Vi har, som storparten av landene i Europa og USA, gjort oss skyldig i en alvorlig unnlatelsessynd ved ikke å sørge for et virkelig budsjettoverskudd i gode tider.

Da jeg hørte på Sigbjørn Johnsens redegjørelse om det reviderte nasjonalbudsjettet nylig, ble jeg som aldrende samfunnsøkonom for alvor urolig over hvordan det kommer til å gå her i landet når jeg for lengst ikke lenger kan følge utviklingen. Denne og tidligere regjeringer skal ha ros for at de har tatt mange riktige skritt for å unngå at landet pådro seg «hollandsk syke», som vi pleide å si for femti år siden da Nederland kom i økonomiske vansker på grunn av sine uventede store inntekter fra gass i Nordsjøen. Men når vi vet at i dag ligger våre lønnskostnader sytti prosent over tilsvarende kostnader i de landene vi handler med, er det god grunn til å tro at vi har pådratt oss «den norske syken» til tross for handlingsregelen, oppsparingen av oljeinntektene og andre gode tiltak.

I virkeligheten har vi som storparten av landene i Europa og USA gjort oss skyldig i en alvorlig unnlatelsessynd ved ikke å sørge for et virkelig budsjettoverskudd i gode tider. Andre land som ikke nøt godt av «manna fra Nordsjøen» brukte høyere skatteinntekter i gode tider til å bygge ut helsevesen, undervisning, samferdselsmidler, og utvide sosiale tiltak, de fortsatte å låne for å dekke offentlige underskudd i år da økonomien gikk så det suste. Vi gjorde det samme, men kunne bruke oljeinntektene og dermed unngå låneopptak. De siste førti årene er det blitt påpekt at mange rike land, ikke minst USA, har endt opp i en situasjon som er kjennetegnet av stor privat rikdom og offentlig fattigdom i den betydning at tiltak for å forbedre og vedlikeholde kvaliteten av offentlige tjenester og institusjoner er blitt forsømt, og grunnen til dette har vært uviljen til å kreve inn høyere skatter for å betale for bedre offentlige tjenester.

Vår statsminister kan ikke åpne munnen uten å understreke verdien av fellesskapet, men han og hans rødgrønne allianse gikk for åtte år siden ut i valgkampen med et løfte om ikke å øke skattene og har stort sett holdt det løftet. Han har også lagt seg i handlingsregelens lenker, og slik forholdene ligger an har det på sett og vis vært riktig. Men nå står den regjeringen han leder for et valg der opposisjonen kan peke på mange ting som burde ha vært gjort, og som de lover å gjøre; hvordan er et mysterium for meg ettersom de vil minske skattene samtidig.

Vi har nå et privat inntektsnivå som det er tvilsomt om vi kan opprettholde i fremtiden. En langt sterkere skatt på husholdningenes inntekter ville ha bidratt til en rekke resultater som ville ha tjent vårt land i fremtiden. Det ville selvsagt i første rekke ha kunnet betale for mer veier og jernbaner, større støtte av forskning, lenger utdannelse av lærere, mer midler til helsestellet, og så videre. Men skatter kunne også ha vært brukt til å bremse forbruket av varer og tjenester som skader miljøet på kort og lang sikt, og ha bidratt til å holde det private forbruket nede på et bærekraftig nivå, og ikke minst gjøre oss forberedt på de store utgiftene det offentlige vil pådra seg når eldrebølgen slår fullt ut.

Om verden får utvikle seg videre uten store kriger og katastrofer, vil globaliseringer utvilsomt bidra til en utjevning av levestandarden mellom de nåværende rike landene og de mange landene som i Asia, Latin Amerika og til og med i Afrika som har utnyttet de mulighetene fri verdenshandel har gitt dem. Jeg er skuffet over at det rødgrønne stortingsflertallet og regjeringen ikke har gjort oss bedre rustet til å møte disse utfordringene ved å ha bevist sin tro på verdien av fellesskapet gjennom å ha hatt mot til også å be folk betale mer for de goder som de ønsker fellesskapet skal skaffe dem.

Den viktigste grunnen til den rødgrønne velgersvikten er at velgerne ikke synes regjeringen får utrettet det den hevder å ta sikte på.

