Slemme Anlov. Anlov Mathisen hevder rusfeltet generelt sett er selvopptatt og at dette går på bekostning av personer med rusproblemer. Generalsekretær i Actis, Mina Gerhardsen, mener Anlov er respektløs og kunnskapsløs, samtidig som hun er enig med han i det han sier. Rusbehandlingen er stort sett dårlig. I så fall er Anlov bare respektløs. Ikke kunnskapsløs. Stygg i munnen, ikke dum. Litt slem.
Er det noe å ha respekt for? Når man ser de resultatene rusfeltet produserer kan man bli fristet til å spørre seg om det er noe å ha respekt for i utgangspunktet? Omtrent åtte av ti ruspasienter oppgir at de har et manglende ettervern å gå til etter behandling. Det er seksten ganger høyere dødelighet etter behandling og fengsel enn før. Det dør mellom 200- og 300 personer av overdosedødsfall årlig. Tilbakefall under- og etter behandling, dødelighet, forekomst av Hepatitt C og rettsløsheten til de narkomane i Oslo og Bergen sentrum er beskrivende for et felt som er -om ikke respektløs- kunnskapsløst.
Redde fagpersoner. Jeg har selv måtte bevitne ungdommer jeg har hatt ansvaret for i barnevernet bli sluset rett over i hospitslignende ghettoer så fort de var for gamle (les: 18 år). Ikke lenger interessante for det multinasjonale barnevernsselskapet. Jeg har selv måttet erfare hva som skjer når du forsøker å varsle i et helseforetak om direkte helsefarlige forhold for pasienter i rusbehandling (vi snakker overdoser inne på klinikkene, omsetting av rusmidler, pasienter overlatt til seg selv akkompagnert med skyhøye døgnpriser etc.). Sparken får man. De ansvarlige anlegger gjerne en mediestrategi der de sier de driver kvalitetsmessig god behandling enda alle vet det ikke stemmer. Ingen tør si det høyt. Mange hvisker i gangene. Redde. Redde og feige.
Alt virker? I kjølvannet av akkurat denne saken spurte daværende helseminister Jonas Gahr Støre «hva virker?» Fagrådet, en paraplyorganisasjon som gjør mye annet enn å samle rusfeltet, arrangerte en konferanse der de stilte samme spørsmål. Innlederne fra ulike deler av feltet kunne gledelig informere om at det de gjør virker.
Kvalitet? De kvalitetsindikatorene som finnes innenfor det man -ironisk nok- kaller tverrfaglig spesialisert rusbehandling er antall oppdaterte ventetider på frittsykehusvalg.no, utsendelse av epikriser, gjennomsnittlig ventetid, fristbrudd for ventelistepasienter og registrering av hoveddiagnose. Spesielt? Ja. Spesialisert? Nei.
Kunnskapsløsheten må vi erkjenne. Vi er litt dumme. Respektløsheten ligger i at aktørene på feltet omtrent utelukkende forsvarer sin egen praksis og sier den fungerer. Den fungerer selvfølgelig enda bedre om de får gjøre mer av den. Kanskje er ikke Anlov helt på jordet likevel? Sånn helt generelt.
Resultater. Rusreformen skulle ta ideologien ut av feltet. Feltet skulle være dominert av kunnskap. En håpløst lite teoretisk forankret forståelse av hvordan ideologi og kunnskap henger sammen. Historikken i denne tenkingen kan vi spore tilbake til da Lægeforeningen brøt med Blåkors ettersom sistnevnte ville starte kursted etter kristne prinsipper. Lægenes, og senere statens, kursteder ble ikke mindre ideologisk i sin utforming. De ble derimot langt mer undertrykkende. I nyere tid ble ikke rusbehandling noe mindre ideologisk av å bli underlagt en konsernmodell og styrt etter New Public Management-prinsipper med hyppige anskaffelser og «desentralisert ledelse». Nyliberalismen er en ideologi. Reformen skulle gi bedre resultater for brukerne. Elleve år etter måler vi enda ikke resultater.
Maler med svart tusj. Anlov maler over det meste i sin kritikk. Det har han trolig gjort med vilje for å provosere og skape debatt. De som motsetter seg kritikken har, litt kunnskapsløst, hjulpet Anlov med dette prosjektet. Godt er det. Alle er jo enige i at ting generelt sett ikke fungerer, men ingen vil egentlig ta ansvaret for at det ikke gjør det. Det ansvaret får vi være voksne nok til å ta fremfor å bli sint på at Anlov peker dette. RIO har pekt på dette i en årrekke.