Det meste er glemt. Men det var noe med 
han Lysbakken. Det var ikke bra, så vidt vi husker. Men avisene ­overdriver nå alltid. Noe er det med alle. Særlig med politikere.

Alt får dimensjoner som får folk til å tro at alle politikere er svindlere, narkolangere, horekunder, pedofile eller spritsmuglere. En kasse øl blir som tredje verdenskrig, et uetisk knull blir en tsunami, en fortøyningspåle blir Jesu gjenkomst og en politisk feilvurdering bringer Audun Lysbakken og SV til kanten av stupet med en enstemmig oppfordring fra et samlet kommentariat om å hoppe. Dimensjonene blir forvrengt. Det blir som forsikringspoliser. Det viktigste står med liten skrift.

Alle departementer har budsjettposter som kalles frie midler eller prosjektmidler. Fordelingen skjer stort sett etter hevd og sedvane. Men statsråden har ansvaret. Under Bondevik ble ordningen med frie midler styrket. Det gjorde at statsrådene kunne drive politikk i større grad enn før. Da spetakkelet med Lysbakken var på det mest høylytte, bestemte Stortinget at de ville se på saken. De ba om å få tilsendt oppgave over alle tildelinger som var gjort i 2011. Bare i ett av departementene har de allerede laget en liste med over 1.000 frie tildelinger. Det ender nok med at det til slutt vil være minst 10.000 av ulik type og av ulik størrelse bare for 2011.

Noen saker er enkle, men i mange tilfeller er det snakk om skjønn. Statsråden har det overordnede ansvar. Hvis noen gidder å gå inn i dette, vil de finne mangt et skjønn som kan anfektes. Mediene gidder nok ikke. Og de vil slett ikke gå inn i regnskapene for 2005 fra den forrige regjering. For går en inn i dette, vil en finne politiske forskjeller. SV gir til tiltak de mener er viktige. Det er derfor de sitter i regjering. Saken med Lysbakken ble virkelig tragikomisk da selve Klassekampen brukte hele sin førsteside på å fortelle at Lysbakkens departement hadde bevilget penger til en SV-sak. SV gir nok ikke penger til Holmestrand Rotary eller til israelsk ungdomsarbeid på Vestbredden. Det er ikke engang sikkert at de støtter kampanjer mot fri abort. Frie midler fordeles etter politisk skjønn - men innenfor de rammer som settes av økonomireglement, EØS-avtale og habilitet. Habilitet er vanskelig i et lite land hvor alle kjenner alle.

I avisstativene landet rundt skrek det mot oss i ukevis. I NRK gikk det fra morgen til kveld uten at noen fortalte oss hva slags bevilgninger dette var. Bare at Lysbakken var svekket, om Lysbakken hadde tillit og om at Lysbakken måtte gå. Kommentariatet skrev først sine kommentarer i sine aviser og så tilbrakte de kvelden i NRKs og TV2s mange studioer hvor de sa det de akkurat hadde skrevet. Strand, Skartveit og Simonsen (også kalt Skarmonsen) og mange flere la hodet på skakke og sa «veldig alvorlig» uten at noen gjorde forsøk på å forklare saken eller sette den i sammenheng. De bare ristet sjokkert på hodet og forsøkte å skjule at dette likte de riktig godt. Hadde Elster fortsatt vært kringkastingssjef, hadde han grepet inn. NRKs og pressens samfunnsoppdrag er også å informere. Det er derfor samfunnet har gitt mediene privilegier.

Audun og Kristin ryddet opp. Vi lærte at når det gjelder politisk forstand, går det fem politiske kommentatorer på en vanlig landsmøtedelegat. Det var spådd katastrofe. På kanten av stupet, ble det sagt om SV og Lysbakken. I stedet for å hoppe ut fra den tarpeiiske klippe, snudde SVs unge mannskap og startet marsjen tilbake til Capitol, for å bruke metaforer på nivå med kommentariatet. Tenk om partiet hadde gjort som «ekspertene» anbefalte; utsatt landsmøtet og begynt jakten på en ny kandidat. Da hadde det virkelig gått slik de spådde.

Da landsmøtet var over, lot TV 2 som ingenting. De laget bare en morsom og informativ reportasje fra et svært vellykket landsmøte. Ikke et ord om at de hadde tatt feil. Greit nok. Men andre medier reagerte annerledes. De hadde også tatt feil. De beklaget heller ikke. De ironiserte i stedet. De inntok igjen posisjonen som politikkens Vår Herre. De vet alt og vet best. Nedlatende og raljerende. Politikk er noe tøv og politikere er noen småskårne og lurvete individer. Verst var Kjetil Alstadheim i Dagens Næringsliv. Jeg nevner ham spesielt fordi han står i en lodden pressetradisjon. Han minner meg om Tidens Tegn og Nils Kjær fra mellomkrigstida. Men der Nils Kjær brukte florett bruker Alstadheim høygaffel. Om Alstadheim kan en naturligvis si at han har betydelig politisk oversikt. Han som har vandret helt fra Klassekampen til Dagens Næringsliv. Andre vil lure på om en slik politisk trekkfugl har manns integritet.

Politikerforakt er farlig.

Ansvaret for å hindre at det brer seg, har politikerne selv. Men det er viktig at også mediene kjenner sitt ansvar. Jeg leser ikke alle aviser. Og ros er farlige greier. Men jeg har sett både innsikt og anstendighet i Agderposten og Aftenposten.

Det får være måte på. Riktignok er det begått en stygg feil i departementet til Audun Lysbakken. Men straks feilen ble avdekket, gikk han til Stortinget og beklaget uten reservasjoner. Det var nødvendig.

