2012 har vært nok et kjempeår for Susanne Sundfør her hjemme i Norge. Og når ser det endelig ut som om ting begynner å løsne i utlandet og.

Det føles lenger siden, men det var først i 2010 at Sundfør virkelig tok plass på det norske musikerstjernekartet. Da ble hennes andre album, «The Brothel», årets mestselgende norske plate og mottok jevnt over strålende kritikker. Da ble hun kåret til Årets Artist i Nye Takter Awards. I år får hun tittelen igjen: Oppfølgeralbumet «The Silicone Veil» fikk et samlet norsk kritikerkorps til å gi seg ende over nok en gang. Da førstesinglen, «White Foxes», ble sluppet i mars, dyttet hun Vinnis «Sommerfuggel i vinterland» ned fra salgslistenes førsteplass. Singelslippet sparket i gang en triumfferd av et år, som ble avsluttet med konsert på Operaen i Oslo og nominasjon i Nordic Music Prize som årets beste norske album.

I tillegg til nok en gang å ha gitt ut et av årets beste album - topp 10 på Nye Takters Kritikertoppen - har nå Sundfør igjen blitt aktualisert via Spellemannprisen. Vanligvis har linken mellom henne og Spellemann vært kritikken Sundfør kom med da hun mottok prisen for Beste kvinnelige artist i 2007: «Jeg er først og fremst artist - ikke først og fremst kvinne», svarte hun kort da hun sto på scenen for å ta imot prisen. Etter det trakk hun seg fra klassen da hun ble nominert igjen i 2010. Dette har Spellemannsprisen åpenbart tatt til etterretning, for tidligere i år kunngjorde de at alle kategorier fra nå av skal være kjønnsnøytrale.

«Det gjør meg glad og jeg syns det er en viktig avgjørelse», skriver Sundfør til Dagsavisen i en e-post.

Det blir spennende å se om kvinner fortsetter å motta prisen etter dette. Ikke minst blir det også spennende å se om Sundfør selv vil motta statuetter under Spellemann 2013. Kanskje får hun den gjeveste av dem alle, Årets spellemann? Det ville i så fall vært fortjent.

Sundførs posisjon her hjemme er ubestridelig, likevel har det virkelig store gjennombruddet i utlandet latt vente på seg. Kanskje vil det løsne i 2013? Sundfør har i alle fall satset hardt mot utlandet gjennom 2012, og særlig i England begynner det nå å gi resultater. «Silicone Veil» ble sluppet i Storbritannia i oktober, og blant annet omtalte BBC plata i svært varmt ordelag, musikkmagasinene Mojo og Uncut ga den 4/5 i karakter, og Sundfør fikk full pott av Times i en konsertanmeldelse. Hun gjorde seg også bemerket blant det engelske publikummet da hun varmet opp for gigantbandet M83 i sommer. «Både den oppvarmingskonserten og konserten jeg gjorde på Øyafestivalen i år står igjen som mine høydepunkter fra 2012», forteller hun til Dagsavisen.

Plateselskapet hennes, EMI, forteller at de vil fortsette satsingen i Storbritannia og at Sundfør nå har fått managementet D-E-F i ryggen. De representerer fra før andre gigantnavn fra Skandinavia som Røyksopp og Robyn.

Men tross stadig økende oppmerksomhet fra utlandet er det det å fortsette å lage ny musikk som er det viktigste for Sundfør selv.

- Det blir vel satsing både her og der i 2013, men slikt får management og plateselskap ta seg av. Jeg fokuserer på ny plate, bedyrer hun.

Akkurat det burde være særdeles godt julenytt for hennes stadig voksende fanskare.

Charlotte Thorstvedt, 
hvor ble du av i alt bråket?

