19-årige Rahim Rostami sitter fengslet i Teheran. Norsk politi overleverte ham 10. februar til presteregimets grensekontrollør. UNE toer sine hender i et oppsiktsvekkende forsvarsskrift de publiserte 19. april - mens Norge var på påskeferie.

Utlendingsnemnda (UNE) er Utlendingsdirektoratet (UDI) sitt domstolliknende forvaltningsorgan, og er ankeinstansen i forbindelse med avslåtte asylsaker.

Som engasjert medborger har jeg en del forventninger til våre myndigheter og myndighetspersoner. En av disse forventningene er at Norge forholder seg til de menneskerettskonvensjoner vi har ratifisert, heriblant er den Europeiske Menneskerettskonvensjonen blant de mest sentrale.

Utlendingsloven skal balansere to motstridende behov. På den ene siden våre globale etiske og folkerettslige forpliktelser, forankret i internasjonale konvensjoner, overfor mennesker med reelt beskyttelsesbehov. På den annen side vårt nasjonale behov for ikke å “sette døra på vidt gap” og gi opphold til så mange at vi får problemer med å håndtere situasjonen på en tilfredsstillende måte. Dette er opplagt vanskelig, og derfor gjenstand for en kontinuerlig samfunnsdebatt hvor mer eller mindre gode og mer eller mindre vikarierende argumenter bringes til torgs.

Håndhevelsen av asylinstituttet, lovfestet i Utlendingsloven, er overlatt til UDI - med UNE som uavhengig ankeorgan. Og for å unngå at enkeltskjebners ofte komplekse saker kontinuerlig havner på den politiske dagsorden har våre lovgivere bestemt at Storting og Regjering ikke kan overprøve UDI og UNEs beslutninger (med et unntak for saker som omhandler grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn).

UNE-direktør Terje Sjeggestad har i lang tid vært svært tydelig i flere media på at om det er èn feil UNE aldri begår, så er det å sende ut personer til umenneskelig behandling som mishandling, fengsling, tortur eller det som verre er. Ved bruk av uttrykk som “Skrevet i stein”[1] har UNE understreket viktigheten av dette. Og når UNE har så til de grader klinkende klare retningslinjer bør vel selv den mest myndighetskritiske menneskeretts­for­kjemper sove rolig om natta, i trygg forvissning om at skrik fra torturkamre og fengselsglugger der ute i verden i det minste ikke kommer fra personer som er avvist fra Norge.

Det skulle man tro, og det har vi rett til å forvente. Men når jeg i løpet av de siste månedene har satt meg inn i dette har det dessverre vist seg at vi tvert imot har grunn for å vri oss i søvnløs uro. Misforstå meg rett – jeg hevder ikke at UNEs beslutninger (og avslag) alltid eller som regel er feil. Poenget er at de dessverre iblant gjør feil – og feil som får enorme konsekvenser for de personene det gjelder.

Det er svært uvanlig at en etat (eller bedrift for den saks skyld) går ut med så høy sigarføring som UNE har gjort her ved å utbasunere “en slik feil gjør vi aldri” – “det kan ikke skje” etc. Men problemet med så sterke erklæringer er dessverre at de fort leder til fornektelse dersom feilen likevel skulle oppstå. Mekanismen er enkel: det går personlig og kollegial prestisje i saken, og dermed startes ørkesløse runder med avledninger, omskrivninger og bortforklaringer.

For spesielt interesserte lesere anbefaler jeg historien om den kurdisk-syriske aktivisten Yassin Suleiman. Han ble for noen år siden avvist som asylsøker i Norge, sendt tilbake til Syria, fengslet og torturert der, løslatt etter en Amnesty-kampanje, flyktet til Libanon, ble anerkjent som flyktning av FNs høykommissær for flyktninger – og tilslutt hentet tilbake til Norge som kvoteflyktning. Noe tilsvarende har heldigvis neppe skjedd i norsk asylhistorie. Journalist Ingeborg Eliassen i Aftenbladet ble nominert til SKUP-prisen for 2007 for sin fremragende dekning av Suleiman-saken: les den rystende historien her. Men selv i en så veldokumentert sak innrømmet norske utlendingsmyndigheter aldri å ha gjort noe feil, selv om Suleiman selv i forkant forutså akkurat hva som ville skje. Og siden man intet har innrømmet er rullebladet fremdeles rent – vi har ikke returnert noen til tortur: Sim sala bim!

UNE er denne våren blitt massivt kritisert i media etter at den asyl-avslåtte 19-åringen Rahim Rostami ble tvangsreturnert til Iran 10. februar, og der umiddelbart ble arrestert og ført til det beryktede Evin-fengselet. Etter lengre tids trykk fra Rahims støttespillere samt tidsskriftet Ny Tid, som har hengt på saken, gikk UNE til det uvanlige skritt å imøtegå kritikken ved å publisere erklæringen Påstander uten dekning på sin hjemmeside den 19. april.

