DEMOKRATI: Fremgangsmåten for å bringe Norge inn i krig bør endres, slik at vedtak i Stortinget blir påkrevet, etter en omfattende saksbehandling og en grundig analyse av konsekvenser og risiko.

Kronikken av Håkon Lunde Saxi «Krigen og Parlamentsdeltagelsen» i Dagsavisen 3. juli innbyr til motforestillinger. Saxi argumenterer for at det bør være lettvint for regjeringen å melde Norge på internasjonale militære operasjoner, kriger på fremmed jord, uten forsinkende parlamentariske forhandlinger. Den nærliggende referansen er Norges deltakelse i krigen i Libya i 2011, da regjeringen fikk godkjennelse av lederen for den utvidede utenrikskomité. Saxi framhever dette som et eksempel på rask, effektiv beslutningstaking med parlamentarisk støtte.

Motforestillingen er at dette opplegget gjør det for enkelt å blande Norge inn i en krig. Libya angrep ikke Norge, det var Norge som deltok i et angrep på Libya. FNs mandat var defensivt, å beskytte sivilbefolkningen, først og fremst Benghazi. Norge gikk langt utover mandatet ved sammen med noen allierte i NATO å offensivt velte det sittende, internasjonalt anerkjente regimet i Libya. En slik framgangsmåte er ikke et demokrati verdig.

Beslutningsprosessen var påfallende rask og effektiv. Et første spørsmål er om norske militære deltok i NATOs planlegging av felttoget før Norge formelt hadde vedtatt å delta. Et neste spørsmål er om det var et avtalt spill mellom regjeringen og lederen for den utvidede utenrikskomité for å unngå en bredere deltakelse i saksbehandlingen som hadde kunnet frembringe motforestillinger. Mistanken er at i denne saken kunne regjeringen med støtte av lederen for utenrikskomiteen kortslutte en åpen og demokratisk saksbehandling. Dette er ikke beroligende.

Prinsipielt bør Norge ikke delta i kriger som ikke har dekning i NATO-paktens paragraf fem eller i vedtak i FNs sikkerhetsråd. Risikoen er at Norge vil bli trukket inn i nye kriger utenfor NATOs kjerneområde, drevet av politikere som kan ha en egeninteresse av å danse etter USAs pipe. Fremgangsmåten for å bringe Norge inn i krig bør endres, slik at vedtak i Stortinget blir påkrevet, etter en omfattende saksbehandling og en grundig analyse av konsekvenser og risiko. Det ville holde oss unna de fleste kriger. Saxi burde merke seg at den britiske krigen mot Egypt i 1956 ble besluttet av regjeringen Eden i lønndom. Krigen ble en katastrofe som markerte slutten på Storbritannia som stormakt. USAs krig i Vietnam utviklet seg likeledes uten behandling i Kongressen. Den ble også en katastrofe, for USA som for Vietnam.

Handlingsregelen: Bare ved å tilpasse uttaket fra Oljefondet til den virkelige avkastningen, kan vi håpe på å bevare handlefriheten i den økonomiske politikken.

Politikeren og økonomen

Øystein Noreng

Professor i petroleumsøkonomi ved Handelshøyskolen BI

debatt

Handlingsregelen: Bare ved å tilpasse uttaket fra Oljefondet til den virkelige avkastningen, kan vi håpe på å bevare handlefriheten i den økonomiske politikken.

Meningsutvekslingen mellom statsminister Jens Stoltenberg og sentralbanksjef Øystein Olsen avslører viktige forhold i norsk politikk. Fra et faglig ståsted er det ikke vanskelig å gi sentralbanksjef Olsen rett i at Norge for tiden bruker for meget oljepenger, altså penger fra fondet, og at uttaket, handlingsregelen, bør settes ned fra fire til tre prosent, som avkastningen har vært i senere år.

Bare ved å tilpasse uttaket til avkastningen kan vi ha håp om å bevare fondet og den handlefriheten i økonomisk politikk som dets avkastning innebærer. Langsiktighet krever moderasjon. Sentralbanksjefen påpeker korrekt at uttak høyere enn realavkastningen innebærer en langsiktig nedbygging av fondet. I tredje kvartal 2011 gikk fondet med tap.