Men det gikk åpenbart for fort for mediene. Her luktet de blod. Og så var det over nesten med en gang fordi statsråd Lysbakken gjorde som han skulle overfor Stortinget. Dermed ble det ekstrarunder om tillit og ikke tillit, om SVs landmøte, om hvert eneste papirark i saken om de 154.000 kronene. Og samtlige av journalistikkens dobbeltmoralister marsjerte opp. Den ene mer uforskammet enn den andre. Dette er som kjent folk som alltid har orden i sine papirer og sine penger. Men Audun svarte rolig og nesten med et lite, overbærende smil.

Så kom de journalistiske ritualene. En ringer 19 fylkesformenn hvorav alltid minst én svarer slik at en kan lage en verdensnyhet. Så ringer en Olav Gunnar Ballo. Alle saker og partier har en Ballo. Etter hvert blir opphisselsen så stor at den mer svaksinnede del av den politiske opposisjonen også hiver seg på. Medtatt etter flere uker med alvorlige saker i sitt eget parti, greier til og med Trine Skei Grande å påstå at Audun Lysbakken har løyet for Stortinget.

Hun er leder for parlamentarismens moderparti her i landet. Likevel trenger hun åpenbart et kurs i konstitusjonell skikk og bruk. Det er lenge siden Johan Sverdrup. Å lyve er en moralsk term. Å gi gale opplysninger til Stortinget forekommer fordi statsråder ikke vet alt hva de ansatte i vedkommendes departement har sagt og gjort. Å gi gale opplysninger til Stortinget, er alvorlig hvis det er gjort. Alvorlig rent konstitusjonelt. Men det har vanligvis intet med personlig moral og troverdighet å gjøre. Einar Gerhardsen måtte i sin tid gå fordi han ikke hadde Stortingets tillit. Men ingen i verden - ikke engang Trine Skei Grande - ville ha bestridt hans personlige moralske integritet.

Skei Grande skylder Audun Lysbakken en unnskyldning. Hvis det finnes journalister som føler et visst ansvar for at anstendighet fortsatt skal råde i norsk politikk, må Skei Grande konfronteres med sin løsaktige omgang med ukvemsord.

Det har vært et forferdelig spetakkel. Det er derfor lett å glemme at:

* Audun Lysbakken ikke har forgrepet seg på småjenter på partiarrangementer.

* Audun L. har ikke krafset på unge gutter.

* Audun har ikke vært på horehus i Riga.

* SVs nye leder har ikke svarte penger på konto i Sveits.

* Han har ikke hvitvasket penger og smuglet valuta.

* Han har ikke sendt familien på ferie på statens regning.

Audun Lysbakken er en hedersmann med noe så gammeldags som høy personlig moral. Nesten for anstendig for både norsk politikk og norsk journalistikk. Han er kunnskapsrik og analytisk. Han er god i norsk muntlig. Og han har stått oppreist i stormen. Det er et under og en gave at en så flott fyr orker, slik moderne journalistikk og politikk har blitt.

Jeg gleder meg til landsmøtet neste helg. Han vil bli valgt med bravur og begeistring.

Til slutt. Det finnes noen få lyspunkter. I mediene har Magne Lerø og Arne Strand beholdt hodet på den plassen det bør sitte. Og så må jeg tennerskjærende innrømme at Kristin Clemet har bidratt positivt sammen med - av alle og bevare min munn - Frps medlem av kontrollkomiteen.

Om en føler seg tvunget til å delta i fordømmelser og krig mot land og regimer som ingen liker, bør vi i alle fall la være å argumentere moralsk og ideologisk.

Det er en gammel og nedslitt morsomhet at noen tror at dobbeltmoral er dobbelt så effektiv som vanlig moral. Men det er nok ikke bare en morsomhet, dessverre. I internasjonal politikk er det åpenbart at politikere fra vår del av verden tror at det er slik. Vi drar stadig på dobbeltmoralske korstog for å skape fred, fryd, demokrati og menneskerettigheter.

Norge deltar i disse ekspedisjonene fordi USA ønsker det slik. Jeg skulle ønske vi lot være, stort sett. Men om en nå føler seg tvunget til å delta i fordømmelser og krig mot land og regimer som ingen liker, bør vi i alle fall la være å argumentere moralsk og ideologisk. Det vrimler av pinlige eksempler. Vi er ikke i Afghanistan for å bygge fred og demokrati. Eller for å «bygge et nytt Afghanistan» som Stoltenberg litt for pompøst ga som begrunnelse for å støtte regjeringen Bondeviks tilslutning til USAs krig i Afghanistan. Vi dro fordi USA ba oss om det. Det er ille at vi er der. Men det hadde vært litt mindre ille hvis vi hadde vært ærlige om hvorfor vi er der.

Taliban er ikke mine folk. Men vi kan trygt regne med at de er like kunnskapsrike og smarte som Vestens politikere, selv om de ser rare ut. Rarere enn Bush og Berlusconi blir de likevel aldri. Talibans ledere, og dermed folk i Afghanistan, vet at vi allierer oss med tvilsomme røverstater i vår krig i Afghanistan. De vet at vi avretter sivile uten lov og dom med førerløse fly. Det er stort sett bare vestlig opinion som ikke vet at de fleste av våre grunner for å angripe Taliban er like gode grunner for å angripe en rekke andre land i verden, land som er våre allierte. Dette er dobbeltmoral. Det forstår store deler av verdensopinionen. Du kan juge og snakke dobbelt for en gjennomsnittsvelger i Midtvesten. Men den opplyste verdensopinion ser hva som skjer. De ser hva som skjer, de som bor i Kabul, Calcutta, Teheran, Baku, Beijing og Caracas og alle andre steder hvor stadig flere millioner misliker Vestens dobbeltmoralske ekspedisjoner.

