Ole Jørgen Anfindsen
Viser innlegg | Se kommentarer (46)Journalist, blogger og forfatter Øyvind Strømmen har skrevet bok om det han mener er høyreekstremisme. Den bør leses med et kritisk blikk.
Journalist, blogger og forfatter Øyvind Strømmen har i en årrekke fulgt med på det han betegner som høyreekstreme nettsteder, noe som har medført at han var bedre posisjonert enn de fleste andre til raskt å kunne komme med en bok i etterkant av 22/7. Det har han da også gjort, og boken fortjener ros for å inneholde mye interessant informasjon. Slik sett vil jeg mene at den bør betraktes som viktig samtidsdokumentasjon.
Det er likevel en del ting å sette fingeren på når det gjelder denne boken, og den har allerede blitt kraftig kritisert hos Document, av Øivind Østberg (I mørkets hjerte. Om å skrive med strømmen), samt av pseudonymet Akershus Festning (Øyvind Strømmens vindmøller).
Som en kommentar til Østbergs kritikk, skriver Strømmen følgende: «Document.no slår til med bokanmeldelse nummer to av min bok (jeg skriver om nummer en her), og man burde jo føle seg beæret, to anmeldelser i samme media er ikke verst, gitt! Anmeldelsen er lang, og selvsagt kritisk. Men hva er det egentlig den kritiserer? Det er det noe vanskelig å få fatt på, et av anmelderen Øivind Østbergs hovedankepunkter ser ut til å være at jeg faktisk har skrevet en politisk bok, ja, sågar en ideologisk bok. Det skal jeg ikke benekte. Boken er i høyeste grad politisk. Det var meningen.»
Jeg skal (av åpenbare grunner) være den første til å si meg enig med Strømmen i at det må være uproblematisk at man skriver politiske bøker. Strømmens bok lider likevel under to nokså påfallende svakheter, slik jeg ser det.
- Den ene er at han stadig fremstiller fullstendig legitime synspunkter som suspekte eller ekstreme. Helt spesielt ser det ut til at han ikke skiller noe særlig mellom høyrepopulisme, -radikalisme, og –ekstremisme. Jf Anders Ravik Jupskås sin kronikk i Dagbladet om dette skillet.
- Den andre er at han nekter å anerkjenne at det faktisk er gode grunner til å bekymre seg over utviklingen i f.eks. Sverige, og dermed også på litt sikt her hjemme i Norge.
Disse nokså tendensiøse trekkene ved Strømmens bok er selvsagt ikke uavhengige av hverandre. Lykkes man i å fremstille meningsmotstandernes bekymringer som ubegrunnede, blir det desto lettere å stemple deres politiske synspunkter som ’ekstreme’. Nedenfor vil jeg forsøke å belegge dette.
Forøvrig ser jeg det slik at Strømmens bok aktualiserer en del forhold som har med Arbeiderpartiet, Breivik og den forestående rettssaken mot ham å gjøre, og jeg vil derfor flette inn en del betraktninger om disse nedenfor.
«Lånene fra ekstremhøyre»
Strømmen bemerker, med adresse til Fremskrittspartiet, at «Lånene fra ekstremhøyre har ikke opphørt». Som dokumentasjon for denne påstanden siterer han følgende fra bloggen til Kent Andersen, styremedlem i Oslo Frp (05.08.2010, sitert på side 162 – 163):
«Nei, dagens innvandringsindustri og kulturelle invasjon er aldri vedtatt noe sted. Å gjøre Norge flerkulturellt er et vedtak som ble gjort på kammerset, i hemmelighet. Av noen få mennesker som synes det var en glimrende ide med "flerkultur" i stedet for Norsk kultur. Men de innså at det aldri ville bli flertall for 100000 muslimer i Oslo. Derfor bare gjennomførte de det. Uten å fortelle noen om planene på forhånd. Situasjonen i Norge i dag har aldri blitt utredet på forhånd. Det finnes ingen advarsler, ingen høringsdokumenter, ingen beskrivelser i partiprogram, ingen konsekvensanalyser og ingen planer for å lykkes. Planene om det "flerkutlruelle Norge" ble aldri forelagt Stortinget, og aldri votert over hverken der eller i folket. Og innvandringsstoppen ble aldri opphevet så man fikk en indikasjon på hva som var i ferd med å skje. Man kan med andre ord vurdere å kalle dagens Norge et resultatat av et statskupp.»
Dette er atlså ’høyreekstremt’ tankegods, i følge Strømmen (side 162), og dessuten et eksempel på ’Eurabiatenkningen’ (side 163). Dette slo meg som nokså påfallende. Er det denne typen vurderinger og systemkritikk som etter Strømmens vurdering fostrer terrorister av Breiviks støpning, og forøvrig bereder grunnen for at ny-fascismen skal flomme over Europa?
Jeg ble såpass nysgjerrig at jeg valgte å ta den ’høyreekstreme’ bloggen til Andersen i nærmere øyensyn. Rett under ovenstående tekst har Andersen en henvisning til et innlegg han hadde på trykk i Aftenposten 21.08.2007, der han blant annet skriver:
Sitat:
Norge er også blitt "flerkulturelt", og det er [arbeiderpartisekretær Martin] Kolberg veldig stolt av. Men ble jeg noen gang spurt om jeg ville ha et flerkulturelt Norge? Ikke som jeg kan huske. Skal man bygge opera i Norge, bruker demokratiet 30 år på å bestemme seg. Men når noen vil ha titusenvis av fremmedkulturelle til Norge, ja, da bare. . . skjer det. Vips. For ble det utredet? Nei. Var det på høring? Nei. La noen frem planer eller mål med dette? Nei. Ble det vedtatt? Nei. Ble det forklart hvor mange fremmedkulturelle som skulle komme? Nei. Hvor mange fremmedkulturelle som kan komme før vi sier stopp? Nei. Skal vi noen gang si stopp? Sannelig om jeg vet. Vet du, Kolberg?
Aldri vedtatt.
Det største sosialkulturelle eksperimentet Norge noensinne har vært utsatt for, ble aldri vedtatt demokratisk. Flertallet i Norge fikk aldri bestemme om vi faktisk ville være med på å forandre Norge for alltid. Og til rors satt Ap og resten av makteliten. Tygg på den, du Kolberg, for den må jeg tygge på hver dag her jeg står midt blant gjengoppgjør, narkotikaselgere, våpen, kniver, tvangsekteskap, oldtidsreligioner, mangel på integrering, terroristmistenkte mullaher, og "forfulgte" asylsøkere som stadig reiser på ferie til hjemlandet og bygger millionvillaer.Noen må ha pratet sammen. Det pøser ikke inn titusenvis av fremmedkulturelle på "familiegjenforening" i 30 år uten at noen med makt tillater det. Ønsker det. Vil det. Det er en styrt prosess, men den er helt uten uttalte mål. Dette kan åpenbart Ap-folk og andre som liker dette sosiokulturelle eksperimentet leve med – uansett hvordan det går. Men det kan ikke jeg.
Vi advarte.
Og nå som denne drømmen om det flerkulturelle paradiset eliten så for seg, har møtt akkurat samme problemene vi skeptikere advarte mot (og de samme problemene eksperimentet har møtt i alle andre europeiske land), så vil eliten ha meg med på prosjektet sitt. Derfor: Når Kolberg, Stoltenberg eller andre i elitenettverket av familier, venner og kjærestepar med makt holder festtaler om at vi "alle må bidra til det flerkulturelle Norge", har jeg følgende svar til dem: ”Beklager. Dette får dere ordne opp i sjæl, for det er deres røre. Det har ingenting med meg å gjøre, jeg ble ikke spurt eller hørt. [...]”
Sitat slutt.
Denne typen tankegods er altså ikke mer høyreekstremt enn at Aftenposten satte det på trykk i 2007.
I den samme blogposten som Strømmen valgte å sitere et utdrag fra på side 162 – 163 i sin bok, skriver Andersen dessuten følgende:
Sitat.
Tanken om "det flerkulturelle Norge" er slett ikke ny. Den dukker opp i Stortingsmelding nummer 74 (1979-1980) "Om innvandrere i Norge" (Under Oddvar Nordlis regjering) Her kan vi lese sitat: "Det å vidreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre til målet om et flerkulturellt/pluralistisk samfunn"
Dette var stortingsmeldingen som bestemte at man skulle gå for integrering i stedet for assimiliering. Men hvor stammet dette valget fra? Det stammer fra Stortingsmelding Nr. 39 (1973-74) "Om innvandringspolitikken" (Danielsen-utvalget) Denne meldingen beskriver hvilke valg man har når det gjelder innvandrere til Norge, og grunnen til det var at Norge (vissnok) trengte arbeidskraft og den måtte hentes fra utlandet. Så kan man naturligvis spørre seg hvorfor folk som skal jobbe i Norge må gis statsborgerskap? Man kan også lure på hva dagens innvandringsindustri har med arbeidsinnvandring å gjøre, men det er en annen sak.
Det som ER sikkert er at ingen av disse Stortingsmeldingene inneholder den minste advarsel om hva som skal komme. Den advarer ikke velgerne om at Arbeiderpartiet vil slippe inn en halv million fremmedkulturelle innen 2010, uten tegn til å bremse, stoppe eller sette et tak. Det står tydelig at Norge skal gjøres "flerkulturellt", men ikke hva det innebærer i praksis. Angrepet på Norsk kultur ble altså planlagt for svært lenge siden - men Arbeiderpartiet hadde ingen planer om å legge frem planene for Stortinget eller velgerne.