Høyrebølgen i norsk politikk er merkelig i en tid da markedsøkonomien har vist seg å føre til dyp økonomisk krise verden rundt. Den rødgrønne regjeringen tapte i virkeligheten valget allerede i 2009 da den bare ble reddet ved at Venstre falt under fire prosentgrensen. Vi kan ikke vente at det samme vil gjenta seg neste gang ved at både KrF og Venstre faller under grensen, SV og Sp klarer seg og Arbeiderpartiet får tilbake noen velgere fra høyrepartiene. Men en svært blå regjering vil være en ulykke for Norge der vi trenger en regjering som innser at det ikke er Staten som er problemet, men et utemmet marked som har en tilbøyelighet til å løpe løpsk.

Tapt oppslutning om regjeringspartiene har en velkjent årsak i at folk blir trette av den samme regjering det ene året etter det andre. Det hjelper ikke Stoltenberg og hans kvinner og menn at problemene tårner seg opp, og ettervirkningene av 22. juli-udåden har underminert tilliten til myndighetene. I min oppfatning er kanskje den viktigste grunnen til den sannsynlige velgersvikten at velgerne ikke synes regjeringen får utrettet det den hevder å ta sikte på. For å snu den utviklingen, må regjeringen for alvor komme på offensiven før valget om et snaut år.

Hege Ulstein hevder at Arbeiderpartiet og Høyre er som ulldotter som begge vil forsvare velferdssamfunnet. Men det er en dyp forskjell mellom den ideologi som partiene bygger på. Problemet ligger i at Arbeiderpartiet unnlater å følge sin tro på betydningen av fellesgodene som mer vesentlige enn privat forbruk på mange områder. Regjeringen har ennå to muligheter til å snu utviklingen, i det reviderte nasjonalbudsjettet og neste års budsjett, og også i partiprogrammet. Jeg har skrevet det før og vil gjenta det igjen, at svaret ligger i høyere skatter og at det vil tillate partiet å stjele en masse klær fra opposisjonen. Alle regjeringer har prøvd å få mer utbytte av pengene bevilget til offentlige tiltak gjennom forsøk på å gjøre dem mer effektive, gjerne gjennom reformer som dessverre i ettertid viser seg å kreve mer byråkrati enn før. Vi kommer ikke unna at når det kommer til stykket trenger sykehusene mer penger for å få nok arbeidskraft til å trygge sikkerheten for pasientene og nå målene om hurtig behandling av kreftrammede mennesker. På samme måte trenger kommunene mer midler for at samhandlingsreformen skal lykkes. Fremtidsrettede nasjonale transportplaner trenger også mer midler for å bli gjennomført innen et rimelig tidsrom.

Handlingsregelen som begrenser bruken av oljeinntektene er samfunnsøkonomisk sterkt begrunnet og må ikke brytes. Det må skatter til for å overføre noe av det private forbruket til offentlig innsats og investeringer, fra privat rikdom for å minske offentlig fattigdom. Høyere private inntekter kan bli skattet høyere, og vi bør endelig komme i gang med sterkere skattlegging av forbruk som påfører miljøet skader. Vi må ikke nøle med å se nærmere på virkningene av formuesskatten og søke å finne andre midler til å skattlegge de mest velstående i samfunnet, ikke av misunnelse, men fordi det er de som har best evne til å være med på å betale for offentlige goder og investeringer i fremtiden, hva enten det er i form av veier og jernbaner, bedre utdannelse av lærere eller forskning som legger til rette for fremtidig produksjon når oljen og gassen ikke lenger vil bli grunnlaget for vår velstand. Mitt håp er at regjeringen vil komme på offensiven før valget og at velgerne vil svare med å støtte den nåværende regjeringen.

ØKONOMI: EU og Det internasjonale pengefondet har bidratt til å forverre krisen i land som Hellas og Portugal.

La oss huske forløpet til eurokrisen. Frem mot 2008 var veksten i mange rike industriland drevet av for mye lån til forbrukerne, og i mange land også av store underskudd på offentlige budsjetter. I første rekke var sentralbanken i USA med på å drive fram denne uholdbare utviklingen gjennom å senke renten og sende mer penger ut på markedet hver gang den økonomiske veksten viste tegn på å holde opp.

