Stein Ørnhøi
Viser innlegg | Se kommentarer (2)Nå klages det ikke engang over for høye skatter. I et samfunn som sover, sniker konservatismen seg inn bakveien.
Et åndsfriskt samfunn har politisk kamp om saker og ideer som forutsetning. Det er fare på ferde når den politiske debatten reduseres til litt småsutring rundt kjøkken- og kafébord - sutring over hull i asfalten og ventelister for operasjoner for grå stær. Samfunnet sovner. Nå klages det ikke engang over for høye skatter. I et samfunn som sover, sniker konservatismen seg inn bakveien. Og Høyre blir største parti på meningsmålingene.
Høyres nygamle strategi er åpenbar. De skal ikke utfordre noen. Og ingen - i alle fall ikke deres egne velgere - skal sjeneres. Jevn sutring over hverdagens små fortredeligheter skal bringe Høyre tilbake til regjeringskontorene. Det siste året har de til og med holdt Erna innelåst slik at hun ikke på noen måte skal forlede noen til politisk debatt. Bare hver gang det kommer en ny meningsmåling som viser gode tall for Høyre, kles hun i vakkert lyseblått og sendes inn i Dagsrevyen for å si at Høyre er glade for tallene, men det er valget til høsten som gjelder.
Naturligvis har vi vært heldige med høyreparti her i landet. Det norske høyre, med eller uten stor H, har aldri vært reaksjonært. Først med Fremskrittspartiet fikk reaksjonen og den ekstreme liberalismen et organisatorisk uttrykk. Høyre, derimot, har alltid vært et tekkelig parti. De har strittet imot hver gang demokratiet skulle utvides. De har obstruert, sutret og protestert når makt ble forskjøvet, når moderne holdninger skulle nedfelles i lov. Men de har akseptert sine nederlag. Det norske Høyre har aldri vært langsint. Og intet parti har vært en bedre forsvarer av sine tapte saker enn Høyre.
Det begynte i grunnen allerede under Riksforsamlinga på Eidsvold. Det politiske høyre tapte. Men ingen har i ettertid forsvart Grunnloven som høire, Høire eller Høyre. De tapte kampen mot organisasjonsfriheten - «associationsaanden» som de kalte den - og etablerte partiet Høire bare måneder etter at slaget var tapt. De kjempet drabelig for smalsporet jernbane. Men tapte. Og siden har også Høyre vært et parti for moderne infrastruktur. Høyre var intense motstandere av å oppløse unionen med Sverige. Men etter l905 har ingen båret frodigere syttendemaisløyfer enn norske høyrefolk. Ja, de bygde til og med festninger mot Sverige etter at nederlaget i 1905 var et faktum.
Etter hvert tapt slag har Høyre tilpasset seg i stedet for å gå i baklås. Det gjelder også saker som konkubinat-paragraf, abort, tobakksrøyking og homofili. Det norske Høyre har aldri vært reaksjonært. I spørsmålet om kvinners rettigheter og likestilling, har Høyre forresten en litt pussig fortid. Naturligvis var de i det lengste mot kvinnelig stemmerett og mot kjønnskvotering. Men når det gjaldt kjønnskvotering i aksjeselskaper, brøt Ansgar Gabrielsen - Høyres næringsminister fra 2001 til 2004 - med partilinja og lovfestet kjønnskvotering. Mange var rystet, men i dag er Ansgar en helt; også i Høyre. I Høyre kommer de sent, men med stor grundighet.
I rettferdigheten navn; Høyre har vunnet en stor seier. De innførte reklame i fjernsynet. Og det gjorde de nok vel vitende om at det åndsforlatte gir næring til folks konservatisme. Høyre har aldri inntatt et standpunkt som har utfordret eller kostet. Det veletablerte Norge har alltid kunnet regne med at Høyre er den etablerte velstands beste forsvarer.
Det norske høyres historie er lite heroisk. Når andre har ført kamper til seier, har også Høyre høstet sammen med resten av samfunnet. Selv det minste politiske ubehag har Høyre veket unna. Det var Trygve Bratteli som en gang sa at Høyre er partiet som alltid har sitt på det tørre. Selv om Bratteli var en vennlig mann, var nok ikke den replikken ment som en vennlighet fra hans side.
Høyre er partiet som høster uten noen gang å ha sådd. Vi kan sikkert enes om at i alt vesentlig er Norge i dag et bedre samfunn for folk flest enn i tidligere tider. At det er slik, skyldes kamper som andre enn Høyre har ført. Det begynte på ytterste venstre med krav om stemmerett, likestilling, unionsoppløsning, homofiles rettigheter, folketrygd, organisasjonsfrihet, arbeiderlovgivning, kamp mot EU, for Lofoten og for sikkerhet i nordområdene osv., osv. Og ikke minst kamp om klima.
Til å begynne med fniser og ler folk når synspunktene fremmes og kravene reises. Det er ubehagelig å reise nye, men nødvendige krav. Ingen lønner deg ved valg. Dette vet SV mye om. Men etter hvert våkner ofte Arbeiderpartiet, og de har kjøttvekta og sørger for gjennomføring. Og helt til slutt klapper også Høyre i sine velpleide hender. For åtte år siden var Erna rystet over at Arbeiderpartiet ikke lenger ville kjempe for norsk medlemskap i EU. Den gang var høyrefolk ja-folk. For fire år siden var hun litt mindre rystet. I dag er ingen rystet. Igjen er det norske Høyre politikkens gratispassasjer. I all tilforlatelighet.
Schengen-avtalen ga oss fri flyt av kjeltringstreker. Og nå forferdes vi daglig over konsekvensene av et system som vi innførte med åpne øyne.
Hestekjøtt er grei mat. Det var festmat i Trøndelag før Olav den hellige kom og la om kostholdet. Men mange har spist hestekjøtt også etter slaget på Stiklestad. Det smaker kraftig, men litt søtt. Hestespekepølse er godt. Og sunnere enn fet dansk salami med tilsatt rødfarge og innkjøpt i fargerik plastemballasje på handletur til Hirtshals. Møkkamat, spør du meg. Mens hestekjøtt i alle fall er ærlig mat, enten du liker det eller ikke. Ærlig mat, hvis du vet at du spiser hest og vet hvor den kommer fra.
Vi har et internasjonalt matregime som er styrt av fri flyt som idé og prinsipp. I Norge har vi fortsatt noen begrensninger, selv om også vi gjennom EØS-avtalen har gitt pontifikatet i Brussel lillefingeren. Derfor forundres jeg over den forferdelse som nå går over Norge og Europa. Folk har bedt om og fått fri flyt av varer og tjenester. Slik er EU og slik er EØS-avtalen. Naturligvis skal en ikke putte hest i oksekjøttet. Men folk spiser møkkamat så lenge de tror at alt er OK. Folk spiser fordi de er fiksert på billig ferdigmat. Folk finner seg i for mye. Vi lar oss bedra. Vi har skapt en verden som gir «fritt fram» for skurker med og uten hvit snipp. Men det gjelder ikke bare maten.
