Debatt

Om kjærlighet og tapt bagasje

Det er sommer! En deilig tid for sol, fest, bading og endeløse nederlag.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi skulle bare på en liten tur til Nord-Sverige. To brillefine folk skulle smis i hymens lenker, hva nå det egentlig skal bety. Fint er det, åkke som.

For oss innebar det en reise. Kjapt og greit, via Stockholm. Men verden er jo aldri som man skulle ønske.

Første tekstmelding kom på vei inn til Gardermoen: Flyet var innstilt. Ikke det til Stockholm, men flyet nordover i Sverige. Den delen av reisa som var dyr, det flyet som bare går få ganger i døgnet. Flyselskapet vi skulle fly med hadde nemlig, viste det seg seinere, regna med at pilotene deres skulle jobbe hinsides mye mer enn vanlig, som de alltid gjør om sommeren. Men denne gangen hadde pilotene sagt noe sånt som «Sorry Mac, ansett flere piloter eller la flyene stå». Så da sto flyene. I hvert fall vårt.

Da vi landet utenfor Stockholm var bagasjen bortevekk. Sju kofferter, merket med ankomst i en helt annen by, var ikke lenger å finne på flyplassen. Og siden flyselskapet ikke tar ansvar for sin egen ankomstservice, men har satt det bort til en eller annen underleverandør som åpenbart ikke bryr seg om selve flyselskapets renommé, får man den servicen man kan forvente. Arg!

Det tok to–tre timer med venting, før vi endelig fikk beskjed om at bagasjen hadde stått ved siden av rullebåndet i en stor haug, helt siden rett etter vi forlot rullebåndet for å spørre noen om hvor den var blitt av. Dobbelt-arg!

Men så: Hvordan i huleste komme seg 65 mil nordover uten fly?

Det blei leiebil. To skikkelig dyre leiebiler, det var nemlig kamp om bilene og vi skulle bare én vei. Lang tid tok det også. Et par timer sto, satt og lå fire voksne, tre unger og en masse kolli bagasje utenfor bilutleiesjappa, før vi endelig fikk bilene, lempa inn koffertene, sjekka at vi hadde fått med oss alt, og kjørt nordover.

Deilig? Nja. Fint å være på vei. Men time etter time med bil full av unger når det allerede begynner å dra seg mot midnatt, det står ikke øverst på juligave-ønskelista mi.

Men vi kom da fram. Natta var for lengst blitt til morgen, etter åtte timers jobbing og rundt 16 timers reising var det deilig å komme inn i den lille campinghytta vi skulle bo i.

Og det var da vi merka det: Det mangla en sekk. Ikke hvilken som helst sekk heller. En sekk med to svindyre datamaskiner, to pass og litt annet småtteri. Min elskede onkel reisende Mac! Datamaskina som har lagret hele livet. Den som jeg nøye hadde forberedt på reisen så den skulle være full av godsaker for en nettløs uke på campingplass. Den som har alle de bøkene jeg bare har skrevet fire kapitler av og snart skal fullføre. Den med alle låtskissene som ikke er blitt ferdig. Den med livet. Borte! Sorry, Mac!

Hendelsen utløste en enorm mengde telefoner, brev, mailer og internettsøk. Til leiebilkontoret, som nesten aldri tar telefonen. Til hittegodskontoret som faktisk aldri tar telefonen (muligens fordi den ikke er drevet av flyplassen selv, men av en eller annen underleverandør, som åpenbart blåser langt i flyplassens renommé, men bare skal gjøre jobben billigst mulig, noe som ikke innebærer å ta telefonen), til politi, til forsikring, til alle jeg kjenner som kan tenkes å dra innom for fysisk å gå innom hittegodskontoret (vedkommende hadde bare tid til to timer, det holdt dessverre ikke til å oppnå kontakt med riktig skranke), og til datamaskinbutikker og fanden og hans oldemor.

Resultatet: Null, niks og ingenting. Datamaskinene var søkk borte. Her måtte vi sette vår lit til forsikringa. Hva kunne vel tenkes å gå galt med det, liksom? Alt, selvsagt.

Når man skriver under en forsikringsavtale føles det nesten latterlig hvor mye den dekker. Om du snubler, detter ut vinduet, og blir truffet av et papirfly i øyet på vei ned mot bakken, så får du dekt optiker i ti år av reiseforsikringa, liksom. Man blir nesten flau, og tenker «Huff, dette må jeg ikke utnytte for mye, da er jeg et dårlig menneske».

Men om den svært usannsynlige øyeskaden blir dekket, så kan du være bombesikker på at selve fallet, når du treffer bakken, det faller utenfor dekningsområdet. De alvorlige, åpenbare tinga, som virkelig gjør vondt, har en ekkel tendens til å skli gjennom forsikringsgarnet som en liten sjøørret, forsøkt fisket med meterstor maskevidde.

«Dette garnet er så bra at du kan fange en hval», sa kanskje garn-selgeren. Men glemte å opplyse om at de fiskene du kan finne på å faktisk ha lyst til å fange, de glir gjennom.

Så neida. Datamaskiner til en verdi av drøye 21.000 utløste en forsikringsutbetaling på under en tredel. Mista to PC-er. Fikk igjen nok til en mobiltelefon. Takk, kjære.

Men det slutta selvsagt ikke der. Nevnte flyselskap hadde jo også noen penger å betale oss tilbake. Av flybilletter til 11.000 kroner fikk vi igjen godt under halvparten. Vi måtte kjøre bil i stedet for fly, med gråtende unger og nesten-sovnende sjåfører gjennom den nordsvenske natta, men vi kom selvfølgelig ut blakke og deppa, bare så vidt i tide til å feire den nordsvenske kjærligheten. Deilig med sommer!

Når det er sagt: Festen ble bra, da. Og velegnet til å minne oss alle om følgende lille sommerbudskap: Mellommenneskelig kontakt er det fineste vi har. Kontakt mellom mennesker og business, derimot, gir grunn til å lukke øynene og bare glede seg til sommeren er forbi.

Mer fra: Debatt