Generasjon lydig. Generasjon prestasjon. Snille barn har mange navn og de skriver kronikker i avisene i stedet for trusselbrev til læreren eller griseri på skolemuren. I år har det vært mange avisoppslag som gjør ungdommen bedre enn det ryktet vi hadde: De røyker nesten ikke, snuser mindre, blir flinkere på skolen, drikker mindre, er inne til avtalt tid. Og de trener. Behersker kniv og gaffel. Ikke pisser de ute heller. Det er ikke måte på. Samme greia i 2013: Hele 94 prosent trivdes nokså godt/svært godt på skolen. 80 prosent var litt eller svært fornøyd med foreldrene. I går ledet jeg gågruppa til barneskolen og kom i prat med en annen forelder: «Ungdomsopprøret her på Korsvoll er å spise sukker», sa hun.
Vi skjønnmaler hele generasjoner. Skiller ikke på by og land. Dette er et slags tverrsnitt av ordentlig, norsk ungdom, men om du dykker inn bak de fremste tallene, finner du lett at 22 prosent av de unge i Nord-Trøndelag tar studiespesialiserende – mot 60 prosent i Oslo. Og det er forskjellene på sentrum og periferi, by og land som denne ukens store ungdomsbegivenhet handler om. For samtidig, i en parallell verden:
«Politiet i Alta fikk i løpet av lørdag kveld og natt til søndag inn over 15 meldinger om uvettig mopedkjøring. Det var faktisk så mange at operasjonssentralen ikke klarte å loggføre alle. (Nordlys) «
«I kvelds- og nattetimene hadde mellom 15 og 20 ungdommer på mopeder og ATV-er herjet og ragget rundt i Alta. Steiling, råkjøring og rusing var ikke alt. I løpet av natta ble til og med biler presset av veien på E6», skriver Dagbladet.
Og:
«En av politijuristene våre havnet på sykehus med brukket arm. Det skjedde etter at han prøvde å gripe inn i forbindelse med kjøring der han bor, sier lensmann i Alta Svein Tore Nilsen.»
Her er det mer mellom linjene enn man klarer å fordøye, men nokså mange av oss smiler litt likevel. Jeg hadde Yamaha DT 50, blodtrimmet. Sylinder og tannhjul, alt tenkelig, minus potta. Lyden kunne avsløre at man doblet effekten på motoren, og alle gutta på 16 visste at det kunne bli utsettelse på lappen om du ble tatt. Som vi kjørte, spant, hoppet, kjørte på bakhjulet og testet alt av grenser. Jeg ble stoppet én gang, uka etter at trimsettet var tatt av. Kjøperen av mopeden ville ha «vanlig», noe som ikke var helt vanlig der jeg vokste opp.
Selvsagt var det farlig. Selvsagt visste ikke fedrene våre om det. Selvsagt tok vi dette med oss inn i en usunn bilkultur straks vi var atten. Selvsagt er det uunnværlige minner for oss som overlevde ungdommens trafikale utskeielser.
Opprør er så mangt. Skoleslutt, upassende kjærlighet, vill musikk, politiske meninger som avviker fra den kompakte majoritet, rus og annen utforsking av annerledeshet eller sider en kan tenkes å ha. En ting kan vi enes om: Opprøret hører ungdommen til og for den som lander det i tide, stående på beina, blir det anekdotisk gull til bruk i både selskapsliv og andre sammenhenger. Vi klapper hverandre på skuldrene og sier ungdom er ungdom, hø hø, men fikser vi det når ungdommen nå er så streit at det nesten blir sykelig? Det spørs. Vi, i førti- og femtiåra, er nok nødt til å sette oss inn i karakterpress, kroppspress, utseendepress og alle de andre pressene vi kun ante konturene av i egen ungdom. Men vi trenger ikke lage noe seminar av det. Vi må sørge for å følge med, kjenne dem, være på talefot. Det er et voksenansvar.
Lensmannen i Alta, Svein Tore Nilsen, har mer å si til Dagbladet: – Politiet skal gjøre noe, og vi skal ikke løpe fra vårt ansvar her. Men det er hjemme disse holdningene kommer fra. Det vet jeg selv. Foreldre har applaudert det ungene har gjort i avhør. Dersom det er holdninger på hjemmebane som er utenfor lover og regler, følger dette barna. Jeg forventer ikke at noen skal fotfølge ungene sine, og jeg har selv en på 16 år. Jeg vet han kan gjøre noe dumt, og hvis det skjer får jeg følge opp. Jeg opplever at noen nesten er redd ungene sine og ikke tør ta tak og si at slikt kan de ikke gjøre, sier han.
«Jeg opplever at noen nesten er redd for ungene sine» kan i flinkisgenerasjonens tid oversettes til «Jeg forstår ikke helt hva de driver med, og blander meg ikke så lenge de gjør det bra på skolen og deltar i idrett». Det kan være like skummelt. Ungdommen krever ikke at vi foreldre skal være kule (gud forby) eller ha språk for alt, men litt genuin interesse for dem og hva som driver dem og deres samtidskultur, er helt nødvendig. Tror jeg, som har en jente på vei inn i tenårene og kun belønner de to minste guttene med Nugatti på lørdager.
Midt i all denne friskmeldingen av ungdomsgenerasjonene, kom det i går en nyhet på NRK som gledet meg litt mens jeg smurte tre sunne matpakker til skoledagen: Ungdom spiser for lite fisk og grønt og altfor få har hørt om «fem om dagen». Endelig, tenkte jeg, for når fortellingen blir for perfekt, uten kvist, grus og gruff, er det ingen andre enn statistikerne som tror på den likevel.