Å prosedere sin versjon av saken på denne måten er uvanlig, og i seg selv en betenkelig fremgangsmåte fra et organ i statsforvaltningen. Saklig informasjon er greit og bra, mens denne type forsvarsskriv synes jeg tar seg dårlig ut. Den siden av saken lar jeg imidlertid ligge nå - la oss i stedet se nærmere på innholdet, hvor UNE altså fokuserer på å tilbakevise påstander som har fremkommet i media, og som de mener er uriktige. La oss ta dem for oss èn for èn:

Påstand: Rostami er dømt til døden ved steining
UNE skriver blant annet: “Etter de alvorlige påstandene som kom frem, ba UNE likevel om ambassadens vurdering av dokumentet.” Det oppsiktsvekkende her er ikke at dette ble gjort. Det oppsiktsvekkende er at dette ble gjort i mars 2011 – etter at Rahim var tvangsutsendt. UNE har sine ord i behold, men forsøker å fremstille det som om dette skulle ha blitt gjort som en del av asylsøknadsbehandlingen, noe som da fremstår som en Påstand uten dekning.

Påstand: UNE tar feil når det legges til grunn at man ikke kan bli dømt til døden in absentia.
UNE skriver blant annet: “UNE er kjent med rapporten fra Immigraton and Refugee Board of Canada(…) Det er riktig at man i Iran kan dømmes til døden også in absentia, men ikke for alle typer forbrytelser. (…) UNEs vedtak omtaler ”dommen” spesielt. Det var der tale om ikke-politiske forbrytelser av en karakter som man i henhold til sharialovgivningen ikke kan dømmes for in absentia.”
De er altså kjent med den Canadiske rapporten som ligger på nettsiden til FNs Høykomissær for Flyktninger, men mener tydeligvis å vite bedre, uten å dokumentere hvorfor. For denne rapporten sier: “In accordance with Article 217 of the Criminal Procedure Code, in cases involving crimes of public order (as opposed to religious crimes), if the accused and/or his representative is absent from the entire proceedings, then the court can issue its sentence in absentia, which of course will be subject to appeal once it is properly served on the accused. There is no restriction as to the type of sentence that may be issued and therefore it includes death sentences issued in absentia.”
Uten begrunnelse / kildehenvisning som underbygger UNEs uenighet med UNHCRs dokument kommer da UNE med en Påstand uten dekning.

Påstand: Det er kjent at Rostami var politisk aktiv.
UNE skriver blant annet: “… han hevdet aldri at det forelå fare for forfølgelse på grunn av egen eller andres politiske aktivitet.” Jeg forutsetter at UNE har lest asylintervjuet, og at denne uttalelsen er korrekt. Det er imidlertid kjent at han deltok i demonstrasjoner mot Iran mens han var i Norge, uten at dette har blitt tatt hensyn til. Den høyprofilerte menneskerettsadvokaten Mohammad Mostafaei, som selv måtte flykte fra regimet i fjor høst, og nå har fått politisk asyl i Norge, ble intervjuet av Dagbladet 2. april:

- Det er kjent at Rostami var politisk aktiv, og Iran driver massiv etteretning av iranere i Norge, derfor er det uforståelig for meg at de kunne sende Rostami tilbake til Iran, sier han.

I den Islamske Iranske straffeloven heter det at «Enhver Iraner eller utlending som utenfor Irans grenser begår (...) straffbare handlinger og senere befinner seg i Iran eller blir deportert til Iran, blir straffet i henhold til den Islamske straffeloven»

- Om han har drevet det regimet omtaler som propaganda mot regimet, vil han straffes hardt, sier Mostafaei.

Påstand: Iran vil straffeforfølge personer som har søkt asyl i utlandet
UNE skriver blant annet: “…denne påstanden (…) stammer fra et innlegg skrevet av en pensjonert høyesterettsdommer (…) mener at den iranske straffelov gir hjemmel for å straffe personer som har søkt asyl i utlandet på falskt grunnlag. UNE har ikke sett noe sted at dette skal være fulgt opp av iransk statsforvaltning (…) og heller ikke at det iranske domstolsvesenet (…) har berørt det i sine ukentlige pressekonferanser. UNE har etter undersøkelser heller ikke funnet eksempler på at personer som er blitt returnert til Iran etter å ha søkt asyl i Norge eller andre land, har blitt tiltalt eller straffet på dette grunnlaget. Det er derfor ikke grunnlag for å si at dette er gjeldende iransk rett i dag.”