Hvis det er sosial elendighet vi vil til livs, får vi gå løs på India. Er det ytringsfrihet og rettssikkerhet som bekymrer oss, kan vi la Russland hvile noen måneder. Vi behøver ikke dra lenger enn til Italia. Og om vi av gode grunner vil stoppe utbredelsen av atomvåpen, bør vi kanskje begynne med Israel. Dess mer vi truer Iran på grunn av deres atomprogram, dess større oppslutning får det shiamuslimske presteskap i Teheran. Selv persiske barn vet at vi hvite i vest synes det er greit at Israel har atomvåpen, men altså ikke Iran. Alle gjennomskuer vår dobbeltmoralske argumentasjon. Verden rundt støtter vi USAs venner enten de undertrykker sosialt, religiøst eller politisk. Det er maktpolitikk som teller. Det er ille nok. Men at vi med vår bruk av vold og makt later som vi driver misjon for FNs menneskerettigheter, er ikke bare ubehagelig og umoralsk, men også skadelig.

Et lite land som Norge skal slåss med fredelige midler for en internasjonal rettsorden. FN i all sin ufullkommenhet er den organisasjon vi bør bygge på og stole på.

Norge står overfor enorme sikkerhetspolitiske utfordringer i årene som kommer. Vi skal holde orden i et av verdens mest utsatte områder – Nordområdene. Olje, gass og mineraler vil trekke til seg folk og land med sterke økonomiske interesser. I tillegg blir Nordøstpassasjen isfri slik at vi flere måneder i året vil få store deler av skipstrafikken mellom Asia og Europa langs norskekysten. Skal ikke dette ende i krig og kaos, må Norge være myndig til stede og støtte seg på det som finnes av internasjonal rettsorden. Vi svekker mulighetene for å opptre med autoritet hvis vi ikke kan støtte oss på internasjonal rett. Derfor er det mer enn viktig at vi alltid i det internasjonale samfunnet opptrer med ryddig konsekvens. Det er helt avgjørende at vi holder oss unna dobbeltmoralske korstog.

Det var trist og til skade for norsk sikkerhet at vi bidro til å tøye FN-mandatet under krigen i Libya. Russland og Kina, som for en gangs skyld ikke la ned veto, vil naturligvis ved neste korsvei, som nå med Syria, vite at vi ikke respekterer FN-resolusjoner når Nato blåser i trompeten. Slik det også skjedde og skjer i Afghanistan. Og i konflikten mellom Iran og Israel.

Det er bra at vår Kystvakt og vårt øvrige forsvar bidrar til ro ved sin tilstedeværelse i nord. Det er også bra at norske myndigheter er tydelige overfor eventyrere som tar seg til rette i og rundt Antarktis. Og det er verdenshistorisk enestående at vi løste konflikten om Gråsonen gjennom tålmodig diplomatisk arbeid. Og det er flott at vi gjør mye godt arbeid i FN. Alt dette er bra. Men vi må også være de siste som bidrar til å undergrave internasjonal rett ved å opptre dobbeltmoralsk. Et lite land som Norge kan aldri bygge sin sikkerhet bare på egen eller andres militærmakt.

I 20 år har NHO, LO, Høyre og Arbeiderpartiet, samt hele Medie-Norge definert sannheten om EØS-avtalen, uavhengig av de fleste kjensgjerninger. Nå røyner det på.

Det er snart 20 år siden Norge undertegnet EØS-avtalen. Det betyr at de etablerte sannhetene om avtalens innhold, er i ferd med å gå ut på dato. En normalt bygget sannhet lever i regelen bare en 17-18, høyst 20 år. Det er doktor Stockmann i «En Folkefiende» som refser den lokale øvrighet med dette synet på politiske sannheter. Stockmann og Ibsen mente det var makta som definerte sannheten, ofte i strid med fakta. Slik var det og slik er det, dessverre. Mens boktrykker Aslaksen – det prinsippløse brødnids talsmann i «En Folkefiende» – mente ærlig nok at det var best slik.

I snart 20 år har NHO, Høyre, Arbeiderpartiet og LO samt en samlet norsk presse definert sannheten om EØS-avtalen, ganske uavhengig av de fleste kjensgjerninger. Men nå røyner det på. Kjensgjerningene forkludrer de snart 20 år gamle sannhetene om EØS. Jeg skal ikke repetere alt. Men det er tøvete at Brussel skal bestemme hvordan vi skal organisere postvesenet her i landet. Norge er ikke Nederland. Meningsløst er det også at EU skal bestemme hvilke politiregistre vi skal ha. Norge er ikke Italia. Og hvordan vi skal omsette vin og brennevin, vet vi best selv. Norge er ikke Frankrike. Slik er det i sak etter sak som ikke har noe med eksport av norske varer å gjøre. Alt dette er blitt prakket på oss av «den kompakte majoritet» som erstatning for det medlemskap de ikke fikk etter å ha tapt to folkeavstemninger. 

Vi står fritt i å si opp avtalen. Da skal vi – som skrevet står – gå tilbake til den avtalen om frihandel med industrivarer som vi hadde før dagens avtale ble inngått. Norge bryter ikke sammen hvis vi reforhandler vårt forhold til EU. Men da mener de «ansvarlige» at EU vil straffe oss. Det vil si; de mener det nok ikke, men de truer med det og regner med å bli trodd når de sier det. Men den enkle kjensgjerning er altså at Norge kjøper flere, langt flere varer til langt flere milliarder enn hva vi selger til EU. Så selv om det er fullt kaos i EU om dagen, må en tro at rester av næringsvettet fortsatt er intakt. EU tjener altså på å handle med Norge. At Norge vil få problemer med å selge sin olje og gass til EU, er vel like sant som påstandene om de mange ulykker som ville ramme Norge hvis vi stemte nei i l972 og l994.