"Vi ønsker å gjøre Norge flerkulturellt, og det innebærer å skape muslimske bydeler og la halvparten av Osloskolene ha fremmedkulturellt flertall innen 2010" Å innrømme en slik plan i et partiprogram ville rasert Arbeiderpartiet - derfor satte de aldri planen eller konsekvensene på trykk. En alternativ forklaring er at Arbeiderpartiet ikke visse selv hva de satte i gang, og har ikke hatt kontroll siden. Men hvis man starter samfunnsprosjekter uten å forstå hva de fører til - hvis man ikke har kontroll på landet man styer - hva gjør man i regjering?
Velgerne er lurt. Og lureriet startet for lenge siden.
Sitat slutt.
Jeg skjønner ikke hvordan Andersen kan påstå at «Arbeiderpartiet hadde ingen planer om å legge frem planene for Stortinget eller velgerne», samtidig som han henviser til Stortingsmelding nummer 74 (1979-1980) «Om innvandrere i Norge» samt til Stortingsmelding Nr. 39 (1973-74) «Om innvandringspolitikken», men det er kanskje spesielle forhold knyttet til behandlingen av de to stortingsmeldingene som ligger til grunn for ordvalget?
Det får være som det vil. Jeg fattet uansett interesse for Andersens henvisning til videre lesning hos Regjeringen.no, der det heter (min uthevelse):
Sitat:
St.meld.nr.74 (1979-80) «Om innvandrere i Norge» viderefører integreringslinjen og understreker valgfriheten i graden av tilknytning til majoritetssamfunnet og det å videreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre tilmålet om et flerkulturelt / pluralistisk samfunn. Meldinga introduserer ogsålikestillingsbegrepet i norsk innvandringspolitikk:
«Et slikt flerkulturelt samfunn må etter Regjeringens mening bygge på prinsippet om likestilling og like muligheter for grupper og kulturer. Den enkelte innvandrer må likestilles med norske borgere med hensyn til rettigheter og plikter. De ulike innvandrer- og minoritetsgruppers kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk må dessuten respekteres og gis muligheter til utfoldelse på lik linje med majoritetssamfunnets kultur. Skal et slikt likestillingsprinsipp kunne virke i praksis, vil det ofte være nødvendig med særtiltak for å hjelpe og «ruste opp» innvandreren og innvandrergruppene slik at de etter en overgangsfase på egen hånd kan ivareta sine interesser.» (s.28)
Morsmålsundervisningblir i denne meldinga sett på som et sentralt virkemiddel for å motvirke assimilering. Det vises til et rundskriv fra KUF av 20.04.79:
«Departementet har med dette ment at kommunene bør anse seg forpliktet til å tilby morsmålsundervisning så sant lærere kan skaffes» (St.m. s. 94)
Sitat slutt.
Det er altså bare å gå til de kildene Strømmen oppgir i sin bok, samt følge en lenke eller to, så finner man på få minutter dokumentasjon på at det forholder seg omtrent slik Andersen hevder, nemlig at Arbeiderpartiet har ønsket å bryte opp den norske enhetskulturen, og erstatte den med multikultur. Dette er altså ikke ’Eurabiatenkningen’, slik Strømmen påstår (side 163), men ganske enkelt Arbeiderpartitenkningen.
Arbeiderpartiet har tydeligvis ment at Norge var for dårlig befolket, og har ønsket å bøte på denne alvorlige tilkortkommenheten ved hjelp av betydelig innvandring fra den tredje verden. Denne innvandringen er underlagt en viss regulering fra år til år, men i det lange løp ser det ikke ut til å være ment at det skal finnes noen grenser for hvor mange som skal kunne komme hit.
Og siden det er innlysende for enhver med et minimum av matematisk skolering at etniske nordmenn i en ikke alt for fjerne fremtid nødvendigvis vil bli en minoritet her i landet dersom dagens politikk videreføres, da er det rimelig å anta at det er nettopp dette som er Arbeiderpartiets langsiktige målsetning. Og det er altså ikke så veldig mange år igjen til nordmenn blir en minoritet i Oslo; en utvikling Arbeiderpartiet ser ut til å applaudere.
Og i følge arbeiderpartiregjeringens stortingsmelding skal denne dramatiske omveltningen finne sted under hensyntagen til et prinsipp om at «graden av tilknytning til majoritetssamfunnet» er valgfri for dem som kommer hit. Ja, ikke bare kan innvandrerne selv velge om de vil ha noen særlig tilknytning til majoritetssamfunnet eller ikke, Arbeiderpartiet gir dessuten uttrykk for at assimilering er uønsket. Intet mindre. Assimilering er så lite ønskelig at det aktivt må motvirkes.
Den uunngåelige konklusjonen er at Arbeiderpartiet ønsker å marginalisere norsk språk og kultur, og mye tyder dessverre på at man er i ferd med å lykkes. De fleste har fått med seg at norsk språk og kultur er i ferd med å bli fortrengt i skole- og nærmiljøer i Groruddalen og andre steder i Oslo, og den 15.01.2012 skrev signaturen Malik følgende på nettsidene til Utrop (mine uthevelser):
«Norsk kultur og språk er på vei ut. Kulturen blir mer og mer multikulturel og internasjonal. Mange steder i Oslo klarer du deg snart like bra på Urdu som på norsk. Om noen generasjoner vil vi le av kravet om å lære norsk. Burde være et krav om at ansatte på offentlige kontorer kunne urdu. Det blir stadig mer vanlig med urdu kunskaper ettersom dagens generasjon vokser opp. Hvorfor trenger vi å lære et margenalisert språk som norsk. ps.På trygdekontoret der jeg bor er det personer som snakker urdu.Det samme på skolen og nærbutikken.»
Noen minutter senere fulgte vedkommende opp med følgende tilleggskommentar (versaler i original, fete typer tilføyd av meg): «Det burde ikke være noe mål i seg selv å integrere asylsøkere. Få av oss Muslimer ønsker Integrering. Som Raja så [sic] i aftenposten. Vi ønsker ikke å drikke og ha sex før ekteskapet. Det bør Dere etniske respektere. Vi ønsker IKKE å tilpasse oss det norske samfunnet, og det sier jeg rett ut. ... »
Her har altså Arbeiderpartiet fått det akkurat slik de ville; en innvandrer som er stolt av sitt eget språk og sin egen kultur, og som har gjort et valg om at «graden av tilknytning til majoritetssamfunnet» bør være – skal vi si – moderat.
Noen av oss er bekymret for at Arbeiderpartiets ikke-assimilerte valgfritt-samfunn kommer til å bli stadig mindre trivelig for nordmenn, mens andre mener at det er dette som er fremtiden. Noen av oss mener at Arbeiderpartiet har trumfet igjennom en politikk som vil gi problemer og kaos, mens andre ser det som selvinnlysende at dette er veien til multiparadiset.
Det som er helt sikkert, er at Arbeiderpartiet (og dets støttespillere) har gitt oss en av de største og mest dyptgripende reformene i landets historie. Gjennom mer enn tusen år har norsk språk og kultur vært bærende elementer i landet vårt, men så fant altså Arbeiderpartiet ut at nå kunne det være nok, så akkurat det satte man ganske enkelt strek over.
Når man på denne måten ønsker å gjennomføre en total revolusjon – riktignok strukket litt ut i tid, men likevel fullstendig revolusjonerende – da skulle man tro at ansvarlige og demokratisk sinnede mennesker ville sørge for at det hele skjedde i betryggende former. Altså at man sørget for grundige konsekvensutredninger; at man sørget for omfattende drøftelser; at man sørget for at folket fikk all den informasjon de kunne ha behov for i sakens anledning; at mediene drev med granskende journalistikk og la til rette for bred og demokratisk debatt; og så videre.
Slik jeg husker 1970- og 80-tallet, skjedde ikke dette i det hele tatt. Tvert imot var det vel slik at de som ymtet frempå om disse tingene, ble stemplet som rasister og det som verre er. Så vidt jeg kan erindre, var det på dette området om å gjøre for Arbeiderpartiet (og dets støttespillere) å hindre at demokratiet skulle fungere normalt; de som var uenige i at Norge skulle gjøres om til et multikulturelt land, var jo selvsagt ekstremister, så de ble bragt til taushet. Det kunne da ikke være noe å lure på!
Og slik bør det fortsatt være, etter Strømmens mening. Han gjør ingen forsøk på skjule hvordan han tenker på dette området. Andersen skrev retorisk: «For ble det utredet? Nei. Var det på høring? Nei. La noen frem planer eller mål med dette? Nei. Ble det vedtatt? Nei. Ble det forklart hvor mange fremmedkulturelle som skulle komme? Nei. Hvor mange fremmedkulturelle som kan komme før vi sier stopp? Nei. Skal vi noen gang si stopp? Sannelig om jeg vet.»
Og Strømmens respons på Andersens spørsmål er blant annet: «Lånene fra ekstremhøyre har ikke opphørt» (side 162), og «Det er Eurabiatenkningen Andersen her formidler» (side 163).