Problemet med denne analysen fra UNEs side er at Landinfo (et uavhengig organ innen utlendingsforvaltningen som har til oppgave å skaffe informasjon om situasjonen i ulike land som beslutningsunderlag til blant annet UDI og UNE) samme dato 19. april publiserte notatet Iran: Returnerte asylsøkere. Og der kommer Landinfo til stikk motsatt konklusjon, basert blant annet på samme “tidligere høyesterettsdommer” (som UNE refererte til som “pensjonerte høyesterettsdommer” – det er rart hvordan ulike ordbruk kan vri leserens oppfatning), og blant annet skriver: “Det er i så henseende relevant at avisen Iran anses som regjeringens og presidentens offisielle talerør, noe som bidrar til å gi Mallahzadehs ytringer offisiell tyngde.” Landinfo har videre hentet inn kommentar til dette innlegget fra Amnesty International sin London-baserte Midtøsten-rådgiver som blant annet sier: “…this is a clear warning to Iranians that if they go abroad then return as failed asylum seekers, they face poss prosecution that they used forged documentation (such people may or may have not used such docs) or 'constructed' a case for asylum, implicitly a bogus one, given that they failed and are back in Iran, and have therefore acted against Iran, or, 'propagated' against Iran.” Amnesty sier videre at det er uklart i hvilken grad iranske passkontrollører er i stand til å vurdere om en person på vei inn i Iran er avvist asylsøker. I Rahim Rostamis tilfelle var nok det dessverre relativt enkelt, idet han ble fulgt fram til skranken av Politiets Utlendingstjeneste. Hvorvidt han ble overlevert med et kjekt “Værsågod!” fra den norske politimannen kan vi jo bare spekulere i.

Landinfo refererer videre til flere andre kilder som gir samme indikasjoner, og skriver avslutningsvis: “Eksemplene ovenfor viser at det finnes rapporter og påstander om konkrete overgrep mot hjemvendte asylsøkere til Iran.”

Offisiell informasjon fra selveste Landinfo viser altså at UNE her kom med en Påstand uten dekning.

Påstand: Rostami har sittet isolert i det beryktede Evin-fengselet i utkanten av Teheran, der de sterkeste regimekritikerne plasseres og tortur er dagligdags.
UNE skriver blant annet: “UNEs undersøkelser gir heller ikke grunnlag for å anta at Rostami sitter i isolat. Tvert imot har UNE mottatt informasjon som tilsier at han har hatt gjentatte besøk av sin familie og at de har hatt anledning til å snakke relativt fritt. (…) ” Her bedriver man lek med ord, nærmere bestemt bøyningsformer, for å få fram et underforstått budskap: Påstanden de refererer til var at han har sittet i isolat. UNE sier at de mener at han ikke sitter i isolat. Med et snedig lite ord-triks får man altså leseren til å tro at de tilbakeviser påstanden om at han har sittet i isolat, uten å gjøre det. Etter hva jeg har kunnet lese meg til er det ikke uvanlig i Evin å “mørne” fanger ved bruk av isolat i første del av frihetsberøvelsen, før forhørene starter. UNEs retoriske knep kan kanskje være artig i en diskusjon over lunchbordet deres, men langt under tillatt lavmål for hva de skal kunne tillate seg i en offisiell uttalelse – mede mindre det er meg som har for store forventninger?

Videre skriver de: “UNE har ingen grunn til å betvile påstandene om at Rostami er fengslet, men kan ikke selv bekrefte med sikkerhet at det stemmer og hva som er årsaken. Men det er ingen grunn til å tro at det eventuelt skyldes det han påberopte seg da han søkte asyl i Norge.”
I seg selv er denne setningen en oppvisning i det å ta så mange forbehold at utsagnet nesten erklærer seg selv dødt og maktesløst: “…har ingen grunn til å betvile… men kan ikke selv bekrefte … det er ingen grunn til å tro… eventuelt…” Man kan her åpenbart stille et stort spørsmålstegn ved hva slags kilder UNE egentlig har (har de noen i det hele tatt?) når de må ta så mange forbehold. Men la oss likevel ta setningen på alvor; så er vi da kommet til noe som minner om “Finn 5 feil”-leken. UNE har altså informasjon “som tilsier” at Rahim “…har hatt gjentatte besøk av sin familie og at de har hatt anledning til å snakke relativt fritt.”

Hva vil det egentlig si å kunne “snakke relativt fritt”?

• At ingen stanser dem og sier “Ikke snakk om det!”?
• At man kan si hva man vil, men må anta at rommet er avlyttet eller at det sitter noen og følger nøye med – og at alt som blir sagt kan bli brukt i forbindelse med kommende avhør?
• At man får oppgitt på forhånd hvilke ting det er tillatt å snakke om, og forholder seg til det?

Uansett er dette en merkelig formulering, og det ligger snublende nær å tenke at den brukes av UNE for å beskrive med positivt ladede ord en situasjon hvor vi nok alle ville være bokstavelig talt livredde for å ytre ett eneste ord som ikke var vel gjennomtenkt. Altså et retorisk knep fra UNEs side.

Og hvordan i alle dager kan UNE først si at Rahim har hatt flere besøk i fengselet av familien, for deretter å si at de egentlig ikke aner om han sitter i fengsel i det hele tatt, men at de for så vidt ikke har noen grunn til å betvile det heller?