Statsministerens sterke kritikk er påfallende. Fondet ble opprettet i 1990 for å koble bruken av oljeinntekter fra en ujevn inntjening, altså for å stabilisere innenlandsk økonomi. Daværende statsminister Stoltenberg fastsatte regelen om fire prosent uttak i 2001 ut fra datidens antakelser om inntjening. Dette var den gang en pragmatisk beslutning, som nå synes opphøyet til et uforanderlig prinsipp. Argumentet om at regelen ikke kan endres under nye forutsetninger, at en nedsettelse til tre prosent kan åpne for en senere forhøyelse, synes underlig.

Én forklaring kan være at det er gått prestisje i saken, at statsministeren identifiserer seg personlig med prinsippet om fire prosent. I så fall kunne dette uttrykke stivsinn og dogmatisme. En annen forklaring kan være at statsministeren har neste års valg for øye og ikke ønsker å komme med tilsagn om mindre bruk av oljepenger. Med en verdensøkonomi i ulage og en lavkonjunktur som også truer Norge, er det nærliggende å ta mer ut av Fondet. I så fall kunne dette uttrykke fleksibilitet og opportunisme.

Statsministeren er i utakt med seg selv. Spørsmålet er ikke bare hvor meget som tappes av fondet, men også hvordan pengene brukes. I 2001 påpekte daværende statsminister Stoltenberg at ved bruken av oljepenger måtte hensynet til konkurranseutsatt sektor tillegges stor vekt for å sikre en langsiktig balansert utvikling i norsk økonomi: «Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen.» (St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken).

Nåværende statsminister Stoltenberg synes å ha glemt dette. Skattenivået i Norge er moderat i internasjonal sammenheng, men prioriteringen av infrastruktur, forskning og utvikling er uteblitt. I stedet går oljepengene til offentlig forbruk og sysselsetting, og til velferd. I kriseåret 2009 tappet regjeringen fondet godt ut over handlingsregelen, men pengene gikk ikke til prioriterte prosjekter; de ble spredt tilfeldig tynt utover. Risikoen er at dette gjentar seg i 2013.

For landet er risikoen at fondet tappes ned med en pengebruk som øker kostnadsnivået og svekker konkurranseevnen, samtidig som samferdselskrisen og etterslepet i forskning og utvikling forverres. Dette kan være en oppskrift for vanskelige omstillinger en gang i framtida. Lærdommen er at også norske politikere, uansett deres politiske eller faglige bakgrunn, setter egen posisjon høyere enn grunnleggende grep for å løse langsiktige problemer. I dette perspektiv virker norsk politisk liv ganske likt det som forekommer i land i Europa som vi ikke sammenligner oss med. Forskjellen er at norske politikere har mer penger å rutte med, inntil videre.

«Statsministeren er i utakt med seg selv. Spørsmålet er ikke bare hvor meget som tappes av fondet, men også hvordan pengene brukes.»

Den dårlige vinterluften i mange norske byer er et alvorlig helseproblem, men den rødgrønne regjeringen gjør lite eller intet med det.

Oppslaget i Dagsavisen 23/12 om at folk i mange norske byer må leve med dårlig, helseskadelig luft fram til 2025, er et sørgelig vitnesbyrd om dårlig styre og stell her i landet.

Sist vinter hadde Bergen europarekord i lokal luftforurensning. Oslo har til stadighet rekorden blant Europas hovedsteder med den mest helseskadelige vinterluften. Den rødgrønne regjeringen styrer nå landet på sjuende året og må tillegges mye av ansvaret, men den foretar seg lite eller intet i sakens anledning, til tross for et tilsynelatende sterkt engasjement for klima og miljø.

Den dårlige vinterluften i mange norske byer er et alvorlig helseproblem. Den kan tilskrives bruk av fyringsolje og diesel, i tillegg til utstrakt bilkjøring. Dette er forhold som kan rettes opp. Fyringsolje kan erstattes av naturgass. Lavere utslipp av nitrogen, svovel og CO2 er til gunst for både lokalmiljøet og klimaet. Dette krever imidlertid et distribusjonsnett for naturgass i norske byer. På dette punkt skjer lite eller intet, i motsetning til mange steder i Europa, selv om Norge har store gassreserver.

Bruken av diesel kan dempes ved avgifter på drivstoff og biler. Busser kan gå på naturgass og elektrisitet. Også på dette punkt skjer det lite i Norge.