La dette synke skikkelig inn. Det å mene at de prosessene som lå til grunn for norgeshistoriens mest dramatiske omvelting ikke var så demokratiske som de burde ha vært, er i Strømmens øyne et symptom på at man har latt seg påvirke av høyreekstremt tankegods. Det er knapt så man tror sine egne øyne.
Strømmen er tydeligvis mektig irritert på disse som ønsker å erstatte dagens ledere innen politikk, media og akademia med «ledere som er villige til å gjøre spørsmålene om innvandring og identitet til noe som underkastes demokratisk kontroll» (side 71). Denslags mas baserer seg formodentlig på en naiv oppfatning av hvordan demokratiet burde fungere, for som han sier i neste setning: «I kontrajihadistenes verdensbilde er det nemlig slik: Dersom det ikke er deres oppfatninger som vinner frem i demokratiet, ja, så finnes intet demokrati.»
Det Strømmen egentlig sier, er – om jeg har forstått ham riktig – at Arbeiderpartiet (og tilsvarende partier i andre vestlige land) er i sin fulle rett til å manipulere det demokratiske systemet slik de finner det for godt. Dersom de kan klare å kuppe de demokratiske prosessene ved å legge frem en og annen stortingsmelding her og der, knesette visse prinsipper som høres fine og humanistiske ut (men som altså vil gi seg dramatiske utslag på litt sikt), jobbe aktivt for å stemple kritikere som rasister, kneble debatt om de avgjørende problemstillingene, bruke en kombinasjon av pisk og gullerot for å hindre journalister og redaktører i å stille for mange kritiske spørsmål, samt litt til i samme gate, ja, da er det i sin skjønneste orden.
De som mener at dette viser en mangel på demokratisk sinnelag, eller at det er i strid med grunnlovsfedrenes idealer for hvordan det norske demokratiet burde fungere, er i Strømmens øyne ikke stort mer enn høyreekstreme kverulanter og masekopper. De ble utmanøvrert av Arbeiderpartiets strateger på 1970- og 80-tallet, ferdig med det. Det er slik demokratiet fungerer, og nå er det på tide at innvandringskritikerne holder kjeft.
Norskhet
Hvor lenge må innvandrerne bo her før vi slutter å kalle dem innvandrere? Hva skal egentlig til for å få lov å kalle seg norsk? Er det ikke snart på tide at vi slutter å snakke om ’oss’ og ’dem’? Denne typen retoriske spørsmål har de fleste av oss hørt mange ganger.
Og det er ikke bare intellektuelle lettvektere i media eller blant politikerne som kommer med denslags lettvintheter. Det har også en rekke forskere gjort. For eksempel venstresidens trofaste våpendrager i SSB, demografiforsker Lars Østby, som i alle år har gjort sitt ytterste for å bagatellisere de langsiktige konsekvensene av innvandringen (men som gang på gang de siste seks-syv årene har blitt tvunget til å innrømme at han og hans kollegaer nok har ’undervurdert’ utviklingen).
I reportasjen Vil knuse mytene i Klassekampen 06.09.2003 kan vi lese: « Om en person i 2033 har en drøss pakistanske oldeforeldre, vil jeg ikke kunne ha grunnlag for å si at denne personen vil være særlig forskjellig fra mine oldebarn, mener Østby. Han lurer på hvorfor det da vil være relevant å finne ut hvor stor ’innvandrerbefolkningen’ definert på denne måten vil være i 2033.»
Det som er spesielt interessant her, er at Østby forutsetter at innvandrerne vil bli assimilert. For hvis de ikke ble assimilert, da ville det i 2033 fortsatt være betydelig forskjell mellom Østbys oldebarn og norsk-pakistanske innvandrere.
Men her avslører Østby at han enten er inkompetent, eller også at han taler mot bedre vitende. St.meld.nr.74 (1979-80) «Om innvandrere i Norge» slår jo fast at innvandrerne selv kan få velge «graden av tilknytning til majoritetssamfunnet», og sier dessuten helt eksplisitt at assimilering er noe som skal motvirkes. Som profesjonell demograf og SSBs fremste talsperson i innvandringsrelaterte spørsmål gjennom en årrekke, er Østby nødt til å ha kjent til denne stortingsmeldingen (selv ble jeg ikke oppmerksom på den før jeg leste Strømmens bok, så norske myndigheter har neppe anstrengt seg spesielt hardt for at den skulle bli allment kjent). Likevel har Østby gang på gang sagt til mediene at «det går seg til» (hans favorittfrase), noe han altså begrunner med at forskjellene vil forsvinne.
Men de språklige, kulturelle, religiøse og etniske/rasemessige forskjellene vil selvsagt ikke forsvinne sånn uten videre. Særlig ikke når vårt statsbærende parti har gjort det klart at man mener at disse forskjellene bør opprettholdes og dyrkes.
I de senere årene er det derfor blitt vanlig å snu på flisa. Det er ikke det at innvandrerne er i ferd med å bli norske, i tradisjonell forstand av ordet. Det er heller slik at man insisterer på at hele norskhetsbegrepet skal utvannes og redefineres (og de som måtte være uenige, ja, de er selvsagt bare rasister og ekstremister, så dem bryr vi oss ikke om). Et ferskt eksempel på denne oppdragende, arrogante, nedlatende og belærende holdningen fikk vi fra Aftenpostens medarbeider Inger Anne Olsen, som nylig kunne opplyse alle oss uopplyste om at «Arfan Bhatti er født og oppvokst i Norge, med innvandrede foreldre, og altså like norsk som Kongen.»
Hva har så dette med Strømmens bok å gjøre? Ikke så rent lite. Strømmen er opptatt av å fremstille som høyreekstrem enhver som mener at Arbeiderpartiet (og deres støttespillere) mangler respekt for nordmenn og norsk kultur, og at man derfor ønsker å erstatte dem og den med noe annet.
Men så viser det seg altså, når man graver litt i de kildene Strømmen selv henviser til, at Arbeiderpartiet selv, til og med gjennom en stortingsmelding, gjør det klart at man anser det som uheldig at Norge er dominert av norsk kultur, og at man derfor ønsker å supplere denne med en rekke andre kulturer fra hele verden. Og i praktisk politikk viser Arbeiderpartiet hver eneste dag at man mener det bør bli slutt på dette at nordmenn utgjør en majoritet her i landet.
Nå vil selvsagt mange være enig med Arbeiderpartiet at det er nettopp en slik politikk som vil gjøre Norge til et bedre land å bo i, hvilket er hva en av deres ungdomspolitikere påsto på Dagsrevyen 06.02.2012 (som en kommentar til uttalelser fra Breivik i et fengslingsmøte samme dag, der han gjentok sin påstand om at arbeiderpartipolitikere er landsforrædere, noe nevnte AUF’er stilte seg totalt uforstående til).
Men dersom Norge er et demokratisk samfunn, da må det være lov å være uenig med Arbeiderpartiet. Dessuten må det være lov å komme med krass kritikk av Arbeiderpartiet, og det må være lov å stille kritiske spørsmål. Ja, det må faktisk være lov å mene at arbeiderpartiets ideologer enten er inkompetente (og derfor ikke skjønner hva de langsiktige konsekvensene av partiets politikk vil bli) alternativt at de har målsetninger som de sjelden vedstår seg fullt ut i offentligheten.
For eksempel må det, som Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde gjorde i en etter hvert nokså kjent kronikk i Aftenposten 25.08.2010, være lov å spørre «Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur?»
Men Strømmen er ikke enig i at slike ytringer må være kurante i et levende demokrati. Han mener at en slik kritikk av Arbeiderpartiet er et symptom på høyreekstremisme, hvilket formodentlig er årsaken til at han mer enn en gang omtaler Andersen og Christian Tybring-Gjeddes Disneyland-kronikk. Og det er ikke bare dens retorikk Strømmen finner litt drøy (den har jo de to forfatterne beklaget for lengst), det er selve innholdet; den implisitte påstanden om at Arbeiderpartiet opptrer kritikkverdig, og at de langsiktige konsekvensene av partiets politikk vil bli dramatiske for oss nordmenn. Denslags er i Strømmens verden ikke akseptabelt.
Socialdemokraterna
Der Arbeiderpartiet er opptatt av å forvandle Norge på en måte som bryter radikalt med den utviklingen landet har gjennomgått de siste tusen år eller så, er Socialdemokraterna opptatt av det samme for Sveriges del, bare i enda større grad.
Socialdemokraternas hat og forakt for alt som er svensk, har neppe noen parallell i noe annet innflytelsesrikt parti i noe vestlig land. Derfor finnes det da også få – om noen – andre land som har blitt rasert i et slikt tempo som Sverige.
Konsekvensene av Socialdemokraternas politikk er allerede ganske alvorlige i Stockholm og Göteborg, og enda verre er det i Malmö. Jeg har skrevet mye om Sverige tidligere, både her på dette forum og andre steder, og nøyer meg med å henvise til min VD-artikkel om Gangsterbyen Malmö.
Selvsagt har jeg fått en del motbør her som i alle andre diskusjonstråder jeg starter (det er da også helt som seg hør og bør i et levende demokrati). Greit. Det har imidlertid vært interessant å merke seg at det er forholdsvis bred enighet blant debattantene om at situasjonen i Malmö faktisk er alvorlig.