UNEs erklæring er ikke beroligende. Retorikken er ikke beroligende. Og hadde det ikke vært for at UNE for kort tid siden erklærte at de er en menneskerettighetsorganisasjon (sic) ville det ligge snublende nær å tenke at hovedhensikten med erklæringen “Påstander uten dekning” er å:
a) Renvaske seg selv så langt mulig
b) Skape mistro til Rostami og de som jobber for hans sak

UNE avslutter erklæringen sin med å si at de har oversendt en komplett kopi av sakens dokumenter til FNs Høykommissær for flyktningers (UNHCRs) kontor i Stockholm. Ny Tid har allerede avslørt at dette for så vidt er riktig, men at det slett ikke var noe UNE gjorde på eget initiativ – det var derimot UNHCR som på eget initiativ ba UDI/UNE om å få oversendt saksdokumentene for å kunne utøve sin “supervisory role under its Statute and Article 35 of the 1951 Convention and 1967 Protocol relating to the Status of Refugees, as well as, §98 of the Norwegian Aliens' Act”.

Sorry, UNE - det eneste som er uangripelig i erklæringen deres er tittelen. For dette var faktisk en samling av Påstander uten dekning.

Skrevet på vegne av
Rahim Rostamis støttegruppe
https://www.facebook.com/home.php?sk=group_207074232653300

[1] “Det er imidlertid en ting som er skrevet i stein, og det er at ingen skal returneres til tortur, umenneskelig behandling, drap, forfølgelse. Det er det eneste som er sikkert.” Øyvind Dybvik Øyen, seniorrådgiver Utlendingsnemnda ifm en høring om asylsøkere fra Iran v/ Det iranske flyktningrådet og Grenseland, 14. mai 2009

I intervju med Ny Tid (utgaven 8. april) proklamerer UNE-direktør Terje Sjeggestad UNE som en menneskerettighetsorganisasjon. Dette er en helt ny vending i problematikken omkring UDI og UNE, og utsagnet fortjener derfor å gås nærmere etter i sømmene.

- Jeg betrakter Utlendingsnemnda som en menneskerettighetsorganisasjon.

Slik innledes Ny Tid sitt intervju 8. april med Terje Sjeggestad. Og dermed er lista lagt for resten av intervjuet. Jeg har forståelse for at journalisten her kan ha blitt så overrasket at det ble vanskelig å komme med relevante motspørsmål – for dette var for de fleste av oss en helt ny vinkling. En menneskerettighetsorganisasjon? UNE?

Han fortsetter med å si:
- UNE har et stort antall fagfolk med sterk kompetanse på menneskerettigheter. Du vil neppe finne så mange med slik kompetanse noe sted i Norge. Mange organisasjoner som uttaler seg om UNE og vår praksis har svært få, om noen, fagfolk med spesialkompetanse på menneskerettigheter.

Som eksempel skriver journalisten, uten å sitere Sjeggestad direkte, at han “mener UNE er bedre enn norske Amnesty på menneskerettigheter”.

Som engasjert enkeltmenneske med medlemskap i Amnesty finner jeg disse uttalelsene både svært oppsiktsvekkende – til de grader at det fortjener en analyse.

Hva er menneskerettigheter?

For å forstå begrepet “menneskerettsorganisasjon” må vi starte med “menneskerettigheter”. Dette er ikke klart og entydig definert, men en mulig definisjon er "grunnleggende rettigheter og friheter som individene har overfor statens myndigheter, og som følger av internasjonale overenskomster og praksis." (Njål Høstmælingen, "Internasjonale menneskerettigheter", Universitetsforlaget, 2003).

Som dokumentasjon av verdenssamfunnets felles forståelse av begrepet “menneskerettigheter” henvises det ofte til de følgende tre deler som til sammen utgjør en slags "menneskerettighetenes grunnlov":

1. Verdenserklæringen om menneskerettigheter, 10. desember 1948
Selv om Verdenserklæringen ikke er rettslig bindende for stater regnes den allikevel som en del av folkeretten (internasjonal rett) på grunn av sedvane og praksis.
http://www.menneskerettigheter.no/Artikler/10083.html

2. Konvensjon om Sivile rettigheter, 16. desember 1966
Ratifisert av 151 stater (av totalt 191 medlemsstater i FN) per november 2003.
http://www.menneskerettigheter.no/Artikler/10084.html

3. Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, 16. desember 1966
Ratifisert av 148 stater (av totalt 191 medlemsstater i FN) per november 2003.
http://www.menneskerettigheter.no/Artikler/10085.html

De to konvensjonene av 1966 utdyper de rettighetene som er definert i Verdenserklæringen og er rettslig bindende for de statene som har ratifisert dem.

I tillegg kommer en rekke spesialkonvensjoner vedtatt av FN for å verne rettighetene til grupper som har et særskilt behov for beskyttelse, som kvinner, barn, minoriteter og flyktninger.

Brudd på menneskerettighetene forekommer hele tiden. Men det at rettighetene er blitt formulert i internasjonale avtaler gjør det mulig å vite når brudd forekommer, og å rette kritikk mot de som er ansvarlige. På verdensbasis er det mange aktører som jobber med menneskerettigheter. Stater, mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner, og forsknings- og læreinstitusjoner m.fl. er alle med i den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen som jobber for å utvikle rettighetene og sørge for at de blir satt ut i livet.

