En voksen trener står og ser på at øvelsen for seksåringene ikke fungerer. Hvorfor endrer han ikke opplegget? Her er noen svar.

Hvis man prøver å skrape sammen et liv, er det en risiko for å bli tatt av barnefotballen. Fotball er den største barne- og ungdomsidretten i Norge. 370 000 gutter og jenter deltar i fotballaktiviteter store deler av året. I tillegg sørger 130 000 foreldre, frivillige, trenere og ledere daglig for at barna har et fotballtilbud, ifølge Norges Fotballforbund.

Det endte altså med at jeg ble trener. Siden sist jeg var så nær ballen, har det skjedd litt: Min Mick Mills har vemodig nok lagt opp, men jeg har googlet meg fram til en gladsak likevel: Supporterklubben som Ipswich har i Norge, går med overskudd. De 487 medlemmene driver klubben godt, i alle fall ifølge det ferskeste regnskapet som ligger på nettsidene. Det viser en omsetning på nesten 90 000 kroner, og en beholdning på drøye 3700 kroner (1. juli 2010. Ikke si at beholdningen er brukt opp?). Til sammenligning: Manchester Uniteds norske supporterklubb har mistenkelig nok 44 444 medlemmer, en omsetning på 30 millioner kroner og drøye tolv ansatte.

Så der satt jeg og hørte på Karl B. Grova, fotballtrener og klubbformann, med mange års erfaring som leder for barn og unge (sjekk Askerbøringene, som han også har en finger med i: En klubb uten lag, de skal kun inspirere andre). Grova er i tillegg en erfaren instruktør fra Oslo Fotballkrets.

Jeg noterte meg Grova og Fotballforbundets 12 tips til hvordan jeg, av alle, kan få «flyt» i treningsøkta:

1.     Vis øvelsen!
2.     Hurtig igangsetting: minimalt innledningsprat
3.     Bruk fløyta!
4.     Pepping/trykk
5.     Ros og individuell tilbakemelding: Se spilleren!
6.     Riktig banestørrelse i forhold til ferdighetsnivå
7.      Justér underveis
8.     Merk opp neste øvelse på forhånd
9.     Effektiv overgang og inndeling
10. Ingen kø!   («Antall touch pr. spiller pr. tidsenhet»)
11. Vandre rundt
12. STEMME!

Det er punkt 7 som inneholder Grovas gåte. Her er det noe som den erfarne instruktøren og treneren har undret seg lenge over:

Mange trenere, men spesielt nye trenere, ser ut til å ha store motforestillinger mot å avbryte en treningsaktivitet som ikke fungerer. De lar aktiviteten skure og gå, de virker fornøyde med at det ER en aktivitet. Trenerne lager automatisk en haug med unnskyldninger for ikke å justere aktiviteten.

Hvilken mental prosess ligger bak dette?

Instruktøren har lenge ønsket å snakke med noen forskere og andre eksperter i psykologi om det. Det har jeg gjort for ham. Her kommer svarene:

Per A. Straumsheim:
Årsaken er kanskje at nye, ferske trenere ikke har den store redskapskassen. De har et begrenset utvalg med øvelser, og har derfor ikke alternativer. Da er det bedre å gjøre noe, selv om det ikke virker, enn ikke å gjøre noe.

Det neste spørsmålet blir da hvorfor trenerne ikke skaffer seg flere verktøy. Den mest opplagte forklaringen på det er at vi er late vesener. Vi velger ofte en lettvint løsning, jf. Kahneman, system 1 og 2.

Saken blir en annen dersom en har alternative verktøy, men likevel ikke endrer opplegg når det ikke fungerer. Da kan en kanskje snakke om «dissonans»: «Dette passer ikke inn i min forståelse, derfor overser jeg det.»

Ellers har jeg selv vært trener for datteren min, og gjorde sikkert en del som ikke funket!

Pål Johan Karlsen:
Det er nok flere ting i spill, men jeg tror sunk cost-effect (jf. Kahneman) er litt av grunnen til at man tviholder på en del dårlige valg.

Mulig at Leon Festingers kognitive dissonans også kan hjelpe oss til å forstå hva som skjer her.

Men hvordan filosofien om at aktivitet er bra uansett kvaliteten på aktiviteten, skulle jeg gjerne visst hvor kommer fra. Det høres ut som at noen vil at tiden skal gå, bare. Her skal man ikke lære systematisk i alle fall.

For å begrunne behovet for endring kan vi trekke inn Vygotskijs stillas-teori (scaffolding). Med akkurat passe«dytt» fra omgivelsene kan barnet strekke seg og få til masse mer; rommet for å lære utvider seg kraftig.

Tommy Mangerud:
Umiddelbart kunne det høres ut som en Concorde fallacy, som du kan lese om på Psykologibloggen. Hva syns du, hørtes den passende ut?

Jeg, eh, treneren:
Jo, den passer. Men jeg lurer på hva det er jeg egentlig har investert, som trener, i en enkel aktivitet jeg har satt i gang?

Tommy Mangerud:
Det kan vel ses som en form for kognitiv dissonans, hvor det er vanskelig for oss å innrømme for oss selv at den opprinnelige ideen ikke var så god likevel. Dermed er det «lettere» å redusere opplevelsen av hvor dårlig treningen fungerer, framfor å endre atferd.

Så det som investeres, er troen på vår egen bedømmelsesevne.

I tillegg finnes det forskning som viser at vi gjerne tar et enda mer polarisert standpunkt når flertallet mener noe annet, dersom vi på forhånd hadde bestemt oss for at vår avgjørelse er gjennomtenkt. Dette er i motsetning til når vi ikke har en mening om temaet, jf. konformitetsforskningen. Det er derfor vi sjelden ser politikere i debatter si: «Du, nå når jeg har hørt hva du sier, så tror jeg at jeg er enig med deg, og jeg endrer herved standpunkt.»

Du har også boken «Predictably Irrational» av Dan Ariely, samt fantastiske Youtube-forelesninger om temaet. Daniel Kahnemans «Tenke fort og langsomt» er også aktuell.

Andreas Høstmælingen:
Dette er en ganske vanlig tankefelle som vi ser på mange områder.

Det finnes noen interessante tall som viser at mange klinikere fortsetter med den samme behandlingen selv om pasienten ikke blir bedre. Det har å gjøre med at vi har lett for å tro at grunnen til at det ikke fungerer, er at vi ikke har gjort det nok. Behandling som ikke fungerer? Svaret er mer behandling!

Einstein kalte dette for galskap:«Madness is doing the same thing over and over again, expecting different results.» 

Daniel Kahneman skriver blant annet om tilgjengelighetsheuristikken i sin bok«Thinking fast and slow». Dette er en tankefelle hvor vi lar oss påvirke lettere av det som er tilgjengelig for oss, enn det vi ikke har tilgjengelig. Det henger sammen med hvordan vi er skrudd sammen. Vi bruker slike heuristikker hele tiden. Det gjør oss til effektive tenkere. Strategiene fungerer ofte greit og gjør oss effektive, men de er upresise.

Hvis jeg på et gitt tidspunkt skal velge en strategi, er det mye lettere for meg å velge den som jeg har lett tilgjengelig, enn det å gå inn i en tankeprosess for å analysere alle data osv. Det siste er en mye mer ressurskrevende prosess, og vi vil ofte måtte arbeide for å bytte fra det enkle«system 1»til det mer kompliserte«system 2», som Kahneman kaller det.  Da vil det å gjøre mer av det du har gjort før, fort bli det lette valget, og tankeprosessen videre påvirkes også. Man finner da gjerne lettere argumenter for hvorfor man skal fortsette å gjøre det samme, og ser ikke så lett argumentene for hvorfor man skal la være.«Man ser det man vil se»er en ofte brukt folkelig omskrivning.

Hvis du kombinerer dette med det vi vet om kognitiv dissonans, blir det også interessant. Kognitiv dissonans er et fenomen som oppstår når vi for eksempel har et sett med verdier, men vi handler på tvers av dem. Dette er en tilstand vi ikke ønsker å være i, og vi er naturlig motivert til på den ene siden til å endre atferd eller finne en måte å forsvare atferden på eller på den andre siden endre verdiene slik at de blir i tråd med atferden. Å endre verdier er ofte ikke et alternativ; man endrer for eksempel ikke sin moral i en fei. Da blir det første alternativet ofte foretrukket.