I sin bok forsøker imidlertid Strømmen å bagatellisere situasjonen i Sverige generelt, og Malmö spesielt (side 100 – 101). Han avfeier tanken om at det skulle være i ferd med å bli etablert såkalte no-go-soner i svenske byer, og hevder at bekymringene for utviklingen f.eks. i Malmö er «blåst ut av alle proporsjoner».
Kjenner jeg Strømmen rett vil han, selv om en rekke mennesker er henrettet i Malmö bare på den korte tiden som er gått siden han fullførte skrivingen av boken sin i oktober, fortsatt hevde at selv om «det finnes innvandrertette områder i [Sverige] som har betydelige sosiale problemer» (side 100 – 101), så er den bekymringen jeg og andre gir uttrykk for «blåst ut av alle proporsjoner». Mitt forslag til Strømmen er at han leser hva Haakon Hellenes (som knapt kan kalles høyreekstremist) i nevnte VD-tråd skriver om ghettodannelse, shariasoner og lignende. Se også hans kommentar Innvandring av fjernkulturelle og samfunnsutviklingen, i en annen tråd.
Tiden vil vise hvem som har mest rett når det gjelder utviklingen i Sverige, optimistene eller pessimistene. Jeg mener Strømmen påtar seg et stort ansvar når han forsøker å avdramatisere det som skjer i svenske storbyer. Og ikke minst er det problematisk at han ser ’kontrajihadisme’, høyreekstremisme eller andre skumle og avskyelige fenomener bak enhver bekymret observatør.
Andre konsekvenser av Arbeiderpartiets politikk
Når man sørger for stor tilstrømning av fjernkulturelle innvandrere, gjør graden av tilknytning til majoritetssamfunnet valgfri, samt iverkesetter tiltak som skal motvirke assimilering, vil man nødvendigvis med tid og stunder få betydelige endringer i samfunnet. I tillegg til den type endringer som Socialdemokraterna allerede har sørget for i Sverige, vil vi formodentlig oppleve følgende:
- Stadig færre innbyggere behersker norsk, annet enn eventuelt på et helt elementært nivå.
- Stadig flere innbyggere vil foretrekke å leve sine liv på en slik måte at de kan slippe å bruke norsk i dagliglivet.
- Etter hvert vil det komme krav om at diverse ikke-europeiske språk skal få offisiell status her i landet (urdu og arabisk er formodentlig to sterke kandidater).
- Dette vil i sin tur lede til krav om skoletilbud på alle offisielle språk, krav om gateskilt o.a. på flere språk, krav om endring av norske stedsnavn for å speile den nye sammensetningen av befolkningen, samt rimeligvis krav om at alle dokumenter fra myndighetene skal finnes på de samme språkene. Dette vil formodentlig gjelde f.eks. selvangivelser, sykemeldingsskjemaer o.l., men etter hvert kanskje også stortingsmeldinger, lover, forskrifter, rundskriv, osv.
- Dette vil skape mange nye arbeidsplasser, noe som i sin tur gjør prosessen enda mer ustoppelig.
- Stadig flere bydeler og andre områder vil i praksis bli ubeboelige for dem som ikke behersker de nye, offisielle språkene her i landet.
- Stadig flere nordmenn vil oppdage at de enten (a) må leve som en (muligens forhatt og/eller foraktet) minoritet på sine opprinnelige hjemsteder, eller (b) flytte.
- Og så videre.
Det finnes bare drøyt fire millioner nordmenn her i landet, mens det finnes flere hundre millioner mennesker i de landene der våre største innvandrergrupper har sine røtter. På litt sikt er vi derfor – med dagens spilleregler – dømt til å tape den demografiske konkurransen, noe som altså skjer med Arbeiderpartiet som ivrig pådriver. Den bakenforliggende holdningen er greit oppsummert i Thomas Hylland Eriksens kjente fyndord: «Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger» (Culcom, 18.06.2008).
Lippestad
Strømmens bok henviser altså til kilder som dokumenterer at Arbeiderpartiets ansvar for den (etter manges mening uansvarlige) innvandringspolitikken som har vært ført i Norge de siste tiårene, er enda større enn hva en del av oss har vært klar over. Siden dette har relevans for den kommende rettssaken mot Breivik, og siden terroren 22/7 jo er bakteppet for Strømmens bok, tar jeg med noen ord om forsvaret av Breivik.
Med mulig unntak for enkelte arbeiderpartipolitikere som NRK har snakket med, ser det ut til å være bred enighet om at Breivik har krav på å få en så rettferdig rettssak som mulig, herunder et så godt forsvar som mulig. Ikke minst har hans forsvarer Geir Lippestad gjentatte ganger understreket viktigheten av dette.
Dette betyr, slik jeg ser det, at Lippestad vil svikte i sin oppgave som Breiviks forsvarer med mindre han sørger for at retten får en full belysning av de forholdene Strømmen (implisitt) dokumenterer, og som jeg har skissert ovenfor.
Hvorfor det? Jo, fordi Breiviks store poeng er at Arbeiderpartiets politikk i praksis er landsforræderi, og at partiets medlemmer derfor er legitime mål for aksjoner av den typen han gjennomførte sist sommer. La meg her, for å unngå misforståelser, ile til og gjenta det jeg sa i flere intervjuer i ukene etter 22/7, nemlig at jeg mener det er nødvendig å dempe retorikken i lys av terrortragedien, herunder slutte å kalle innvandringstilhengere for ’forrædere’.
Det som imidlertid er klart, er at Arbeiderpartiet har hovedansvaret for en politikk mange vil mene har satt landet vårt i en svært problematisk situasjon. Som jeg har understreket før, gir ikke dette Breivik rett til å sprenge bomber eller henrette AUF’ere. Men som forsvarer er det Lippestads plikt å få frem alle momenter som kan tale i formildende retning, eller skape forståelse (i den grad det er mulig), for Breivik. Og han har dessverre rett i at det er sider ved det norske demokratiet som ikke fungerer som det burde.
Straffen hans vil selvsagt bli streng uansett, slik seg hør og bør. Men det er likevel bred enighet i Norge om at han har krav på en skikkelig rettssak. Det betyr at han må få lov å legge frem sin begrunnelse for å handle som han har gjort (for n’te gang understreket av Lippestad f.eks. på Dagsrevyen 06.02.2012), og det betyr at Lippestad og de andre forsvarerne må gjøre sitt ytterste for å få frem momenter som taler for at Breiviks motivsasjon for terrorhandlingene ikke bare bygger på vrangforestillinger, men på konkrete, dokumenterbare og høyst kontroversielle/diskutable/tvilsomme sider ved den politikken Arbeiderpartiet har brukt alle tilgjengelige midler for å tvinge igjennom siden 1970-tallet.
Akkurat det vil neppe være en lystbetont oppgave for arbeiderpartimannen Lippestad. Det vil likefullt være hans sure plikt å gjøre akkurat det. Dersom det ikke skjer, kan jeg vanskelig forstå annet enn at det vil være kritikkverdig. Norsk rettsvesen har nok å svare for allerede, både i denne og andre saker, og media (og andre) som får være til stede under rettssaken, bør følge Lippestad og hans medforsvarere med argusøyne på dette punktet. I motsatt fall vil media ikke gjøre jobben sin.
Medias forhold til Strømmen
Strømmen har vært brukt en god del av mediene i tiden etter 22/7. Det er forståelig, for han sitter på mye relevant kunnskap. Jeg reagerer likevel på at mediene gjentatte ganger fremstiller ham som ekspert, siden dette gir assosiasjoner i retning av at han skulle være en forsker som oppfyller normale krav til objektivitet og balanse.
Det gjør han helt åpenbart ikke. Han er en aktør med klare interesser og preferanser i saken, og legger for sin egen del overhode ikke skjul på at han har skrevet en politisk bok. Greit nok, men da bør også mediefolk forholde seg til ham deretter. I den grad man velger å bruke Strømmen, bør dette balanseres gjennom at man også får frem perspektivene til folk som representerer andre politiske/ideologiske ståsteder.
Jens Stoltenberg har anbefalt at vi satser på mer demokrati og åpenhet. Dette saboteres imidlertid av media dersom man bruker ensidige kilder.
Konklusjon
Strømmen har skrevet en tendensiøs og ubalansert bok, som særlig skjemmes av forfatterens brennende og utilslørte ønske om å stemple sine meningsmotstandere som ekstremister. Den inneholder likevel mye interessant informasjon. Man må bare passe på at man leser boken med de rette brillene.
------
Øyvind Strømmen
Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa (192 sider)
Cappelen Damm (2011).
PS, og for ordens skyld: Jeg ser selv omtalt i Strømmens bok (se avsnitt som begynner på hhv side 54 og 102). Det som står der bringer lite eller ingen ting nytt i den mangeårige uenigheten mellom Strømmen og meg, og jeg har ikke sett noen grunn til å trekke frem disse avsnittene i bokomtalen.
Trettifire skyteepisoder på tolv måneder, åtte av disse med dødelig utgang. Mordene skjer gjerne på åpen gate med mange vitner, men bare et lite mindretall av dem blir oppklart. Få eller ingen tør å vitne. De kriminelle gjengene rår grunnen.
Den som interesserer seg for utviklingen i Sverige, bør lese A-Magasinet nr 3, 20.01.2012 (Aftenposten). På forsiden ser vi bildet av en gjennomhullet balkong (formodentlig etter skyteepisoden
17.09.2011, der det ble skutt mot en mann på en balkong, uten at man lyktes i å få has på ham), og teksten «Gangsterbyen – i Malmö er fem drept på få uker».
