Debatt

Om grensesetting

Tredveårene er de nye tyveårene, førtiårene også. Det har gått inflasjon i ungdom, nå til dags.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Noe som er vanskelig med å være 29 år i 2017, er at det å snart være tredve år, er ikke det samme lenger, som det var før. Da oldefaren min var tredve år, var han sikkert bestefar allerede – tippoldefaren min sikkert allerede pensjonist. I Abrahams tid var man død. Da faren min var ung, var det vanlig å gifte seg i starten av tyveårene, far før man ble tredve. Og det er jo sånn ennå, mener jo jeg, at når man snart er tredve år, kanskje har unger og er gift, så regnes man for å være voksen.

Samtidig opplever jeg at den normative alderen samfunnet har satt for å regnes som en fullblods voksen, hvor man altså offisielt får tittelen «voksen», har steget proporsjonalt med min alder, i løpet av 90-, 00- og 10-tallet. Jeg tiltales stadig vekk som «unge mann», når jeg egentlig er gammel nok til å for eksempel regnes som gammel og «snart veteran» på fotballbanen, der gjennomsnittsalderen på Eliteseriens A-lag snart er nede på det vi kalte «Folkeskolen».

I løpet av min 29-årige levetid har tyveårene blitt de nye tenårene, tredveårene de nye tyveårene, førtiårene også de nye tyveårene. Femti de nye tredve. Pensjonsalderen blir stadig høyere – og når jeg blir så gammel, kommer det sikkert ikke til å finnes pensjonister lenger. 90-åra er blitt de nye 80-åra. Hundreåringer ikke bare finnes, altså, utenfor rekordbøkene – men GÅR ute, uten gåstol, går i butikken, drar til Syden og greier. Det har gått inflasjon i ungdom.

Så når skal jeg bli en voksen?

Kanskje aldri. Samme det. For ett sted hvor denne problematikken ble veldig synlig for meg – bare på en slags omvendt måte – var på bussen, forleden dag. For her ble jeg rett og slett spurt om jeg er voksen, av bussjåføren. Om jeg var en voksen eller et barn. Jeg kunne velge. Greit nok i seg selv. Men her, i motsetning til ølsalget i butikken eller på Vinmonopolet, løp jeg en rar risiko for å faktisk tjene penger på å bli oppfattet som en «ungkælv», og få en billigere billett.

Allikevel sa jeg at jeg var voksen. Kanskje fordi jeg ikke var barnslig nok til å late som om jeg var barn. (Eller kanskje hvis jeg var en voksen, ville jeg ikke ha tenkt over det i utgangspunktet.) Men jeg hørte meg selv si: «Voksen, takk».

Og det var da jeg fikk et av de største sjokkene jeg har fått på en buss i hele mitt liv. For som drammensere flest, er det ikke så veldig ofte jeg tar bussen. Jeg visste rett og slett ikke hva det faktisk kostet.

Bussjåføren spurte meg om hva som var min mest dyrebare skatt; hva det fineste jeg eide var. Hva elsket jeg mest? måtte jeg svare på. Jeg tenkte straks på kona mi. Men siden jeg strengt tatt ikke eier henne, og hun uansett ikke var til stede, sto valget mellom de nye brillene mine, gifteringen og iPhone’n. Til slutt la jeg iPhone’n på bordet, det lille, sorte bordet med myntapparatet. Bussjåføren knuste den med en liten hammer og heiv den ut av vinduet. Så skrev han ut en billett, og jeg gikk for å finne et sete.

Så dyrt er det å ta bussen.

Og dette er bare én av flere titalls ikke-morsomme metaforer og allegorier jeg tenkte på under den bussturen fra Rundtom til Sentrum, som tar kanskje syv minutter. For så dyrt synes jeg det var.

At det er så dyrt – at det er en grunn til at det føles som en tvungen organdonasjon å ta bussen fra Peter Høegs gate til byen – kan jeg godt forstå. Dét har sikkert mange gode grunner knyttet til politikk og infrastruktur og brukertall og diverse logistiske løsninger hos Brakar A/S. Dette er ikke en sånn kronikk, hvor jeg klager over priser og appellerer til politisk handling, for det føler jeg meg aldeles ikke voksen nok til å skrive.

På mange måter kan man si at å være voksen, handler om greie å «sette tydelige grenser». Og i Drammen og omegn er det en historisk tradisjon for forvirret grensesetting, rent geografisk. Da mora mi ble født, gikk Skoger kommune helt til Austad gård.

Men nå, når kommunen ikke bare skal slå seg sammen med Svelvik og Nedre Eiker, men også skal sette opp en bomring som definerer kommunegrensene på en måte som understreker denne historisk forankrede forvirringa, må noe gjøres med kollektivtilbudet. Tilbudet kan i hvert fall ikke bli dyrere. Ved forrige valg lovte man i lokalpolitikken at det skulle knyttes en forbindelse mellom Ruter i Oslo og Brakar. Til dags dato har ingenting skjedd.

Her må noen sette en grense, satt jeg og tenkte, mens jeg spilte Super Mario på iPhone’n.

Mer fra: Debatt