For det første er terrortrusselen primært Politiets ansvar, ikke Forsvarets. For det andre er det ikke trusselen som først og fremst krever endringer, men systematisk underfinansiering av Forsvaret gjennom et par tiår.
Norges naboskap til stormakten Russland er en permanent faktor i forsvarsplanleggingen, uavhengig av om russerne for tida ruster opp eller ned eller framstår som mer eller mindre forutsigbare. Forsvarets grunnstruktur, antall og typer bakkestyrker, fartøyer og fly – der de store pengene ligger – må være relativt konstant og bare justeres i forhold til langsiktige våpenteknologiske trender.
Med koplingen til den aktuelle trusselen fra Russland, ligger det implisitt i langtidsplanen at dersom trusselen blir redusert, så vil det være grunnlag for også å redusere forsvarsbudsjettene igjen. Det vil være en dødslinje for Forsvaret. Vår tids trusler kommer og går i et mye raskere tempo enn tiden det tar å bygge opp igjen et forsvar som er bygget ned. Vel så viktig som at Regjeringen nå fortjenstfullt tar høyde for den forsvarsspesifikke kostnadsveksten, er at Forsvaret kan imøtese et forutsigbart budsjettnivå både i og etter kommende fireårsperiode.
Med den nye langtidsplanen sikrer Regjeringen kampkraft og bærekraft i Forsvaret, sier Helleland. Jaså? Regjeringen legger riktig nok opp til å øke forsvarsbevilgningene med 165 milliarder kroner over de neste 20 år. Men forsvarssjefen ba om en økning på 175 milliarder, for å kunne finansiere anskaffelse og drift av det han betegnet som et minimumsforsvar.
For planperioden 2017–2020 ba forsvarssjefen om at budsjettet måtte økes med 11,5 milliarder kroner. Regjeringen vil øke med 7,2 milliarder. Differansen utgjør nesten fire milliarder, eller én milliard pr. år gjennom planperioden. Samtidig går Regjeringen inn for en forsvarsstruktur som er større enn den forsvarssjefen anbefalte, og pålegger i tillegg Forsvaret å spare inn i gjennomsnitt to milliarder kroner på drift hvert år. Det blir ikke mye økt bærekraft av slikt.
For å kunne gjennomføre anskaffelsen av 52 nye kampfly til Luftforsvaret og fire nye undervannsbåter til Marinen anslår Regjeringen at investeringsdelen av budsjettet etter 2020 må opp i 35 prosent. Det normale er 20 prosent. Med en slik reduksjon av Forsvarets driftsbudsjett er det fare for at vi nok en vil investere i materiell som det ikke vil være penger til å bemanne, trene og øve. Det blir ikke mye økt kampkraft av slikt.
Det mest alvorlige er likevel at nedbyggingen av Forsvarets bakkestyrker, primært Hæren, fortsetter. Skal vi ha et territorielt forsvar må bakkestyrkene være hovedelementet som de andre styrkekomponentene bygges opp rundt og dimensjoneres i forhold til. Det er bakken/jorda vi lever på og er avhengige av for vår eksistens som art. Enhver væpnet konflikt blir derfor i siste instans avgjort på bakken. I tillegg kommer at et norsk forsvar alltid vil være avhengig av forsterkninger utenfra om landet skulle bli angrepet. Bakkestyrker er den typen forsterkninger som kommer sist med minst grad av sannsynlighet fordi risikoen og kostnadene forbundet med å sette dem inn, og tiden det tar, er større enn for marinefartøyer og fly. Et norsk forsvar bør derfor prioritere bakkestyrker framfor luft- og sjøstridskrefter, og ikke det motsatte, slik Regjeringen legger opp til.
Dersom Hæren skal gjenreises er det ingen vei utenom at Regjeringen vedstår seg budsjettmålet på 2 prosent av brutto nasjonalprodukt innen 2024, som den forpliktet seg til på NATOs toppmøte i Cardiff for to år siden, og som Høyres landsmøte faktisk også har vedtatt som en målsetting. Før det skjer er alt prat fra Høyres og Regjeringens side om styrket forsvarsevne ikke noe annet enn nettopp det: prat!