Dagens aktuelle debatt gjelder det såkalte vikardirektivet. Nå skal utleiebransjen reguleres i hele EU. Og det er sikkert nødvendig – selv om årsaken til sosial dumping, utleiekaos og svekket faglig innflytelse i arbeidsmarkedet er den frie bevegelse av arbeidskraft som EU og EØS-avtalen har påført oss. Faste ansettelsesforhold og sterk fagbevegelse er til hinder for det arbeids- og næringsliv som EU ønsker å utvikle. Derfor får vi nå det som noen presist nok har kalt «løsarbeiderdirektivet». Og igjen ser vi Arbeiderpartiets stortingsgruppe opptre som boktrykker Aslaksens sanne disipler. Og naiv som jeg er; igjen forundres jeg over denne enorme forskjellen på liv og lære.

De fornuftige sidene ved direktivet kan vi gjøre til norsk lov i løpet av et par uker. Regjeringen lager en proposisjon, Stortinget debatterer og vedtar og Kongen sanksjonerer. Og dermed er alle de fornuftige sidene ved direktivet på plass i norsk lov lenge før Brussel er ferdig med å stokke sine papirer og innkalle til nye møter. Men godtar vi vikardirektivet som EU-direktiv, godtar vi at viktige deler av norsk arbeidsrett flyttes ut av landet. Tariffkonflikter kan selv i tvilstilfelle bringes inn for EUs rettssystem. Norske tariffkonflikter blir EU-juss. Fagbevegelsen svekkes. Hvordan i all verden kan klassiske norske sosialdemokrater la dette skje?

Mange er bekymret for kritikken av EØS-avtalen. Hvis vi legger ned veto, er hele vår eksportindustri i fare, får vi vite. At Erna Solberg, Bernander og NHO er bekymret, er naturlig. Men hvorfor Jonas Gahr Støre skal opptre med rynket panne og stort alvor i sakens anledning, er ikke like lett å forstå. At norske redaktører igjen går i skyttergravene, er ikke så overraskende. Men jeg forundres over at de fortsetter å argumentere som om nei-folk er både kunnskapsløse og svakt begavet. Selv min egen redaktør – den ellers fornuftige Arne Strand – går i ball når det gjelder EØS og EU.

Ibsens «En Folkefiende» er et fantastisk skuespill. Her avdekkes et maktpolitisk minisamfunn. Selv i dag – 130 år i ettertid – stemmer alt. Temaet er forurensning i en norsk småby. Det kunne ha vært hva som helst. Også debatten om EUs vikardirektiv i dagens Norge. Ibsen har definert rollene. Og du kan sette dagens politiske utøvere rett inn på rollelista; både byfogd Stockmann som maner til besinnelse og forsiktig omgang med kjensgjerningene, redaktør Hovstad og journalist Billing med prinsippene klare, men som gjør som de blir bedt om når det kniper. Og det gjør det jo stadig vekk. Garverimesteren – den evige likrøver – er der også. Og altså boktrykker Aslaksen. Arbeiderpartiets stortingsgruppe går rett inn på rollelista som «Hele Mengden», som det står i manus. Det er de som roper «Hurra for boktrykker Aslaksen!»

Politiske sannheter faller. Og stadig flere står for fall.

Krig skapte ikke fred, frihet og demokrati i Irak. Det blir heller ingen fred og frihet i Afghanistan selv om de som styrer og steller var uten tvil da Norge dro i krigen. Når det gjelder EU og euro, var det etablerte Norge også uten tvil. EU og euro var nødvendig for at Norge og Europa skulle vokse i velstand, fred og fordragelighet. Noen protesterte. Fordi mange visste. Men den politiske og ideologiske makt etablerte sannhetene om krigenes nødvendighet og EUs fortreffelighet. Nå tar kjensgjerningene livet av gamle etablerte sannheter.

Jeg lar Afghanistan og Irak ligge, denne gangen. Jeg skal holde meg til Norge og EU.

De kjensgjerningene som nå ligger på bordet er brutale, men banale. Nesten alle innser det; også politikere, journalister, akademikere og alle former for høyrefolk. Også de sier nå som sant var, er og vil være; du kan ikke lage én valuta for 17 land som har hver sin finanspolitikk. Slik er det. Og slik lærer vi at det er på ungdomsskolen og på masterstudier i økonomi og statsvitenskap. Likevel ville de dra oss inn i det; Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland, Per Kristian Foss og Erna Solberg. Og Carl I. Hagen, selv om han var feig og ikke torde si høyt hva han mente. Men tro kan ikke flytte fjell. Tro kan etablere politiske sannheter. Men til slutt vil kjensgjerningene trenge seg på.

Utopien om EU og et felles Europa var noe de ville tro på. Ideologien blendet og blindet. De hadde makt til å etablere politiske sannheter som hadde slik lysstyrke at de overstrålte kjensgjerningene.

De politiske kjensgjerningene er enkle. I den grad Europa er demokratisk, kommer det til uttrykk gjennom demokratiske valg til landenes nasjonalforsamlinger. Europas politikere henter sitt mandat gjennom nasjonale valg. Det finnes ingen felles europeisk offentlighet. Derfor er det ingen som interesserer seg for valg til Europaparlamentet i Strasbourg.  Naturligvis er det slik. Det visste man. Det er pensum. Men likevel benektet eller overså ja-siden slike banale kjensgjerninger. Slik er det også med Schengen-avtalen, og slik er det med EØS-avtalen.