Omfattende bilkjøring har sin årsak i et utilstrekkelig tilbud av kollektivtransport og dårlig byplanlegging. Hyppige, raske og pålitelige avganger kan lokke folk ut av bilene, men arbeidsplasser og handelssteder må være tilgjengelige med god kollektivtransport. Dette er tilfellet i mange byer i Europa og Asia, men i Norge er innsatsen beskjeden. Veksten i kjøpesentra som bare kan nås ved bil viser politisk unnfallenhet overfor kapitalsterke utbyggerinteresser. Et nytt dobbeltspor mellom Oslo og Ski skal bygges på elleve år, cirka 2 kilometer i året. I mellomtida forverres lokalmiljøet og verdifull tid går tapt i bilkøene og forsinkelser. Et dårlig vedlikeholdt jernbanenett taper godstransport til vei og vitner om dårlig miljøpolitikk.

Regjeringen legger ansvaret for den dårlige luften på kommunene, men dette vitner om politisk ansvarsfraskrivelse. Når kommunene ikke makter oppgaven, må regjeringen gripe inn. En bedring av luftkvaliteten krever politiske grep på tvers av sektorer og et helhetssyn på miljø, samferdsel, energi og byplanlegging med en overordnet nasjonal innsats. Dette innebærer selvsagt konflikt med særinteresser.

Det er påfallende at en rødgrønn regjering som snakker mye om klima og miljø, gjør så lite for lokalmiljøet. Spørsmålet er derfor om den sterke oppmerksomheten på klodens klima kan fortone seg som et utspill for å avlede velgernes oppmerksomhet bort fra konkrete lokale problemer til mer diffuse globale problemer.

Det bør være miljøvernministerens ansvar å ivareta luftkvaliteten i norske byer, og det bør være statsministerens ansvar å bistå miljøvernministeren og ivareta helheten på tvers av særinteresser. Men det kan kanskje være greiere å opptre på Sydpolen og advare mot global oppvarming. Det er godt å ville redde verden. På hjemmebane gjenstår alvorlige miljøproblemer.

På bakgrunn av alternativene for forbrukerne kan eksport av norsk olje og gass fremstå som gunstig for forbrukerne og miljøet, og for oss selv.

Oljefunnene på norsk sokkel vekker ikke enstemmig begeistring, til tross for at bekymringen inntil nylig var at en nedgang i utvinningen av olje og gass ville kunne svekke landets økonomi.

Én motforestilling er at tempoet i utbygging blir for høyt. Tilbakeslaget i internasjonal økonomi tilsier imidlertid at norsk økonomi vil kunne dra nytte av videre utbygging på sokkelen.

En annen motforestilling er at utvinningen av olje og gass på norsk sokkel bidrar til å skade klimaet ved utslipp av CO2. Derfor har noen ytterliggående miljøvernere og politikere tatt til orde for en avvikling av norsk petroleumsvirksomhet. På dette punkt kan noen nøkkeltall kunne mane til nøkternhet. I 2009 hadde Norge med 4,8 millioner innbyggere ca. 0,07 prosent av verdens befolkning. Samme år sto Norge for ca. 0,64 prosent av verdiskapningen i verdensøkonomien, målt ved bruttonasjonalproduktet, BNP. Produktiviteten per innbygger i Norge er ni ganger så høy som gjennomsnittet i verden. Utslippene av CO2 ved bruk av energi var ca. 0,13 prosent av totalen for verden. Norges befolkning står for om lag dobbelt så høye utslipp av CO2 som gjennomsnittet i verden, men i forhold til økonomisk ytelse er vi fem ganger så effektive. Bakgrunnen ligger i vår vannkraft og effektive bruk av energi. På hjemmebane har vi intet å skamme oss over.

Argumentasjonen går imidlertid på at Norge med sin eksport av olje og gass står for en uforholdsmessig høy andel av verdens utslipp av CO2, hvilket er skammelig og bør stanses. Dette argumentet påkaller en avklaring av de faktiske forhold i markedene. Etterspørselen etter norsk olje og gass skapes av forbrukernes behov for energi, uansett hva Norge måtte finne på. De har alternativer til rådighet.