De siste dagene har vært spennende for oss som er opptatt av kulturformidling og kjønn. Først offentliggjør Spellemannprisen at de går bort ifra kjønnsdelte kategorier. Så publiserer nettmagasinet Hissig.no, der Charlotte Thorstvedt er profilert redaktør, en av de mest kjønnsfikserte musikkanmeldelsene norsk offentlighet har sett på en god stund. For deretter å renske opp i anmeldelsen og legge den ut på nytt i en mer spiselig variant. Debatten har rast i etterkant, bemerkelsesverdig nok, fordi det i de seneste årene stadig er snakket om hvor avleggs nettopp debatten rundt musikk og kjønn er blitt.

Anmeldelsen av bandet Dark Times, der to av tre medlemmer er kvinner, bekreftet omtrent alle argumenter kritikere av norsk musikkjournalistikk har hatt: Det forventes andre ting av kvinnelige artister enn mannlige, det finnes åpenlyse kjønnsnormer, og det ligger en iboende skepsis hos mange når de vurderer kvinner som lager musikk.

Hissig.no skriver selv at magasinet «ønsker å være et solid alternativ i dagens musikkpresse». Det står også at de vil «være en kilde av informerende og underholdende lesning». For et relativt nytt nettmagasin med høye, kvalitetsmessige mål, framstår det som en skjebnesvanger skivebom at de nå har publisert en fascinerende ignorant og stereotypisk anmeldelse. Dark Times har fått mye oppmerksomhet i både norske og utenlandske undergrunnsmedier. Anmeldelsen av deres nye 7-tommer på Hissig.no antydet at oppmerksomheten skyldes alt annet enn god musikk, men heller at «jentebandet» har fått oppmerksomhet som følge av at de har «utnyttet sitt image på det groveste». «La oss være ærlige. Jenter som spiller kickass rockemusikk er noe av det kuleste som er. Men med så mange dyktige jenteband der ute, synes jeg det er flaut at Dark Times har klart å få så mye oppmerksomhet», skriver anmelder Shane Connolly.

I de siste årenes debatt rundt kjønn og musikkjournalistikk er det blitt et faktum at man ikke dømmer ikke band etter hvilket kjønn deres medlemmer har. Spellemannprisens beslutning om å gå bort fra kjønnsdelte kategorier bygger opp under denne oppfatningen. Ikke bare er ordbruken ignorant sett ut ifra et kjønnsperspektiv, men den er også direkte feil med tanke på bandets bassist, Trond Sebastian Rusten. Kanskje tenkte anmelderen at et band bestående av flere jenter enn gutter automatisk kvalifiserer som jenteband? Kanskje tenkte han videre at alle såkalte jenteband har et iboende potensial for å utnytte sitt kjønn i forbindelse med oppmerksomhet og image? Fordommen om at kvinner automatisk får mer oppmerksomhet ved å spille på kjønn og seksualitet er i så fall en fordom han er langt fra alene om å ha. For de er listige, sleipe katter, disse kvinnene!

Reaksjonene i kjølvannet av anmeldelsen mandag denne uka førte til at Hissig.no krasjet på grunn av voldsom trafikk. I stedet for å forklare årsaken til den økte trafikken, la Hissig-redaksjonen ut en Twitter-melding der de skrøt av dagens voldsomme besøkstall. Deretter trakk de anmeldelsen tilbake, for så å legge ut en endret versjon, med forklaringen: «Denne saken ble midlertidig trukket tilbake etter at den skapte serverkrasj på hissig. Vi legger den her ut i en mer kjønnsnøytral versjon», står det nå. Istedenfor å forklare velger Thorstvedt å tåkelegge. Borte er ordet «jenteband» og påstanden om at «jenter som spiller kickass rockemusikk er noe av det kuleste som er». Igjen står en bitter bismak og et kraftig bevis på at ufine holdninger rundt jenter og musikk fremdeles eksisterer i beste velgående. Kvinnen bruker fremdeles sitt kjønn på kynisk vis for å skape blest om seg selv. Det er både rart og dumt at Charlotte Thorstvedt, som sjefredaktør, selv ikke har kommentert saken. Dersom hennes mål er å lede et seriøst musikkmagasin fikk hun nettopp en gyllen anledning til å ta et oppgjør med avleggse holdninger i egen stab og bransje. Men så langt denne uka har hun kun valgt å tvitre om hvor spennende hun syns det er at hun har gått på skole med en Twilight-skuespiller. Å skulle regne hissig.no som et seriøst ytringsorgan etter dette synes vanskeligere enn noensinne.