Den politiske sannhet om EØS-avtalen står nå for fall. Det er ikke lenger sant at norsk næringsliv vil bryte sammen hvis EØS-avtalen blir erstattet med en handelsavtale. Det er ikke sant at EU aldri vil akseptere en handelsavtale til erstatning for EØS-avtalen fordi norsk olje og gass er en ettertraktet vare. Det er blankt tøv at Europa ikke vil kjøpe olje og gass fra Nordsjøen om vi sier opp EØS-avtalen. Og det er usant at de ikke vil handle med fastlandsnorge hvis vi sier nei til EØS. EU har nemlig overskudd på handelsbalansen med Norge hvis en ser bort fra olje og gass. De selger altså mer til oss enn hva vi selger til dem. Så med mindre man mener at EUs politikere er politisk suicidale, kan en trygt regne med at de vil inngå en handelsavtale. At de vil beklage i sterke ordelag at vi sier opp vår husmannskontrakt – EØS-avtalen – er en annen sak.

Noen ønsker fortsatt både EU-medlemskap, Schengen-avtale og EØS. Det er legitimt og helt greitt. Men det er uærlig å begrunne sine standpunkter, ikke bare med hensynet til norsk næringsliv, men med kriminalitetsbekjempelse, internasjonal solidaritet og alt annet anstendig og godt. EU-prosjektet er den liberale kapitalismens utopi. EU og EUs traktatverk er den politiske rammen for europeisk markedsliberalisme. At mange fortsatt vil at det skal være noe annet, gir ingen rett til å forsvare politiske sannheter i strid med kjensgjerningene. Nå kan alle se kjensgjerningene på Dagsrevyen hver eneste dag. Europa er i sosialt opprør.

Naturligvis er internasjonalt samarbeid en forutsetning for stabilitet og fred. Men at fred i Europa har en europeisk monsterstat som forutsetning, er en tanke forankret i den blå luft. 

Økonomisk, politisk og ideologisk makt kan etablere politiske sannheter. Men kjensgjerningene vil etter hvert trenge seg på. Og da kreves det ærlighet, ærlighet til å innrømme og innse at en har tatt feil, ærlighet til å ta kjensgjerningene innover seg. Det er sant at ærlighet varer lengst. Men uærligheten rundt EU, Schengen og EØS har fått vare for lenge.

For øvrig er det min mening at regjeringen straks må stoppe innføringen av EUs løsarbeiderdirektiv, også kalt EUs vikardirektiv. Og vil Jens Stoltenberg redde det rødgrønne prosjektet, må han også si nei til å kjøpe amerikanske jagerfly før han blir innhentet av den enkle kjensgjerning at heller ikke USA kommer til å gjennomføre det opprinnelige jagerflyprogrammet. Dessuten bør Stoltenberg være rakrygget nok til å vedstå seg klimaforliket.

Alle mennesker skal ha like mye makt. Men det har de ikke.

Jeg har en litt sær glede av å presentere meg som marxist. Da får jeg tre typer reaksjoner. Den ene er åpen angst. Du ser at folk tenker maskingevær og barnedrap. De nærmest løper før du har fått sagt hva du heter. Så har du den andre reaksjonen: Folk ser på deg med skrekkslagen vantro i håp om at du skal bekrefte at dette er spøk. Og så er det den tredje og dessverre mer sjeldne reaksjonen: Folk blir ikke redde i det hele tatt. Dette er de få som vet hvem Marx var og hva marxisme er. De sier helt rolig: «Ja, naturligvis og hva så?» Norske journalister hører dessverre sjelden til i kategori tre. De liker best barnedrapsversjonen. Noe som gjør det svært vanskelig å få til en offentlig samtale om politisk påvirkning, ideologi og de politiske tradisjonene en er knyttet til.

I den vestlige verden er vi påvirket av marxismen alle sammen – stort sett. Vi vet det bare ikke. Det er nemlig med marxismen som med kristendommen: Det meste går an. Bård Hoksrud er kristen. Det er også Dagfinn Høybråten. Og sett fra Islamabad er både Sarah Palin og Stein Ørnhøi kristne. Mens guvernøren i Texas ser på president Obama som både revolusjonær sosialist og marxist, men slett ikke kristen. Det er altså utsiktspunktet som avgjør hvordan andre ser på deg. Hvordan du ser på deg selv, er en helt annen sak. Og ikke minst er det en helt annen sak hvordan du selv presenterer deg ideologisk overfor andre.

For sikkerhets skyld: Ingen marxist har noen gang ment at marxismen er en religion. Tvert imot. Marxismen beskjeftiger seg ikke med det hinsidige. Marx var opptatt av livet på jorda. Derfor er marxismen en motsetning til verdens mange religioner. Pussig nok, for det finnes også millioner av mennesker som står fram som kristne marxister. Det skulle ikke forundre meg om det også finnes muslimske marxister. Så dette er ikke enkelt. Og ekstra vrient er det fordi mange som deltar i den offentlige samtalen ikke aner hva de snakker om når de bekymrer seg for marxisme og klassekamp.

Jeg har alltid forstått meg selv som marxist. Også den gangen Stalin massakrerte russere og Mao sultet ut sine egne gjennom perverse politiske eksperimenter. Mitt forhold til Stalin og Mao er vel omtrent som Einar Gelius‘ forhold til paven i Rom. Både Stalin og Mao brakte historisk skam over marxismen. Hvem som har brakt og bringer skam over kristendommen får Einar Gelius og andre avgjøre. Her er det også mange å ta av.