Inne i bladet finner vi artikkelen Fryktens by (side 10 – 23), som kan fortelle at i løpet av det siste, snaue året har det vært hele trettifire (34!) skyteepisoder i Malmö, åtte av disse
med dødelig utgang. Mordene skjer gjerne på åpen gate med mange vitner, men bare et lite mindretall av dem blir oppklart. Få eller ingen tør å vitne, for her er det de kriminelle gjengene som rår
grunnen.
Området rundt Ramels väg, stedet der den femten år gamle skolegutten Ardiwan Diaa Samir ble henrettet 01.01.2012, beskrives slik (side 12, min uthevelse): «Her har politiet patruljert området døgnet
rundt de siste årene. Hverken beboere eller politi har helt vent seg til det, men skuddvekslinger, steinkasting, brennende biler, ran og knivstikking er blitt en del av hverdagen.
Bak de brune husfasadene regjerer gjengene Black Cobra og K-falangen.»
Politimannen Daniel Regnér uttaler (side 12, min uthevelse): «– Dette er noe som sakte har vokst frem. Vi har vært klar over at utviklingen har gått i denne retningen. Det har vært
forferdelig her, lenge. Da jeg pratet med de kriminelle for noen år siden, sa de at dere kommer til å få et helvete når de små vokser opp. De eier ikke oppførsel, de har ingen retningslinjer
slik som oss, de er helt syke. Det er dette vi ser nå, sier Daniel. Han blir stoppet av flere mens vi er ute og går. Vi er redde, sier de. Det skjønner Daniel.»
Joakim Palmkvist har jobbet som krimreporter i Malmö i femten år, og uttaler til A-Magasinet (side 17): «– Malmö er en delt by. De siste 20 årene har et todelt samfunn vokst frem, et samfunn med en
underverden av alt fra tunge kriminelle på noen [hundre] personer til en krets på flere tusen unge. De har sine egne lover og sitt eget rettssystem, der vitner straffes og konflikter løses
internt.»
Det er slik det går når integreringen ikke holder tritt med innvandringen.
Dette er forøvrig en utvikling det har vært advart mot lenge, men man har stort sett talt for døve ører. For en dypere forståelse av hva det er som egentlig foregår i Sverige, henviser jeg til min ferske omtale av Julia Caesars bok Världsmästarna – när Sverige blev mångkulturelt (2010).
Det er kommet flere oppfordringer om at jeg bør redegjøre nærmere for mitt forhold til Fjordman, og mitt samarbeid med ham i forbindelse med utgivelsen av boken Selvmordsparadigmet. Det gjøres herved.
Kort tid etter at HonestThinking ble etablert på nyåret i 2005, ble jeg oppmerksom på den usedvanlig kunnskapsrike bloggeren Fjordman. Det meste av tiden siden da har jeg hatt en viss epost-kontakt med ham. Jeg har likevel aldri blitt godt kjent med ham, og har aldri vært en del av hans indre krets. Jeg har truffet ham kun én gang, i august 2009. Hans egentlige navn fikk jeg vite først da han sto frem i VG 05.08.2011.
Samarbeidet mellom oss har derfor aldri vært tett, skjønt han aksepterte altså i 2009 min invitasjon om at han kunne skrive et appendiks til min bok Selvmordsparadigmet (som ble utgitt 06.05.2010).
Og det er altså Fjordmans rolle som gjesteskribent med et appendiks bakerst i boken min (sammen med tre andre gjesteskribenter) som har gitt meg visse utfordringer i etterkant av terroren 22. juli i år, siden Fjordmans litterære produksjon tillegges stor vekt i terroristens ’manifest’. Mediene har, av helt forståelige og legitime grunner, stilt meg en rekke kritiske spørsmål angående mitt kjennskap til og samarbeid med Fjordman, og jeg har svart som best jeg kunne (ingen journalister har blitt avvist når de har kontaktet meg).
Det har likevel kommet klare oppfordringer, blant annet fra Øivind Østberg, Olav Rune Ekeland Bastrup og Bjørn Stærk, om at jeg burde komme med en enda tydeligere avklaring når det gjelder hvor jeg selv står i forhold til Fjordmans tankegods. Det har jeg sagt meg enig i, og herværende artikkel inngår i den prosessen.
Noen ord om denne artikkelen
Hensikten med denne artikkelen er å klargjøre hvor jeg selv står i forhold til Fjordman, men også å stimulere til en mer nyansert drøftelse av hans rolle i samfunnsdebatten.
Har Fjordman hatt skyggeskribenter?
Etter at Fjordman sluttet å legge ut stoff på sin egen, private blogg, og i stedet begynte å publisere på store, internasjonale blogger som f.eks. Gates of Vienna og The Brussels Journal, har han vært en usedvanlig produktiv skribent.
En samlet oversikt over hans essayproduksjon finnes på The Fjordman Files, og en rask skanning av materialet der tilsier at han i snitt har produsert mer enn fire essay per måned siden mars 2006 og frem til nå. Jeg vil tippe mellom 300 og 500 essay (selv har jeg bare lest anslagsvis 50 – 100 av disse, så jeg kan alldeles ikke påberope meg å være noen Fjordman-ekspert).
Fjordman har ikke bare vært produktiv når det gjelder antallet essay, men også når det gjelder selve stoffmengden. Han har etter min mening en tendens til å skrive litt vel langdrygt, og det skulle ikke forundre meg om gjennomsnittlig essaylengde i hans tilfelle overstiger 10 A4-sider. Dersom dette er noenlunde riktig, har han produsert stoff tilsvarende et par-tre A4-sider per dag i snart seks år.
Og vi snakker altså om stoff som spenner over et vidt spekter av temaer, som f.eks. politikk, religion, filosofi, kultur, evolusjonsteori og vitenskapshistorie. For min egen del mangler jeg kompetanse til å kunne bedømme kvaliteten på mer enn en brøkdel av alt Fjordman har skrevet, men hovedinntrykket mitt er at han har gjort hjemmeleksene sine forholdsvis grundig, noe tallrike henvisninger til relevant litteratur vitner om.
Men kan det virkelig stemme at denne 36-åringen er så belest og skrivefør at han har kunnet stå for denne formidable produksjonen på egen hånd? Er ikke dette litt for godt til å være sant? Må vi ikke anta at han har hatt skyggeforfattere og/eller vært en del av et slags skribentkollektiv?
En slik forklaring er blant annet antydet av Vidar Enebakk, Forsker, Forum for universitetshistorie, UiO, som 12.08.2011 skriver følgende om Fjordman.
Sitat (kursiv tilføyd av meg, lenker i original):
For min egen del er det mest interessante koplingen mellom kristendom, counterjihadisme og vitenskapshistorie (vitenskapshistorie er mitt eget forskningsfelt). I den opprinnelige Fjordman-bloggen (2005-6) finnes det riktignok ingen vitenskapshistoriske tekster.Siden 2006 har imidlertid ”Fjordman” publisert et titalls artikler om alt fra “Islam, the Greeks and the Scientific Revolution, Part 1-3” (2007), “The Truth about ‘Islamic’ Science” (2007), “History of Medicine in the Islamic World, Part 1-5” (2008), “A History of Optics, Part 1-6” (2008-9), “A History of Geology and Planetary Science, Part 1-3”, (2009), “A History of Mathematical Astronomy, Part 1-4” (2009-2010), “A History of Astrophysics, Part 1-4”, (2010) – etc. etc. – helt til “Women and Human Accomplishment” (Juli 2011).
For en full oversikt over “Fjordmans” forfatterskap etter mars 2006 , se her (vitenskapshistoriske tekster omtrent midt på siden):
Disse vitenskapshistoriske arbeidene holder en svært høy standard selv om de er selektive både i perspektiv og referanser. Det handler i hovedsak om å påvise at moderne vitenskap vokste ut av den kristne tradisjonen i middelalderen, og at moderne vitenskap ikke kommer – eller kunne komme – fra Midt-Østen, India eller Kina. Andre artikler av ”Fjordman” er mer nåtidige og av meget høy teknisk kvalitet, for eksempel om superkonduktivitet, partikkelfysikk eller superstrengteori.
Jeg finner det ganske usannsynelig – eventuelt utrolig imponerende (!) – at Peder Jensen har skrevet alt dette alene.
Sitat slutt.
Den 23. oktober kontaktet jeg Fjordman og ba ham om å kommentere ovenstående. Han skrev da følgende: «Nei, ingen andre enn meg har skrevet essayer som Fjordman, selv om jeg selvfølgelig har sitert andre skribenter.»
Jeg var ikke helt fornøyd med det svaret, for jeg følte at den ikke var tilstrekkelig klart i forhold til eventuell bruk av skyggeskribenter. Jeg ba ham derfor om å presisere uttalelsen, og litt senere samme dag mottok jeg følgende fra ham: «Absolutt alle essayer som er blitt publisert under pseudonymet Fjordman er skrevet av meg og kun meg, rent bortsett fra der jeg har sitert andre skribenter og angitt dette i teksten på vanlig måte.»