Skal vi overføre det til trenereksempelet, kan det se slik ut:

Jeg har en strategi som jeg har jobbet lenge med og investert mye i. Laget mitt blir ikke bedre. Enten er strategien som jeg har investert så mye i, feil, eller så er det noe med situasjonen som gjør at strategien er riktig, men noe annet forkludrer det. Jeg fortsetter å følge strategien og satser på at det for eksempel må gå litt mer tid før vi kan forvente resultater. 

Altså: Heuristikker og kognitiv dissonans. 

Jan-Ole Hesselberg:
Her er det sikkert mange effekter i spill, og det varierer også fra trener til trener, men vi vet i alle fall at vi mennesker er kognitive latsabber (cognitive misers). Når vi først gjør noe på en bestemt måte eller har satt i gang noe, skal det mye til for å endre kurs. Vi har med andre ord en klar preferanse for å fortsette som før. Alt som krever ekstra mental eller fysisk innsats (som det for eksempel er å endre treningsaktiviteter), ønsker vi vanligvis å unngå. 

Dette er selvfølgelig bare ett av elementene i problemstillingen. Jeg ville også sett etter viljestyrkeforskningen til Roy Baumeister. Jeg har skrevet kort om Baumeister på bloggen min.

Jonas Vaag:
Det er nok flere grunner til at trenerne velger å fortsette med en aktivitet som er uhensiktsmessig og som ikke fungerer. Det mest spennende psykologiske fenomenet som kan forklare litt av det du spør om, er likevel et fenomen som kalles sunk cost fallacy. Sunk cost fallacy beskriver hvordan mennesket har en tendens til å fortsette med visse typer atferd etter at man har gjort en investering i dem. Har man en gang hatt et dyrt trenerkurs i en gitt treningsmetode, vil man ha større vansker med å skulle bryte med denne måten å trene andre på, selv om det åpenbart ikke fungerer. Eller har man trent fotballaget i en gitt formasjon over lengre tid, vil det være vanskelig å bryte med formasjonen, fordi man har følelsen av at man har investert så mye tid i akkurat den formasjonen.

Vi sliter altså med å bryte med handlinger som åpenbart ikke fungerer, fordi vi kjenner på tapet av den tiden vi har investert. Dette er også en av grunnene til at sunk cost fallacy er kjent som Concorde fallacy, som henspiller på at de britiske og franske myndighetene fortsatte å finansiere Concorde selv lenge etter at det var åpenbart for alle at dette ville bli et tapsprosjekt.

Et annet moment: En viktig oppgave for en trener er å få utøveren til å komme ut av sin komfortsone og prestere på et nytt nivå. På samme måte vil det være relevant å snakke om trenerens komfortsone, da treneren, som de fleste av oss, nok også trives best i en situasjon hvor man ikke føler seg for usikker.

Kombinasjonen av ønsket om å være i komfortsonen og sunk cost fallacy gjør det nok vanskelig å skulle bryte med et dårlig treningsregime.

Jeg, eh, treneren:
Jeg har noe å bekjenne: Mine unnskyldninger for ikke å avbryte en øvelse som åpenbart ikke fungerte, har vært disse:

1)     Jeg har fått beskjed fra andre om at øvelsen skal gjennomføres.

Var det ikke noe lignende Eichmann sa etter krigen?

2)     Alle de andre trenerne gjennomfører (jeg har skult på dem over skuldra i stjålne øyeblikk).

Var det ikke noe lignende Phil Zimbardo også hørte da han eksperimenterte i Stanford-fengselet?

Jonas Vaag:
Her beskriver du noen interessante sosialpsykologiske fenomener. I tillegg til sunk cost fallacy kan vi trekke inn obedience-studiene, som har vist at mennesker har en tendens til å følge ordre fra autoriteter selv om de ser at det de gjør, åpenbart ikke har god virkning.

Studiene til både Milgram og Zimbardo er aktuelle. Det at du ble påvirket av at de andre trenerne gjennomførte,  kan linkes til Zimbardo og Stanford Prison Experiment, men det er nok like relevant å snakke om bystandereffekten og diffusion of responsibility. Diffusion of responsibility handler om menneskets unnlatelse til å gripe inn i situasjoner når de ser andre ikke gjør det. Her var du sammen med flere andre trenere, og det faktum at andre ikke griper inn påvirker også deg.

Dette kan bli en artig artikkel. En barnefotballtrener fanges av sosialpsykologiske fenomener som obedience (du har fått beskjed om hva du skal gjøre), konformitet (du ønsker å gjøre det samme som de andre trenerne) og sunk cost fallacy (når det er 10 minutter igjen og du begynner å tenke at du burde gjøre noe, kjenner du på at du allerede har brukt 20 minutter på dette, så det vil jo være dumt å kaste bort de 20 minuttene).

Jeg, eh, treneren:
Jeg lurer på det om sunk cost fallacy: Hva er det egentlig jeg har investert i den aktiviteten jeg raskt ser ikke fungerer, men som jeg likevel tværer ut? Aktiviteten er jo enkel, det er ikke noe avansert jeg har tatt mange kurstimer i, den er lett å justere, jeg kan jo bare si til spillerne at de kan gå litt nærmere slik at det er lettere å sende pasninger til hverandre?

Jonas Vaag:
Hehe. Det er nok mer obedience og konformitet i dette tilfellet, ja. Men kanskje også bekvemmelighet? Når andre ikke gjør noe, er det jo enklere også for deg å la være å gjøre noe.

En nylig publisert studie viser at det ikke kjennes så ubehagelig å komme for sent til møter bare noen andre kommer senere enn deg.

Så står man der da, som barnefotballtrener og ser på at de knoter det til, men vil ikke ta ansvar siden man da kanskje bryter med gruppa (de andre trenerne). Når tiden går og frustrasjonen kanskje bygger seg opp (klokken viser 10 minutter igjen av treningen), så begynner man å tenke: «Nei, det er for dumt å gripe inn nå, når jeg ikke har gjort noe med det de første 20 minuttene.»

Jeg merker forresten at jeg gleder meg til ungene mine blir gamle nok til å begynne på fotball!

*

Jeg, eh, treneren:
Hva føler du nå, trenerinstruktør Grova, når du har hørt svarene fra laget av psykologieksperter?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Lettelse. Jeg skjønner at det er sterke mentale mekanismer i sving når fotballtrenere kvier seg for å gripe inn, og at de er så sterke at det går langt utenfor fotballøvelsen og trenergjerningen.

Du skal se at det er andre enn spillerne som utvikler seg mest gjennom sesongen!

Jeg, eh, treneren:
Concord fallacy, dissonans, konformitet, heuristikk eller god, gammeldags latskap: Hva velger du?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Dissonans. Det rimer veldig godt med at vi fotballtrenere har et hode som fungerer slik at det heller ønsker å redusere verdien av opplevelsen av det dårlige produktet man ser at man har laget, enn å innrømme at det faktisk er dårlig.

Hør bare på den tapende tippeligatreneren i kampintervjuet når han beskriver sitt eget lags heltemodige innsats!

Jeg, eh, treneren:
Noen av psykologiekspertene holdt lenge på ballen her, burde jeg grepet inn, justert og endret opplegget for blogginnlegget mitt underveis?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Ha ha! Med det refleksjonsnivået som legges for dagen her, er jeg trygg på at det var bevissthet på kvaliteten underveis, og at vi nå i så fall er kommet til det justerte opplegget for blogginnlegget.

Jeg, eh, treneren:
Jeg merket at jeg ikke endret, kanskje i frykt for frustrerte reaksjoner fra overivrige foreldre. De har jo foreldre disse psykologiekspertene også, som gjerne vil heie dem fram i mediene. Har du et råd her?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Nettopp! Kardinalspørsmålet er om du mener det burde vært endret på opplegget underveis, og du likevel ikke gjorde det. Hvis du derimot ikke tenkte deg om, eller bevisst ikke endret, for eksempel for å la psykologiekspertenes foreldre kjenne på mestringsfølelsen hos barna sine, da er det en helt annen sak.

Jeg, eh, treneren:
La du merke til noen perler av noen vinkelskudd, eller sleivspark du vil slå ned på?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Jeg tenker for det første at psykologer som pappatrenere utvilsomt vil styrke barnefotballen, som er mer pedagogikk enn teknikk.