Schengen-avtalen ga oss fri flyt av kjeltringstreker. Og nå forferdes vi daglig over konsekvensene av et system som vi innførte med åpne øyne. Du kan nemlig ikke avvikle grensekontrollen og samtidig tro at østeuropeiske tyveribander vil holde seg hjemme. Så mye politi har ikke en gang Fremskrittspartiet råd til. Og du kan heller ikke innføre fri flyt av arbeidskraft og tro at du slipper sosial dumping. Så mange ansatte i Arbeidstilsynet finner ikke engang SV plass til på statsbudsjettet. Og du kan ikke innføre euro som felles valuta for Tyskland og Italia og samtidig tro at alle skal tjene på det. Og du kan altså ikke be om billig mat og fri flyt av varer og tjenester og samtidig unngå hestekjøtt i ferdigpizzaen. Så mye kontroll kan vi ikke ha, ikke engang i Brussel.
Har du gitt lov til å sende døde hester på tvers av alle landegrenser, vet du aldri om det er hest i karbonaden eller hvor hesten døde. Europa har fått det de har bedt om. Det er ikke moralen som har sviktet. Det vi opplever er et system som svikter. Fri flyt av død hest er en bagatell i det store bildet. Det som teller er millioner av arbeidsløse, dramatisk økning i forskjellen mellom fattig og rik og økt kriminalitet. I tillegg til kriger i Irak, Libya og Afghanistan mens temperaturen på jorda stiger. Nå er ikke alt svart. Norge greier seg. Foreløpig. Og det er bedre å være både kineser og latinamerikaner i dag enn noen gang tidligere i historien. Men i OECD-området svikter det.
Dårlig moral er nok en konstant faktor. Det som varierer er de muligheter politikken gir folk med tilbøyelighet til kjeltringstreker. Avvikling av reguleringene i nasjonalstatene har gitt et historisk armslag for folk med lav moral og høy handlekraft. Nye kontrollorganer kan aldri gjenvinne kontroll. Har den liberale markedsideologiens ånd sluppet ut av flaska, er den dessverre ute av flaska for godt. Du får den i alle fall ikke tilbake på pent og ordentlig vis.
Men nå protesterer i alle fall folk. Det som skjer i Italia er nok ikke bare italiensk. Det tydeliggjør noe vi har sett lenge i hele Europa. I fjor fikk Italia Mario Monti som statsminister. Han var ikke valgt. Han var markedsliberal teknokrat og mer eller mindre innsatt av det politiske pontifikatet i Berlin og Brussel. Og den europeiske eliten jublet. Men i møtet med de italienske velgerne i forrige uke ble han knust. Folk vil ikke ha EU, euro, innstramming, arbeidsløshet og Monti. Og nå er det panikk. Europa fungerer ikke. Folk tror ikke lenger at de som har stelt i stand den europeiske elendigheten, er i stand til å vise vei ut av uføret. Da er det litt pussig å tenke på at 75 % av norske velgere vil fortsette å stemme på politikere som ga oss Schengen og EØS og som fortsatt vil ha euro og EU-medlemskap. Det er rent så en skulle tro at i politikk gjelder det å ta feil. Det belønnes ved neste valg.
Oldefaren min het Ola Martin og var arbeidsformann på Kiærebruket i Fredrikstad. Han spiste hestebiff. Hver lørdag. Det gikk mest i pensjonerte kavalerihester fra Kongsten festning. Resten av familien måtte nøye seg med grøt på lørdag. Kjøtt var søndagsmat. Men Ola Martin mente at for ham som arbeidsformann var hestebiff på lørdager et selvfølgelig privilegium. Han fikk ikke stemmerett før han var mye over femti. Men det bekymret ham aldri. De mektige visste best, mente han. Han syntes egne unger var latterlige som var sosialister og bråkmakere og derfor aldri kom til å bli arbeidsformenn. Og derfor aldri ville kunne spise hestebiff på lørdager. Men generasjonene etter Ola Martin skapte et liv for seg og sine som etter hvert ble bedre enn hans. Men nå røyner det på i store deler av Europa. Fagbevegelsen svekkes og titalls millioner mister kontrollen over egne liv. Ingen vil tilbake til Ola Martins verden. Men en ting skal den gamle autoritære familiepatriarken ha. Han visste hvor hestekjøttet kom fra.
Prinsipperklæringen fra de blå og lyseblå imponerer meg ikke. Her er det mer blå luft enn blå himmel.
Det var onsdag i forrige uke. Fire sider i Aftenposten. Kronikk og nyhetsoppslag. Fire middels unge politikere fra Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti hadde laget en ideologisk tekst som var ment å skulle hvelve en blå himmel over Erna Solberg og den regjering altfor mange tror hun kommer til å danne til høsten. Jeg gir gjerne ros for at noen prøver å sette politikk i sammenheng. Og selv om dette dokumentet neppe vil gå over i historien som en politisk tekst som viste veien til Soria Moria, skal de ha for bidraget til å gjøre politikk til noe mer enn sutring over bensinpriser, hull i asfalten og manglende bleieskift på sykehjem.
Innholdet i denne ideologiske regjeringserklæringen bør ikke skremme noen. Men med all respekt; den hvelver heller ingen blå himmel over noe som helst. Dette er blå luft. Det står ingenting der som bør gjøre folk søvnløse. Det meste er en tilslutning til det folkelige demokratiet vi har kjempet fram her i landet - ofte i kamp mot det norske høyre, høyre med både stor og liten bokstav. Men for oss som er en del av norsk arbeiderbevegelse og derfor «Venstres ektefødte barn», er det pussig å se at representanter for Venstre og Kristelig Folkeparti i denne teksten løfter opp en eneste person fra vår politiske fortid, nemlig Torkel Aschehoug. Aschehoug var Johan Sverdrups motmann. Aschehoug var ideologisk motmann til det folkelige venstre som ville ha Stortinget som utgangspunkt for politisk makt. Aschehoug var en av Norges fremste høyrepolitikere i tida før riksrettssaken og før høyre ble partiet Høyre. Han var politiker i den perioden da «associasionsaanden» var høyres store bekymring. Idealet var den frie, velstående og uavhengige mann. Mens det folkelige Norge begynte å organisere seg. Vanlige folk organiserte motmakt. Marcus Thrane var den som gikk lengst. Han ble arrestert og straffet. Men høyre bekymret seg også over stemmerettsforeninger, skytterlag, arbeiderforeninger, kristelige foreninger, mållag og misjonsforeninger. Vanlige folk begynte å organisere seg rundt sine interesser. Ut av alt dette oppsto partiet Venstre. Mens Aschehoug og høyre var bekymret.