Dersom man skal tolke Rockheim «Hall of Fame» som et tegn på tida har kvinner vært betydnings-løse for norsk populærmusikkhistorie.

I går ble fem nye navn annonsert til Rockheims «Hall of Fame». For de uinnvidde så er Rockheim et nasjonalt opplevelsessenter for rock og pop i Trondheim. Hvert år tildeles opp til fem nye navn hedersprisen; en plass i Rockheims «Hall of Fame».

Alt dette er jo vel og bra. Både i fjor og i år makset juryen antall æresprismottakere, så nå henger det til sammen ti navn på æresveggen i Trondheim. Problemet er bare at kun én av disse er en kvinne. Jeg mener ikke at kvinner bør kvoteres inn til «Hall of Fame», men det er noe som skurrer rundt nomina­sjonene.

Utvelgelsesprosessen til hedersutmerkelsen er grei nok. En komité på åtte stykker nominerer tre ganger så mange medlemmer som det man har tenkt å innlemme samme år. Så sendes navnene ut til en jury på snaue 100 mennesker med en eller annen form for tilknytning til norsk musikkbransje. Disse stemmer på forslagene, og de artistene eller bandene med flest stemmer vil bli tatt opp i det gode selskap.

Rockheim har følgende statutter for hvilke navn som kan utnevnes: «RHoF har som formål å hedre personer som har hatt stor betydning for norsk populærmusikks utvikling og utbredelse». «Artisten/ gruppen/ personen kan bli nominert tidligst 25 år etter at de har debutert med et utgivelse, bidratt til en utgivelse, vært involvert i karrieren til en artist/ gruppe eller på annen måte satt sitt preg på populærmusikkens historie».

Så langt, så godt. Nominasjonsgruppa er åpenbart maktens sentrum. Derfor er det problematisk at denne gruppa så langt kun har funnet fire damer verdige de så langt 24 nominasjonsplassene. De tjue resterende plassene har gått til menn eller band kun bestående av menn, med unntak av The Monn Keys med sin ene kvinne.

Sammensetningen i nominasjonsgruppa har ingen andre føringer enn at den skal bestå av åtte mennesker «bredt sammensatt fra musikkbransjen». Representantene sitter to år av gangen og bestemmer hvor mange navn som endelig skal innlemmes i RHoF fra år til år. I løpet av de to første årene har fordelingen vært to kvinner på 29 og 39 år, tre menn rett under 40 og to over 50. Det er åpenbart her i nominasjonsgruppa at Rockheim må ta i et tak.

For jeg er villig til å vedde en god slump kronasjer på at dersom komiteen hadde inneholdt like mange menn og kvinner, hvorav noen av de kvinnelige medlemmene også hadde bikket 50, hadde nominasjonslisten sett annerledes ut. Det bør også nevnes at de tre kvinnene som ble nominert i år, var de samme (!) som de tre som ble nominert i fjor: Mari Boine, Anne Grete Preus og Radka Toneff. I tillegg ble Wenche Myhre nominert og utvalgt i 2011. Det er ikke noe galt med disse, men hvor ble det av resten?

Det er god grunn til å stusse over hvorfor for eksempel Inger Lise Rypdal ikke engang er blitt nominert? Terje Rypdal var et av navnene som fikk æresutnevnelsen i år. Selv om Inger Lise Rypdal ikke kan sies å være komponist på lik linje med sin eksmann, har hun hatt enormt mye å si for formidlingen av norsk popmusikk og var unektelig en av de største stjernene på den norske pophimmelen på 1970-tallet. At hun ikke har hatt «stor betydning for norsk utvikling og utbredelse» (med særlig vekt på utbredelse) er for meg et mysterium.