Han har forøvrig gitt meg tillatelse til å sitere ham på dette. I utgangspunktet er ovenstående selvsagt ikke noe annet enn påstander fra hans side, men jeg for min del velger å tro ham på hans ord. Jeg tar det for gitt at Fjordmans tekster vil bli gransket med lupe av mange akademikere i årene som kommer, og i så fall vil en eventuell bløff fra hans side sannsynligvis bli avslørt.
Det tror jeg Peder Fjorman Jensen er fullstendig klar over, og jeg tror derfor ikke han kan være så dum at han forsøker å bløffe om noe slikt. Dersom han ved nærmere ettertanke skulle komme på at han likevel har fått litt mer hjelp her og der enn hva hans epost-korrespondanse med meg 23.10.2011 gir rom for, da håper jeg for hans egen skyld at han snarest legger kortene på bordet.
Fjordmans sterke sider
Flere har spurt meg hvordan i all verden det kan ha seg at jeg har latt meg fascinere av denne fjordmannen. Vel, noe av svaret er altså at han er kunnskapsrik og dyktig. I tillegg skriver han om problemstillinger som i ytterste konsekvens kan bety liv eller død for hele den vestlige sivilisasjon, samt for mange av oss som tilhører denne sivilisasjonen. Han skriver om dette på en måte som er engasjerende.
Og ikke minst har han en fantastisk evne til å avsløre hykleri og inkonsekvens på ulike områder i vestlige samfunn. Noe er meget, meget galt i Vesten, og Fjordman er en av de fremste skribentene i vår tid når det gjelder å avsløre akkurat dette. En vurdering av ham som ikke tar dette med i betraktning, og som ikke gir ham den anerkjennelsen han fortjener, vil være ubalansert. At han også har mindre sympatiske sider, er ingen unnskyldning for å fremstille ham som en idiot eller tulling.
Fjordmans svake sider
Bjørn Stærk treffer etter min mening nokså godt når han skriver følgende (VG 16.11.2011): «Fjordman har en lærd tone, men han er slitsom å forholde seg til. Er du uenig, har du rett og slett ikke hørt godt nok etter, og vil bli forelest for på nytt, helt til du forstår at du tar feil.»
Fjordman er god til å skrive, men han er ikke god til å lytte. Hans evne til å se en sak fra meningsmotstanderens perspektiv er mangefullt utviklet, og hans verdensbilde er til tider temmelig svart-hvitt. Dette gjør ham til en dårlig dialogpartner. Dessuten mangler han etter min mening fingerspitzgefühl, noe som gjenspeiles i en del av det han har skrevet under fullt navn i norske aviser de siste månedene.
Peder Are Nøstvold Jensen vil resten av livet måtte forholde seg til det faktum at hans tekster har gjort ham herostratisk berømt, ved at de har vært en viktig inspirasjonskilde for norgeshistoriens verste terrorist. At han selv fremstår som lite villig til å være selvkritisk etter sommerens tragedie, opplever jeg som uklokt, og som et symptom på manglende modenhet. I tillegg er det høyst sannsynlig en konsekvens av at han har oppholdt seg for lenge i bloggosfærens store, kontrajihadistiske ekkokammer, der man i alt for liten grad blir utfordret på eget verdensbilde og argumentasjon.
Tilsynelatende er han blitt offer for sin egen, formidable intellektuelle kapasitet; når man er så smart som Fjordman, kan det være fristende å betrakte alle andre som fjols. Men særlig lurt er det ikke. Ingen av oss er allvitende, og hovdmod står for fall.
Mitt råd til Fjordman er at han bør slutte å være forurettet over den behandlingen han har fått av politiet, media og andre, og at han i stedet spør seg selv hvordan han kan bidra konstruktivt til den videre debatten. Skal han lykkes med dette siste, trengs det både ydmykhet, lydhørhet og litt til.
Fjordmans retorikk
Fjordmans skriverier har i snart syv år vært preget av en knallhard retorikk. I den sammenheng bør vi huske at han nesten utelukkende skriver på engelsk, og at det er tradisjon i den engelskspråklige verden for å bruke en tøffere og mer konfronterende tone enn det vi er vant med her på berget.
Bortsett fra at jeg hele tiden har reagert på det jeg oppfatter som hans manglende respekt for muslimer (noe som har ført til at jeg flere ganger har latt være å lenke opp til og/eller sitere fra ellers gode artikler som etter min vurdering har vært for drøye på det punktet), synes jeg han – stort sett – har holdt seg innenfor det som bør være tillatt (se likevel nærmere drøftelse nedenfor).
Men verden er ikke den samme etter 22/7, og jeg mener at en del av den retorikken som kunne betraktes som berettiget – eller i det minste akseptabel – før nevnte dato, ikke lenger er gangbar. Det desidert viktigste momentet her er at vi alle har et moralsk ansvar for å være mer forsiktige enn før når det gjelder å bruke stigmatiserende betegnelser på meningsmotstandere, gitt sommerens tragedie. Men det handler også om å forstå hva som kommuniserer med dem man ønsker å nå frem til, og hva som ikke gjør det. Min oppfordring til Fjordman (samt alle andre innvandringskritikere, meg selv inkludert) er hele tiden å ha dette in mente, og gjøre endringer der det trengs.
Fjordman om muslimer i Vesten
Helt siden 2005 har både Fjordman og jeg vært klar over at vi har helt ulike tilnærminger til problemkomplekset rundt islam. Det var da også et krav fra min side at han måtte dempe den sedvanlige muslim-kritikken sin noen hakk når han skulle skrive et appendiks til min bok.
Han aksepterte dette, selv om han i andre sammenhenger selvsagt har fortsatt å skrive på samme måte som før om denne typen temaer.
Et drøyt halvår etter utgivelsen av Selvmordsparadigmet kom han imidlertid med artikkelen Why Islam must be expelled from the West (Winds of Jihad, 17.12.2010).
Denne artikkelen inneholder noe av det mest oppsiktsvekkende han noen gang har skrevet, nemlig argumenter om at alle muslimer må fjernes fra Europa, fullstendig og permanent. For sammenhengens skyld tar jeg med de omsluttende avsnittene.
Sitat (min uthevelse):
But if all of this is true, how can we coexist peacefully with Muslims in our countries? The short answer is that we cannot. No matter how much you appease them, it will never be enough. As a matter of fact, since they come from a culture which respects only brute force they will despise you as weak and become more aggressive if you try to reason with them.
Their religion also states that Muslims are the “best of peoples” – the true master race – and that they are destined by Allah to rule all mankind. They are filled with illusions of grandeur and superiority, yet the harsh reality is that their societies are lagging behind those of others. This constitutes an inversion of the natural order which can only have been caused by demonic actions and must be reversed at all costs. As long as they remain in our countries, they will work to subvert and destroy us. It is quite literally a religious duty for them to do so.
So why don’t you hear this from most Western political leaders or mass media? Because they are lying to you, plain and simple. The truth is that there is no such thing as a moderate Islam; that nobody has yet managed to come up with a credible theoretical way to reform Islam; and that there are no practical indications of any softening or modernization of Islam actually taking place. Since the adherents of this creed in its present form are waging a war of annihilation against us and the civilization we have created, this leaves only one possible conclusion if we wish to retain our culture and freedom: Physical separation. Islam and those who practice it must be totally and permanently removed from all Western nations.
Potential objections can be raised to this solution. One is that it might provoke Muslims and trigger a world war. To this I will say that our mere existence as free and self-ruled peoples constitutes a provocation to them. Besides, we are already in a world war. Technically speaking, it started 1400 years ago, the mother of all wars. Against European civilization it has witnessed two main phases, the first one with the Arabs in early medieval times, and the second one with the Turks in early modern times. This is the third Islamic Jihad, and it has penetrated deeper into Europe than ever before because we don’t fight back. If the other guy walks up to you and starts punching you in the face then you are already in a fight, whether you want this or not. If you do not defend yourself properly then you have already lost.
Another objection is that expelling Muslims from the West would not end the war. They would merely continue from their original home countries, aided by missiles and modern technology. This could well be true. The separationist strategy does not imply that removing Islam from the West alone is all that will ever be required, only that this is the bare minimum that is acceptable. If Muslims remain aggressive, we retain the option of further actions, including directly targeting their holy cities of Mecca and Medina using conventional or non-conventional weapons. Having large numbers of Muslims in our societies is anyway very costly, and the aggressive fifth column in our midst will severely limit our freedom of action.
Finally, one could claim that the overall problem with the modern West is the general mass immigration and Multiculturalism promoted by our treasonous elites and that Islam merely constitutes a secondary infection. This is also partly true. No, just because Muslim immigration is especially bad does not mean that all other forms of immigration are unproblematic. Nevertheless, Muslims top the list over hostile aliens who do not belong in European or European-derived nations. The Islamic threat is real and needs to be dealt with.
The Serbian-American writer Serge Trifkovic, author of the book Defeating Jihad, has stated that the ongoing failure by their entrusted leaders to demographically protect European and European-derived nations constitutes the greatest betrayal in history. I am tempted to agree with him. In the end, the traitors and fifth columnists we have in our media and academia must be removed from power and replaced with people who are loyal to us and our nations.
Sitat slutt.
Dette er ekstremt, og det skuffer meg at Fjordman, til tross for påtrykk fra flere hold, inkludert meg selv, ikke har vært villig til i det minste å nyansere påstanden.