Som trenerinstruktør forstår jeg at jeg selv kanskje også må ha guts nok til å endre kursopplegget, siden det her er gitt en ettertrykkelig betraktning av at mitt opprinnelige opplegg med bare å slenge ut et tips som«Justér underveis!»har alle mulige vitenskapelige grunner til å feile.

Jeg, eh, treneren:
Det er jo bare gutter her, ville svarene vært annerledes om jeg hadde tatt med jenter på laget av psykologieksperter?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Definitivt. Du ville ikke automatisk fått flere poeng, men du ville skjønt at å prøve å få alle poengene egentlig ikke er det viktigste.

Jeg, eh, treneren:
Nå sauser jeg sammen mastere, forskere og klinikere på samme lag, uten å opplyse til publikum at det visstnok er stor forskjell på folk. Burde jeg differensiert mer og satt sammen et A-lag av mastere og forskere i psykologi, og et B-lag av klinikere og profesjonsutdannede psykologer?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Ja, en sånn differensiering skal du absolutt ikke være redd for å gjøre, da ville psykologene og psykologiekspertene bare blomstret ekstra, midt i sin egen flytsone med likevekt mellom utfordringene og sine egne styrker. Sånt blir det ferdighetsutvikling av, siden du ville hatt vett nok til å kalle lagene Tigers og Vikings, hvor alle ville forstått at de var like viktige for resultatet.

*

På overtid har jeg fått vite at de 3700 kronene som var i kassen til Ipswich.no i 2010, blant annet gikk til Simon Milton, slik at han kunne utvikle unge spillere i Ipswich. Her er resultatet denne sesongen. 

Barnevernssaker som er til behandling i fylkesnemnda må bli dokumentert, mener sivilombudsmann Arne Fliflet. Han får støtte fra Høyre.

Rettssaker må bli dokumentert, skrev Aftenposten på lederplass i april. Bakgrunnen var at sivilombudsmann Arne Fliflet på NRK Dagsnytt etterlyste gjennomføringsvilje og -evne til å få rettet på forholdene.

Hva med saker i fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker?Fylkesnemndene mottok totalt 5 601 saker i 2012, og behandlet 4580 av disse i fjor.

I siste utgave av Tidsskrift for Norsk Psykologforening tar Sivilombudsmannen for første gang til orde for at også barnevernssaker må bli dokumentert.

– Det vil styrke rettssikkerheten hvis det blir gjort nedtegnelser eller opptak med lyd og bilde av hva som blir forklart i fylkesnemndene, sier han til tidsskriftet i maiutgaven.

Sivilombudsmannens forslag om dokumentasjon i fylkesnemnda får støtte fra Høyres Linda Helleland.

– Barn har svakest rettssikkerhet. Derfor er det enda viktigere med dokumentasjon i saker der barn er berørt, sier Helleland til Psykologtidsskriftet.

Jeg har også spurt Per Sandberg om dokumentasjon i barnevernssaker. Han svarer i samme artikkel. I tillegg har jeg snakket med en del andre aktører. Her er flere meninger:

Tor Langbach, avtroppende direktør for Domstoladministrasjonen:
Jeg ser ingen prinsipielle forskjeller på dokumentasjon i retten og dokumentasjon i fylkesnemndene. Jeg vil derfor støtte forslaget om lyd- og bildeopptak i barnevernssaker som er til behandling i fylkesnemndene.

Barneminister Inga Marte Thorkildsen, via statssekretær Kjetil Ostling:
Det er både likheter og ulikheter knyttet til fylkesnemndssaker og ordinære rettssaker. Forskjellene knyttes både til sakenes karakter og den prosessuelle siden. BLD har ikke drøftet eller tatt stilling til om fylkesnemndsforhandlingene bør dokumenteres med lyd/billedopptak.

Katrin Koch, leder i Forum for sakkyndige psykologer i Norsk Psykologforening:
All dokumentasjon er av det gode. Fylkesnemnda er formelt en «domstollignende organisasjon», og siden saker for nemnda kan ankes, bør vel de samme regler gjelde der. Det som taler imot, er økt administrasjon og kostnader.

Øyvind Håbrekke (KrF), 2. nestleder i familie- og kulturkomiteen på Stortinget:
Vi er for lyd- og bildeopptak i rettssaker. Vi har ikke vurdert dette for fylkesnemndene men er positive til alle tiltak som kan styrke rettssikkerheten også der og derfor er det naturlig for oss å være positiv til å vurdere dette.

Ranveig Kvifte Andresen (SV), medlem i familie- og kulturkomiteen på Stortinget:
Hvis en skal ta stilling til å dokumentere saker i fylkesnemndene med lyd- og bildeopptak, bør det foretas en vurdering av dette. Det er absolutt likheter til det ordinære rettssystemet, men også forskjeller i sakens karakter. Det er f.eks. ingen som har status som den dømte slik som i en straffesak. Det er også en annen form for bevisførsel. Hvis det skulle være aktuelt med lyd- og bildeopptak, må dette være fordi vi har sterke holdepunkter for å styrke rettssikkerheten. Jeg mener altså at det bør utredning/vurdering til før jeg ønsker å ta et klart standpunkt.

Arild Stokkan-Grande (Ap), medlem i familie- og kulturkomiteen på Stortinget:
De som får avgjort sine saker i fylkesnemndene, må sikres rettssikkerhet. Derfor mener jeg at vi på sikt må vurdere om også saker i fylkesnemndene bør dokumenteres med lyd- og bildeopptak. Men i denne omgangen starter vi med domstolene. Det er et viktig fremskritt.

Pernille Pettersen Smith, direktør for fylkesnemndene:
Det som taler for dokumentasjon i fylkesnemnda, er at de samme prosessordningene gjelder her som i domstolene. Men fylkesnemndene er noe annet. Møtene i fylkesnemnda er for eksempel alltid lukket, på grunn av taushetsplikten, mens rettssaker i utgangspunktet alltid er åpne. Hvis man skal dokumentere en barnevernssak med lyd og bilde, må vi være ydmyke overfor at mange vil oppleve det umulig å snakke om under behandlingen av saken. Dette er følsomme, personlige saker.

I tillegg må det settes i gang et enormt apparat for å få det til. Det er omfangsrike saker, med mye muntlighet. Og hva skal skje med materialet etterpå? Det må vi finne gjennomtenkte måter å håndtere på.

Jeg mener dokumentasjon med lyd og bilde må prøves ut i domstolene først, så får vi høste erfaringer og utrede mer etterpå. Jeg forstår argumentet om rettssikkerhet, men jeg vil understreke at rettssikkerheten i slike saker er god. Det er for eksempel mulig å få en barnevernssak inn for domstolen, og det er til og med mulig å anke den til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

Psykologene i Barnesakkyndig kommisjon brukte i gjennomsnitt 79 minutter på hver sakkyndigrapport de fikk inn i 2012. Kommisjonen behandlet 975 rapporter. Det er en økning på ca. 70 prosent på to år.

Barnesakkyndig kommisjon (BSK) hadde bemerkninger i 294 av 975 saker (29,7 prosent) i fjor. I 2011 hadde kommisjonen bemerkninger i 298 av 866 saker (34,7 prosent).

Dette er nye tall som ble offentliggjort i aprilutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Krevde tilleggsrapport
I 2012 krevde BSK tilleggsrapport i 38 saker (3,8 prosent). Kommisjonen hadde alvorlige bemerkninger i 15 saker. Kommisjonen bruker ikke begrepet «underkjent» i slike tilfeller, men kommisjonen mener de 15 rapportene som sakkyndig arbeid har begrenset verdi.

BSK skal kvalitetssikre alle rapporter avgitt av sakkyndige i barnevernssaker, enten de er bestilt av barneverntjenesten, fylkesnemnda, domstolene eller de private parter. Kommisjonsmedlemmene består av 15 psykologer oppnevnt av Kongen i statsråd for en periode på 3 år.

Psykologene i Barnesakkyndig kommisjon brukte i gjennomsnitt 79 minutter på hver sakkyndigrapport de fikk inn i 2012. I 2010 var tallet 85 minutter. Det går frem av årsmelding fra BSK at det har vært langt flere saker enn forutsatt ved etablering av Barnesakkyndig kommisjon. BSK ble etablert i januar 2010.

Et regnestykke som Tidsskriftet har gjort, viser at sakkyndigrapporter i barnevernssaker koster samfunnet rundt 50 millioner kroner i året.