Det norske høyre har alltid vært partiet for de små bekymringer. De små bekymringer og de store omvendelser. Det norske høyre har aldri vært reaksjonært. Historisk har vi vært heldige med vårt høyreparti. Da parlamentarismen var innført, ble Høyre parlamentarismens evige forsvarer. Da unionen med Sverige var oppløst, ble Høyre nasjonalstatens fremste flaggbærer. Da kampen mot alminnelig stemmerett var tapt, ble Høyre stemmerettens varmeste tilhenger - også av stemmerett for kvinner. Og av alt i verden; da Høyres kamp for smalsporet jernbane var avvist, ble normalspor og moderne samferdsel en kampsak. Så i Norge har vi vært heldige med vårt høyreparti, helt til Frp kom.
Høyre har vært den politiske norgeshistoriens gratispassasjer. De har aldri tatt en politisk ubehagelighet. De har aldri ført kamp for store reformer. De har alltid høstet uten å ha sådd: Parlamentarisme, stemmerett, unionsoppløsning, alderstrygd, arbeidsmiljø, religionsfrihet, homofiles rettigheter, likestilling osv., osv. Derfor er det litt trist at Høyres gløgge og kunnskapsrike Torbjørn Røe Isaksen har fått Venstres Rebekka Borsch og KrFs Kjell Ingolf Ropstad med på å anstendiggjøre Høyres fortid på bekostning av det politiske venstres egen fortid. Men bevares; det er slik det gjerne har vært. I norsk historie har ingen - med unntak av Arbeiderpartiet fra 1985 til 2001 - ekvipert seg med andres politiske gevanter som det norske Høyre.
Det står altså ikke så mye galt i og for seg i det dokumentet som ble presentert i Aftenposten forrige onsdag. Det alvorlige er det som ikke står. Politikk handler om makt - og motmakt. Motmakt til misbruk av økonomisk makt. All folkelig organisering av slik motmakt er viktig. Viktigst er LO. Men det himmelblå dokumentet fra de blå og lyseblå politikerne gjør staten til et problem. For dem skal staten bare være rettsstat, litt sosialstat og en garantist for fysisk sikkerhet. Men en folkelig forankret stat skal også være motmakt til nasjonal og internasjonal finans- og storkapital. Den økonomiske katastrofen som i dag rammer den vestlige verden, skyldes nettopp mangel på stat. De siste tiårene har ikke staten - det rødgrønne Norge som et forsiktig unntak - vært den motmakt til økonomisk makt som den skal være. Den markedsliberale fundamentalismen har ødelagt livene til millioner av mennesker. Dette står det intet om i det himmelblå manifestet. Den økonomiske makt, den som for eksempel en middels begavet Rimi-Hagen representer, krever motmakt. Den krever folkelig organisert motmakt og motmakt fra en demokratisk og aktiv stat. For det er nå en gang forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker, på Rimi-Hagen og en uføretrygdet fiskeriarbeider i Utkant-Norge. Den som ikke ser at denne forskjellen er et demokratisk problem og derfor en politisk utfordring, har en avgrenset demokratiforståelse.
Prinsipperklæringen fra de blå og lyseblå imponerer meg ikke. Her er det mer blå luft enn blå himmel. Vinner Erna & Co fram med dette, er det vår egen skyld. Da har ikke vi konfrontert den økonomiske makt i samfunnet slik at folk ser forskjellen på rødt og blått.
NOBELPRISEN: Det var bare fest og glede. Og alle kritiske synspunkter var feid til side. Det var da det slo meg at dette var som premieutdelingen etter et barneskirenn.
Det var noe naivt uvirkelig over det hele. Jagland talte, kongen klappet og den gjennomsnittlige EU-president Barroso så ut som om han personlig eide mer enn hele Europa. Alle sjefene i EU hadde vunnet, og alle i salen hadde endelig fått rett for en stakket stund, og Jagland og arrangørene var seierherrene over alle seierherrer. Det var bare fest og glede. Og alle kritiske synspunkter var feid til side. Det var da det slo meg at dette var som premieutdelingen etter et barneskirenn. Der får som kjent alle premie. Og der er alle best. Riktignok er jeg en varm tilhenger av barneskirenn. Men bare barneskirenn for barn. Den internasjonale voksenverden er dessverre ikke et barneskirenn.
En professor i historie hadde på forhånd fastslått at alle vi andre - vi som ikke forsto at Nobelkomiteen hadde gjort et genialt valg - vi var historieløse. Og en professor i statsvitenskap hadde gitt beskjed om at vi var bondske og provinsielle. Nå har det også tidligere i historien hendt at en og annen professor har tatt feil. Men likevel; vi bøyde hodet i skam og forlegenhet, vi som hadde trodd at de mange kriger i Europa ikke skyldtes fravær av EU, men derimot for mye religion, føydale strukturer, prøyssisk militarisme, imperialisme og fascisme. Noen av oss, de mest formastelige, mente til og med at fascismen som utløste andre verdenskrig, hentet sin næring fra massearbeidsløshet skapt av en kapitalistisk økonomi.
Etter 1945 har Tyskland og Frankrike ikke ført krig mot hverandre. Vi bondske og provinsielle har trodd at en av årsakene var at demokratiske stater ikke førte krig mot hverandre. Noen av oss har ment at toppmøtene på Jalta og i Potsdam, også etter hvert FN som organisasjon, la noen stabile rammer for Europa etter andre verdenskrig. Internasjonalt samarbeid har vært viktig. Samarbeid om post, fly og jernbane, om kultur og telekommunikasjoner. Ja, noen har til og med ment at den folkelige oppslutningen om Champions League og Grand Prix har bidratt til europeisk forbrødring. Personlig har jeg møtt folk som i fullt alvor har ment at land som er medlemmer av samme forsvarsallianse heller ikke fører krig mot hverandre.
Alle var for den europeiske kull- og stålunionen og alle er for internasjonal handel. Ikke minst handel med industrivarer. Men alt dette var altså feil. Det er ikke dette som har skapt fred og stabilitet i Europa. Det er EU. Vi har ikke forstått at det var en union som måtte til. En union som riktignok mangler en felles offentlighet og derfor aldri blir demokratisk; en union som har traktatfestet fri flyt av kapital, og som har låst 17 forskjellige nasjonale økonomier fast i en felles valuta. Men likevel, unionen har sikret freden.
Jeg hørte nøye på hva Jagland sa. Det skal jeg ha. Han viste til FNs menneskerettighetserklæring. Det likte jeg godt. Et mer mektig og sant politisk dokument enn denne erklæringen, finnes ikke. For i artikkel 3 sies det at rettighet nummer 1 er retten til liv. Det står nevnt først. Og retten til liv har som forutsetning retten til arbeid, slik det står i artikkel 23 og slik norsk arbeiderbevegelse i sin tid kjempet denne retten inn i norsk lovverk. Men i EU er millioner arbeidsløse. Det skyldes ikke en naturkatastrofe. Det skyldes politikk eller mangel på politikk. Arbeidsløshet skyldes fri kapitalbevegelse, markedsliberalisme og euro som fellesvaluta. Det skyldes EUs forbud mot å styre økonomien. Det er faktisk EU som er problemet. EU skaper arbeidsløshet. Og arbeidsløshet er en trussel mot stabilitet og fred. Slik tenker vi provinsielle og historieløse.