Marx skrev ufattelig mye. Også mye som i ettertid framstår som rent tøv. Og han forandret mening om mange ting. Ikke minst har han hatt en rekke disipler som har tolket og omfortolket hans tekster. Og litt for mange av dem har presentert sine egne subjektive tolkninger som objektive sannheter. Det som likevel står tilbake som ubestridt fra en stor tenker, er at det er de fysiske og økonomiske forhold i samfunnet som former våre ideologiske forestillinger. Hva vi tror og tenker er ikke inngitt oss av Gud, Allah eller andre immaterielle gespenster. På folkelig trøndersk er kortversjonen: «Det e pengan som rår». Slik er det. Men slik skal det ikke være. Derfor er jeg sosialist og marxist. For sikkerhets skyld: Lenin ble aldri min mann.

Klassekamp høres skummelt ut. Men alle forstår at en som eier en bedrift står sterkere enn den som er ansatt i den samme bedriften. Og alle er enige om at den som er ansatt ikke er mindre verdt enn sjefen. Alle mennesker skal ha like rettigheter, altså like mye makt. Men det har de ikke. Derfor organiserer folk seg. Derfor slåss folk for sine rettigheter. Og slik bør det være. Hvis du kaller det klassekamp – som Marx gjorde – utløser det angst. Men i alle fall vet vi at maktforholdene i dagens verden ikke er gudgitt. Og vi vet at vi ikke bare har å bøye oss. I dag er vi alle demokrater. Derfor vil vi en verden hvor alle har like rettigheter og like muligheter. Men noen av oss vil det altså litt mer enn andre, for å si det forsiktig.

Når jeg kaller meg marxist, er det fordi jeg vil si hvem jeg støtter i kampen mellom de som har makt og de som er avmektige. I mange år var det slitsomt å definere seg som marxist. Vi kalte oss alt mulig annet for å slippe maset fra middels godt informerte journalister. Men i slutten av nittiåra kom en ny generasjon av ungdommer inn i det offentlige rommet her i landet. De utfordret holdningsløsheten og nyliberalismen. Og de tok et oppgjør med ironigenerasjonen. De ville knytte an til tidlige tiders politiske kamptradisjoner. Derfor kalte de seg både marxister og revolusjonære. Nå får de følge av mange over alt i verden. Langsomt men sikkert er gammelmåten igjen i ferd med å komme på mote. Særlig i de delene av verden hvor den økonomiske krisa har rammet hardest, letes det etter politiske svar på den elendighet som nyliberalismen har stelt i stand. Et ideologisk paradigmeskifte er på gang. Men det vil ta tid før det ideologiske venstre gjenvinner gammel styrke.

Snart er det bare Thorbjørn Jagland igjen som tror på den luftige utopien om et EU høyt hevet over enhver politisk virkelighet.

Jeg er litt usikker på hva Thorbjørn Jagland mente å formidle med sin siste artikkel i Dagsavisen (8/9). Den var riktignok utstyrt med tittelen «Stein Ørnhøis mørke tanker», men tittelen ga ikke særlig rettledning. For som vanlig handlet det mest om at Jagland selv tenker større enn alle andre. Ikke minst nå som han sitter i Strasbourg.

At han er fornærmet på meg, kommer likevel nokså klart fram. Og i den anledning ser han seg også i stand til å pådytte meg holdninger og meninger som jeg ikke har. Derfor: Jeg gleder meg ikke over at Europa er i krise. Det uroer meg.

For et par uker siden skrev jeg en artikkel her i avisen om den politiske krisen i EU og Europa (25/8). Og som både sagt og skrevet; denne krisen bekymrer meg. Den bekymrer også folk flest både her i Norge og i Europa. Og den bekymrer ganske uavhengig av hva folk mener om EU eller norsk medlemskap. Ikke minst har vår utmerkede rødgrønne utenriksminister Jonas Gahr Støre skrevet og sagt ting som tyder på at han deler denne bekymringen. Men altså ikke Jagland. Han tror fortsatt at EU representerer «en høyere form for sivilisasjon». Og så «tror» han på Europa, får vi vite, stadig vekk og om igjen og om igjen. Hva nå det «å tro på Europa» måtte bety. De fleste av oss har faktisk såpass geografikunnskaper at vi er uten tvil om at Europa eksisterer. Derimot er det stor tvil om hva slags Europa vi ønsker oss. Den luftige utopien om et EU høyt hevet over enhver politisk virkelighet, er døende. Snart er det bare Jagland igjen som tror på den. Derfor er han snart den siste EU-utopist. Og derfor kalte jeg ham den siste europist. Noe han selv bekrefter at han er.

Ingen på den norske nei-sida gleder seg over at vi har fått rett. Situasjonen er for alvorlig til det. Men vi setter pris på at stadig flere ser at ideen om en europeisk union med markedsliberalismen som bærende prinsipp, ikke er svaret på dagens politiske problemer. Stadig flere ser at det som i god tro var ment som løsningen, er i ferd med å bli en del av selve problemet.

Det som mangler i Europa i dag er klassisk sosialdemokratisk politikk, slik den ble praktisert i Nord-Europa de første tiårene etter andre verdenskrig. Den gangen ble økonomien styrt politisk. I dag er EUs traktatsystem slik utformet at det er regelrett forbudt å føre klassisk sosialdemokratisk politikk. Og på mange måter gjelder det også for Norge, fordi vi er bundet opp gjennom EØS-avtalen.

De store politiske utopiene er døde. Det gjelder enten de hadde geografisk forankring i Moskva, Peking, Berlin, Brussel eller Washington. Så får heller Jagland fortsette å tro på Brussel, mens vi andre får forsøke å tenke nytt.

