Ole Ånon Langeland
Viser innlegg | Se kommentarer (42)De innsatte i Spandau hadde ikke tilgang til skrivepapir. En helt bestemt innsatt på Ila bygger nettverk?
Jeg håper jeg tar feil! Jeg håper virkelig ikke at Norges verste kriminelle person skal kunne sitte på sin celle under framtidig soning eller på den anstalt hvor han måtte anbringes og bygge opp sitt kontaktnett med likesinnede, ta i mot "audienser", drive publisering av sine forrykte mørke tanker.
Han har allerede fått anledning til å "selge" sitt "produkt" under rettsaken ved å kunne snakke uhindret altfor mye. Det finnes ikke mange "kjøpere", men de finnes sikkert og visst. Det er en "nisje" der ute for fascister som ham.
Eller er det slik at Norge i sin fundamentalistiske forfengelighet i forhold til rettssikkerhet og individets frihet skal la denne person sitte og planlegge nye angrep på folk og styresett?
Hvis ikke det nåværende juridiske system er i stand til å gi fullmakt til de helt nødvendige restriksjoner for denne forbryteren, da er det en hastesak å få vedtatt en ny lov som sikrer dette.
Har allerede gjerningsmannen fått det som han ville i rettsaken om 22. juli? Eller er dette en verdighetens parademarsj i moll?
Norge blir sett opp til i utlandet på grunn av den verdighet som preger rettsaken og hvor nøye man er med rettighetene for den tiltalte i en slik ekstrem sak som dette. Men det er grunn til å være noe betenkt.
En straffesak handler om lovbrudd som en tiltalt kan dømmes eller frifinnes for. I denne saken er det ikke tvil om faktum. Det eneste store spørsmålet er tilregneligheten, en problemstilling som på alle mulige måter er diffus.
For å belyse denne problematikken har den tiltalte fått anledning til å snakke ganske mye om sine forestillinger og absurde ideer. Dette tjener den tiltaltes eget ønske for denne saken, å få legge fram nettopp slikt. Noen mener omtrent dette: La ham snakke, snakke seg helt tom.
En ser bort i fra at han har tilhengere og sympatisører. Det er ikke mange. Men om de er ytterst få kan noen av dem være ytterst farlige. Og det er hans målgruppe. i den nisjen skal han selge sitt "produkt", så og si.
En bedre mulighet til markedsføring av terror og fascisme er det få av denne kategorien som har hatt. Og vår norske forfengelighet i forhold til verdighet og rettssikkerhet har vært til stor hjelp.
Det kan bli en pris å betale for dette i form av mer høyre-ekstremisme og kanskje kopi-handlinger.
Han har allerede fått anledning til å korrespondere med meningsfeller. Og det blir mitt store spørsmål: Hva skjer etter denne sakens ferdigbehandling i tingretten? Vil han under soningen kunne fortsette med å forkynne sitt evangelium om frelse ved fortapelse? Skal han få lov til å drive på med korrespondanse, motta audienser, kanskje til og med få tilgang til internet?
Det sier seg selv at det må være farlig. Hvis ikke det eksisterende lovverket gir mulighet til de nødvendige restriksjoner på varig grunnlag, så får nye lover vedtaes.
De innsatte krigsforbryterne i Spandau hadde forbud mot skriving, til sammenligning.
Men jeg er redd for at en slags rettsikkerhetsfundamentalisme gjør seg gjeldende som denne forbryteren kan gjøre seg nytte av. Måtte jeg bare ta feil!
Politikk innebærer å forholde seg til kjedelige kjensgjerninger og kan aldri bli en øvelse i moralsk fortreffelighet.
Jeg er glad for at jeg ikke er Grete Faremo. Hun må treffe avgjørelser og veie for og i mot i svært vanskelige spørsmål. Det sier seg selv at Norge ikke kan ta ansvar for alle verdens barns ve og vel på samme måte som våre egne barns ve og vel. En støter på virkelighetens begrensninger.
Det er tragisk at så mange har oppholdt seg i Norge over lang tid - og det kanskje med falske forhåpninger. Men det er vel ikke myndighetenes ansvar i første rekke?