Hva er en menneskerettighetsorganisasjon?

Det finnes ingen entydig definisjon på dette. I dagligtalen er det imidlertid klart at det vi mener med en menneskerettighetsorganisasjon er en ikke-statlig organisasjon (engelsk: Non-Governmental Organization / NGO) som jobber for å fremme menneskerettigheter. Det finnes mange av disse. Noen er store, generelle og internasjonale (som Amnesty International), andre er nasjonale og fokuserer på interessene til bestemte minoritetsgrupper (som for eksempel Norges Handikapforbund).

Det sentrale her er at begrepet menneskerettighetsorganisasjon i dagligtalen er forbeholdt ikke-statlige organisasjoner som har tatt på seg en rolle som samfunnets “vaktbikkje” i forhold til større eller mindre deler av Menneskerettighetene, forankret i de overnasjonale “menneskerettsgrunnlovene” som er referert ovenfor.

Disse organisasjonene er finansiert av frivillig betalt medlemskap,på interessene til bestemte minoritetsgrupper (ig (engelsk: Nonghet som i enkelte land (som Norge) kvalifiserer til finansielle tilskudd fra staten, basert på antall betalende medlemmer.

Engelske Wikipedia gir oversikten List of human rights organisations. Vi finner her, forståelig nok, ingen organisasjoner som minner om UNE.

Hva er UNE?

På sin nettside (www.une.no) definerer UNE sin oppgave slik:

Klageinstansen Utlendingsnemnda (UNE)

Utlendingsnemnda (UNE) er et domstolliknende forvaltningsorgan til behandling av klager over avslag gitt av førsteinstansen Utlendingsdirektoratet (UDI) etter utlendingsloven og statsborgerloven.

UNE er et politisk uavhengig forvaltningsorgan administrativt underlagt Justis- og politidepartementet (JD) fra 01.01.10.

Er UNE en menneskerettighetsorganisasjon?

UNE slår altså selv klart fast at de er et statlig forvaltningsorgan som har som oppgave å behandle klager på avslag gitt av Utlendingsdirektoratet (UDI). Det er derfor i sannhet et underlig grep å

hevde at UNE er en menneskerettighetsorganisasjon.

For de fleste fremstår UNE-direktør Sjeggestads utsagn som et klassisk eksempel på Nytale, hvor man bruker et positivt ladet begrep for å beskrive noe helt annet. I Orwells kjente roman “1984” het det “Krig er fred” og “Frihet er trelldom” – mens det i Norge i 2011 heter “UNE er en menneskerettighetsorganisasjon”.

Jeg klarer ikke å konkludere med annet enn at UNE-direktørens utsagn er fundamentalt og grunnleggende og faktisk feil.

UNE har siden opprettelsen vært satt under massiv kritikk fra mange hold. I stedet for å forsøke å benytte denne kritikken konstruktivt, har direktøren på vegne av UNE ved enhver anledning tatt kraftig til motmæle, og kommet med til dels flerrende og tordnende tilsvar som i sin uproporsjonalitet fremstår som bort imot desperate. Eksemplene er mange, men følgende tilsvar på kritikk fra Venstres Olaf Thommesen for noen år siden er karakteristisk:
”Ærekrenkende populisme” http://www.dagbladet.no/kultur/2005/02/11/423068.html

I tillegg til å svare kritikere “så ørene flagrer” benyttes ofte en annen taktikk: Man sår tvil om sannhetsgehalt uten å dokumentere. Eksempel på dette ser vi nok en gang i det siste intervjuet med Ny Tid:

- Kan du først gi en kort oppsummering av Rostami-saken?

- Det er ikke tid for oppsummering. Men som vi sa da Ny Tid først omtalte saken, tar vi den på alvor ved å undersøke fakta i saken, blant annet gjennom vår ambassade i Teheran. Våre undersøkelser gir så langt indikasjoner på at enkelheter i framsatte påstander ikke har dekning i faktiske forhold.

Jeg tror det blir relativt bunnfryst et visst sted før en menneskerettighetsorganisasjon gir et slikt svar.

For oss som følger temaet tett nå inngir ikke svaret tillit. Tvert imot styrker det bildet av en organisasjon som har helt andre målsettinger enn å styrke individers menneskerettigheter. Og det styrker bildet av en organisasjon som svikter fullstendig i det som faktisk er deres tildelte oppgave: Å fungere som vaktbikkje overfor mulige feilvurderinger begått av UDI.

Derfor trengs det en opprydding.
Derfor trengs det en uavhengig kvalitetsrevisjon av UNE og resten av utlendingsforvaltningen.
Og det haster – før flere deporteres til mulig tortur og død.

Utlendingsforvaltningen er ansvarlig for helse og sikkerhet for titusener av mennesker hvert år. Prinsippene bak Internkontrollforskriften bør derfor benyttes. Per idag kvalitetssikres spikerproduksjon bedre enn landets deportasjoner.