I det internasjonale oljemarkedet har Norge en begrenset betydning. Det volummessige grunnlaget for oljeprisen settes i Golfen, ved samspillet mellom De forente arabiske emirater, Irak, Iran, Kuwait og Saudi-Arabia. I tillegg har Russland og Venezuela betydning. Den faktiske prisdannelsen skjer på børsene i London og New York, der finansielle aktører ofte er avgjørende.

Dersom Norge skulle innstille eksporten av olje ville mest sannsynlig de samme volum kommet til markedet fra for eksempel Nigeria, Venezuela eller Midtøsten. Resultatet ville være en overføring av oljeutvinning fra et land med strenge reguleringer og en høy standard for helse, miljø og sikkerhet til land med svakere reguleringer og lavere standard, uten virkning på verdens samlede utslipp av CO2.

I den utstrekning andre oljeeksportører skulle unnlate å øke sine volum for i stedet å la oljeprisen stige, ville konkurranseevnen for fornybar energi bedres, men dette krever store investeringer og tar lang tid. En høyere oljepris ville på kortere sikt styrke konkurranseevnen til ukonvensjonell olje som tjæresand og skiferolje. Umiddelbart ville en høyere oljepris også styrke etterspørselen etter kull, som er tilgjengelig i store mengder. Resultatet ville være en økning i verdens utslipp av CO2 sammen med en forverring av lokale og regionale miljøskader.

I markedet for naturgass i Europa har Norge en grunnleggende betydning som nest største leverandør og dermed som en garantist mot ensidig avhengighet av russisk gass. Dersom Norge skulle innstille eksporten av naturgass til Europa ville virkningen kunne bli dramatisk. Russland kunne ved effektivisering av forbruket og utbygging av nye felt kanskje dekke en del av bortfallet. Et frafall av Norge som stor leverandør ville imidlertid gjøre gass til en mindre attraktiv energikilde for Europa. Det umiddelbare alternativet er kull, på lengre sikt kjernekraft. Utslippene av CO2 ville øke, lokale og regionale miljøproblemer forverres, og sikkerhetsproblemene skjerpes.

Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) tapte penger i tredje kvartal i år, først og fremst på grunn av lavere børskurser. For verdens største investor er tapet ikke forbausende, men det gir grunn til ettertanke.

Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) tapte penger i tredje kvartal i år, først og fremst på grunn av lavere børskurser. For verdens største investor er tapet ikke forbausende, men det gir grunn til ettertanke.

De siste ti år har verdensøkonomien fått impulser fra lånefinansiert forbruksvekst først og fremst i USA. Norge har tjent stort på høye oljepriser. Nå er det blåmandag.

Spenningene i internasjonal økonomi kan ses som en konflikt mellom kreditorer og debitorer. De store kreditorene, som Kina, Japan, Tyskland, Norge, Russland og Saudi-Arabia, har interesse av lav inflasjon og stabile valutakurser for sikre sine verdier. De store debitorene er Storbritannia og særlig USA, der både staten og husholdningene er sterkt forgjeldet; greske og italienske husholdninger har derimot nesten ikke fått låne. Risikoen er renteoppgang som vil ramme både husholdninger og offentlige budsjetter. Gjeldsbyrden gir Storbritannia og USA en interesse av høy inflasjon for å redusere realverdien på gjelden på kreditorenes bekostning, og en svekket valuta for å bedre konkurranseevnen. Virkemiddelet er seddelpressen og lav rente. Storbritannia leder an, med en inflasjon på nærmere fem prosent årlig og fall i pundkursen og levestandarden. USA følger etter med nærmest nullrente og signaler om ny vekst i pengemengden.

Utfallet kan bli stagflasjon som på 1970-tallet, økonomisk stillstand og høy prisstigning. Lav vekst betyr dårlige tider på børsen. Inflasjon betyr verditap på obligasjoner. På begge fronter ligger Fondet an til å tape.

Dystre utsikter i utlandet innebærer at Norge må revurdere sin investeringsstrategi. Bistandsminister Solheim vil at Norge skal investere i Afrika og kombinere godhet med inntjening. Afrika har utvilsomt et stort økonomisk potensial, men risikoen er høy.

En potensiell god virkning kunne være å holde Fondets investeringer unna foretak som knuser fagforeninger, som det nå unngår foretak som driver med barnearbeid. En norsk investorstøtte til fagforeninger ville kunne bidra til politisk frigjøring og økonomisk utjevning. Som verdens største investor har det norske Fondet en signaleffekt. Et slikt grep burde være nærliggende for en rødgrønn regjering.