I fjor ble det full oppstandelse etter at DumDum Boys og Pussycats ikke ble nominert. Men menn og kvinner er forskjellige. I motsetning til for eksempel The Pussycats-vokalist Sverre Kjelsberg, har ingen norske kvinnelige artister valgt å gå ut i mediene og klage over at de ikke er blitt nominert. Jeg tviler på at de noen gang kommer til å gjøre det heller, så da får vi andre ta på oss oppgaven.

Hvor ble det av Sidsel Endresen? Hvorfor har ikke Anita Skorgan blitt nominert? Eller hva med Nora Brockstedt? Dersom argumentet er at disse ikke kan sies å ha hatt stor nok betydning for utviklingen av norsk populærmusikk burde statuttene gjøres om. Vi kan ikke ha en ærespris som maler et galt, kvinneløst pophistorisk bilde. Bakmenn på 1960-, 1970- og 1980-tallet var menn. Det er greit. Eller, det er ikke greit, men det er realiteten. Men det er også en realitet at det finnes flere viktige artister av kvinnelig kjønn som holdt på for over 25 år siden. Å ekskludere dem fra det gode selskap er uholdbart.

Til neste runde bør Rockheim gjøre noe med sammensetningen i nominasjonskomiteen. Kvinnelige artister verken skal eller behøves kvoteres til nominasjonene, men internt i komiteen er det et åpenbart behov for både en streng kjønns- og alderskvotering. Først og fremst for å bevare utmerkelsens egen relevans.

På onsdag kom RnB-artisten Frank Ocean ut av skapet. Det trigget støtteerklæringer fra en masse artister tradisjonelt forbundet med homoskeptiske sjangre.

I går sto Frank Ocean, RnB-stjerne og medlem av det amerikanske hip hop-kollektivet Odd Future, fram som åpent homofil. Artisten er enorm i USA og har samarbeidet med artister som Kanye West og Jay Z. At en person er homofil bør ikke automatisk kunne kvalifisere til en nyhetssak, men det er et faktum at det så å si ikke eksisterer åpent homofile menn innen den amerikanske urbanmusikkscenen. Frank Ocean sin erkjennelse har derfor potensial til å skape store ringvirkninger.

Machokultur

Det amerikanske hip hop- og Rnb-miljøet møter stadig kritikk for maskulin ukultur. Både kvinnefiendtlighet og en kronisk nedsettende språkbruk rundt homofili er tilbakevendende beskyldninger. Odd Future har i løpet av de siste par årene etablert seg som et av de mest nyskapende og hippeste hip hop-kollektivene i USA, og det er derfor vanskelig å ignorere at en av kollektivets største stjerner kommer ut av skapet. Fra nå av finnes det åpenlyst homser blant RnB-sangere. En sjanger der man hovedsakelig kun hører menn synge eksplisitte hyllester til kvinnekroppen, for å sette det hele litt på spissen. Og det var nettopp sangtekstene som gjorde at Ocean gikk offentlig ut med sin legning. Etter at stadig flere la merke til at han heller omtalte en ham enn en henne i tekstene på sitt nye album «Channel Orange» valgte Ocean å publisere et langt brev på sin tumblr-hjemmeside. Der fortalte 25-åringen om hvordan han som 19-åring oppdaget at han var forelsket i en av sine beste venner. Han skriver også om hvor vanskelig og opprivende oppdagelsen var. I brevet kommer det fram at han nå er komfortabel med sin legning, mye takket være støtten han opplevde fra venner og familie. Dette er enestående fordi det så å si ikke finnes andre åpent homofile RnB-stjerner i hele USA. Du har Little Richard og Sylvester, hvorav Richard er 79 år gammel og Sylvester er død. Det er vel det. Derfor vil Oceans åpenhet markere et veiskille i dagens kommersielle musikkindustri. Frank Ocean lager homofile kjærlighetssanger. I hans eget, kommersielle marked er han enestående.