Alle de av leserne som har jobbet i en eller annen form for industri vil raskt kjenne seg igjen. Internkontrollforskriften sikrer at norske virksomheter drives i samsvar med gjeldende krav, og at det arbeides systematisk for å sikre at regelverket følges.

Dette er altså ikke et eksotisk, spesielt system som kun brukes av svært avanserte bedrifter med spesielt strenge krav. Dette er noe praktisk talt enhver bedrift i kongeriket er pukka nødt for å forholde seg til. Regelverket er selvsagt strengt. Dersom det skulle skje personulykker / skader som kan spores tilbake til mangelfull implementering av Internkontrollsystem risikerer daglig leder personlig ubetinget fengsel. Ubetinget! For så strengt må det faktisk være for å sikre at det ikke avvikes fra reglene, for konsekvensene av avvik kan bli alvorlig personskade eller i verste fall dødsfall.

Det finnes altså gode, innarbeidede systemer som har som mål å sikre mot at en bedrift avviker fra de skriftlige prosedyrer og retningslinjer som gjelder for driften. Tilsynelatende er dessverre ikke slike systemer implementert innen utlendingsforvaltningen, for da ville vi nok sett en helt annen reaksjon når betydelige avvik oppstår enn hva vi nå ser.

Hva tror dere skjer om for eksempel Statoil har en alvorlig hendelse med personskade eller dødsfall? Politiet kobles inn, og det blir gjort en grundig granskning av hendelsen, interne rutiner gjennomgås for å finne ut hvor feilen ligger. Er det feil i selve rutinene, eller er det opplæringen som har sviktet? Er det innkjøpt utstyr som har sviktet – og er det i så fall innkjøpsspesifikasjonen som er for dårlig, eller er det leverandøren som har gjort en feil? Og så videre. Man skal ikke gi seg før det er satt to tykke streker under svaret og systemet er rettet opp. Når det gjelder offshore-aktivitetene er dette så viktig at det er nedsatt et eget tilsyn (Petroleumstilsynet) som fungerer som vaktbikkje.

Og det som i hvert fall IKKE skjer ved et alvorlig uhell er at politi eller tilsyn høflig ber Helge Lund om en redegjørelse om det inntrufne. Det er derfor stor en gåte for meg at vi tillater en modus operandi innen utlendingsforvaltningen som er så totalt annerledes.

I et intervju med Morgenbladet for en uke siden sa UNE-direktør Skjeggestad (Morgenbladet, 25. mars 2011): “Vi kommer også til å gjøre feil, men vi skal ikke gjøre den feilen å sende noen tilbake til forfølgelse. Andre feil må vi regne med å gjøre, men ikke den.”

Omtrent samtidig dukket nyheten opp i enkelte media om at 19-årige Rahim Rostami, en ung iransk asylsøker, nylig var tvangsreturnert til Iran etter flere år i Norge. Dette til tross for at han hadde lagt fram dokumentasjon som viste at han var tildelt en ”in absentia” dødsdom. Jeg vil ikke her gå inn i spekulasjonene omkring bakgrunnen for dommen, men nøyer meg med å konstatere at den tilsynelatende er reell nok, mens tidligere hjelpeverge på Senja som har hatt gutten boende hjemme hos familien betegner Rahim som en ”ekstra sønn” – og at gutten langt fra er kriminell.

Alt som har kommet ut om dette så langt tilsier at UDI og UNE enkelt og greit valgte å se bort ifra dødsdommen. Papiret som ble lagt frem var bare en kopi - nemlig! Skulle gutten reise tilbake da – for å skaffe originalen? Er det virkelig mulig for noen å mene det? Men siden noe originaldokument ikke dukket opp ble han altså hanket inn og etter en natt på Trandum eskortert til Teheran av to norske politibetjenter, og overlevert til myndighetene der. Han sitter nå i Evin-fengselet, hvor det omtrent ukentlig foretas henrettelser, stort sett ved henging.

Mulla-regimet har nylig utmerket seg til de grader innen menneskerettsspørsmål at FN for bare en uke siden utnevnte en egen menneskerettsutsending til Iran – til selvsagte protester fra landet selv, de mener jo at alt er som det skal være. Overgrepene der er ikke av ny dato, og henrettelser har foregått i stor og økende grad i mange år.

Men tilbake til utlendingsforvaltningen – som vurderte det som risikofritt å sende 19-åringen tilbake til mulla-landet. Hva med de? Dette ser ut for å være feilen Skjeggestad sier ikke skulle kunne skje. Feilenes feil. Tabbenes tabbe. Dette skulle ganske enkelt ikke skje!

Det er med andre ord enkelt å konstatere at vi her har et betydelig avvik fra prosedyrer og retningslinjer. Et avvik som gir en betydelig risiko for tap av liv. En feil som er så alvorlig at det ikke skulle kunne skje, ifølge UNEs leder.