Sterk konkurranse bedriftene imellom, godt hjulpet av kineserne, sørget for at pengeflommen ikke drev levekostnadene oppover og førte til inflasjon. Den ledet isteden til sterk vekst i boligpriser og fast eiendom, og oppgang på aksjebørsene. Det virker som om bankene trodde at oppgangen ville vare evig, for de lånte ut penger tilnærmet husets verdi til betalingssvake kjøpere av boliger, og andre låntakere som kom i vansker den dagen prisene begynte å gå nedover og pantsatte eiendommer ikke lenger dekket lånene.

Plutselig var storbankene i en alvorlig krise, og for at de ikke skulle gå konkurs og kaste verden ut i en økonomisk nedgang som ville bli like sterk og ødeleggende som i 1930-årene, gjorde regjeringene det eneste rette - nemlig å skyte inn mangfoldige millioner dollar eller andre valutaer i bankene.

Bankkrisen satte likevel spor etter seg da produksjon og inntekt i rike industriland flest falt med flere prosent i 2009, og selv om det ble litt oppgang i årene som fulgte, var den svak. Da regjeringene overførte billioner til bankene i 2008, måtte de selv låne pengene, og mye av de statsobligasjonene og andre former for lånebevis endte opp i bankene som dermed styrket sin kredittverdighet gjennom å eie mer sikre verdipapirer.

Men gleden varte ikke lenge. De fleste europeiske landene hadde ikke bare store underskudd på statsbudsjettene før de måtte hjelpe bankene, men statsgjelden var allerede i høyeste laget. Samtidig førte krisen til svikt i skatteinntekter i året som fulgte, og dette drev underskuddene videre oppover. Pensjonsfond, livsforsikringsselskaper, andre fond og ikke minst bankene oppdaget at bunnsolide statsobligasjoner også var blitt tvilsomme fordringer.

Hellas som hadde jukset med tall for å få ta i bruk euroen, og som både hadde rekordhøy statsgjeld og underskudd på budsjettet, var først ute og måtte betale skyhøye renter for å fornye sine lån. De måtte gå til EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) for hjelp, senere fulgt av Irland og Portugal. Det ble sagt og sies fremdeles at dette truet euroen, noe som jeg som samfunnsøkonom ser på som en overdrivelse. Det som derimot forundrer meg enormt, er at disse villige hjelperne påla de nevnte landene forpliktelser som bare kan gjøre vondt verre.

Et lands evne til å betjene sin statsgjeld er helt avhengig av landets økonomiske velstand, og evne til å betale skatt til myndighetene, som dermed får midler til både å betale for løpende utgifter og betjene gjeld. Nasjonalinntekten i Hellas har allerede falt med 15 prosent. Stater kan ikke betale gjeld ved å selge landet, men de kan selge statlige eiendeler. «Hjelpernes» krav om at det blir gjort, er en meningsløs gave til private eiere ettersom de under krisen ville måtte bli solgt altfor billig. Er den noen løsning på denne tragiske komedien?

I en artikkel i Dagsavisen tidligere i år pekte jeg på en løsning, nemlig at sentralbankene trykker penger for å få sving på økonomien: For eurolandene betyr det at Den europeiske sentralbanken måtte gjøre det. Jeg kunne også tenke meg en annen utvei, nemlig at de kriserammede landene frøs statsgjelden, det vil si at renter ikke ville bli betalt og obligasjoner som skulle innløses ville bli forlenget.

I tillegg måtte de landene som fremdeles ikke kunne dekke løpende utgifter få ny, billig kreditt inntil statsbudsjettet før utgifter til lån var kommet i balanse og senere overskudd. For meg burde dette være mer fordelaktig enn at noen land rett og slett gikk konkurs og statsgjelden ble slettet, til nye store tap for banker og andre långivere.

«Det virker som om bankene trodde at oppgangen ville vare evig.»

Det er bare én vei ut av krisen, og det er å trykke mer penger.