Brytningstid

Det er ikke lenge siden Obama gikk ut og støttet ekteskap mellom mennesker av samme kjønn. Både Kanye West og Jay Z, to av hip hop-verdenens største navn, har gått ut og støttet presidenten. Noe er åpenbart i ferd med å endre seg, men en ting er å uttrykke passiv støtte, en annen ting er å ta tak i de virkelige problemene: Som bruk av nedsettende ord, overdreven machokultur og en avstand til homser på grensen til frykt. En annen av hip hop‘ens store navn, Russel Simmons, gikk onsdag offentlig ut med sin støtte på nettsiden sin «Global Grind»: - Jeg er dypt rørt over motet og ærligheten til Frank Ocean. Ditt valg om å gå offentlig ut med din legning gir håp og lys til så mange unge mennesker som fremdeles lever i frykt. Det samme gjorde Odd Future-medlemmet Tyler, the Creator: - My Big Brother Finally Fu**ing Did That, Proud Of That Nigga Cause I Know That Shit Is Difficult Or Whatever. De var langt ifra de eneste. Det kan se ut som om trenden har gått fra å fanatisk distansere seg fra alt som har med homokultur å gjøre, til å bli om å gjøre å være mest mulig inkluderende og åpen. En progressiv utvikling i riktig retning, med andre ord.

PR-stunt?

Noen har hevdet det hele er et PR-stunt fra Frank Ocean sin side. Uttalelsen har definitivt skapt voldsomt mye oppmerksomhet rundt hans kommende «Channel Orange». At han i tillegg frigjorde seg selv på USA sin egen frigjøringsdag, 4. juli, gjør det hele enda bedre. Men hva så? Uansett om det hele var et kynisk markedsføringstrekk har Ocean sannsynligvis brakt urbanmusikken et langt steg nærmere å omfavne legninger av alle slag.

Kollen fikk på den harde måten lære hvorfor det er vanskelig å arrangere utendørsfestival i Norge - været.

Nå har byfestivaler som Kollen og Øya fordelen ved at de ikke belager seg på camping; gjestene bor hjemme i sine egne leiligheter eller på hotell. Dermed avskrekkes ikke folk fra å kjøpe billetter, men de avskrekkes fra å henge ut på festivalområdet med mindre værgudene legger til rette for det. Og når det er meldt 4 millimeter med regn i timen, er det ikke så veldig mange som orker å reise opp til festivalområdet før yndlingsartisten skal spille. Alle som har vært på Øyafestivalen i både godt og dårlig vær vet at publikumsmassene varierer i takt med værforholdene. Dermed åpnet Kollen med en svært beskjeden menneskemengde fredag 29. juni.

Vinni fikk den ubarmhjertige oppgaven med å åpne ballet på hovedscenen, Wirkola. Foran drøye 1.000 regnponchoer (og husk at denne scenen er skapt for opp mot 20.000 publikummere) holdt altså en av Norges største artister konsert. Det hele var begredelig. Stemningen holdt seg så å si like laber fram til Kelis klarte å fylle festivalens minste scene klokken åtte. Det skulle bare mangle, med tanke på at hun er en internasjonal stjerne. The-Dream ga på sin side alt foran det som fremsto som nesten ingen rundt to timer tidligere. Stemningen var upåklagelig blant de oppmøtte, men det var flaut å bivåne skaperen av noen av verdens største poplåter stå foran et nesten ikke-eksisterende publikum, i sidelengs regn og tåke med en meter sikt. All ære til hans profesjonalitet! De fleste hadde nok mistet motet av mindre.

Rihanna klarte heldigvis, lite overraskende, å fylle Kollen til randen. Innen superstjernen entret scenen klokken 22.00 hadde regnet stanset, mørket lagt seg og publikum rukket å drikke seg gode og fulle. En perfekt setting for en festivalkonsert. Tross blytunge skyer og folkemasser på opp mot 20.000 skal festivalledelsen ha for god planlegging. De fleste som har vært på førstegangsfestivaler må lide seg gjennom et utall barnesykdommer, men i Holmenkollen var det overraskende få slike. Ølbodene bugnet, toalettsystemet funket bra, og tross et irriterende cash less-system unngikk man de verste køene. Matbodene var også helt ok.