I 2010 fikk en kinesisk dissident fredsprisen. Men han fikk ikke motta prisen. Den tomme stol ble likevel behørig bekranset. Jeg synes ikke noen skal lide for det de mener. Heller ikke i Kina. Men jeg har en mistanke om at Kinas politiske ledere føler det samme når Jagland formaner dem, som jeg gjør når Rimi-Hagen forklarer hvordan vi bør styre og stelle her i landet.
I Kina er hundrevis av millioner blitt løftet ut av fattigdom. Folk har fått mat. De er gitt liv. For 40 år siden var BNP i India og Kina det samme. I dag er BNP i Kina mer enn tre ganger så stort som i India. Kina oppfyller viktige deler av FNs menneskerettighetserklæring mer enn mange land. Alle er enige om at Maos politiske eksperimenter kostet millioner livet. Men hva når millioner sulter og dør under andre regimer? Hvor mange drepte Indira Gandhi? Hvor mange drepte Boris Jeltsin? Jeltsins politikk eller mangel på politikk tok flere russiske leveår enn Stalin. Eller er kapitalismens virkninger noe som bare skjer? Eller handler også arbeidsløshet i Europa og fattigdom i India om feilslått politikk? Naturligvis er det bra at det ikke er krig i Europa. Men hvorfor har ikke Kina tatt hevn over Japan? Historisk har krig mellom Kina og Japan tatt flere liv enn de mange kriger mellom Tyskland og Frankrike. Kanskje Nobelkomiteen skal komme ut av sitt politiske akvarium? Det er ikke lenger vi i Vesten som bestemmer hvordan verden skal se ut. Kanskje Nobelkomiteen neste år skal gi fredsprisen til Kinas kommunistparti? Menneskerettigheter og fred i en smekk, så å si. Jeg tror ikke det. For internasjonal politikk er ikke et barneskirenn.
«Kanskje Nobelkomiteen skal komme ut av sitt politiske akvarium?»
Vi klamrer oss fortsatt til den verden som var - til USA, NATO og EU. Vi nekter å se hva som skjer.
Så er alt i gjenge igjen. Tror alle. Obama vant og snart er det nytt toppmøte i EU. Og da får vi en ny og endelig forsikring om at verden igjen er slik vi tror den alltid har vært. Men verken gjenvalget av Obama eller nye forsikringer fra Merkel & co bør forlede noen til å tro at vi i Vesten fortsatt skal være rikest og styre resten av verden slik vi har gjort i mange hundre år. For nå er det hele på hell.
Det begynte for 500 år siden. Hvit hud og militær makt ga rett. Rett til å ta seg til rette. Så fulgte misjoneringen. Hvit hud og hvit gud. Og da troen på den hvite gud ble svakere, velsignet vi verden med hvit «sivilisasjon». Og så kom menneskerettighetene og globaliseringen. Ytringsfrihet, stemmeseddel og fri handel ble viktigere enn mat, skole og hus. I alle fall der det var noe å tjene på at det var slik. Derfor jubler vi for det demokratiske, men sosialt despotiske India, mens vi gir fredsprisen til kinesiske dissidenter. Vi fører krig på krita i Irak og Afghanistan - kriger som Kina betaler for ved å overta gjelda vår. Olje og gass kjøper Vesten fra Russland mens vi ruster oss militært i frykt for at Kina og Russland skal komme og ta oss.
Jaglands verdensbilde gjelder ikke lenger. Vesten - OECD-landene - er forgjeldet. Slår vi sammen all privat og all offentlig gjeld, har vi brukt opp mer enn to års produksjon på forskudd. Det kan en gjøre i økonomier i vekst, men ikke når vi stagnerer. Nå rammes de av oss som har minst. Europas unge arbeidskraft står bokstavelig talt stille. På plazaer og piazzaer i det sørlige Europa står ung og sterk arbeidskraft og ser rett ut i lufta. Håpet er i ferd med å forsvinne.
EUs politikk er innstramming og budsjettbalanse. Det betyr mer arbeidsløshet og stagnasjon. Det eneste som subsidieres er bank og finans; i dag verdens mest subsidierte næring. Det hjelper heller ikke fullt ut med keynesiansk motkonjunkturpolitikk. For det er ikke slik lenger at den skjorta en tysk lastebilsjåfør kjøper i München eller som bilindustriarbeideren kjøper i Columbus, Ohio blir produsert i Bayern eller Virginia. Øker du den private etterspørselen, gir det i dag mest virkning i Asia. Og det er naturligvis bra. Men det setter ikke folk i arbeid i USA eller Europa. Offentlige investeringer hjelper. Men da må de som har mye, først betale mye mer skatt.
Vi klamrer oss fortsatt til den verden som var - til USA, NATO og EU. Vi nekter å se hva som skjer. De politikerne de fleste av oss har valgt, nekter også å se hva som skjer. Siv Jensen har skjønt minst. Hun tror at EU «trimmer» økonomien sin. Det sa hun på fjernsynet for få uker siden. NATOs siste krig utløste kaos i Libya og borgerkrig i Mali. Men fordi norske jagerfly traff det de siktet på, fortsetter vi å snakke om en vellykket «operasjon» i Libya. Ingen husker at Tyskland, NATOs europeiske stormakt med en slags orden i økonomien, var mot krigen. De deltok heller ikke. Så vi fortsetter å late som om NATO er NATO. Men også NATO er gått ut på dato. Og fortsatt fyller vi opp Stortinget med politikere som tror at alt er som det alltid har vært. Det er rett og slett skremmende at ikke flere våger å si at EU var godt ment, men EU var en politisk utopi som viste seg meningsløs, slik de fleste utopier gjør. I USA kan de ikke bare fortsette å trykke dollar. En dag vil ikke Kina og resten av verden kjøpe dollar. Og snart kommer Erna og Siv.
«Sluk» heter Lars Saabye Christensens siste roman. Den begynner som en vanlig Christensen-roman. Flott språk, malise, glitrende svart humor med en umiskjennelig tone av blått, av bly, av blues. Og slik har også alle anmelderne lest denne romanen; som en typisk Christensen-roman, nærmest en forfatterselvbiografi. Men etter hvert beskriver teksten en slags dystopi. Christensen tegner et bilde av den verden vi lever i, men ikke vil se. Fortsatt er den svarte humoren der. Og fortsatt er boka lett å lese. Men den vekker meg. Og gjør det lettere å se verden på en ærlig måte. At ikke anmelderne har sett det, er ikke rarere enn at de fleste av våre politikere heller ikke vil se verden slik den er blitt.