En ny oversikt fra Oslo tingrett Tidsskriftet har fått tilgang til, viserutgifter til sakkyndige og fagkyndige meddommere i barnevernssaker. Utgiftene til fagkyndige meddommere (ofte psykologer) var 220 000 kroner i 2010. I 2011 var utgiftene i underkant av 700 000 kroner. Utgiftene til sakkyndige i barnevernssaker var i 2010 ca. 1,2 millioner kroner. I 2011 var utgiftene 1,7 millioner kroner.

Psykologmakt, journalistmakt og rettssikkerhet i barnevernssaker
I 2005 nedsatte Barne- og familiedepartementet et utvalg med oppgave å kvalitetssikre sakkyndighetsrapporter brukt i barnevernet. Utvalget, ledet av psykolog Haldor Øvreeide, leverte innstilling i 2006.Sakkyndigeutvalget foreslo blant annet at det skulle etableres en Barnesakkyndig kommisjon.

Øvreeidets innstilling er interessant lesning, ikke bare for å få bakgrunnen for at Barnesakkyndig kommisjon ble etablert. Jeg anbefaler det lille kapittelet som heter «Media» på side 28 og 29. Her er noen utdrag:

Dette innebærer at behandling i forvaltning og domstol av den enkelte barnevernsak normalt er unntatt fra medias oppmerksomhet og innsyn. Barnevernsaker mangler derved den offentlighet som kjennetegner de fleste andre deler av norsk forvaltning, og som anses som vesentlig for både kvalitetssikring og rettssikkerhet.

Dette er alltid vanskelige saker, fordi journalisten på grunn av forvaltingens og den sakkyndiges taushetsplikt, har begrenset tilgang på informasjon.

Det kan derfor reises spørsmål ved i hvilken grad offentlig oppmerksomhet om en barnevernsak gjennom media er med på å kvalitetssikre den enkelte saken.

Taushetsproblematikken fører til at media har skjev informasjonstilgang, med det resultat at debatten ikke blir uttømmende.

Utvalget oppfatter likevel mangelen på offentlig innsyn som et generelt rettssikkerhetsproblem i barnevernsaker, saker som kan ha så omfattende konsekvenser for det enkelte barnet og dets relasjoner.

Tidsskriftet har fått innsyn i en enkelt barnevernssak som vi skriver om. Det er ikke bare psykologers makt det er grunn til å reflektere over. Medias rolle og journalistmakt i slike saker er også verdt å diskutere.

Det har vært mange dilemmaer knyttet til å skrive denne saken. Blant annet er flere kilder anonymisert, slik at det ikke skal komme fram av artikkelen hvilken konkret barnevernssak som blir omtalt. Dette er ut fra Vær varsom-plakaten punkt 4.8 der det står: «Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.»

I etterkant av artikkelen har Tidsskriftet fått reaksjoner, refleksjoner og tips som vi kommer til å følge opp.

Én sak, tre rapporter, mange psykologer
Tidsskrift for Norsk Psykologforening har gått inn i én enkelt barnevernssak der det har vært mange psykologer involvert. Vi har snakket med alle de tre psykologene som har skrevet en sakkyndigrapport i saken. I tillegg er det en psykolog som har vurdert den ene av disse rapportene. Psykologene er Helge Njøs, Joar Tranøy, Charlotte Reedtz og Einar Salvesen.

Tidsskrift for Norsk Psykologforening har hatt tilgang til alle de tre sakkyndigrapportene, i tillegg til en mengde andre dokumenter i saken. Dette har gjort det enklere å få oversikt og innblikk.

Honorarer
Tidsskriftet ser på konkrete punkter i psykologenes sakkyndigarbeid i barnevernssaken vi skriver om. Ett punkt går på honorarer. Joar Tranøy fikk 10 000 kroner for jobben som sakkyndig, Einar Salvesen fikk 17 000 kroner. Charlotte Reedtz fikk rundt 150 000 kroner (hun svarer på kritikk for dette i saken). I etterkant av artikkelen i aprilutgaven har Tidsskriftet fått opplyst at Helge Njøs fikk rundt 114 000 kroner.

Ingen forskning
Artikkelen reiser flere spørsmål. Ett av dem er hvordan sakkyndigrapporter oppleves av dem som blir omtalt.
– Det er dessverre forsket lite og ingenting på hvordan det oppleves å få en sakkyndigrapport om seg selv, sier psykolog og forsker ved NOVA Elisabeth Backe-Hansen i artikkelen.

Hun skal sammen med en gruppe andre revidere opplæringstilbudet til sakkyndige psykologer.

– Sakkyndige må lære hvordan de kan arbeide på en mest mulig etisk og menneskelig måte, sier Backe-Hansen.

– Jeg gjorde feil
Sakkyndig psykolog Joar Tranøy snakker i Tidsskriftets sak for første gang om sin rolle i en annen, og mye omtalt, barnevernssak for ti år siden. Dagbladet plukket opp dette, der Tranøy utdypet:

 ­– Det er mye synsing i psykologien. Jeg har synset mye selv også, sier Tranøy, som innrømmer at han gjorde feil i saken for ti år siden.

Debatt
Tre av psykologene som blir intervjuet i temasaken i april, har nylig skrevet debattinnlegg i Tidsskriftet om sakkyndighet. Innleggene finner du her:

Einar Salvesen: «Sakkyndighet går på rettssikkerheten løs»

Charlotte Reedtz: «Salvesens korstog mot omsorgsovertakelser» (innlegg 2 på denne linken)

Joar Tranøy: «Auka psykologmakt i barnevernet» (innlegg 3 på denne linken)

Jeg ba alle de fire sakkyndige psykologene om å si sin mening om NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling, Raundalenutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet.

Tre av psykologene skrev noen linjer om det. Her er det:

PSYKOLOG HELGE NJØS OM NOU 2012: 5
Det er svært positivt at vi får en grundig diskusjon rundt det biologiske prinsipps betydning. Terskelen for omsorgsovertakelse må være høy – det er en svært alvorlig inngripen i en familie. Samtidig er det med dagens lovanvendelse mange barn som får en mer urolig og usikker omsorgssituasjon i fosterhjem enn hva de kan få med en endring her. 

PSYKOLOG JOAR TRANØY OM NOU 2012: 5
Utvalgets forslag uttrykker samtidens psykologisering. Det individualiserer problem som også er sosialt skapte. Forslagene er en forlengelse av et notat fra Foreningen for sakkyndige psykologer i 2002. Utvalget foreslår et nytt prinsipp definert som «utviklingsfremmende tilknytning.» Utvalgets anbefalinger om innføring av utviklingsfremmende tilknytning vil bidra til flere omsorgsovertakelser, fordi målet er å redusere antall barn som lever under utviklingshemmende omsorgsbetingelser.

Forslagene om forutsigelse av utviklingsfremmende tilknytning er uttrykk for en pressgruppes faglige entreprise. Psykologenes forutsigelser og antakelser er likt presteskapet under vergerådsloven. Den gang gjaldt det kampen om å bekjempe den sedelige fordervelsen i taterbarns oppvekstmiljø. Kriteriene for inngrep var diffuse moralske begreper,ogbeviskravet var antakelser om usedelige forhold. Resultatet bleat inngrepskriterienes skjønnsmessige utforming lett kunne utnyttes av barnevernsmyndighetene med aktive prester som faste medlemmer i Vergerådet.Minst 1500 taterbarn ble plassert enten i fosterhjem eller barnehjem i perioden 1900–1970. Svært mange av disse barna ble tatt fra sine foreldre på et vidt skjønnsmessig og også etter datidens normer tvilsomt grunnlag.

Raundalenutvalgets begrep om «utviklingsfremmende tilknytning» vil bidra til flere omsorgovertakelser, fordi dagens inngrepshjemmel i barnevernloven av 1992 § 4-12 legger opp til en framtidsvurdering. 1953-loven ga ikke hjemmel til en slik framtidsvurdering. § 4-12 d innebærer en utvidelse av inngrepskriteriene sammenliknet med tidligere bestemmelser, bortsett fra «presteparagrafen» i den gamle vergerådsloven som rammet spesielt taterbarna.

Heller enn vekt på «indre vansker» bør psykologer undersøke problemskapende forhold utenforfamiliene. Et slikt perspektiv krever utadrettet og allsidig arbeid som bryter med barnevernets snevre diagnostiske virksomhet som sakkyndige psykologer er en del av.