Festivalen har nok et større potensial for å legge til rette for heldagsopplevelsen inne på området, men når ingen orket å være der særlig mye mer enn fire-fem timer på grunn av regn, var det neppe særlig mange som la opp til noe sånt uansett. Med flere sitteområder, et underholdningstilbud utover bare konsertene, samt litt mer pynting og utnyttelse av omgivelsene, hadde man kommet langt på vei.

Om dag én kan oppsummeres som en slags ungdommens dag på Kollen, var det de voksne som skulle tilfredsstilles på dag to. Etter Marit Larsen og Bjørn Eidsvåg entret country-stjerna Alison Krauss og hennes fantastiske band «Union Station» hovedscenen. Til en, igjen, slunken forsamling. Avslutningslåten «Rain Please Go Away» kunne ikke ha vært mer passende. Regnet lystret heldigvis også. Opplevelsen ble betraktelig mye bedre av å observere hordene av Kiss-sminkede barn som etter hvert myldret over området. Kidsa elsker tydeligvis fremdeles Kiss! Etter at blant annet Turbonegro og Raga Rockers hadde gjort sitt, serverte de amerikanske heltene et sceneshow av en annen verden. Selv for et menneske som ikke liker bandet var det umulig å ikke la seg underholde av fyrverkeri, lasershow og festlige kostymer. Sirkus Kiss innfridde på alle måter.

De fleste som besøkte Kollen vil høyst sannsynlig si seg fornøyde med arrangementet. Det er mye asfalt og grus der, så regnet resulterte aldri i noe gjørmebad. Køene var korte, og festivalens samarbeid med Ruter gikk forholdsvis smertefritt. T-banen gikk til og fra Majorstuen hvert femte minutt. Selvsagt var det irriterende å måtte stå en halvtime i kø for å komme inn på banen idet 20.000 drita publikummere forsøkte å snike seg forbi deg, men det fungerte tross alt helt greit. Artistene, derimot, vil jeg neppe tro satt igjen med de helt store opplevelsene etter å ha spilt i Kollen. Pøsregn, dårlig sikt, 15 varmegrader og lite publikum legger liksom ikke til rette for de store konsertopplevelsene. Superstjernene dro voldsomme publikumsmengder på egen hånd, men Kollen er nå en gang et festivalkonsept, og ikke enkeltkonserter. Det virket ikke som om folk var her får å kose seg på festival. De var her for å se Rihanna og Kiss, også fikk de med seg et par andre konserter på kjøpet. Og selv om det er fint for publikum var det sikkert skikkelig kjipt for de andre støtteartistene.

oda.faremo.lindholm@dagsavisen.no

l Les også LEDER side 2

«Tross blytunge skyer 
og folkemasser på opp mot 20.000 skal festival­ledelsen ha for god planlegging.»

Påsken er en tid for kontraster. Man skal faste og sørge, for så å feire. Og større kontrast til den kristne påsken enn metalfestivalen Inferno tror jeg du skal lete lenge etter.

Midt under høytiden, fra 4. til 7. april gikk den naglebefengte festivalen av stabelen i Oslo for 11. gang. Inferno handler først og fremst om metal. Death metal, black metal, thrash metal osv. Første festivaldag er en klubbdag der artistene spres over forskjellige konsertlokaler i Oslo, men ellers utspiller det hele seg på Rockefeller og John Dee. På tross av fire festivaldager er det rett og slett ikke plass til så voldsomt mange konserter når man kun har tilgang til to scener. Disse åpner heller ikke før ut på kvelden og de siste konsertene må avsluttes før kl. 03.

Uten et verken bugnende eller voldsomt progressivt program evner festivalen fremdeles å trekke publikummere fra hele verden, noe som åpenbart må skyldes Inferno-festivalens enestående gode stemning og fellesskapsånd. Jeg spurte opp til flere publikummere om nettopp dette, om hvorfor de stadig tropper opp når det begynner å bli ganske lenge siden Inferno virkelig pløyde ny mark. Svaret var som med påsken ellers: det er tradisjon.