Fjordman og jeg vurderer utfordringen fra islam ulikt. Jeg tror islam kan reformeres, og mener vi ser små antydninger om at noe slikt allerede er på gang. Fjordman anser dette som utenkelig. Min vurdering er at islams tilstedeværelse i vestlige samfunn må reguleres i takt med muslimers evne og vilje til å tilpasse religionen sin den moderne verden. Fjordman tror tydeligvis at noe slikt er fånyttes.
For ytterligere kommentarer til dette, se mitt innlegg i VG 21.11.2011.
Interessant nok har Fjordman så sent som i går (29.11.2011) gitt uttrykk for at han ikke er villig til å justere noe særlig på det han tidligere har skrevet:
«Nei, jeg vil ikke justere meg noe særlig, selv om man alltids kan tenke over en formulering eller to. Jeg sa det jeg mener er sant før Breivik og vil fortsette med det etter ham. Det eneste jeg har sagt er at europeere også skal ha rett til å ha sine egne land slik som alle andre folkeslag har det. Jeg avviser hele lebensraum-tenkemåten. Europeere skal ikke kolonisere andre nasjoner, men andre nasjoner skal heller ikke kolonisere Europa. Dette er sunn fornuft, ikke ekstremisme. Det som er ekstremt er at den innfødte befolkningen på et helt kontinent blir fortrengt fra sine hjemland med aktiv medvirkning av deres egne myndigheter, slik som rent faktisk skjer i dag. Islam kan ikke reformeres eller forenes med vårt levesett. Dette er fremdeles sant.»
Denne kommentaren er riktignok skrevet i en annen sammenheng, men han ordlegger seg slik at det vanskelig kan forstås annerledes enn at han fastholder stort sett alt han har skrevet, og dermed også ovenstående utsagn om at muslimer må fjernes fra Europa.
Jeg er enig med Fjordman i at en fundamentalistisk lesning av Koranen og andre hellige tekster innen islam ikke kan forenes med et sekulært demokrati. Men jeg tror altså at han tar feil når han sier at islam ikke kan reformeres. Utfordringen for oss i Vesten er å gjøre det klart overfor våre muslimske brødre og søstre at de enten må velge å ta skrittet inn i den moderne verden og godta tett integrering i våre samfunn, eller alternativt holde fast på en fundamentalistisk forståelse av sin egen religion og godta at dette tvinger oss til å legge restriksjoner på muslimenes antall i våre land.
Per i dag har ikke vestlige ledere guts til å si noe slikt som dette, og derfor er vi midt inne i en utvikling som er svært bekymringsfull, akkurat slik Fjordman drøfter ovenfor. Men en ting er å mene at dagens utvikling ikke kan fortsette i det lange løp uten å resultere i en katastrofe. En annen ting er å ta til orde for deportasjon (alternativt likvidering eller tvungen apostasi) av millioner av muslimer. Dette siste kan ikke gjennomføres uten at det blir blodbad.
Jeg er enig med Fjordman i at utviklingen gir grunn til bekymring. Jeg er enig med Fjordman i at Europa i praksis er i ferd med å begå selvmord. Jeg tar likevel fullstendig avstand fra de ovenfor siterte synspunktene.
Her rører vi forøvrig ved det jeg mener er et kjernepunkt når det gjelder tenkning omkring samfunnsutviklingen. Stikkordet er renhet. Jeg tar avstand fra enhver ideologi som forfekter renhet; det være seg kulturell, religiøs, ideologisk, etnisk eller andre typer renhet. Det sunne og naturlige er ha en viss ’urenhet’ eller heterogenitet på disse områdene. Utfordringen er at vi ikke kan tillate hvor stor heterogenitet som helst, uten at samfunnet mister sin sammenhengskraft. De etiske dilemmaene står i kø her, og det dummeste vi kan gjøre, er å la være å drøfte dem.
Og her går det altså et viktig skille mellom konflikterende synspunkter på samfunnsutviklingen. Noen mener vi kan tåle hvor stor heterogenitet som helst, både språklig, kulturelt, religiøst og etnisk (her finnes dog et ganske så formidabelt tankekors: disse som prediker ’mangfold’ på alle bauger og kanter, er ofte innbitte motstandere av politisk eller ideologisk mangfold). Andre mener at for stor heterogenitet før eller siden, med logisk nødvendighet, vil komme til å gjøre samfunnet dysfunksjonelt, og i verste fall rive det i fillebiter. Utfordringen, slik jeg ser det, er å tillate så stort mangfold som mulig, men ikke mer enn det.
Fjordmans forhold til våpen
I sin artikkel Will Holland Survive the 21st Century (Gates of Vienna, 19.09.2008) skriver Fjordman:
My advice to Westerners in general is to arm themselves immediately, first of all mentally with knowledge of the enemy and pride in their own culture and heritage, but also physically with guns and the skills to use them.
Jeg er enig i at det finnes situasjoner der selvforsvar er legitimt, og i et samfunn preget av stadig mer utrygghet og voldskriminalitet kan det være grunn til å bevæpne seg. Slik sett er ikke dette utsagnet nødvendigvis noe spesielt å henge seg opp i. Det er likevel noe med konteksten det står i, samt den situasjonen som er skapt etter terroren 22/7, som gjør meg urolig her. Jeg tar med ytterligere ett sitat før jeg drøfter dette nærmere.
I sin artikkel Native Revolt: A European Declaration of Independence skriver Fjordman blant annet følgende:
«If these demands are not fully implemented, if the European Union isn't dismantled, Multiculturalism isn't rejected and Muslim immigration isn't stopped, we, the peoples of Europe, are left with no other choice than to conclude that our authorities have abandoned us, and that the taxes they collect are therefore unjust and that the laws that are passed without our consent are illegitimate. We will stop paying taxes and take the appropriate measures to protect our own security and ensure our national survival.»
Jeg har tidligere tolket dette som en litt storkjeftet oppfordring til sivil ulydighet; til å slutte å betale skatter og afgifter, og lignende. I forlengelsen av dette kan man tenke seg at folket reiser seg i protest mot myndighetene, slik vi har sett det i den arabiske verden den siste tiden. Og litt mer i samme gate.
Etter 22/7 er det imidlertid en annen tolkning av dette utsagnet som melder seg med full tyngde. Kan det tenkes at Fjordman med sin diffuse formulering ”appropriate measures” sikter til væpnet motstand? Mot innvandrere og/eller myndigheter? Fjordmans manglende vilje til å dementere en slik mulig tolkning i etterkant av terroren (så langt jeg har registrert), kan dessverre tyde på at han ikke vil utelukke en slik mulighet. I så fall står vi overfor nok et eksempel på ekstremisme.
For balansens skyld bør det tilføyes at dersom det går tilstrekkelig langt med korrupsjon, vanstyre og maktarroganse i et samfunn, da har folket til slutt ikke noe annet valg enn å gjøre opprør med de midler man har til rådighet. Men det er selvsagt ikke legitimt å utsette andre mennesker for fare gjennom sabotasjeaksjoner o.l. (for ikke å snakke om å gripe til våpen) før alle muligheter for å vinne frem gjennom fredelige og demokratiske virkemidler er uttømt. Vi er ikke der i Vesten ennå; ikke i det hele tatt. Derfor bør også enhver antydning som kan tolkes som en oppfordring til bruk av vold, være bannlyst.
For sin egen troverdighets skyld, bør Fjordman være svært mye tydeligere på dette området.
Venstreradikal vold
For å sette ovenstående i perspektiv, synes jeg det kan være på sin plass å ta med noen avsnitt fra Fjordmans appendiks til Selvmordsparadigmet:
Venstreradikale AFA har i årevis fysisk angrepet "rasister" som er kritiske til en innvandringspolitikk, aggressivt støttet av svenske myndigheter, som kan redusere urbefolkningen til en forfulgt minoritet i eget land. AFA skryter åpenlyst av sitt arbeid på internett. Det er svært vanskelig å tenke seg at de kan ha sluppet unna med dette så lenge uten å ha en stilltiende godkjennelse fra myndighetene for sine aktiviteter. Det er fristende å spekulere i om AFA utgjør den militante vingen av det flerkulturelle establishmentet, som brukes til å stoppe kjeften på brysomme kritikere av den rådende multikulturelle ideologien.
På Antirasistisk Senters hjemmeside sommeren 2008 var det en rekke anbefalte linker, blant dem AFA i Sverige. De ble omtalt som "Militante svenske antifascister", men tydeligvis ikke mer militante enn at ARS gjerne anbefalte dem. Linken ble senere fjernet, men i 2008 mens den fremdeles var der postet jeg en kommentar om dette på bloggen Document.no, som blir lest regelmessig av en del norske journalister. Likevel var det ingen av dem som fulgte opp saken. Det burde etter min mening ha fått konsekvenser for Antirasistisk Senters troverdighet i den norske samfunnsdebatten at de offentlig anbefalte en slik åpenbart voldelig organisasjon.
Blitz.no, hjemmesiden til de voldelige venstreekstremistene fra Blitz-miljøet i vår hovedstad Oslo, innrømmer sympati med organisasjonen og inkluderte i januar 2010 anbefalte linker til AFA i Sverige og Danmark. Venstreekstrem vold er et voksende samfunnsproblem som ikke tas alvorlig nok. Når modige personer som islamkritikeren Hege Storhaug blir overfalt i sitt eget hjem er vi nødt til å slå hardere ned på slike miljøer. AFA og lignende grupperinger bør etter min mening klassifiseres som farlige kriminelle organisasjoner og behandles deretter.