Skal vi bare lukke øya og la alt gå til helvete? Foreløpig har ikke fascismen våknet ute i Europa. Heller ikke i Spania hvor trusselen kanskje er størst fordi fascismen er nærmest i tid. Men hvor lenge varer det? Også i Hellas, Italia og Portugal kan den brune draken løfte hodet. Og i Øst-Europa kan alt skje.
Evig økonomisk vekst går ikke lenger. Hvis ikke OECD-området skal ende i politisk, økonomisk og sosialt kaos, må det kraftig lut til. Nøkkelordet er fordeling. Fordeling, omfordeling, rettferdig fordeling. Fordeling mellom klasser, regioner, land og verdensdeler. Og omfordeling forutsetter hardhendt beskatning. Demokrati er avgjørende. Men demokrati forutsetter en felles offentlighet. Og da er nasjonalstaten en god enhet. Altså felles offentlighet, ærlige marxistiske økonomiske analyser og omfordeling. Med andre ord sosialisme på norsk, spansk og kinesisk. Enkelt som fot i hose. Men umulig!?
I dag åpner det kinesiske kommunistpartiet sin 18. partikongress. Noe sier meg at den er viktigere enn tirsdagens presidentvalg i USA.
For store deler av det folkelige Norge ble retten til å bruke nynorsk også en aksept av egen bakgrunn og kultur. Men hele veien har det vært motstand – kamp fra høyre, Høire og Høyre.
Det er ikke måte på. Det renner ut av dem. Eller «ut av de», som de sier i det urbane vest. Nynorsk er forferdelig. Nynorsk er unyttig og ødelegger skolehverdagen for elever som ellers elsker
skole, lærere og lekser. Nynorsk er dumt og et overgrep mot pene ordentlige mennesker på beste vestkant. Og beste vestkant – det urbane vest – er langt mer enn Oslo vest og Bærum øst.
Jeg husker sjøfolk i gamle dager da de kom hjem og hadde kraftfulle synspunkter på arabere og annen degos. Men det de sa og mente, var nærmest som elevert samfunnsanalyse å regne, sammenlignet med
hva enkelte er i stand til å mene om nynorsk og nynorskfolk.
Det urbane vest definerer den hegemoniske kultur i de fleste europeiske land. I Frankrike og England er det aller tydeligst. Dette handler om klasse. Kulturkamp vil alltid ha i seg et element av
klassekamp. I Norge har konfliktene vært de samme som i andre land. Men styrkeforholdet mellom det folkelige og det byborgerlige har vært et annet hos oss. Vår historie og geografi er annerledes.
Byborgerskap var unntak og en sjeldenhet her i landet. Nordmenn flest var sjøfolk, fiskere og bønder. Norge har alltid vært egalitært sammenliknet med andre land.
Arne Garborg skrev om Daniel Braut – bondestudenten som kom til Oslo og som fornektet sitt eget og tilpasset seg det urbane vest for å bli akseptert. Arne Garborg visste, så og forsto. Etter hvert
var det mange som så og forsto. Nynorsk ble ett av to likestilte språk her i landet. For store deler av det folkelige Norge ble retten til å bruke nynorsk også en aksept av egen bakgrunn og kultur.
Norge ble større og rikere fordi Norge kunne trekke på begavelse fra hele landet. Artium på nynorsk kom i 1912. Den første doktorgrad ble avlagt på nynorsk i 1917. Etter hvert kom nynorsk inn i både
jus og samfunnsvitenskap.
Veien ble kortere for nye generasjoner av Daniel Braut. Nynorsken ble et kulturelt frigjøringsprosjekt. Det urbane vest kunne ikke alene definere riktig og galt, pent og stygt. I begynnelsen av
1920-årene gikk Arbeiderpartiet i allianse med Studentmållaget. Det var nok ikke grammatikk og formverk som opptok Tranmæl og Gerhardsen. De brukte ikke mye tid på å spekulere over
samsvarsbøyning og kløyvd infinitiv. De skjønte at det handlet om kulturell frigjøring.
Hele veien har det vært motstand – kamp fra høyre, Høire og Høyre. Hele veien har det urbane vest forsvart sitt ideologiske hegemoni ved å slåss mot nynorsk. Det begynte med jamnstillingsvedtaket i
1885. Da stemte 78 for mens det urbane vests representanter bare mønstret 31 stemmer mot. De tapte, men ga seg ikke. De argumenterte først mot nynorsk som udannet og vulgært. Men det nyttet ikke.
Etter hvert ble nynorsk et språk som var vakkert, men som bare var egnet for salmer og poesi. I dag gjelder det å avskaffe sidemålsstilen; ikke fordi man er mot nynorsk, men av ren omtanke for
nynorsken vil en nå avskaffe den. Og nesten uten unntak er det de samme politiske formasjonene som alltid har slåss mot nynorsk, som nå mener å vite hva som tjener nynorsken best og derfor vil
avskaffe sidemålsstilen. Hadde det urbane vest fått lov til å bestemme, hadde vi ikke hatt nynorsk. Og ikke bare det; vi hadde også hatt et bokmål som hadde vært dansk og som ville vært ubegripelig
for en gjennomsnittselev fra det urbane vest. De forstår som kjent heller ikke moderne nynorsk.
Å kunne skrive nynorsk har ingen nytte, får vi vite. Å kunne et minimum av nasjonens andre språk er unyttig. Elevene vil ikke. De får aldri «bruk» for det. Og foreldre gir ungene rett når de klager.
Men unger liker jo heller ikke matte. Hva skal de med regnestykker som består av bokstaver? Og hva i all verden skal de med kunnskap om støvbærere og norsk middelalder. Og hvorfor skal folk i Bærum
plages med å lære hvor Kirkenes er, og hvorfor skal finnmarkinger måtte lære forskjellen på ask og eik.
Nynorsk er språket som nekter å dø. Riktignok gjør norsk næringsliv og norsk presse så godt de kan. Men det nytter ikke. Da Blix, Sivle, Garborg & co døde, trodde en at nå var det over. Men så kom
Duun, Haldis og Tarjei Vesaas, Uppdal, Takvam og Jacob Sande og en vrimmel av andre. Og ikke før hadde vi gravlagt disse besværlige folkene før det dukket opp nye; Fløgstad, Hoem, Nesse, Økland og
Hovland og hundre andre. Og i dag er andelen av skjønnlitterære forfattere som bruker nynorsk, større enn noen gang. Og Jon Fosse bor i Grotten. Nynorsk er bruksspråk for minst 10 prosent av den
norske befolkning. Og de har et like sterkt og personlig forhold til sitt språk som vi har, vi som bruker bokmål. Anstendighet og rettferdighet tilsier at vi lar nynorskfolk få vite best, når det
gjelder nynorsken sin plass i det norske samfunnet.