Fondet bør umiddelbart holde seg unna obligasjoner i land truet av inflasjon og fall i valutakursen, som USA og Storbritannia. EUs bankredningsfond, EFSF, er heller ikke lokkende. Som et rikt lite land utenfor EU kan Norge lett bli et fristende offer for regelendringer som påfører tap.

I stedet kunne Norge sammen med for eksempel Brasil og Kina skyte inn kapital i Det internasjonale pengefond, IMF, og kreve at stemmerettsreglene endres og USA fratas sin faktiske vetorett. Innenfor IMF kunne Norge som stor innskyter virke for en bedre sosial profil på stabiliseringstiltakene; i dag er Hellas en sosial katastrofe fordi sparetiltakene rammer lønnstakerne og skåner kapitaleierne. Disse grepene forutsetter at Norge i viktige spørsmål i internasjonal finanspolitikk skulle våge å gå imot USAs interesser og den herskende tankegang i Washington; det er et åpent spørsmål hvor mye selvstendighet som kan forventes av en pengesterk rødgrønn regjering.

På lengre sikt kan aksjemarkedet gi muligheter til god avkastning, men til høy risiko, hvilket kan kreve mer selektivitet i investeringene. Høyteknologisk industri i USA kan være en vinner. Latin-Amerika har et stort vekstpotensial og behov for kapital. I Asia er også potensialet for vekst høyt, men her er det ikke mangel på penger. Eurosonen har som helhet en langt bedre finansiell og makroøkonomisk stilling enn Storbritannia og USA: Kjerneområdet, Tyskland, Frankrike, m.fl. har i sin industri interessante investeringsmuligheter. Europa er Norges nærområde og som stor investor har vi en god posisjon.

I den utstrekning verden står foran en langvarig lavkonjunktur bør Norges bruk av oljepenger og handlingsregelen tas opp til ny vurdering. Den historiske hensikten med Fondet har vært å skjerme fastlandsøkonomien mot svingningene i petroleumsinntekter. Handlingsregelen forutsetter et samsvar mellom forventet gjennomsnittlig årlig avkastning på fire prosent og overføring av Fondets midler til statsbudsjettet. En langvarig lavere avkastning eller tap reiser spørsmålet om noen av pengene kunne brukes mer lønnsomt innenlands. Dersom avkastningen på Fondet skulle stabilisere seg på et lavere nivå, kunne en tilsvarende reduksjon av overføringen til statsbudsjettet bevare Fondets kapital, men investeringer innenlands ville da kunne gi en høyere avkastning og lavere risiko enn verdipapirer i utlandet.

Frykten for overoppheting av norsk økonomi og inflasjon, den makroøkonomiske balanse, er ledetråden for den rødgrønne regjeringen, ikke avkastningen. Dette har medført at investeringer i norske veier og jernbaner vurderes som mer risikofylte enn kjøp av utenlandske verdipapirer. En langvarig lavkonjunktur vil også ramme norsk økonomi og svekke risikoen for inflasjon.

En ny situasjon stiller krav til visjon, prosjekter og strategi som det ikke er gitt at den rødgrønne regjeringen evner å møte. I stedet for å klatte ut penger på mindre tiltak for å opprettholde innenlandsk etterspørsel og sysselsettingen, slik som i valgåret 2009, er utfordringen å konsentrere innsatsen på tiltak som på lengre sikt kan styrke norsk økonomis vekstevne. Samferdsel, høyere utdanning og forskning er nøkkelord. Utfordringen er også å holde oljepengene unna trygdebudsjettene.

Avslutningsvis kan det være på sin plass å minne statsminister Stoltenberg om hans egne ord:

”Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen. Styrket vekstevne og høyere arbeidstilbud vil i seg selv trygge grunnlaget for de offentlige velferdsordningene.”

Retningslinjer for den økonomiske politikken, St.meld. nr. 29 (2000-2001), Oslo 2001, Finansdepartementet,s.4.

Statsbudsjettet gir inntrykk av en regjering som har mer penger enn visjoner og flere bekymringer enn prosjekter.