Det som var riktig utrivelig ved Jaglands artikkel, var den underliggende forakten for den norske nasjonalstaten. For det er ikke nasjonal selvgodhet å fastslå at dette vesle landet med fem millioner mennesker er et sterkt fellesskap i verdens utkant, at vi har bedre sosial fordeling enn andre land, og at vi er en aktiv deltaker i dagens globale verden. Men hans halvt uttalte forakt for det land som plasserte ham på hans høye hest i Strasbourg, var sikkert ikke ment på alvor.

I en verden full av politisk grums framstår Norge som en øy av politisk anstendighet.

Norge har vist seg bedre enn hva mange fryktet. I en verden full av politisk grums, framstår  Norge som en øy av politisk anstendighet. Ideene fra høyres rettsstat, venstres nasjonalstat og arbeiderbevegelsens velferdsstat har fortsatt bærekraft. Den folkelige organiseringen er høy sammenlignet med andre land. Og de politiske ideene har demokratisk forankring.

Det politiske Norge har altså grunn til å være stolt. Det har også kirke og kongehus. Som kirkefremmed republikaner har jeg med forbauselse, men også med en stille glede, sett de to institusjonene de siste ukene gi avgjørende bidrag til det moderne fellesskapet som vi kaller nasjonalstaten Norge. I resten av Europa ser det verre ut. Arbeidsløsheten tar framtidshåpet fra de unge. Frustrasjonen driver folk ut i gatene.  Valutausikkerhet  og statsfinansielt kaos skaper sosial angst og generell utrygghet. De fattige blir enda fattigere mens de som fra før hadde mest, sikrer seg. I svært mange europeiske land hardner det til. Kriminaliteten øker. Folk har mistet tilliten til både EU og de nasjonale politiske systemene. Europa er i en tilstand av politisk lammelse. Europa er i politisk limbo.

Men i Norge greier vi oss. Så da skulle alt være såre vel? Vi har olje. Og vi er rause og anstendige. Her velger folk rødt og grønt mens andre land i Europa velger blått, fiolett og brunt. Men kan vi derfor lene oss tilbake og føle oss trygge? Er vi garantert å få leve i velstand, fred og anstendighet. Vi er kanskje det – her i landet. Riktignok gikk Carl I. Hagen ut av sitt eget rufsete skinn her om dagen. Han snakket usant og generaliserte i en og samme sak. Nå har hans kategorier alltid vært brede, grove og enkle. Arbeidsløse har vært latsabber, alenemødre har vært trygdemisbrukere og muslimer har vært terrorister. Om han ikke har sagt det i blank tekst, så har aldri underteksten vært til å misforstå. Hagen har alltid vært generaliseringenes mester. Men han har nesten aldri snakket direkte usant, før nå.

«De fleste terrorister er muslimer», påsto han og løy. For han visste bedre. Når han konfronteres med fakta for Europa, så svarer han at han mente ikke bare Europa; han mente hele verden. Og da blir det enda verre. For da snakker han ikke lenger mot bedre vitende. Da vet han ikke lenger hva han snakker om. Hagens opptreden etter 22. juli er en flekk på det skjold av anstendighet som nasjonen har vist fram. Men likevel; Hagen og hans folk er ingen brun trussel, slik lignende og enda verre tendenser står fram i store deler av dagens Europa.

Politisk rådvillhet har alltid gitt rom for reaksjon. Derfor er det alvorlig at de politiske ideer som har preget Europa etter andre verdenskrig, ikke lenger har full bærekraft. Den handlingsevne og handlingsglede som etterkrigstidas sosialdemokrater viste, er forsvunnet. De gamle sosialdemokrater utfordret det gamle samfunnet. Da de vesteuropeiske velferdssamfunn ble bygd, førte partier og fagbevegelse en kamp om den økonomiske makt. Det var politikken som skapte det moderne Vest-Europa. Ikke markedet. I dag føres det nesten bare en kamp om posisjoner. Politikk er blitt sutring over småting. Det er ingen kamp om de økonomiske kommandohøydene. De er overlatt til markedet. Å være sosialdemokrat betyr i dag bare å oppføre seg så anstendig som mulig innenfor kapitalismens nyliberalistiske rammer. Når EU traktatfester kapitalismen som prinsipp, blir det umulig å henge med for oss som en gang var sosialdemokrater, men senere valgte å kalle oss sosialister. EU-systemet har i dag forbud mot å føre klassisk sosialdemokratisk politikk. Greit nok hvis det er slik en vil ha det. Men ikke greit nok for oss som vil at det politiske systemet skal ta tak når arbeidsløsheten i Europa når dramatiske høyder, når valuta og statsfinanser er i fri flyt.

Mange av oss følte at glideflukten mot USA og høyre ble for tydelig. Men vi fant aldri noe nytt drømmesamfunn. Kommunismen spilte fallitt. Kina er en ettpartistat som er ramme om en brutal kapitalisme. USA er forgjeldet og har en reell arbeidsløshet på 15 % og samtidig en enorm fengselsbefolkning. Og EU ender i politisk kaos. I dag vokser etterpåklokskapen. Antallet europister synker i hele Europa. Snart er det bare Jagland igjen. Han vil være den siste europist. Han bekrefter trosstyrken hos den som en gang for alle har skiftet mening.

Men det ser altså bra ut i Norge. Vi kan enda en tid leve på de ideer og politiske strukturer som ble bygd opp etter andre verdenskrig. Men vi er en del av verden rundt oss. Og der ser det ikke bra ut. Europa er i politisk limbo. Noen må igjen ta tak. Noen må igjen bygge folkemakt nedenfra. Noen må igjen ville. Ellers går det nok galt igjen.