PSYKOLOG EINAR SALVESEN OM NOU 2012: 5
Det biologiske prinsipp anser jeg som én av flere viktige faktorer som må tas tilbørlig hensyn til når man vurderer barns omsorgssituasjon på sikt.

Et moment jeg kan føye til, er at fosterhjemsplassering utgjør i kraft av sin natur en viss usikkerhet for barna, for eksempel med hensyn til hvor lenge de får være der, mens biologisk tilhørighet sikrer en følelse av en type totalitet i forhold til tilhørighet, selv om det kan være mye annet som er usikkert og dårlig med omsorgen i hjemmet. 

Barn er opptatt av sitt biologiske opphav, og i den grad det er mulig, bør man bruke biologisk familie, i det minste opprettholde kontakten på et helt annet nivå enn det som praktiseres i dag. På lang sikt føler jeg meg overbevist om at dette er til beste for de aller fleste barn.

Det foreligger også forskning som påpeker at barn i fosterhjem har særdeles dårlig prognose, og som kan underbygge at man bør vise varsomhet på dette feltet.

Tidsskriftets temasak i april om sakkyndighet i barnevernsaker finner du her. Dagbladet laget også en sak om det, det samme gjorde Framtid i Nord og Nordlys.

Heldigvis finnes det skogsarbeidere som tar ansvar for den psykiske helsen til barna våre.

Du skal få vite mer om en skogsarbeider som jobber i en barnehage jeg kjenner godt, men først:

Nesten alle norske barn under skolealder går nå i barnehage. De ferskeste tallene viser at 96 prosent av alle barn mellom 3 og 5 år har barnehageplass. Tallet var ca. 80 prosent for de mellom 1 og 2 år. Mange av bygningene er fra 70-tallet, da kom den første utbyggingsboomen. Det er i snitt 3,9 barn per årsverk. Det er ca. 90 000 ansatte i norske barnehager, de aller fleste av dem er kvinner. Jeg har lest gamle strategiplaner om hvordan man skal få menn til å jobbe der. Målet var 20 prosent menn. Da var det 9 prosent menn som hadde en barnehagejobb. Nå, mange år etter strategiplanene, er tallet sunket til 8 prosent. Gjennomsnittslønnen for ansatte er 375 000 kroner, ifølge tall fra Kommunenes Sentralforbund. Ufaglærte assistenter tjener ca. 260 000. Jeg kjenner oljearbeidere i Nordsjøen uten lang utdanning og knapt eldre enn konfirmanter, som tjener det dobbelte. De holder mye i stålrør.

Vi har de siste årene klart å stappe stadig flere ettåringer inn i barnehagene, men det er altfor få kompetente ansatte som har steppet inn. Stadig flere med peiling på barnehagefeltet, slår nå alarm. Det er bemanningskrise. Det trengs 6000 førskolelærere, eller barnehagelærere som det snart kommer til å hete. I dag har kun en tredel av de ansatte førskolelærerutdanning, og tallet er synkende, viser statistikk fra SSB. En fersk undersøkelse fra TNS Gallup viser at pedagoger slutter på grunn av dårlig bemanning. Den nye lederen i Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, slo nylig alarm om at det i hovedstaden i snitt er mer enn 17 barn per førskolelærer.

Hvor lett er det for de ansatte i en travel barnehagehverdag å sikre at ekstra behov oppdages tidlig slik at noen kan sette inn nødvendige tiltak? Og hvor lett er det å skaffe rask og kompetent hjelp til barn med psykiske vansker og foreldre med behov for veiledning? Det er ca. 8000 psykologer i landet, kun ca. 500 av disse er kommunalt ansatte. Å få flere psykologer ut i kommunene, har vært satsingsområde til Norsk Psykologforening i mange år. Men det har ikke vært et konkret mål at de skal jobbe mest mulig opp mot barnehagene. Mange kommuner har ingen psykologer, noen steder er det mange (i Bergen er det 65 kommunalt ansatte psykologer). Det er vanskelig å beregne, men det er grunn til å tro at færre enn 200 av kommunepsykologene i Norge jobber direkte med barn i barnehagealder. Dette er visst helsestasjonspsykologer, PPT-psykologer i førskoleteam (pedagogisk-psykologisk tjeneste), i tverrfaglige hjelpetjenester som Familiens hus og noen ytterst få i barnevernet.  

Ulempen med at kommunene organiserer seg etter et fragmentert oppvekstlovverk, er at tjenestetilbudet også blir fragmentert. Hvert behov og plage har sin egen tjeneste: Læring og læringsbehov følges opp av PPT – som er barnehagens nærmeste faglige støttespiller. Omsorgs- og familiesituasjonen skal barnevernet ta seg av, mens helse og utvikling hører til helsestasjonen. De to siste tjenestene har begrenset samarbeid med barnehagen. Barna og familiens behov kan være diffuse, eller de er tydelige, men sammensatte. Ansvaret for oppfølging blir derfor vanskelig å plassere bare ett sted. Kanskje burde drømmebarnehagen hatt både psykologer, helseøstre og barnevernspedagoger tettere på? Barnehagens økende kompetanseunderskudd og PPTs vekt på barnas språkutvikling, mer enn småbarnas familiesituasjon og psykiske helse, gjør at de minste barnas behov kan bli oversett.

Vi vet ikke i dag hvor mange små barn som har psykiske problemer eller psykososiale hjelpebehov. Det finnes ifølge forskningsdirektør Terje Ogden ved Atferdssenteret nesten ingen rutiner for å finne det ut. Barnas problemer blir ikke oppdaget eller reagert på. De blir gjerne tydeligere seinere, når barnet begynner på skolen. Når barnehagebudsjettet er brukt opp på vikarer, er det ikke lett å finne penger til å involvere en psykolog som kunne bidratt med kunnskap om hva barn trenger. Du finner ingen psykologer i parkdress, noe som heller ikke nødvendigvis må være et mål. Men burde de ikke vært mer tilgjengelig tidlig i livet? Sammen med flere førskolelærere. Så hvem tar ansvaret nå?

Skogsarbeider Ingvild Lindsøhaug (26). Hun var fersk ansatt på en liten småbarnsavdeling i en barnehage i Bærum sist høst. Bakgrunnen hennes er skogbrukslinja ved Natur videregående skole på Furuset i Oslo. Det er ikke behov for så mange skogsarbeidere i områdene like ved Oslo, så Lindsøhaug byttet ut kjeledressen med parkdress. Da hun startet i barnehagen, var hun den med minst erfaring. Det skulle ikke vare lenge. Voksne i barnehagene kan også bli syke, og på få måneder i fjor måtte en gjeng vikarer taues inn. Heldigvis spekulerte ikke barnehageledelsen i å spare på vikarbudsjettet, men likevel: De minste barna fikk plutselig 24 forskjellige voksne å forholde seg til i disse månedene, 19 var vikarer innom. Erfarne ansatte fra andre avdelinger ble ikke satt inn på denne avdelingen. Skogsarbeideren tok ansvaret. Hun ble den med mest erfaring. Som foreldre kan man bli skeptisk til sånne eksperimenter.

Det gikk bra. Denne gangen. Selv om man aldri kan vite sånt sikkert. Og hva hvis det ikke hadde gått bra? Skogsarbeider Ingvild Lindsøhaug gjorde alt riktig og mer til, men det kan umulig være slik at bare vi stapper mange nok barn inn i barnehagene, vil det gå dem vel uansett hvem som har ansvaret for dem?

Direktør ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, psykolog Arne Holte, evangeliserer ofte for barnehagenes betydning for barns psykiske helse. Selv han sa rett ut i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nylig at barnehagene ikke ble bygget for barnas skyld. De ble bygget «for å øke sysselsettingen og fremme likestilling». Han sier samtidig at det er vår tids mest omfattende direkte psykiske helseløft for små barn. Snakker barnehageevangelisten der om drømmebarnehagen? La oss få mer kritisk barnehageforskning, og la oss også høre på de som forteller noe mindre glamorøse historier fra barnehagevirkeligheten.

