, vet jeg jo selvsagt veldig godt hvor Røa er, og at Waldemar Thranes gate ikke ligger på Grønland. Og så lenge de har dukkeklær på Steen & Strøm, så blir jeg nok i Oslo en god stund til.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!