Bortsett fra noen få oljerike småstater har intet land i historien hatt så mange penger til rådighet som dagens Norge, og ingen regjering har noen gang hatt en så stor finansiell handlefrihet som dagens norske. Statsbudsjettet for 2012 gir inntrykk av en regjering som har mer penger enn visjoner og flere bekymringer enn prosjekter. Det er god grunn til å være bekymret. Norges store finansielle formue skjermer ikke landet fra ulaget i internasjonal økonomi; den kan gjøre oss mer utsatt. Det er ikke lett å være rik; med rikdommen øker risikoen og fallhøyden. Norges Fond er verdens største investor; med størrelsen øker sårbarheten.

Allerede ved fremleggelsen fortoner utsiktene for internasjonal økonomi seg som svakere enn forutsatt i statsbudsjettet. Gjeldsbyrden, underskudd og ubalanser kan i verste fall føre til en nedgang i økonomisk aktivitetsnivå i store deler av verden, i beste fall til en lav og ujevn økonomisk vekst gjennom lengre tid. Stagflasjon, en stagnerende økonomi sammen med inflasjon, som på 1970-tallet, kan være en realistisk utvei. Kapitaltørke fører til investeringsnedgang, en ekspansiv pengepolitikk fører til prisstigning. Levestandarden kan falle i Europa og USA. Gjeldsbyrden i mange land har sitt motstykke i noen få lands formue. Inflasjon er et effektivt virkemiddel til å redusere realverdien av gjeld. Motstykket er tap på formuer. Historisk har få store finansformuer overlevd i lengre tid.

I dette dystre bildet er også Norge sårbart. I en svak verdensøkonomi kan oljeprisen falle, forsterket av en svekket dollar. Et økonomisk tilbakeslag kan føre til et allment kursfall på børsene som reduserer verdien av Fondets aksjeportefølje. Inflasjon kan redusere realverdien på Fondets portefølje av obligasjoner, hvilket er særlig alvorlig for Norge. Nedgang på børsen kan bli etterfulgt av oppgang, men et inflasjonstap på obligasjoner er endelig. Finanskapital på jakt etter sikre plasseringer kan drive opp kursen på norske kroner. En tenketank i New York hat nylig utpekt den norske krone som én av verdens fem mest attraktive valutaer. Kronekursen innebærer en risiko for norsk næringslivs konkurranseevne. Et skrekkens scenario er at samtidig som verdien av olje- og gasseksporten faller og Fondet krymper, svekkes konkurranseevnen til øvrig norsk næringsliv, ledigheten øker og statens inntekter avtar. Norges særstilling vil lett kunne undergraves selv om ikke alle ulykker skulle inntreffe samtidig.

På kort sikt har Norge penger til å møte en akutt krise, slik tilfellet var i 2009, hvilket også kan avleses mellom linjene i statsbudsjettet. Spørsmålet er imidlertid om det er klokt å møte motbøren med konjunkturpolitiske virkemidler, ved å bruke mer penger for å opprettholde etterspørselen innenlands.

Alternativet er strukturpolitisk, å bruke et tilbakeslag i internasjonal økonomi og svekkede vekstimpulser fra utlandet til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne gjennom målrettede investeringer i infrastruktur og kunnskap.

Norsk næringsliv sliter med lange avstander til markedene og verdens dyreste arbeidskraft, dette er ulemper som vanskelig kan endres. Konkurranseevnen blir ytterligere forverret ved en elendig infrastruktur, dårlige veier og enda verre jernbaner. Denne ulempen er det mulig å gjøre noe med, men hittil har den rødgrønne regjeringen vist seg påfallende svak i samferdselsspørsmål. Det bevilges for lite penger til vei og jernbane, og pengene brukes på en lite effektiv måte. De brukes klattvis. Planleggingen er påfallende langsom og kostnadene er forholdsvis høyere enn i våre naboland Finland og Sverige.

I dag er situasjonen i norsk samferdsel grotesk. Etter seks år ved roret må dessverre den rødgrønne regjeringen ta en stor del av ansvaret for elendigheten. Størstedelen av norsk fiskeeksport går på store lastebiler på dårlige veier. Utilstrekkelig kapasitet på et dårlig vedlikeholdt jernbanenett tvinger godstramsport fra bane til vei, til hån for miljøpolitiske ønskemål. Investeringer i baner inn til våre store byer blir stadig utsatt. Her trenges en ny giv, ikke bare større bevilgninger, men også et mer effektivt opplegg for planlegging og gjennomføring av prosjekter. Utfordringen kan være en tiårsplan for en helhetlig utbygging av veier og jernbaner med sikte på en infrastruktur likeverdig med Finland og Sverige.