Barn er det viktigste vi har, sier vi. Er det nå det? I løpet av de siste 20 årene har barnepolitikk aldri vært den viktigste saken for velgerne, ifølge undersøkelsene til forsker Bernt Aardal. Toppåret var i 1997 (det store kontanstøttevalget), da 16 prosent sa at barne- og familiepolitikk var viktigst, men selv da havnet det bak helse (30 prosent) og eldreomsorg (33 prosent). Ansatte og ledelse i barnehagene har et ansvar for å fortelle om barnehagevirkeligheten. Politikerne må prioritere barna. Men er det ikke først og fremst vi foreldre som bør vise at vi bryr oss mer, så vi ved valg får stemt fram politikere som bryr seg om det viktigste?

Ved forrige stortingsvalg var barne- og familiepolitikk viktigst for kun 6 prosent av oss. 7 prosent av Ap-velgerne nevnte barne- og familiepolitikk i 2009 (mot 31 prosent for KrF-velgerne). Trodde du at SV og SV-velgere er opptatt av barnepolitikk? Vel, ved forrige stortingsvalg var det viktigst for kun 1 prosent av dette partiets velgere. 1 prosent.

Det er derfor skogsarbeider Ingvild Lindsøhaug må ordne opp.

----------

Dette innlegget er hentet fra februarutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening. En kortere versjon er publisert på Dagbladet.no og på side 56 i Dagbladet papir 5. februar.

Takk til Britt Randi Hjartnes Schjødt for viktige bidrag i arbeidet med innlegget.

Se boken «Psykisk helse som kommunal utfordring» som Schjødt har skrevet sammen med Anne Kari Hoel og Ragnhild Onsøien.

SKOGSARBEIDER: Ingvild Lindsøhaug tok ansvar i en barnehageavdeling i Bærum i fjor høst. Foto: Fartein Rudjord

«Den første kritiske analysen av ABB-dommen» bør bli lest og diskutert.

Lørdag 17. november fikk et kritisk innlegg av dommen mot Anders Behring Breivik heldigvis god plass i Aftenposten. Det var forfattet av jurist og filosof Morten Kinander og hadde tittelen «Etter applausen». Det hadde ingen henvisning til Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

På Twitter ble innlegget applaudert som «den første kritiske analysen av ABB-dommen.»

For ordens og historiens skyld: Det var Tidsskrift for Norsk Psykologforening som tok initiativ til, og som først publiserte «den første kritiske analysen av ABB-dommen» av Morten Kinander. Etter avtale med forfatteren ble en lengre versjon like etterpå publisert på Civita.no.

Aftenposten kunne selvsagt ha kreditert Tidsskrift for Norsk Psykologforening for «Etter applausen», selv om de har brukt ressurser på å komprimere og redigere en analyse som først ble publisert hos oss. Dette er selvsagt ikke det viktigste rundt dette. Det nødvendige er at debatten om det viktigste dokumentet i 22. juli-rettssaken blir ført, enten det er i Tidsskrift for Norsk Psykologforening eller i andre medier.

En noe forkortet utgave av dette innlegget ble trykket på Aftenpostens debattsider søndag 2. desember (ikke på nett).

Rekordmange klager på psykologer til Psykologforeningen. Hvem klager? Og hvordan blir klagene håndtert?

Hittil i år er det kommet inn 60 klager på psykologer, til Psykologforeningen. Det er klagerekord. Fram til 2009 var antallet formelle klager på ca. 30. Det kom et hopp i 2010, og i år kommer det altså et nytt hopp.

Klagene på psykologer ser ut til å ha blitt mer omfangsrike de siste årene. Psykologforeningen vedgår at de for tiden drukner i klager, at klagene hoper seg opp og at det er lang behandlingstid. Det er ikke uvanlig at klagene har vedlegg på over hundre sider. Klagere legger ved både bøker og cd-er. Bruk av advokat er også blitt mer vanlig.

Bortimot halvparten av klagesakene handler om psykologer som har gjort en sakkyndigvurdering. Det klages ofte på påståtte faktiske feil i en sakkyndigrapport, og at psykologen skal ha tatt stilling og parti for en av partene. Noen av klagesakene er innenfor arbeids- og organisasjonspsykologi, på feltet arbeidsmiljøkartlegging, der enkeltpersoner kan føle seg uthengt. Noen saker gjelder pasienter som klager på behandlere, men Psykologforeningen mener det er færre saker om det siste enn man skulle tro.

Det har kanskje noe med klagereglene å gjøre. Psykologforeningens fagetiske råd behandler for eksempel ikke anonyme klager. Reglene er annerledes i Helsetilsynet. Til Helsetilsynet kan alle og enhver sende inn en formell klage, eller sende inn en bekymringsmelding. Og i Helsetilsynet kan man få vite navn på hvilke psykologer som er klaget inn, det er offentlig informasjon. Slike opplysninger får man ikke fra Psykologforeningen.

«Når det er så vanskelig å klage, kan jo en hvilken som helst psykolog holde på fritt og lenge, uansett hvor uegnet vedkommende måtte være», sier pårørende jeg har snakket med.

«Det er ingen informasjon for unge når det kan være grunner til å klage, og ingen veiledning i hvordan de kan gjøre dette», sier Cecilia Dinardi, driftsansvarlig i Unge DUER.

«Det er viktig å informere både om muligheten til å klage på psykologer, og også om hvordan man kan klage. Informasjon om dette må være lett tilgjengelig hos psykologen, for eksempel på venterommet», sier Anne Grethe Klunderud, landsleder i Mental Helse.

«Det er ikke så enkelt og kurant, i et terapiopplegg, å klage på psykologer», sier Pascal G. E. Lhote, generalsekretær i LPP.

Det er intern uenighet om vurdering av klager i Psykologforeningen. I en sak i 2010 konkluderte for eksempel Fagetisk råd med «brudd på flere forhold», mens Ankeutvalget vurderte det som at psykologen hadde oppført seg «perfekt». Det er spesielt i sakkyndigsaker at uenigheten internt er stor. «I noen sakkyndigsaker virker det som om Fagetisk råd rett og slett ikke har forstått hva saken dreier seg om», mener Karen Hassel i Ankeutvalget.

Gisken Holst, leder i Fagetisk råd, oppfordrer Psykologforeningen til å se spesielt på sakkyndigfeltet. Hun får støtte av Karen Hassel i Ankeutvalget, som også ønsker seg endringer på sakkyndigfeltet.

Psykologspesialist Einar Salvesen har vært involvert i en rekke barnevernssaker som både sakkyndig, fagdommer og veileder. Han mener at de sakkyndige for ofte har et svakt observasjonsgrunnlag å bygge sine konklusjoner på, samtidig som deres definisjonsmakt i rettssalen er stor.

Les gjerne temasak i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i november om dette. Også Dagbladet har en sak om det her.

Det har vært påfallende få analyser av tingrettens dom i 22. juli-rettssaken. Her er litt om én.

«Etter terrordommen står vi tilbake like kloke. Det kan se ut til at retten har hoppet over der gjerdet var lavest, og feid all tvil om tilregnelighet til side.»

Det skriver jurist og filosof Morten Kinander. Han er førsteamanuensis dr. juris ved Handelshøyskolen BI og filosof i Civita.

I Dagens Næringsliv på lørdag undrer aktor i Breivik-saken Inga Bejer Engh over hvorfor det i etterkant av dommen i saken, har vært så få som har analysert dommen grundig. Det er ikke spesielt overraskende at aktoratet er kritiske til dommen, men likevel:

Hvor mange analyser, gode og mindre gode, finnes av den første sakkyndigrapporten om Anders Behring Breivik? Hvor mange analyser, gode eller dårlige, er det kommet om innholdet i dommen, det mest sentrale dokumentet i saken?

«Dommen mot Anders Behring Breivik ble umiddelbart gjenstand for en hyllest som ikke noe annen dom i nyere tid har blitt til del. Til og med før dommer Wencke Elizabeth Arntzen var ferdig med sin domsopplesning, var et samstemt kommentarkorps helt enige om at både dommens resultat og argumentasjon var i en klasse for seg. Spørsmålet er om dommen ved en nærmere gjennomlesning er så enestående som kommentarene skulle tilsi», skriver Morten Kinander.

De gode analysene vil vel komme etter hvert.

Her er noen flere utdrag fra Morten Kinanders analyse av dommen:

«Det var flere enn jurister og psykologer som var spente på hvilke beviskrav retten ville legge til grunn. Det sto om uavhengighet og anerkjennelse. Men dommen skuffer på disse punktene. Rettspsykiatrien og rettspsykologien har ikke – med unntak av den offentlige debatten – noe mer å forholde seg til etter dommen enn den hadde før. Spørsmålene står fortsatt ubesvarte. Og er dommen så modig som man skal ha det til?»

