Jeg kom til å tenke på dette nå som jeg så at Partiet er midt oppe i landsmøtet sitt. Folk bærer seg over at Partiet på riksplan nå er nede i 32 prosent på meningsmålingene, og det er klart, i min ettpartiby hadde vi bare ledd av et slikt puslete resultat. Der jeg vokste opp, hadde Partiet minst 80 prosent av stemmene. Om ikke mer. Det var alltid Partiet som satt med ordføreren, alltid Partiet som bestemte hvor skapet skulle stå.
Vi hadde jo noen høyrefolk i ettpartibyen vår også. En god del, egentlig, for dette var en by der mange familier kom fra det borgerlige sjiktet vi kalte «handelsstanden». Men de ble liksom aldri så mange som de som stemte på Partiet. Vi kan ha hatt noen SV-ere også, og i alle fall noen fra AKP (ml), for de kunne man se på Rådhusplassen i all slags vær. Der sto de i rød anorakk og palestinaskjerf, og solgte siste nummer av Klassekampen. Dette var gjerne ungdomsskolelærerne våre, og de kom gjerne sørfra. Vi betraktet dem som noen interessante, men eksotiske vesener, som liksom ikke helt var som vanlige folk.
Jeg tror nok også noen stemte på KrF i byen vår. Kanskje mormor, for hun satt menighetsrådet. Men hun har aldri innrømmet det offentlig. Og Senterpartiet visste jeg nesten ikke hva var. Vi hadde ikke noen av dem hos oss. Jeg var godt voksen før jeg så min første senterpartimann. Og det var på TV. (Trolig Johan J. Jakobsen).
Nei, hos oss styrte Partiet. Så hvordan var det egentlig for et lite, følsomt barn å vokse opp slik, i skyggen av det mektige Partiet? Det var ikke så verst, egentlig. Jeg var lykkelig og glad det meste av tida. Jeg levde mitt liv og Partiet sitt, men jeg var selvsagt aldri i tvil om at det var Partiet som hadde siste ordet.
Når vi ble tenåringer og skulle søke sommerjobb, for eksempel, kunne man høre folk si ting som: «Hva, fikk han ikke den jobben i parkvesenet? Aha, han vel ikke Partiboka i orden». Og da jeg ble gammel nok til å stemme, førte jeg for første gang en samtale om politikk med bestefaren min. Den forløp slik: «Dette er så vanskelig. Jeg vet ikke hvem jeg skal stemme på», sa jeg. Bestefar satt i godstolen og så litt forbløffet opp fra stabelen sin med de siste 14 dagenes utgaver av Arbeiderbladet, som han liksom aldri helt kom igjennom. «Det er da ikke vanskelig!» utbrøt han. «Du må jo stemme på Partiet!» Og dermed var den politiske diskusjonen slutt.
Men hjembyen min er jo selvsagt ikke noen ettpartiby i dag. Nei da. Ved siste valg fikk Partiet bare 71,1 av stemmene. Det er jo peanuts.