Norge er også en sinke i satsing på forskning. Oljerikdommen har tydelig gjort våre rødgrønne politikere late ved at behovet for ny næringsutvikling fortoner seg som underordnet. Fordi staten er den største investor i norsk næringsliv er det rimelig at staten påtar seg størstedelen av ansvaret, fortrinnsvis i samarbeid med private interesser. Modellen kan være statens vellykkede innsats for petroleumsforskning som har lagt grunnlaget for en stor eksportnæring. Norge har naturgitte forutsetninger for en tilsvarende innsats i marinbiologi og havbruk. I denne forbindelse kunne grunnlaget også styrkes for forskningsbasert farmasøytisk industri. En sterkere innsats innenfor havbruk vil kunne komme utviklingsland til gode. En norsk farmasøytisk industri vil kunne bidra til konkurranse og lavere priser på medisiner i utviklingsland. Slike mål krever imidlertid en bedre samordning av forskning, næringspolitikk og bistand, hvilket ikke burde være utenfor rekkevidde for rødgrønne politikere.

Presidentvalgkamp: USA har alle forutsetninger for å ha en god økonomi med gode levekår, men det politiske systemet virker ødeleggende. Derfor er det tvilsomt om det holder for Obama å bli tøffere for å bli gjenvalgt i 2012.

Tove Bjørgaas skriver i Dagsavisen (4/9) at USAs president Obama må bli tøffere for å bli gjenvalgt neste år. Hennes påstand kan neppe bestrides, men spørsmålet er om dette vil være nok. Kandidaten Obama lovet forandring. President Obama har villet samle nasjonen og inkludere opposisjonen, men den har frabedt seg å bli inkludert. Dermed er Obamas forsøk på samling falt på steingrunn. På viktige områder er det blitt mer kontinuitet enn forandring. Mange av velgerne fra 2008 er skuffet uten at opposisjonen er fornøyd.

Umiddelbart etter innsettelsen vinteren 2009 lot Obama en sjanse gå fra seg: Han kunne ha holdt en tale som fastslo fallittboet etter åtte års republikansk styre, med kriger USA verken kan vinne eller har råd til å føre, med underskudd og statsgjeld ute av kontroll, og med en tiltakende forverring av infrastruktur, helsevesen og utdanning, og som botemiddel foreslå en større offentlig innsats blant annet finansiert ved skatter på høye inntekter og store formuer. I stedet satset han på kompromisser og forsoning med krefter som ingen forsoning ville ha. For store deler av det republikanske parti synes det viktigere å slå Obama enn å redde USA. Dette er ikke uoppnåelig.

President Obama er fanget av USAs politiske system, der særinteresser kan hindre forandringer. Noe forenklet er nøkkelen Representantenes hus, hvis medlemmer velges i enkeltkretser for to år av gangen. Dermed er de i permanent valgkamp og avhengig av finansiering fra næringslivet. Dette utnyttes systematisk av pengesterke sponsorer og er blitt trappet opp etter at USAs høyesterett tidligere i år fjernet enhver grense for bidragenes størrelse. Kandidatene konkurrerer ikke bare om velgere, men også om penger. I USA blir folkestyret, demokratiet, supplert av et pengevelde, et plutokrati, med økende betydning. Noen av midlene bevilget av Kongressen kanaliseres tilbake til representantene som støtte til deres valgkamp. Overfor uvillige representanter finnes motkandidater.