Det er jo enda mer tragisk at barn blir trukket inn her. De er jo ikke skyld i dette og et langt opphold i Norge styrker tilknytninga til landet og det blir et reellt argument for at de skal få bo her.
Men hvordan skal et valg som går ut på å la de få lov til å bo her i landet kombineres med en politikk som skal være "streng og rettferdig". Det blir en umulig oppgave. Og for ganske mange vil jeg mene å tro at argumentet om barna, et i og for seg reelt argument, har en vikarierende side ved seg - og det er et mål om en liberal og slepphendt asylpolitikk.
Det hadde kanskje vært ærligere å si for disse: Vi vil at de som vil komme til Norge skal komme til Norge og at alle hindringer kan fjernes jo før jo heller.
Jeg tror ikke en slik holdning vil ha særlig oppslutning og jeg tror for min del at det vil få ganske store konsekvenser i negativ retning.
De som reagerer så sterkt på uttalelsen fra en statssekretær om at vi ikke bare kan tenke på individet, de kan jeg vanskelig dele holdningene til! Vi må tenke på samfunnet vårt og hvordan det skal utvikle seg. Dette Rettighetsparadiset deres- det tror jeg ikke på!
En balansert innvandringspolitikk er det beste. Og den krever grensesetting.
I størstedelen av mitt voksne liv har jeg vært ateist. I dag klarer jeg ikke å se på ateisme som annet enn tøv.
Spørsmålet om anerkjennelse og spørsmålet om mening med noe, henger sammen. En sier ofte at noe har en mening "i seg selv". Det blir i grunnen feil. Noe kan bare ha mening i forhold til noe annet. Dette "noe annet" må være utenfor "noe". Å gi seg selv anerkjennelse, det blir heller ingen virkelig anerkjennelse. Anerkjennelsen må komme utenfra.
Det er ikke til å komme forbi at tilværelsen inneholder to ting: ånd og materie. Begge er realiteter som henger sammen, selv om de er forskjellige.
Hvis vi tenker oss et spørsmål: "Er 2+3 som svar tallet 5? Så kan en ofte få som svar:"Naturligvis!" Men denne veldig enkle matematiske problemstillingen er ikke natur. Det kunne en vise med et dumt og enkelt spørsmål: Hvor finner vi det opprinnelige tallet 2, hvor finner vi det opprinnelige tallet 3 , hvor skjedde den opprinnelige addisjon som førte til til tallet 5?
I virkeligheten har vi gjennom dette enkle matematikkstykket grepet en ørliten flik av den allmenne åndelige sannhet som alt går ut i fra. Og alle sannheter satt sammen til et hele, der har vi Gud! Der har vi altså noe som er tilstede overalt og på en evig måte. Det finnes ikke noe sted i universet hvor 2+3 blir 7.
Den grunnleggende deling av virkeligheten i ånd og materie er en deling mellom skaper og skapelse. Gjennom sitt skaperverk leter Gud etter en mening med seg selv og når det i skaperverket oppstår bevissthet, så søker denne bevissthet etter en mening. Det vil si at mennesket finner en mening for seg selv bare gjennom Gud.
Historia er derfor ikke noe annet enn et byggverk som må tjene Guds hensikter. Når mennesket kollektivt utvikler sin sosiale bevissthet, så nærmer mennesket seg Gud og blir mer og mer i stand til å forstå og gi sin skaper anerkjennelse.
Dette forstod Hegel best av alle. Sjøl om denne filosofen er vanskelig å lese, så skjønner en fort at han ikke har prøvt hverken å forenkle eller forvanske den grunnleggende forståelsen av hvordan ting henger i hop.
Samtidig kan en nok forstå at det fantes grunner til at Karl Marx satte Hegels forståelse på hodet og utviklet den dialektiske materialisme ut av Hegels objektive dialektiske idealisme. Det voldsomme som skjedde gjennom kapitalismens utvikling på 1800-tallet ledet nok til dette.
Det som vi i dag må se er at det ikke er en slags bevisstløs kraft som ligger bak historia. Produktivkreftene utfolder seg gjennom en forutgående tenkning og prosjektering som ikke bare har sin rot i prøving og feiling, men som innebærer en økt bevissthet om sannheter som går forut for dette, altså det som kalles "abstrakt" tenkning.