Hvordan reagerer da tilsynsmyndigheten, som i dette tilfellet er Justisdepartementet? Jo, ved å be sjefen om en redegjørelse (ordet som er gjengitt i media). Ikke en granskning. Ikke en gang en utredning. De ba om en redegjørelse.

Hva som har skjedd i tidligere lignende tilfeller er historiske fakta som lett kan dokumenteres. Journalist Ingeborg Eliassen i Aftenbladet ble nominert til SKUP-prisen for 2007 for historien om den kurdisk-syriske aktivisten Yassin Suleiman. Han ble avvist som asylsøker i Norge, sendt tilbake til Syria, fengslet og torturert der, løslatt etter Amnesty-kampanje, flyktet til Libanon, ble anerkjent som flyktning av FNs høykommissær for flyktninger – og tilslutt hentet tilbake til Norge som kvoteflyktning. Noe tilsvarende har knapt skjedd i norsk asylhistorie. Les den rystende historien her.

Men norske myndigheter innrømmet aldri å ha gjort noe feil i den saken, selv om Suleiman selv i forkant forutså akkurat hva som ville skje.

Og siden man ikke kan forbedre noe om man ikke innrømmer at noe er galt, så er ingen vesentlig forbedring  gjort. Enhver kritikk bombarderes ned. Alt er på stell, alt er såre vel, der er ingen problemer noe sted, og alvorlige avvik skal ganske enkelt ikke skje. Det som har skjedd tidligere er definert bort, arkivert som noe annet.

Det er på høy tid at de ansvarlige våkner fra tornerosesøvnen og innser at utlendingsmyndighetenes arbeidsmetoder rett og slett ikke er tilfredsstillende kvalitetssikret. At fung. Justisminister Faremo nylig avviste behovet for å forske på hvordan det har gått med de mange som er tvangsutsendt er kanskje en rett avgjørelse FORUTSATT at vi er så sikre som overhode mulig på at deportasjonsbeslutningene er så riktige som de overhode kan være, og at ethvert potensielt viktig avvik som fremkommer blir gjenstand for en grundig granskning med tanke på å kvalitetssikre fremtidige beslutninger.

Derfor:

-        Det trengs nå en grundig,  uavhengig audit (”granskning”) av hele utlendingsforvaltningen, inkludert UDI, UNE, Landinfo samt det utførende ledd Politiets Utlendingsenhet og rapporteringen opp til Justisdepartementet.

-        I og med at et potensielt betydelig avvik nylig er avdekket må all utsending til mulig forfølging og tortur stanse – forvaltningens myndighet til å drive skjønn på dette området må trekkes tilbake inntil auditen er gjennomført og regelverk eller rutiner oppdatert. Risikoen for nye alvorlige feil er ganske enkelt for stor til å drive videre.

For de som mener at det vel ikke kan være så ille, at disse enhetene nok har ansvarlige ledere som er istand til å ta kritikk på en konstruktiv måte henviser jeg til eksempler på hva som tidligere har skjedd når utlendingsforvaltningen er blitt kritisert, og hvordan de svarte for seg:

UNE:

Olaf Thommesen i Dagbladet i 2005: ”Veien til helvete” http://www.dagbladet.no/kultur/2005/02/05/422509.html

UNE-direktør Skjeggestad fyrer tilbake: ”Ærekrenkende populisme”
http://www.dagbladet.no/kultur/2005/02/11/423068.html

Landinfo:

Aage Borchgrevink , rådgiver i Den norske Helsingforskomité skrev i 2006 et skarpt kritisk innlegg i Aftenposten.

Han brukte ord som “Oppsiktsvekkende”, “FN-organ disavuert”, “Faktafeil og utelatelser”, “Snur vurderinger på hodet” og “Frikjenner seg selv”. Og skrev blant annet:

Når en del av utlendingsforvaltningen blir saksøkt, stepper en annen del av forvaltningen inn med en fordelaktig forklaring som aksepteres ukritisk av domstolene.

Asylsøkere har sjelden råd til å saksøke staten, og enda sjeldnere til å anke sakene, eller ta dem til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I praksis har asylsøkere med avslag ofte ikke tilgang til et effektivt rettsmiddel, selv om dette er deres rett ifølge Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

I en dom fra april i år blir også UNHCR betegnet som en "interesseorganisasjon”.

Svaret fra Landinfo kom i form av et motinnlegg fra Hans Arne Kjelsaas, landrådgiver i Landinfo.

Han presterer faktisk å kalle Den norske Helsingforskomité en useriøs organisasjon (rett nok med et retorisk spørsmålstegn etter), og skriver blant annet:

Det kan ikke være slik at fordi om man arbeider i Helsingforskomiteen, kan man tillate seg grove usannheter. De metoder Borchgrevink bruker for å sverte andre, setter alvorlige spørsmålstegn ved Helsingfors-komiteens troverdighet.

I det minste bør man kunne forvente en slags redelighet av en organisasjon som ønsker å bli tatt på alvor.