Henvisninger til Fjordman i Selvmordsparadigmet
I referanselisten til Selvmordsparadigmet er det listet opp noen titalls artikler av Fjordman. De fleste av disse er (i likhet med en rekke andre artikler og bøker) tatt med som henvisninger for den som ønsker mer informasjon om ett eller annet emne, uten at de nødvendigvis har noen sentral plass i min egen argumentasjon for dette eller hint.
I kapittel 8 i boken min har jeg imidlertid gjort bruk av tre sitater fra Fjordmans artikler. Disse er gjengitt nedenfor.
Om tro på en høyere mening
Fra Selvmordsparadigmet, side 234:
Charles Murray har skrevet en bok der han ser nærmere på menneskehetens største bragder innen kunst, kultur og vitenskap de siste 2700 år eller så (Human Accomplishment: The Pursuit of Excellence in the Arts and Sciences, 800 B.C. to 1950). I et essay som drøfter bokens innhold, konkluderer Fjordman som følger (Europe and Human Accomplishment, The Brussels Journal, 13.09.2009, min uthevelse):
Maybe belief in a higher purpose is necessary for the creation of true greatness. Achievements that outlast the lifespan of a single human being are generated out of respect for something greater than the individual. Many Europeans no longer experience themselves as part of a wider community with a past worth preserving and a future worth fighting for, which is perhaps why they see no point in reproducing themselves. Europe in the past believed in itself, its culture, its nations and above all its religion and produced Michelangelo, Descartes and Newton. Europe at the turn of the twenty-first century believes in virtually nothing of lasting value and so produces virtually nothing of lasting value. It remains to be seen whether this trend can be reversed.
Multikulturell anti-skapelse
Fra Selvmordsparadigmet, side 244:
Multikulturalismens kvasireligiøse karakter er tatt på kornet av en av verdens mest kjente bloggere (Destroying Our Culture, Gates of Vienna, 26.05.2007; jf Fjordman 2007g):
Since God, according to the Bible, created the world in successive steps, the anti-Western Multiculturalists can presumably uncreate Western man in several steps by attacking his culture, his memory, his self-confidence and above all, his religion: A Multicultural Anti-Genesis:
The Multiculturalist uncreated mankind in his own image: Confused, self-loathing individuals with no concept of right or wrong. And he didn’t create them male of female. He said that they were identical, and that claiming otherwise was sexist. And the Multiculturalist cursed them and said, “Be barren and decrease in numbers, vanish from the face of the earth, let Mother Nature rule and the fish of the sea and the birds of the air reclaim the world.”
The Multiculturalist then said, “Let here be darkness,” and there was darkness. The Multiculturalist saw that the darkness was good, and he unseparated the darkness from the light. The Multiculturalist called the light “discrimination and bigotry,” and the darkness he called “tolerance.” On the seventh day, the Multiculturalist rested, and he saw that it was good. He had unmade reason, he had unmade logic, he had unmade truth, he had unmade the very reason and desire to exist. And there was evening on the seventh day, but there was no new morning.
Likhetstrekkene mellom kommunisme og multikulturalisme er altså mange og skremmende (Fjordman 2006b-c).
Henvisninger til forfatter og årstall kan slås opp i Selvmordsparadigmets referanseliste.
Infantilisering
Selvmordsparadigmet, side 272:
Følgende fenomener ser ut til å ha en viss sammenheng:
- Forakt for autoritet.
- Manglende respekt for alder og visdom.
- Dyrkelse av ungdommelighet som et ideal.[1]
- Forakt for maskulinitet.
- Fravær av, eller en redusert rolle for, familiefedre.
- Manglende vilje til å ta ansvar for eget liv.
- Ekstrem individualisme, med tilhørende liten vilje til å ta ansvar for fellesskapet.
- Forventningen om at enhver har rett til å leve et liv der man først og fremst dyrker seg selv og sine egne interesser, uten stort andre bekymringer enn de som har å gjøre med hvordan man skal klare å finansiere det hele.
Diana West, kjent ikke minst som spaltist i Washington Times, har skrevet en bok som er viet denne typen destruktive tendenser, nemlig The Death of the Grown-Up: How America's Arrested Development Is Bringing Down Western Civilization (D. West 2007). Essayisten Fjordman drøfter disse tingene i artikkelen The Fatherless Civilization (The Brussels Journal, 15.10.2007). Her er en liten smakebit (2007b):
According to Diana West, the organizing thesis of her book "is that the unprecedented transfer of cultural authority from adults to adolescents over the past half century or so has dire implications for the survival of the Western world." Having redirected our natural development away from adulthood and maturity in order to strike the pop-influenced pose of eternally cool youth – ever-open, non-judgmental, self-absorbed, searching for (or just plain lacking) identity – we have fostered a society marked by these same traits. In short: Westerners live in a state of perpetual adolescence, but also with a corresponding perpetual identity crisis. West thinks maturity went out of style in the rebellious 1960s, "the biggest temper tantrum in the history of the world," which flouted authority figures of any kind.
De to nevnte referansene er gode steder å begynne for den som vil forstå hvilke konsekvenser infantiliseringen av samfunnet får. For et kjapt innblikk i hva som skjer i et samfunn der fedre langt på vei avskaffes, anbefaler jeg Harriet Sergeants rystende reportasje i The Daily Mail (Sergeant 2009).
Henvisninger til forfatter og årstall kan slås opp i Selvmordsparadigmets referanseliste.
Fjordmans appendiks i Selvmordsparadigmet
Fjordmans mest sentrale bidrag til Selvmordsparadigmet er ikke de artiklene jeg har sitert fra ovenfor, men derimot det appendikset han skrevet spesielt for boken. For å gjøre det så lett som mulig for folk å delta i de videre drøftelsene av Fjordmans rolle i samfunnsdebatten, samt mitt samarbeid med ham, er det aktuelle appendikset i dag gjort tilgjengelig i sin helhet på selvmordsparadigmet.no.
Oppsummering og konklusjon
Mange er av den oppfatning at alle «anstendige» mennesker ganske enkelt bør vende Fjordman ryggen. Jeg mener det blir feil. Hans produksjon av essayer de siste seks årene er en intellektuell prestasjon av de sjeldne. Han kan virke både enøyd og monoman, javisst. Han bærer preg av et litt for langt opphold i antijihadistiske ekkokamre, og ditto mangel på evne til å lytte til kritikk eller delta i reell meningsbrytning. Han har hatt som sitt varemerke en retorikk som ikke er gangbar etter 22/7, og noen av hans synspunkter er kort og godt uakseptable.
Til tross for dette vil jeg, i hvert fall inntil videre, fastholde at Fjordman har gitt såpass viktige bidrag til vår forståelse av samfunnsutviklingen i Vesten de siste tiårene, at det blir feil å nekte å forholde seg til hans tekster.
Videre lesning
Med tanke på dem som er interessert i å få en bedre innblikk i Fjordmans tankeunivers, har jeg plukket ut en liste over det jeg mener er noen av hans beste og/eller viktigste artikler. I tilfeldig rekkefølge:
- The Failure of Western Universities, Global Politician, 14.10.2007 http://www.campus-watch.org/docs/author/Fjordman
- Political Correctness — The Revenge of Marxism, Gates of Vienna, 14.06.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/06/political-correctness-revenge-of.html
- Caucasophobia — the Accepted Racism, Gates of Vienna, 23.10.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/10/caucasophobia-accepted-racism.html
- Stupidity Without Borders — The Alliance of Utopias, Gates of Vienna, 14.07.2006 http://gatesofvienna.blogspot.com/2006/07/stupidity-without-borders-alliance-of.html
- The Failure of Western Feminism. Gates of Vienna, 31.08.2008. gatesofvienna.blogspot.com/2008/08/failure-of-western-feminism.html
- How the Feminists’ “War against Boys” Paved the Way for Radical Islam, Global Politician, 12.11.2007 http://www.globalpolitician.com/23722-feminism
- How Feminism Leads to the Oppression of Women, The Brussels Journal, 15.02.2007 http://www.brusselsjournal.com/node/1908
- Aztlan - End Of The American Dream. Global Politician, 17.06.2007. www.globalpolitician.com/22957-immigration
- The Flaws of the Western Man. Global Politician, 21.06.2007. www.globalpolitician.com/22981-race
- The Background of Multiculturalism. Islam Watch, 16.11.2006. www.islam-watch.org/Fjordman/Multiculturalism.htm
- Little Green Footballs and Racism in the United States, The Brussels Journal 01.11.2007 http://www.brusselsjournal.com/node/2613
- How the West Was Lost. The Brussels Journal 04.12.2006. www.brusselsjournal.com/node/1721
- A Culture of Lies. The Brussels Journal, 26.07.2007. www.brusselsjournal.com/node/2267
- Why Transnational Multiculturalism is a Totalitarian Ideology. Gates of Vienna, 12.06.2007. gatesofvienna.blogspot.com/2007/06/why-transnational-multiculturalism-is.html
[1]Her må vi skille mellom det å leve sunt og ta var på kroppen sin, og det å dyrke ungdommelig væremåte og tenkemåte lenge etter at man burde ha blitt voksen. Det første er bra, det andre er tåpelig.