Cecilie Klem skriver i et åpent brev til meg at jeg i et innlegg i Dagsavisen 6. desember avslører manglende kunnskap om statistikk og spørreundersøkelser, blant annet fordi jeg mener at «svarprosenten på 26 prosent av 3200 spurte svekker resultatene».
Min eventuelle kunnskapsløshet har hun selvsagt rett til å mene det hun vil om. Men jeg skrev altså ikke om holdbarheten av spørreundersøkelser generelt, men om denne undersøkelsen spesielt.
Den er foretatt på vegne av Utdanningsforbundet, den var sendt til forbundets egne medlemmer, spørsmålene gikk direkte på lærernes konkrete arbeidshverdag, og forbundets egne synspunkter var vel kjent etter langt tids medieoppmerksomhet. I denne spesielle sammenhengen skrev jeg at «jeg overlater til hver enkelt å vurdere hvorvidt dette (26 prosent svar etter tre purringer, GMH) er uttrykk for at «lærerne» er i opprør». Det gjør jeg fortsatt.
En undersøkelse med en svarprosent på 26 kan sikkert være representativ. Spørsmålet her er et annet, nemlig dette: Gir det faktum at 23 prosent av forbundets egne medlemmer svarte ja på spørsmål om «skolen de jobber på har opplevd å få pålegg fra lokale skolemyndigheter/politikere som strider mot lærernes profesjonelle vurderinger», grunnlag for å hevde at «hver fjerde lærer i Norge», senere forkortet til «lærerne», føler seg overstyrt på en måte som går ut over elevene.
Her spørres ikke om hvor ofte dette har skjedd, hvor detaljerte påleggene har vært eller noe annet, bare om «skolen» har opplevd det.
I artikkelserien i Dagsavisen er det verken redegjort for svarprosent eller de konkrete spørsmålsstillingene. Det er heller ikke hentet inn synspunkter fra andre enn lærerorganisasjonene, og heller ikke disse får et eneste kritisk spørsmål.
Da syntes jeg det ble stilt altfor små krav til å trekke omfattende konklusjoner. Det mener jeg fortsatt.
At Klem har oppfattet mitt innlegg som respektløst overfor lærere og Utdanningsforbundet, beklager jeg. Det var overhodet ikke hensikten.