Marx delte alt opp i basis og overbygning, hvor basis var produktivkreftene og produksjonsforholdene, mens tenkning og ideologi ble plassert i overbygningen.
Vi kan i dag se for oss produksjon av computere som noe som skjer i basis, mens den straks den taes i bruk hører hjemme i overbygningen og blir en del av den tankevirksomhet som utfolder seg i vår tid. Dette skillet som Marx brukte blir derfor mer og mer uten verdi i forhold til det å forstå virkeligheten og utvikle den.
Den anti-religiøse innretning som den kommunistiske bevegelsen og mye av venstrebevegelsen har vært preget av, har også en forklaring. Religionen ble brukt av den herskende klasse til å undertrykke. Og da er det nærliggende, men likevel fullstendig feil, å tenke seg at religion er løgn og humbug.
Alle religioner gir forskjellige bilder og forestillinger som er en tilnærmelse til en åndelig realitet. Det kan ikke være identitet mellom et bilde og det et bilde skal forestille. Hvis denne identiteten fantes, så ville det jo ikke være riktig å kalle det et bilde i det hele tatt.
Det betyr ikke at alle religioner er "likeverdige". Det finnes mange gode argumenter for at den lutherske lære er mer avansert og riktig enn f. eks. den katolske. Men den diskusjonen lar jeg ligge her.
Det som i det minste de monoteistiske religioner har til felles, er at de skaper sosiale normer og kollektive forståelser slik at mennesket finner sin plass i tilværelsen og i historia. Sett fra et sosialistisk synspunkt, er det nødvendig at mennesket innretter seg i en sammenheng og ikke løsriver seg fra felles normer og felles mål.
Kirken bidrar til sosial orden og disiplin. Skal sosialismen skapes, så trengs nettopp det. Skal den voldsomme krise som herjer i Europa og Vesten overvinnes, må mennesket vende seg bort i fra individualisme og egoisme og skjønne på en bevisst måte at det må tjene noe utenfor seg selv.
Det føydale samfunn bygget på en erkjennelse av menneskets plass i samfunnet og samfunnets plass i Guds plan. Uansett hvor mange mangler det var med føydalismen, så hadde den en rasjonell kjerne. Og den kjernen må vi i dag finne og gripe.
Det nye ligger i at mennesket ikke gjennom tvang finner sin plass i et fellesskap, men gjennom fullstendig frivillig å høyne sin bevissthet og innse at det hører til noe. Det nye må ligge i at en innser at sosialismen, og tilslutt det klasseløse kommunistiske samfunn, ikke er en videreutvikling av den franske revolusjonens frihetskultus og individualisme, at det ikke er en viderføring av menneskets stadig sterkere løsrevethet fra seg selv og fra det sosiale fellesskap, men et brudd med dette og en skaping av noe som er fundamentalt forskjellig fra borgerklassens tankegang.
Høyrekreftene utviklet seg i det forrige århundre på sin mest forferdelige måte gjennom Hitler-fascismen. Det som lå til grunn for denne ideologien var en reduksjon av mennesket til et rent driftsvesen. Vi finner mye av tankestrukturene i den såkallte filosofien til Nietzsche som prøvte å ødelegge den tyske idealismen ved å redusere den til noe meningsløst og gjøre meningsløsheten til religion og "tanke".
Men Gud lar seg ikke drepe, hvis en da ikke ser på Gud som en ren fiksjon. Og Gud kan gripe inn i vår tilværelse og straffe de som bryter med hans planer. Menneskets oppgave er å utvikle bevissthet og skape sivilisasjon, ikke leve som ville dyr på savannen.
Den som går på fornuftens vei, han går også den veien Gud vil. Arbeiderbevegelsen er gitt en oppgave fra Gud å skape et bedre samfunn. Forsåvidt kan en være hedning på sin hals og delta i dette med full kraft. Men hedenskapen er fullstendig meningsløs i og for seg og hindrer en sammenhengende forståelse av den plass arbeiderklassen har i historia.