Det betenkelige mønsteret er at Utlendingsforvaltningens representanter i ansvarsfulle stillinger fremstår som unger som tas for å gjøre en dumhet:  ”NEI jeg har ikke gjort noe galt, og dessuten er du DUM OG TEIT!”

Jeg konkluderer med at dette ikke fungerer tilfredsstillende, og slutter meg derfor til Thommessens insistering fra 2005. For nå er det på høy tid. På overtid.

En grundig, uavhengig granskning. Det haster!

Hva nå, Skjeggestad? Kan vi ha det slik, Lønseth?

(Det ene bildet er manipulert)

Edward J. Smith, Captain of the Titanic:
"I cannot imagine any condition which would cause a ship to founder. I cannot conceive of any vital disaster happening to this vessel.”

Terje Skjeggestad, direktør i Utlendingsnemnda (Morgenbladet, 25. mars 2011):
“Vi kommer også til å gjøre feil, men vi skal ikke gjøre den feilen å sende noen tilbake til forfølgelse. Andre feil må vi regne med å gjøre, men ikke den.”

NRK, 23. mars 2011:
Norge sendte 19-åring tilbake til torturfengsel

Til Skjeggestad: Hva nå?

Til Pål K. Lønseth: Slik kan vi ikke ha det?

Jeg skulle ønske vi hadde personer med Lønseths tyngde og retorikk ved roret da historiske skjendige juridiske urettferdigheter ble begått.

FAFOs forskningsrapport "No way in, no way out" ble presentert og diskutert på FAFOs frokostseminar 18. mars. Der gjentok Pål K. Lønseth (statssekretær i Justis- og politidepartementet) den restriktive linjen regjeringen har fulgt i debatten omkring dette spørsmålet, og appellerte til vår rettferdighetssans ved å fremholde at “…regularisering av papirløse som har vært svært lenge i landet, ville være blodig urettferdig overfor de som har returnert frivillig.”

Det er godt å se så klare ord komme fra departementet, og dertil fra en person som har en solid juridisk utdannelse, og har bakgrunn som statsadvokat.

Jeg skulle ønske vi hadde personer med Lønseths tyngde og retorikk ved roret da tidligere skjendige juridiske urettferdigheter ble begått.

Vi skulle ha hatt en person som Lønseth på barrikadene for lenge siden:

• Fra 1. januar 2009 ble ekteskap mellom likekjønnede tillatt i Norge. Det er opplagt at den lovendringen var blodig urettferdig overfor homofile som frem til da ikke hadde kunnet inngå ekteskap.

• For ikke å snakke om da straffelovens §213 ble opphevet i 1972 slik at det ikke lengre mannlig homofil praksis ble straffbart. Noe så blodig urettferdig mot de tusener som hadde levet under den lovens svøpe i så mange år!
• I sin opprinnelige form inneholdt §2 i Norges Grunnlov følgende: “Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.” Nei, slik kunne vi ikke ha det, mente de fremsynte Eidsvollsmenn som hylles som nasjonalhelter hver 17. mai. Etter at den plagsomt iherdige Henrik Wergeland (ennå en av disse brysomme forfatterne…) hadde laget tilstrekkelig støy omkring dette i lang tid ble jødeparagrafen opphevet 13. juni 1851. Hensynet til de som tidligere hadde vært utestengt fra Norge ble på uhørt vis sett bort ifra, og vi fik nok en skandaløs hendelse i norsk rettshistorie. Man klarte rett nok en stund å opprettholde rettferdigheten overfor munker helt til 1897. De seirende her var nok jesuittene, som ikke ble utsatt for den samme blodige urettferdigheten før 1956.
• Og det var jammen synd at ikke Lønseth var ung nok til å stå på barrikadene da Martin Luther King jobbet med å oppheve raseskillet i USAs lovgivning på 50- og 60-tallet. Hadde man bare sterkt nok vektlagt hvor blodig urettferdig dette var overfor de som hadde måttet leve med segregeringen i så mange år ville man kanskje unngått å tildele Luther King Nobels Fredspris for dette arbeidet.
• Er det noen som husker Rosa Parks? Hun som ble berømt for å ha nektet hun å gi fra seg setet i den «fargede» delen av Buss No. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den «hvite» delen var full. Hun ble selvsagt arrestert, dømt og fengslet. Jeg regner med at Likhet for Loven var like viktig “over there” som det er her hos oss i våre dager. Ett år senere besluttet USAs høyesterett at segregering av svarte og hvite på busser var grunnlovsstridig – tilsynelatende uten å vektlegge hvor blodig urettferdig en slik lovendring ville være overfor de som i lang tid hadde måttet leve med segregeringen!

Det er derfor godt å se at vi har en regjering og et departement som via sin utrettelige våpendrager Pål K. Lønseth, rustet til tennene med juridisk kompetanse og praksis fra landets høyeste skoler og embeter, står på barrikadene og forklarer oss med utsøkt tålmodighet: Slik kan vi ikke ha det!