Her om dagen sjekket jeg inn på gamle Hotell Noreg i Ålesund, eller Aalesund som det ville hett hvis den språklige reaksjonen hadde fått bestemme. Men Hotell Noreg heter ikke Noreg lenger. Nå heter
det City. Og når du kommer på rommet står fjernsynet på og ønsker deg velkommen på engelsk. Og er det ikke engelsk så er det dårlig bokmål. I næringslivet er det snart bare Lerum i Sogndal som står
imot. Ære være. Det er rent så en heier på Sogndal, også når de spiller mot Start og Rosenborg.
Vi vil aldri ha råd til et politi med kapasitet til å håndtere det som kan komme.
Noen må våge å ta i det. Ellers går det like galt neste gang. For politiet vil aldri få kapasitet nok til å håndtere de sikkerhetstrusler som vil kunne oppstå i framtida. Så store bevilgninger som i så fall blir nødvendige, vil ikke engang Per Sandberg våge å foreslå. Det hjelper ikke med noen milliarder, et helikopter eller to eller et nytt bygg på Alnabru. Og det hjelper slett ikke å vedta at politi og forsvar skal samarbeide. Uten et minimum av samsvar mellom ansvar, kompetanse og kapasitet vil det hjelpe lite å instruere om samarbeid.
Det skillet som vi i dag har mellom militært ansvar og politiansvar ble etablert i en annen tid. Forsvaret skulle hindre invasjon fra ytre fiender. Politiet skulle holde ro og orden i fedrelandet. Det var en tid med Krag-Jørgensen, panserskipet Tordenskjold, politikøller av tre og politihester som utrykningskjøretøy. Og med forsvarsministre og justisministre som vi ikke lenger liker å huske navnet på. Men da militære avdelinger i juni l931 ble sendt ut for å slå ned streikende arbeidere på Menstad, het statsrådene altså Quisling og Lindboe. Naturligvis skal vi lære av historien. Men noen ganger kan lærdommen festne seg som fordommer og irrelevant kunnskap.
Sist vi hadde en politisk konflikt rundt ansvar og ressurser mellom politi og forsvar, var under Alta-saken. Noen ville bruke militært utstyr og militære mannskaper til å slå ned den fredelige demonstrasjonen i Stilla. Etter en intens debatt, hvor jeg også selv deltok med stort engasjement, satte daværende forsvarsminister Stoltenberg foten ned. Han sa nei til at Forsvaret skulle blandes inn. Dermed ble det en politiaksjon støttet av Sivilforsvaret. I ettertid er de fleste enige om at det verken var en oppgave for Forsvaret, politiet eller Sivilforsvaret å gripe inn i en konflikt som utspilte seg i en gråsone mellom urfolks rettigheter på den ene side og på den annen side den myndighet det norske storsamfunnet hadde til å ta seg til rette i det samiske området. For Forsvaret var det naturligvis viktig og riktig at de ikke ble brukt mot demonstrantene. Men for saken og det norske demokratiet var det neppe avgjørende at det var politiet og ikke Forsvaret som forgrep seg på demonstrantene i Stilla?
Truslene mot det norske samfunnet er i dag totalt forskjellige fra hva de var den gang grensene mellom det militære og sivile ble trukket. Bare klimaendringene har skapt og vil i stadig større grad skape en ny sikkerhetssituasjon. Og luftfart og skipstrafikk er ikke lenger luftballong og seilskuter. Konsekvensene av elektroniske eller fysiske sammenbrudd, enten det gjelder bank- og telenett, skipsforlis eller demninger som brister, er så enorme at vi må våge å tenke nytt. Vi vil aldri ha råd til et politi med kapasitet til å håndtere det som kan komme.
Norskekysten er i ferd med å bli en av verdens viktigste transportveier. Hva skjer og hvem har ansvaret hvis skip under bekvemmelighetsflagg i krigskontrabande på vei til eller fra Kina eller Russland får motorhavari utenfor Finnmarkskysten i en storm i oktober? Og hva skjer hvis E-tjenesten registrerer at det ligger et russisk fartøy ytterst i Varangerfjorden og lemper spritkasser over i et norsk fartøy? Det skjer ingenting, fordi forsvaret ikke har lov til å registrere det.
Verden er grunnleggende forandret mens vår bevissthet og vår organisering henger fast i en annen tid. Jeg vet at problemene er registrert. Men jeg vet også at det ikke hjelper å insistere på samarbeid hvis den som har ansvaret mangler både ressurser og kompetanse. Men det vet dessverre ikke den som har et revir å forsvare.
I dag er det en vrimmel av etater, organisasjoner og direktorater som har ansvar for samfunnssikkerhet. Og alle har sin virksomhet forankret enten i egen lov, Schengen-avtale, Kgl.res., eller instruks gitt av ett av mange departementer eller en blanding av dette. Det kan nevnes i fleng blant de mange som har oppgaver og ansvar og ikke minst kompetanse når det gjelder nasjonal beredskap og nasjonal sikkerhet: Kystdirektoratet, Hovedredningssentralen, DSB, Sivilforsvaret, PST, Kystverket med Los-, fyr- og merkevesenet, Kystvakta, Forsvarets E-tjeneste ikke minst, HV, Forsvarets marinejegere og kystjegere, FSO, Tollvesenet, NSSR, Røde Kors og Norsk Folkehjelp, trafikksentralen i Vardø, kystradarkjeden og ikke minst norske kommuner med sine brann- og redningsetater. Og over det hele svever Justisdepartementet og norsk politi. Det er de som har det overordnede ansvaret, men altså ikke kompetansen eller ressursene. Mens Forsvaret - i stammespråk heter det FMO, Forsvarets militære organisasjon - har ressursene som er tilpasset og kan håndtere de moderne sikkerhetsutfordringer som vil kunne ramme det norske samfunnet. Jeg vet at det er laget en masse dokumenter som pålegger samarbeid og koordinering. Men det vil aldri hjelpe så lenge det er et misforhold mellom ansvar og ressurser.
Forsvaret er en verden for seg. Den er lukket og til dels hemmelig. Det gjør at det sivile samfunn bare møter Forsvaret som rekruttskole og verneplikttjeneste. Og så har vi naturligvis et informert bilde av hva Forsvaret på godt og vondt gjør når de drar ut i verden på bud fra NATO eller FN. Men få vet hvilke ressurser og hvilken kompetanse Forsvaret har. De har teknologi, ikke minst elektronisk, de har materielle ressurser, og de har kompetente folk som er i stand til å lese og forstå moderne trusler. Og Forsvaret har samband. Norge har altså kapasiteten. Spørsmålet blir derfor om vi skal fortsette å militarisere politiet eller om vi skal se om vi kan finne fornuftige måter å utnytte våre militære ressurser på. Men det må skje innenfor stramme rettslige rammer. Verken politi eller forsvar - samfunnets fysiske makt - skal ha rett til å invadere det åpne rommet som skal være forbeholdt politisk virksomhet. Derfor bør regjeringen sørge for at noen setter seg ned og trekker opp en ny og moderne grense mellom det som skal være et sivilt og det som skal være et militært ansvar. Erfaringene fra Menstad gjelder ikke lenger fullt og helt. Men det gjør erfaringene fra 22. juli.
