Debatt

Opprør mot tyranner

En tilsidesetting av folkeviljen vil imidlertid ikke bare svekke de etablerte partiene og gi skyhøy politikerforakt, men vil også være et brudd på kontrakten mellom de styrende og befolkningen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Bare noen dager etter at et flertall av det britiske folk stemte for å forlate Den europeiske union, diskuteres det hvordan folkeviljen kan settes til side, og mange har allerede begynt å tvile på at det vil bli noen Brexit. En tilsidesetting av folkeviljen vil imidlertid ikke bare svekke de etablerte partiene og gi skyhøy politikerforakt, men vil også være et brudd på kontrakten mellom de styrende og befolkningen. Politikere som ikke respekterer folkeviljen, er ikke politikere, men tyranner. Og tyranner har politiske teoretikere siden antikken ment at befolkningen har rett til å gjøre opprør mot.

På 1600-tallet forsøkte Charles I å regjere mot viljen til parlamentet og befolkningen. Han endte på skafottet i 1649. I 1688 ble en annen konge med autokratiske ambisjoner, James II, avsatt og prinsippet om parlamentets rett til å vedta lover og skatter knesatt. I de følgende århundrer ble et virkelig folkestyre innført på de britiske øyer gjennom utvidelse av stemmeretten og andre reformer.

Det politiske systemet har hatt stor legitimitet i befolkningen, og Storbritannia har blitt spart for revolusjoner og har opplevd mindre politisk motivert vold enn de fleste andre land. Dersom britiske politikere setter til side et så soleklart uttrykk for folkeviljen som en folkeavstemning, vil de kaste sitt fedreland ut i en krise knapt noen kan ane utgangen på. Har befolkningen noen mulighet for å sette sin vilje igjennom dersom ikke engang en folkeavstemning respekteres? Og har folk da ikke rett til å gjøre opprør mot politikere som ikke lenger er politikere, men tyranner?

Mer fra: Debatt