Det blåser en protestvind over Europa, og ikke bare i de landene som er hardest rammet av økonomisk nedgang, knyttet sammen med en svært hardhendt offentlig sparepolitikk, og fulgt av høy arbeidsløshet. Protestpartier, som komikeren Grillos bevegelse i Italia og piratpartiet i Tyskland, samlet mer enn nok stemmer til å gjøre seg gjeldende. For oss som er særdeles gamle, minner det faretruende om nittentrettiårene. Arbeidsløsheten blant ungdommen er faretruende høy, og det er for meg overraskende at det ikke har vært opptøyer blant unge i de landene der forholdene for de unge er verst, slik som vi alt har sett i land som Storbritannia og Frankrike, der ungdomsledigheten er langt mindre.

Jeg håper og tror at politikere og fagfolk skjønner at de ikke kan la dette drive videre og vil kaste til side politiske og økonomisk teoretiske fordommer og gjøre alt som er mulig for å stanse driften i retning av politiske og sosiale katastrofer. Da bankkrisen i 2008 brøt ut, handlet politikerne og pøste inn billioner av dollar for å redde bankene og unngå en dyp krise som i 1930-årene. Men det kostet en masse og førte til for store underskudd på offentlige budsjetter og offentlig gjeld som ble mindre og mindre bærekraftig. Finansverdenen, som var blitt reddet etter å ha skapt krisen gjennom uforsvarlig lånevirksomhet, som i det korte løp var lønnsom, ikke minst for meglerne, er et hodeløst uhyre som gjør det som for øyeblikket virker forsvarlig uten å ta hensyn til virkningene på landenes økonomi i det lengre løp. I dag driver den sitt spill videre, og krever høyere renter for lån til offentlige myndigheter uten å forstå at de dermed skjærer av den grenen de sitter på. De bidrar dermed til den svært stramme budsjettpolitikken i de fleste landene i den rikere delen av verden. Som økonom er jeg helt enig med mange av de mest fremstående av dem, deriblant nobelpristakere, som har pekt på at denne politikken ikke kan lykkes, fordi den svekker økonomisk vekst og dermed fører til mindre inntekter fra skatter som gjør det umulig å drive underskuddene på budsjettene nedover så mye som planlagt i det korte løp, og få overskudd og betale ned gjelden om noen år. Et land som Hellas, der nasjonalinntekten har falt med flere prosent i flere år, er bare et ytterliggående eksempel på det som må hende.

Det er bare en vei ut av krisen, og for å si det populært, det er å trykke mer penger og sette i gang omfattende offentlige arbeidstiltak og samtidig sørge for å opprettholde sosial beskyttelse, slik at det blir skapt mer inntekt, mer kjøpekraft, og dermed snu økonomien fra nedgang eller svak vekst til nok oppgang. På den måten får statene inn tilstrekkelig med skatter til å hindre fortsatt altfor store underskudd. I praksis vil dette si at sentralbankene, og deriblant den europeiske som kontrollerer euroen, kjøper statsobligasjoner som vil tillate regjeringene å bruke mer penger. Dette kan føre til prisstigning, men faren er ikke så stor ettersom det finnes mer enn nok bedrifter på delvis tomgang som kan møte behovene, skjønt det nok kan bidra til høyere priser på en del råvarer. Tyskerne, som fremdeles har inflasjonsskrekk 90 år etter at den tyske marken ble verdiløs, er mot dette. De er i den heldige situasjon at de etter gjenforeningen som kostet mye og førte til stort underskudd på budsjettet, allerede for mange år siden førte en stram politikk, mens verdensøkonomien ellers var i fremgang, og dermed gjorde sin økonomi sterkt konkurransedyktig, og har klart seg godt gjennom krisen. Når de andre europeiske landene prøver samme utvei i en situasjon da alle er i samme båt, blir følgen at de gjør det verre for hverandre. Selv tyskerne føler det nå, også tysk vekst er svekket. Det er å håpe at den nye franske presidenten François Hollande og andre europeiske ledere som er enige med ham, får også tyskerne til å forstå at det er i grevens tid for eurolandene å ta kraftige tiltak for å hindre at Europa driver inn i en sosial og politisk katastrofe. Litt inflasjon er en billig pris å betale, og gjør dessuten gjelden lettere å betjene.

Publisert i Dagsavisen torsdag 21. juni.