Kåre Willoch bør kunne akseptere at han tok feil i sin motstand mot den kommisjon som høyesterettsdommer Kjetil Lund ledet.
I forrige uke var det debatt i Arendal om 22. juli og Gjørv-rapporten. Debatten ble overført i NRK og tidligere statsminister Kåre Willoch deltok med innlegg fra salen. Også som tidligere leder av Sårbarhetsutvalget har han betydelig autoritet når tragedien 22. juli diskuteres. Willoch og Sårbarhetsutvalget kom med forslag og vurderinger som også står støtt etter 22. juli.
Men i Arendal skjemmet Willoch sitt eget innlegg ved å ri en gammel kjepphest. Han mente at det var Lund-kommisjonens avsløringer som hadde svekket Politiets sikkerhetstjeneste. Det har Willoch ment siden før Lundkommisjonen ble opprettet. Det mente han da den ble opprettet, da de avga sin innstilling, og da Stortinget under utmerket ledelse av saksordfører og høyremann Petter Thomassen ga sin fulle tilslutning. Willoch har alltid ment at de overgrep mot vanlige borgere som Lundkommisjonen avslørte, aldri skulle vært avdekket.
Lundkommisjonen ga støtet til en gjennomgripende opprydding i de hemmelige tjenestene. Stortinget oppnevnte et eget permanent kontrollorgan hvor jeg selv var medlem i 11 år. Jeg har derfor erfaringsbakgrunn for å si følgende:
Oppryddingen førte til at vi fikk en bedre sikkerhetstjeneste. Det ble blant annet i en periode gjort godt forebyggende arbeid mot ungdom som var i ferd med å bli fanget av høyreekstreme miljøer. Vi fikk en åpnere og mer relevant hemmelig polititjeneste. Men 11. september (nine-elleven) forandret mye. For mye. Igjen oppsto en form for tunnelsyn. I hele det veletablerte Norge ble det reagert som om angrepet på Twin-towers på Manhattan nærmest var et angrep på de to tårnene i Oslo Rådhus. Terroristfaren og attentatfaren fra det politiske høyre ble igjen ignorert. Igjen oppsto det en svekkelse av det kritiske synet på høyre øye.
Norske politiske attentater har som kjent sin bakgrunn i det ekstreme politiske høyre. Lillehammer og Hadeland er de styggeste eksemplene før Utøya kom som en grusom bekreftelse.
Lundkommisjonen avdekket årtier med overvåking og trakassering av ordinær politisk virksomhet på den politiske venstresida. Willoch bør kunne akseptere at han tok feil i sin motstand mot den kommisjon som høyesterettsdommer Kjetil Lund ledet. Den Politiets sikkerhetstjeneste som Willoch som statsminister i sin tid hadde ansvar for, ville heller aldri avslørt Anders Behring Breivik. Tvert imot er vel sjansen minst like stor for at ABB ville vært ansatt i som avslørt av det som en gang hette Politiets Overvåkingstjeneste.
Distrikts-Norge: Hvis noen begynner å diskutere norsk forvaltningsstruktur, blir det leven. Og det blir det stadig vekk fordi mange prøver seg.
Noen synes vi har for mange kommuner, og andre vil gjøre noe med fylkesgrensene. Det er for dyrt og for lite effektivt slik det er i dag, mener høyre og teknokratiet, mens venstresida og andre lager valgkampsak på at kommunestrukturen ikke skal røres fordi norsk demokrati er forankret i dagens kommune- og fylkesstruktur. Og ettersom begge parter har rett, skjer det ingenting.
Civita er dagens svar på det som i gamle dager het Libertas. Civita driver riktignok åpent og er ikledd moderne gevanter. Men røsten er den samme. Nå har de begynt å bekymre seg for kommunestrukturen her i landet. De har skjønt at økonomi og effektivitet ikke er gode nok argumenter. Derfor har de nå kommet til at små kommuner er et demokratisk problem fordi små kommuner driver mye med interkommunalt samarbeid.
Og ifølge Civita er interkommunalt samarbeid en trussel mot det kommunale selvstyre. De folkevalgte avgir myndighet til interkommunale selskaper. Og det er det naturligvis noe i. Men som en demokratisk bekymring luftet av høyreradikale folk som ellers agiterer for salg og privatisering av offentlig eiendom, er dette krokodilletårer og hykleri. Civitas ærend er som alltid privatisering og svekkelse av offentlig sektor.
Også i Arbeiderpartiet lever en permanent bekymring for små kommuner og sære fylkesgrenser. Arbeiderpartiet har alltid vært et parti for teknokrati og effektivitet. Partiet har ofte visst bedre enn folk flest. De har for lengst sendt Marx på skraphaugen. Dessverre. Mens Lenin derimot lever i beste velgående i store deler av partiet uten at de vet eller vil synliggjøre det. Lenin mente som kjent at partiet alltid visste best. Noe det altså ikke alltid gjør.
Vi har en desentralisert forvaltningsstruktur her i Norge. Og det er i prinsippet bra. Norsk demokrati er så mangt. En vesentlig del er fortsatt den politiske aktivitet som utøves i norske fylker og kommuner.
Samtidig må det innrømmes - også av oss som er prinsipielle demokrater - at Norge er organisert på en måte som samsvarer dårlig med dagens samfunnsliv. Fylkesgrensene har stort sett bestått slik de er i dag, siden enevoldskongene i København delte Norge inn i amt og bispedømmer.
Kommunestrukturen bærer fortsatt preg av organisering av norske prestegjeld på 16- og 17-hundretallet. Riktignok gjorde Schei-komiteen en formidabel innsats like etter andre verdenskrig. De satt sammen i 15 år med oppgaven å redusere antall kommuner her i landet. Og ære være salige Nicolai Schei. Han foreslo det som var mulig å foreslå. Men Schei-komiteen bygde også på de danske enevoldskongenes organisering av Norge.
Nasjonalstaten blir ofte ignorert av hele det politiske spektret fordi høyresida er opptatt av EU og internasjonal økonomi, og venstresida liker ikke for mye nasjonal flaggvifting. Men fortsatt er det slik at 90 prosent av alle investeringer i verden er nasjonale investeringer. Og fortsatt er det slik at 80 prosent av all verdiskaping skjer ganske uavhengig av det som er global eksportvirksomhet.