Festivalens første dag brøt voldsomt med den stereotypiske framstillingen av Inferno. O Paon, Mount Eerie og Earth hadde lagt turen innom Oslo og Inferno som et ledd på sin felles Europa-turné. De to første indieartistene framsto unektelig som noe malplassert på festivalen, mens dronelegendene Earth på sin side har en stor tilhengerskare blant folk med hang til tyngre musikk. Tempoet på konserten holdt seg stødig rundt 40-50 bmp, men framprovoserte allikevel frustrasjon blant flere i publikum som syns det hele gikk for fort(!). Dette skyldes nok at Earth i nyere tid har beveget seg lenger og lenger bort fra sin rendyrkede dronemusikk, og over i indie/folk-inspirerte takter. Konserten var allikevel akkurat så sober og vakker som jeg hadde håpet, særlig takket være Adrienne Davies sitt fantastiske trommespill. At det går an å treffe på takt i det tempoet fascinerer stadig.

Under en stadig tettere dunst av vårruller og søt chilisaus entret 1349 Rockefeller på dag to. Liksminke, svart kjortel og nagler vil for alltid være en killerkombo, og nå som under fjorårets by:Larm gjorde bandet et uslettelig inntrykk av den positive sorten, mye takket være bandets majestetiske vokalist Ravn. Samme kveld entret Borknagar samme scene. For en drøy uke siden fikk deres nye skive «Urd» en femmer av Dagsavisen. Og mens Borknagar fremdeles låter steintøft på skive, må jeg ærlig innrømme at liveversjonen skuffet. De lød rett og slett lite samspilt til tider, noe som blir svært avslørende med tanke på bandets symfoniske sound.

Heller ikke dag tre bød på de store overraskelsene, men uansett på en av festivalens beste konserter fra death metallegendene Autopsy. Så langt føltes Inferno rett og slett litt skuffende, som noe så ukult som en konvensjonell metalfestival i et av metalmusikkens hjemland. Heldigvis viste det seg at festivalledelsen da også hadde spart det beste til sist. Svarttjern og, ikke minst, One Tail, One Head! Blod, gørr og en punk-attityde som sprengte Infernos standarder satt fram til da ga rom for noe av det som må bli stående som 2012s drøyeste konsertopplevelser. Fra One Tail, One head gikk ferden rett til Arcturus, som ble redusert til en platt oppfølgerkonsert (!), en fascinerende erindring å gjøre om et av Norges ekstravagante symfoniske metalband.

Nok en gang skulle påsken vise seg å handle om kontraster. Og Inferno kom helt klart best ut av det på den grimmeste siden av skalaen.

Symfoniorkestre vegrer seg for å sette opp ny norsk musikk i frykt for at publikum skal utebli. Dersom publikums ønsker styrer programmering, hvorfor mottar de da statstøtte?

Da samtidsmusikk gjerne oppfattes som noe for spesielt interesserte, går aktiviteten fra dette holdet gjerne under den allmenne informasjonsradaren. Det finnes heldigvis likevel flere formidlingsflater for utøvende samtidsmusikkunstnere. Ultimafestivalen arbeider nå iherdig med siste forberedelser før arrangementet braker løs i september. Organisasjonen Ny Musikk jobber året rundt for å fremme grensesprengende musikkformer over hele Norge. På tross av dette sliter visst nok samtidsmusikken med å generere interesse, og det er dermed ikke bare, bare for komponister å i det hele tatt få framført sine verker. Det bugner ikke akkurat over av etablerte symfoniorkestre og dirigenter som er villige til å sette opp verker av den mer eksperimentelle sorten. Men dette er på ingen måte et nytt problem.