Jeg ble glad av å lese Jonas Gahr Støres innlegg om Europas store problemer. Kanskje vi nå kan få en norsk EU-debatt som tar utgangspunkt i en felles forståelse for den europeiske virkeligheten.

For to uker siden skrev Jonas Gahr Støre om EUs enorme problemer. «Europa Blues» var overskriften på hans artikkel. Det var ingen spørsmålstegn etter blues. Han skrev reflektert og informert. Men først og fremst skrev han ærlig. For selv om han fortsatt holder seg med den rituelle besvergelsen om EUs historiske rolle og evige nødvendighet, erkjenner han åpent de sosiale og demokratiske problemene som i dag herjer i EU. Jeg ble lettet og glad av å lese det Støre skrev. For kanskje kan EU-debatten i Norge nå ta utgangspunkt i en felles forståelse av den europeiske virkeligheten.

Jeg skal ikke repetere hva som ble sagt fra ja-siden før våre to folkeavstemninger om EU. Det holder med et helt ferskt eksempel. Torgeir Michaelsen er Ap-representant fra Buskerud. Han leder Stortingets  finanskomité. Forrige lørdag sa han til Klassekampen at EUs håndtering av krisa i Hellas var et bevis på at EU var et solidaritetsprosjekt. Mannen er ikke dum, sier de som kjenner ham. Men han er nok ideologisk blind. Michaelsen bruker det vakre ordet solidaritet om den europeiske elitens kamp for å redde bankvesenet og euroen – en redningsaksjon som foregår på bekostning av vanlige folk. Michaelsen minner meg om andre politisk troende personer jeg har møtt. Han minner meg om kommunister som var blendet og blindet av lyset fra henholdsvis Moskva og Peking. Stilt overfor enhver misgjerning var de i stand til å snu saken på hodet.

Høyrefolks tro på EU er rasjonelt begrunnet. EU er blitt det frie markedets overnasjonale organisasjon. Og Norge er et slags halvmedlem gjennom EØS-avtalen. I tillegg har vi også sluttet oss til Schengen-avtalen. Derfor har Norge i dag ingen grensekontroll som kan sile ut baltiske bander mot vanlige folk på feriereise. EØS-avtalen gjør at en domstol i Strasbourg har større makt over hvordan vi organiserer norsk arbeidsliv enn hva LO har. Det liker Høyre og Frp. Det liker ikke jeg. Det liker heller ikke folk flest, fordi de har demokratiske instinkter.

Alle er for internasjonalt samarbeid. Alle synes det er flott at vi i mer enn 150 år har kunnet sette et frimerke på en konvolutt i Kautokeino for så å putte brevet i postkassa for at det skal utleveres der du har bestemt – gjerne i Kuala Lumpur. Strålende. Alle er for et slikt system. For ikke å snakke om hvor fornuftig det var da de fleste land i Europa ble enige om å kjøre på høyre side og at sporvidden for jernbane skulle være 1435 mm. De som ikke fulgte normen, fikk selv slite med ulempene.

Enda mer fantastisk er det nordiske samarbeidet. Lenge før Schengen kunne vi reise fritt mellom de nordiske landene. Alle synes det er fornuftig at vi kan utdanne oss i Sverige og få jobb i Norge. Det nordiske samarbeidet er det mest stillferdige, men også mest vellykkede internasjonale samarbeidet som er utviklet. Fri handel og fri bevegelse mellom landene og ingen protesterte fordi ingen satte rammer for de andre landene i den økonomiske politikken eller for folkevalgte myndigheters rett til å styre. Konvensjonene fra Genève og Wien og det som ellers er bygd opp av internasjonal rettsorden gjennom FN og andre organisasjoner, er kanskje det aller viktigste som er bygd opp av internasjonalt samarbeid. Så det var ikke EU som fant opp internasjonalt samarbeid. Men det var EU som førte det på villspor. Å underlegge seg EUs regelverk, slik vi gjør med EØS-avtalen, er å akseptere at internasjonal handel skal skje på høyrepolitikkens premisser.

Europa er i krise. Høyresida mobiliserer og erobrer igjen nasjonalstaten som sin eiendom. Unntaket er deler av Tyskland. Her greier partiet De Grønne å fange noe av frustrasjonen mot tradisjonell EU-politikk. Mens resten av Europa er på full fart mot et høyre som er mer brunt enn lyseblått.

I en periode etter første verdenskrig famlet norsk arbeiderbevegelse. De mente 1. mai var en viktigere dag enn 17. mai. Med Nygaardsvold og etter hvert også den unge Bratteli, forsto norsk arbeiderbevegelse den folkelige fellesskapsfølelsen som nasjonalstaten representerer. 17. mai ble ikke lenger bare høyresidens dag – selv om far min som var født i 1896, alltid følte en viss forlegenhet ved å feire 17. mai. Den norske nasjonalismen var historisk et opprør fra venstre – i sin tid et folkelig opprør mot både dansk og svensk imperialisme og mot politisk overformynderi.

Nasjonale bevegelser har ofte mye brunt i seg. Dagens Ungarn er bare ett skrekkeksempel. Men det kan bli verre. For hvis ikke norsk og internasjonal arbeiderbevegelse forstår at vi må hindre høyresida i å erobre og misbruke nasjonalstaten, går utviklingen i Europa over fra en vemodig blues til brunt. EU er altså ikke svaret. EU er problemet. Men Jonas Gahr Støre fortjener likevel ros fordi han på ærlig vis har satt navn på konsekvensene av den institusjonaliserte høyrepolitikken som EU fører.