Det er derfor et viktig spørsmål hvordan vi organiserer nasjonalstaten. Vi må slutte å tappe fylkene for makt og myndighet, og vi må slutte å dytte stadig flere oppgaver inn i dagens kommuner uten at det følger ressurser med. Og vi må i alle fall ikke lage flere strukturer på utsiden og innimellom våre tre forvaltningsnivåer. Ikke flere interkommunale selskaper og ikke mer av helseregioner og den slags.
I en moderne nasjonalstat med 5 millioner mennesker holder det lenge med to forvaltningsnivåer. Naturligvis er det viktig å ta vare på de lokale kulturelle og historiske fellesskap som vi har og som defineres av kommunikasjoner, handelsveier og lokale medier. Demokratiske prosesser må alltid forankres i det som oppleves som en felles offentlighet.
Derfor kan en ikke bare tegne på kartet med det utgangspunkt at alle kommuner skal være på minst 25.000 innbyggere. Derfor følgende forslag: Regjeringen nedsetter en ny Schei-komité med mandat å lage en forvaltningsplan for Norge med to forvaltningsnivåer. Norske kommuner avvikles.
I stedet deles Norge inn i cirka 100 fylker med den skattleggingsmyndighet som i dag ligger til fylker og kommuner. Disse fylkene får makt, økonomi og mandat til å håndtere det forvaltningsansvar som i dag hviler på våre mange hundre kommuner, fylker og helseregioner. Den evige krangel om å flytte Bindalen til Nord-Trøndelag, Vang til Hamar eller Setesdalen til Vest-Agder avvikles en gang for alle.
Vi begynner på nytt i nordøst med Varanger fylke og så går vi vest- og sørover til vi gjennomretter det gamle Lister og Mandals amt og lar det bli Lista fylke. Og Alexandra Bech Gjørv kan bli vår tids svar på femtiåras Nicolai Schei.
«Vi må slutte å tappe fylkene for makt og myndighet.»
Millioner av mennesker mangler arbeid. Gjelda øker. Kriminaliteten øker. Og isen i polhavet smelter. Det hele er svært alvorlig.
Riktignok har gamle folk som meg alltid vært bekymret for tingenes tilstand. Men ikke alltid med like god grunn som i dag.
I Norge går det fortsatt bra. Og slett ikke bare på grunn av oljen. Da krisa slo inn for snart fire år siden, overhørte finansminister Kristin Halvorsen skrålet fra Erna og Siv, Sanner og Sandberg om skattelettelser og andre luftige hasteforslag og satset i stedet på klassisk motkonjunkturpolitikk. Og det virket; ikke minst fordi flertallet av norske velgere to ganger har sørget for at vi ikke er medlemmer av EU.
Det er en dramatisk krise som nå rammer USA og Europa. EUs fire friheter og USAs avregulerte finansmarked har ført oss dit vi er i dag. Og nå kommer regninga. Og som alltid er det spørsmål om hvem som skal betale. All politikk handler om det. Om hvordan byrder og goder skal fordeles. All politikk handler om fordeling mellom klasser, men også mellom kjønn, generasjoner, mellom sentrum og periferi, mellom nord og sør.
Det er altså ikke slik at full frihet gir rettferdig fordeling. Og det er slett ikke slik at «enhver er sin egen lykkes smed». Fordi makt; politisk, ideologisk og økonomisk makt er urettferdig fordelt, blir også regninga urettferdig fordelt når vi nå skal rydde opp etter EU-utopiens sammenbrudd. De som sitter med makta - og som har skapt elendigheten - mener det er viktigere å hindre at folk mister sparepengene enn at de mister jobben. Det blir viktigere å redde banker enn å redde folk.
All politikk handler altså om fordeling mellom klasser, kjønn, geografi og generasjoner. Byrder og goder skal fordeles rettferdig. Det er alle enige om. Alle er for rettferdighet. Noen kaller rettferdig fordeling for sosialdemokrati. Jeg kaller det demokratisk sosialisme. En gang trodde vi at utjevning og små forskjeller bare var et ideologisk standpunkt. Vi mente at det var et politisk og moralsk valg. Nå har moderne samfunnsforskning vist oss at små forskjeller gir bedre samfunn med mindre konflikter og kriminalitet, større trivsel og av alt i verden; høyere produktivitet. Det er altså ikke bare en politisk, ideologisk og moralsk sannhet at små forskjeller gir bedre samfunn. Det er også en objektiv sannhet.
Derfor er det på mange måter en tragedie at Europas sosialdemokratiske partier og fagorganisasjoner har latt seg fange av Maastricht-avtalen og utopien om EU og de fire friheter. Europas venstresosialistiske partier - inkludert SV - er også avmektige der de sitter stengt inne i regjeringer og/eller i EUs ideologiske rammeverk. Dermed blir det europeiske høyrepartier som får en slags enerett på å utfordre systemets fallitt, utfordre kapitalismens krise. Og det er mer enn farlig. Det vet vi fra forrige gang da systemet brøt sammen.
Forfatteren Kjartan Fløgstad - som alltid formulerer paradokser slik at vi ser klarere - skriver i et essay i avisa Klassekampen at «..utan klassekamp døyr kapitalismen.» Med andre ord; når motkreftene svekkes, ender kapitalismen i kaos. Og det er der vi er i dag. Titalls av millioner vil aldri komme i arbeid. Kriger i Afghanistan, Nord-Afrika og Syria dreper titusenvis og driver millioner av mennesker på flukt. Og i bakgrunnen venter Kina - uten å løsne et skudd - på at det blir deres tur i verdenshistorien.
Her hjemme må vi forlite oss på verdenspolitiker Thorbjørn Jagland som etter suksessen med fredspris til den amerikanske øverstkommanderende Barack Obama og en kinesisk protestant, fortsatt vil gi fredsprisen til EU selv om EU-systemet er en grunnleggende trussel mot europeisk fred og stabilitet. En gang var retten til arbeid sosialdemokratiets viktigste kampsak. Og fortsatt er retten til arbeid en menneskerett. I EU vil millioner av ungdom aldri komme i arbeid.
Motkreftene til dagens politiske kaos må mobiliseres. Det er en kamp om fordeling som foregår. Naturvernere, feminister, internasjonalister og ikke minst fagbevegelsen må mobiliseres. Norsk LO utgjør det beste utgangspunktet. Vi har en samlet fagbevegelse med en sterk og god leder. Vi kan begynne her.
Det er ingen grunn til at bare overbetalte direktører i NHO, Statoil, Telenor, Yara og den slags skal få påføre oss alle skam og skade ved sine handlinger og sine sære definisjoner av den politiske og økonomiske virkelighet. Og det er slett ingen grunn til at vi andre bare sitter stille og venter på at EUs kaos også skal slå inn i norsk økonomi. For stadig nye millioner av arbeidsløs ungdom vil marsjere. Vi har alle ansvar for i hvilken retning marsjen går - mot høyre eller mot venstre.