Kinander skriver også om at Høyesterett ved en tidligere anledning forholdt seg til påståtte høyreekstremister med psykose. Sakengjaldt en alvorlig sinnslidende mann med paranoid psykose, som hadde tilegnet seg forestillinger om nazismen og hadde «ideer om å skulle konfirmere sin nazistiske arv i form av det å ta livet av et mindreverdig menneske». Valget av ofre hadde sammenheng med disse forestillinger.

«Ofrene var en psykisk utviklingshemmet og en mann av afrikansk opprinnelse. Heldigvis ble det med drapsforsøkene, men han hadde uttalt at dette var viktig for ham i sin identitet som nazist, noe det vil være for mange av denne typen politisk overbevisning. Det ble også fastslått at han var psykotisk, og at det var en betydelig gjentagelsesfare.

Jeg vet ikke hvor denne mannen er i dag, men anken hans om opphevelse av fortsatt sikring ble i hvert fall forkastet for Høyesterett. Alle høyreekstreme er ikke gale i klinisk forstand, men det er heller ikke noe i veien for å være «dypt politisk motivert» og samtidig psykotisk og paranoid» kommenterer Kinander.

Han skriver også at det er vanskelig å forstå hvorfor retten i det hele tatt begir seg inn i teoretiske problemstillinger som den selv ikke svarer på, «de finner nemlig ingen tvil overhodet, siden rapporten til sakkyndige Torgeir Husby og Synne Sørheim er så utilfredsstillende at den ses bort fra i sin helhet. Retten har altså like lite rom for tvil som de sakkyndige.»

Kinander skriver også interessant om dommen og det den sier om gjengjeldelse. Han sier at gjengjelgjengjeldelseshensynet er brukt i en overraskende sammenheng, som ikke umiddelbart gir noen god mening.

Var dommen modig?

Morten Kinander svarer slik:

«Det modige hadde vært en konklusjon om utilregnelighet, uten at det dermed er sagt at det hadde vært riktig.»

Morten Kinanders analyse av dommen mot Breivik er publisert som fagessay i novemberutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening, som er ute i disse dager. En lengre versjon av analysen er publisert som et notat på nettstedet Civita.no.

Nedenfor vil du finne en prisbelønt fagartikkel. Hvorfor er den så god?

Forskerne Hanne Cecilie Braarud og Dag Øystein Nordanger har skrevet en artikkel om barn og traumer, som i disse dager feires som den beste i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i fjor. De får Bjørn Christiansens minnepris som deles ut for et betydningsfullt faglig bidrag. Selv oppsummerer forfatterne artikkelen slik:

* Utvikling av selvregulering er en avgjørende utviklingsoppgave for barn

* De trenger trygge og sensitive voksne som understøtter denne utviklingen, som blant annet hjelper dem å regulere ned frykt

* Når omsorgspersonen i stedet induserer frykt, kommer barnet i en uløselig situasjon og må regulerer følelsene sine selv, før de har utviklet gode strategier for det

* Konsekvensen blir gjerne reguleringsvansker på ulike områder, som da blir «uttrykket» for traumatisering

I septemberutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening intervjuer jeg forfatterne, i tillegg til at artikkelen blir kommentert av blant annet barneminister Inga Marte Thorkildsen, barneombud Anne Lindboe og flere fra fagmiljøet. Vi fikk ikke plass til alle som ønsket å kommentere artikkelen, derfor publiserer vi også på nett. Her er reaksjonen fra Dagfinn Winje, førsteamanuensis ved forskningsgruppe i traumepsykologi på Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen:

Artikkelen beskriver godt hvordan traumepsykologi og utviklingspsykologi møtes og utfordrer hverandre. Traumefeltets fokus har siden åttitallet skiftet fra «enkeltstående» traumer til «multiple traumer» og «serietraumer». Feltet er ikke lenger dominert av fagstoff om belastninger blant profesjonelle mannskaper, det har beveget seg inn i hverdagslivet hvor viktig tilpasning og psykisk helse står på spill både for barn, unge, voksne og eldre, blant annet som følge av overgrep og omsorgssvikt.

Begrepet «kompleks traumatisering» er knyttet til slike hendelser hvor offeret over tid blir låst og betinget i en rekke situasjoner og på en rekke ulike måter. Braarud og Nordanger viser hvordan viktige elementer av kompleks traumatisering lar seg beskrive i termer av tidlige samspills- og omsorgserfaringer, psykologisk tilknytning, selvregulering og integrasjon, og hvilke utviklingsmessige følger dette kan gi. Dette er fag- og forskningsområder hvor det er nødvendig å legge ned mye tankekraft i tiden fremover. Kanskje en av de viktigste innsiktene så langt i traumeforskningen på kliniske utvalg, både nasjonalt og internasjonalt, er at den kumulative belastningen er så stor. Hvis man som barn eller ungdom har opplevd fysisk mishandling, er risiko 4-5 ganger større for også å ha opplevd andre typer overgrep, og dermed økt fare for at komplekse traumereaksjoner utvikles. Også for norske kliniske psykologer venter det her en stor utfordring i å avdekke, beskrive og utvikle hjelpetiltak.

I intervjuet jeg gjorde med Braarud og Nordanger, stiller de dette spørsmålet til helseministeren:

Forskning fra USA viser at hjemmebesøk hos gravide i risiko, fører til bedre omsorgsmiljø og forebygger senere problemer hos barna. Er slike hjemmebesøk noe regjeringen tenker å prøve ut mer systematisk i Norge?

Her er svaret fra helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap):

Artikkelen tar opp mange viktige forhold knyttet til traumer og barns utvikling, som understreker viktigheten av en helhetlig omsorg for gravide, fødende og barsel-/småbarnsfamilier.

Helsestasjonen skal i dag tilby hjemmebesøk til alle foreldre med nyfødte barn innen to uker etter hjemkomst fra fødeinstitusjonen.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har fokus på helsefremmende og forebyggende arbeid overfor gravide og barn og unge mellom 0 og 20 år.

En sentral del av tjenesten er svangerskapsomsorg og forebyggende arbeid til barselkvinner og foreldre med nyfødte barn. En fullverdig svangerskapsomsorg omfatter både forhold i selve svangerskapet, forberedelse til fødselen og forberedelse til tiden etter fødsel, og det å bli foreldre. Psykososial forebygging inngår i dette.

I Sverige har man gode erfaringer med tilbud til gravide om rådgivende livsstilssamtale tidlig i svangerskapet med tanke på avdekking av rusmiddelmisbruk og tidlig intervensjon. Helsedirektoratet arbeider nå med å forberede et pilotprosjekt for å prøve ut en lignende ordning i noen kommuner.

------

Anbefalt: Kronikken «Blanke ansikter» av Hanne Cecilie Braarud og Dag Øystein Nordanger, i Bergens Tidende 10. mai 2010.

Tips gjerne om en god fagartikkel du har lest.

Diskuter gjerne nedenfor, eller på Facebook-sidene til Tidsskrift for Norsk Psykologforening, hva som er en god fagartikkel.

Jeg har fulgt terrorrettssaken. Hvorfor har så mange, inkludert journalister og psykologer, ukritisk gått i takt? Igjen.

Vi så og hørte Anders Behring Breivik første gang på fengslingsmøtet i Oslo tingrett 14. november i fjor. På spørsmål fra dommeren om han erkjente straffskyld, svarte Breivik at han ønsket å presentere seg. Han var alvorlig, blek, rolig, og sa:«Jeg er en militær kommandør i den norske motstandsbevegelsen og en ridderjustitiarius i Knights Templar Norge og Knights Templar Europa». Andre gang vi så og hørte Breivik, på fengslingsmøtet 6. februar i år, sa han noenlunde det samme, bortsett fra at«ridderjustitiarius»var byttet om til«cellekommandør». I rettssaken som startet 16. april ble de korte telefonsamtalene Breivik hadde med politiet 22. juli spilt av. Der presenterer Breivik seg og sier noenlunde det samme. Han er kommandør i Knights Templar Europe.