I 1946 tok derfor datidens nordiske komponister saken i egne hender og innledet et samarbeid kalt «Ung Nordisk Musikk». Organisasjonen har hele tida arbeidet for å fremme samarbeid mellom komponister og musikere, med ett hovedmål for øyet; at komponister faktisk skal få satt opp sine verker. Hvert år arrangerer UNM en festival der hvert medlemsland velger ut syv komponister, samt bidrar med et knippe musikere. Deltakerne møtes på rundgang i hvert land, og alle komponistenes verker framføres. 20. til 24. august vil festivalen i år finne sted i København.

Det eneste krav er at komponisten må være under 30 år, ellers er det fritt fram for hvem som helst om å søke om deltakelse. Så å si alle av Nordens viktigste komponister etter krigen har fått framført sine tidlige verker på festivalen, som for eksempel Bent Sørensen fra Danmark, Kaija Saariaho fra Finland og Rolf Wallin og Arne Norheim her hjemmefra. Skal man bli god komponist må man åpenbart få øvd seg med levende utøvere og ikke bare et notepapir.

Hvorfor oppstår det i det hele tatt et behov for at komponistene selv skal måtte gå sammen for å danne egne formidlingsarenaer? Mye av problemet ligger i at de store, tunge musikkinstitusjonene i Norge sjelden kommer på banen når det gjelder engasjement rundt ny musikk. Når verken de mest etablerte kulturinstitusjonene eller symfoniorkestrene tar ansvar for musikalsk fornying, resulterer det i at komponister og utøvere heller går sammen om mindre konstellasjoner for å lage musikk de faktisk får framført.

Konsekvensen av det igjen er at man produserer en generasjon komponister som ikke får prøvd seg på orkesterformat og heller ender som kammermusikkomponister. Ikke at det å lage kammermusikk er noe negativt, men det sier seg selv at man på den måten står i stor fare for å gå glipp av Norges neste store symfonikomponist. Norsk Komponistforening gjorde en repertoarundersøkelse mellom 2004 og 2007 blant Norges fremste symfoniorkestre, som fremdeles er representativ. Der kommer det fram at antallet urframføringer av norsk musikk representerer én prosent (!) av totale oppsetninger. Det er et problem. For som Bauck, komponiststudent ved Norges musikkhøgskole og nestleder i Ung Nordisk Musikk, sier selv:

– Å skrive musikk for orkester er ikke noe du lærer deg over natten. Det trengs øvelse, prøving og feiling. For å gjenopplive norsk orkestermusikk trengs det en helhjertet kursendring, i motsetning til dagens høyst sporadiske urframføringer.

Det er altså et vedtatt faktum at ny norsk samtidsmusikk ikke spilles i særlig stor grad blant de etablerte musikkinstitusjonene. Utover at komponistenes insentiver for å skape orkesterverk allerede er begrensede, betyr det også at våre referanserammer snevres inn. Se for deg at kulturhistorien og en kultur generelt fungerer som en speilsal som ethvert nytt kunstverk puttes inn i og forstås ut ifra. En ny bok leses for eksempel i lys av alle bøker som er gitt ut før og hvordan vår kultur ser på litteratur. Da blir problemstillingen relevant, når norske orkestre ikke engang spiller viktig samtidsmusikk fra utlandet, slik at det norske publikummet ikke kjenner til viktige komponister og verker som dagens norske komponister inspireres av.

Grunnen til at norske orkestre begrenser seg på denne måten er blant annet at de frykter dårlige besøkstall dersom de tar større sjanser og setter opp ukjent, ny musikk. Men orkestrene mottar statsstøtte. Dersom publikums nåde skal diktere musikkprogrammene, bør orkestrene følgelig fraskrive seg støtten. Så lenge den tas imot bør symfoniorkestrene føle et større ansvar for å videreformidle alle aspekter ved orkestermusikken, ikke bare den allerede etablerte kulturtradisjonen.

– Det er fristende å trekke en parallell til slagordet «Posten skal ikke gå med overskudd, den skal gå med posten, sier Martin Rane Bauck.
– Orkestrene må legge ambisiøse kunstneriske planer, og deretter realisere dem innenfor gitte økonomiske rammer. Slik de planlegger nå, begynner de i gal ende, og det gir dårlige kår for kunsten.