Hva i all verden er dette? Rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby ble oppnevnt av retten som sakkyndige, og de leverte sin rapport den 29. november i fjor. De konkluderte med at Breivik er paranoid schizofren, var psykotisk i gjerningsøyeblikket og strafferettslig utilregnelig. Rapporten ble godkjent av Den rettsmedisinske kommisjon. Det var fornuft i det. Jeg har lest rapporten, den er adekvat når jeg sammenligner med det jeg har sett og hørt i retten. Jeg er langt fra overbevist om at mannen var tilregnelig i strafferettslig betydning 22. juli. Gjennom hele rettssaken har han fastholdt noe som det er gode grunner for å tolke som vrangforestillinger i psykotisk forstand. Og at mange fagfolk ikke finner ham psykotisk i dag, betyr ikke at han var utvilsomt tilregnelig 22. juli i fjor.

I begynnelsen av rettsprosessen mot Breivik hadde jeg mest kontakt med kolleger i dagspressen. Vi startet tidlig med å tenke likt. Vi var tidlig ute med å kritisere den første sakkyndigrapporten, og vi lot kritikken vokse. Det lignet heksejakt. Vi gikk i takt. Eller løp i flokk. Vi har kritisert konklusjonen, metodene, språket i rapporten og det meste annet vi har klart å hoste opp. Det er ikke lite. Der har vi gjort en jobb.

To erfarne sakkyndige har etter alt å dømme gjort en formelt korrekt jobb, og arbeidet deres er vurdert som tilfredsstillende av andre fagfolk med kompetanse på rettspsykiatri og rettspsykologi. Oppdraget deres krever taushetsplikt. Det er etisk problematisk å kritisere noen som ikke kan forsvare seg. Hvorfor kan det se ut til at det er så få av oss journalister som offentlig og tydelig har reflektert over disse forholdene? Burde ikke flere satt foten ned og spurt hva det er vi egentlig holder på med? Har vi kilder som sier noe annet enn hopen av kritikere? Bør vi ikke belyse andre sider av dette enn det«alle» synes å være opptatt av? Hør: Hvor lenge siden er det du leste et forsvar for de første to sakkyndige, ikke nødvendigvis for konklusjonen, men bare en advarsel om at vi nå muligens kjører folk litt hardt? Ikke for de sakkyndiges del, de klarer seg, men for journalistikkens troverdighets skyld.

Jeg byttet jobb på nyåret. I de siste månedene har jeg derfor snakket med mange psykologer og en del psykiatere, både i intervjusammenheng og uformelt. Det har slått meg hvor lik tilnærming både journalister og psykologer har til dette. Jeg har, med svært få unntak, ikke hørt en eneste psykolog si noe som helst til fordel for den første sakkyndigrapporten eller for de to sakkyndige. Har dette vært en kamp mellom profesjoner? Har psykologer likt å se psykiatere steke i sitt eget fett, fordi psykologer er overbeviste om at de selv hadde kommet fram til en mer allment akseptabel diagnose på Breivik?

Professor i psykiatri, Ulrik Fredrik Malt, vitnet mot slutten av rettssaken. Også han var uenig i konklusjonene i den første sakkyndigrapporten. Likevel ga han klart uttrykk for dette: Kritikken mot den første rapporten har lignet en heksejakt, dette er faglig dyktige kolleger, de har gjort en helt korrekt jobb og rapporten inneholder mye bra faglig arbeid. Og de to kan faktisk ha rett. Jeg spurte Malt etterpå om han noen gang hadde sagt dette offentlig?«Nei». Har han hørt andre psykiatere si dette offentlig?«Nei». Han tilføyde:«Dessverre». Hva med Psykologforeningen? Hadde det ikke vært på sin plass med ørliten støtte til fagfolk under press, selv om de er psykiatere og ikke psykologer? Ikke for fagfolkenes del, de klarer seg, men for Psykologforeningens troverdighets skyld.Faget rettspsykologi og rettspsykiatri er vel så lite og så spesialisert at det ikke gir mening å snakke om egne miljø i Norge som er avgrenset av profesjonene?

Det er én som heldigvis har vært litt hår i den politisk korrekte suppa. Allestedsnærværende rettspsykolog Pål Grøndahl har gang på gang holdt fram at de første sakkyndige kan ha gjort en faglig korrekt jobb og at det faktisk kan tenkes at deres konklusjon er riktig. Det er mulig Grøndahl også har hatt litt medmenneskelig tanke for Sørheim og Husby oppi dette, det gjør ingenting, men uansett kommerrettspsykiatrien og rettspsykologien styrket ut av sånt. Han har også slått et slag for fagetikken ved å si tydelig ifra om at han ikke har lest noen av rapportene.

«Denne saken handler om politisk ekstremisme, ikke psykiatri», sa Breivik indignert 8. juni. Selv har jeg sett og hørt lite til Breiviks ideologi når han har snakket fritt uten manus og uten de faste frasene han nærmest programmatisk har gjentatt. Det har forbauset meg å se hvor mange og sterke krefter som likevel har vært enige med ham i at dette handler mest om politikk. Vi har brukt mye tid og plass i offentligheten på å snakke om store årsaker til 22. juli, som politisk ideologi og ekstremisme. Er det fordi det er lettere å diskutere dette enn alvorlige psykiske lidelser og villfarne små, syke sjeler? Statsminister Jens Stoltenberg og AUF har hatt mange medhjelpere for å få diskusjonen inn i deres spor. Vi finner i vår forskning at politisk vold tåles bedre enn den vanlige kriminelle vold, skrev krisepsykiater Lars Weisæth i en e-post til meg om dette.Hvis Breivik blir sett på som tilregnelig, vil voldshandlingene klarere bli opplevd som politisk vold. Han mener at terrorhandlingene bør sees som politisk vold uansett Breiviks sinnstilstand.

Det terapeutiske ser for Weisæth ut til å være viktigere enn det juridisk korrekte. En viktig problemstilling er dermed hvasom er sant eller hva som har mest terapeutisk effekt for den som får behandling. Jeg får assosiasjoner til Bjugn-saken tidlig på 90-tallet. Det kan se ut til at i starten var det viktig for psykologer å bekrefte barnas historier. Tidsånden,«den allmenne oppfatningen», det politisk korrekte, var å tro på overgrepsanklager, og at overgrep skjer ofte (endret tidsånden seg i årene etterpå?). Også den gang gikk vi i flokk, i takt. Etter hvert stilte journalister og psykologer seg selv og andre kritiske spørsmål. Den gangen ble etter hvert de sakkyndige én syndebukk, i etterkant kan det se ut til at det ikke var ufortjent. Heldigvis har vi nå, i 2012, fått en ny diskusjon om sakkyndiges rolle i retten. For her har det vært mye surr, noe nestor Einar Kringlen ufrivillig demonstrerte da han vitnet i terrorsaken: Han forandret mening om diagnose etter to dager i retten, hadde ikke lest seg opp på rapportene og mente kjennetegn på psykose ville være om Breivik ble amper og gikk i forsvar når han ble konfrontert. Selv var han ikke i retten når vi andre så akkurat disse kjennetegnene hos tiltalte. Og plutselig var ikke det så viktig for Kringlen heller, han har jo så lang erfaring.

Hvorfor er det så viktig at Breivik er tilregnelig? For Breivik er det opplagt; handlingene hans får større betydning. For de overlevende er det opplagt;terrorofrene blir deltagere i en viktig kamp for demokratiske verdier i et angrep på samfunnet, de blir ikke bare ofre. Men for alle oss andre? Er hevnen lettere å forholde oss til hvis han er tilregnelig? Er det vanskeligere for samfunnet å hevne oss på en syk mann?

Jeg liker tanken på et samfunn som vil prøve å behandle alvorlig psykisk syke kriminelle, heller enn å sende dem i fengsel. Jeg er svak for utilregnelighetsregelen, selv om også jeg er enig i at den bør endres. Det er gode grunner for at Anders Behring Breivik burde vært vurdert som tilregnelig. Uansett psykose eller ikke i gjerningsøyeblikket, taler mye for at han vurderte og valgte bevisst å begå de mest grusomme handlingene. Dette må vi diskutere mye framover: Hvilke regler skal vi ha?

Men også Breivik skal dømmes etter reglene vi har nå.

For ordens skyld: En bearbeidet (og korrekturlest) versjon av innlegget er planlagt publisert i juliutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Jeg er også intervjuet i Dagbladet om dette i dag, på side 20.