USA sliter med store underskudd i utenriksøkonomien. Over halvparten av handelsunderskuddet skyldes oljeimport. Billig bensin gir svake insentiver til sparsomhet. En amerikansk bil bruker i gjennomsnitt dobbelt så mye bensin som en europeisk bil. USAs forbruk av olje i forhold til økonomisk ytelse er dobbelt så høyt som i Norden. Dersom USA hadde brukt drivstoff like effektivt som oss, ville landet ha vært selvforsynt med olje. En koalisjon av oljeindustri, bilindustri og utbygger-interesser sørger for at Kongressen ikke vedtar noen bensinskatt.
USA sliter også med et stort underskudd på statsbudsjettet. Landet står for nærmere halvparten av verdens militære utgifter. Direkte og indirekte kostnader til militærvesen, indre sikkerhet og politi er en langt større byrde enn i de fleste andre land. Rustningsindustrien har avleggere og underleverandører i praktisk talt hver eneste valgkrets. Deres penger sørger for at representantene fortsetter å øke de militære budsjettene. På samme måte kan USAs finansvesen hindre strengere reguleringer for seg selv, og den private helsesektor unngå offentlige tiltak som kunne bidra til å senke kostnadene og fortjenesten.

USAs politikk overfor Midtøsten kontrolleres av pengesterke proisraelske interesser. Våren 2011 ble det tydelig at Israels statsminister Netanyahu nyter mer støtte i Kongressen enn USAs egen president Obama. På denne bakgrunn er det tvilsomt om det holder for Obama å bli tøffere for å bli gjenvalgt i 2012. Maktforholdene i USAs politikk og økonomi gir sterke føringer for kontinuitet, uansett skadevirkninger. Nå har regjeringen Obama også måttet gi opp kampen for bedre lokal luftkvalitet.

Tragedien er at USA har alle forutsetninger for å ha en god økonomi med gode levekår, men det politiske systemet virker ødeleggende. Fra et europeisk perspektiv fortoner løsningen seg som enkel: En føderal bensinskatt på for eksempel to norske kroner literen ville gå langt i å dekke budsjettunderskuddet, likeledes en føderal moms på 10 prosent. Slike – etter europeisk målestokk enkle tiltak – blir i USA hindret av interessekonflikter og ideologisk stivsinn. Forsvarsdepartementet, Pentagon, har overtatt mye av initiativet i utenrikspolitikken. Et konfliktperspektiv på USAs forhold til resten av verden tilsier høye bevilgninger til militære formål og innenlandsk sikkerhet.
Det kan ikke utelukkes at Republikanerne stiller opp med en kandidat som ikke klarer å vinne valget neste år, men det kan være en like god sjanse for at Obama blir erstattet av en høyreorientert republikaner som for eksempel Texas-guvernør Rick Perry.

I mellomtiden forverres USAs økonomi; sysselsettingen og levestandarden faller, underskuddet og statsgjelden stiger. Sentralbanken har lovet lave renter i ytterligere to år og trolig må seddelpressen tas i bruk igjen. Underskuddene brukes ikke til investeringer, men til forbruk, og produksjonskapitalen forvitrer. Finansinstitusjonene får låne i Sentralbanken til en rente på 0,25 prosent. Pengene går lite til amerikanske bedrifter, mer til posisjoner i råvaremarkeder og utenlandske verdipapirer med høyere avkastning. Bruk av offentlige midler til vedlikehold av veier og opprustning av skoler ville ha skapt flere arbeidsplasser, men Obama grep ikke sjansene. I stedet forfaller veinettet og titusenvis av lærere sies opp. Gjeldsoppbyggingen har vist seg ubrukelig som virkemiddel til å få USAs økonomi på fote.

I tillegg til en offentlig gjeld som i forhold til økonomiens størrelse minst er på høyde med Hellas’ når statsgaranterte boligbanker, pensjonsfond, delstater og byer tas med, er i USA husholdningene også sterkt forgjeldet, i motsetning til i størstedelen av Europa. Derfor er USA mer sårbart enn eurosonen overfor en renteoppgang.

Gjeldsbyrden må ned for å få sving på amerikansk økonomi og unngå langvarig stagnasjon. Virkemiddelet kan være høy inflasjon som reduserer realverdien av gjeldsbyrden, som på 1970-tallet, men dagens lave sparerate gjør at USA lever på kapital fra utlandet. Utenlandske sparere vil neppe finne seg i en høy inflasjon uten å kreve en betydelig høyere rente. Alternativet er en statskonkurs i en eller annen form.

Direktøren for USAs ledende utenrikspolitiske institutt kommer med bemerkelsesverdig åpenhjertige bekjennelser om krigen i Libya.

En avklaring av utenlandske makters interesser i Libya er kommet før Gaddafis regime er endelig nedkjempet. I en artikkel Financial Times tirsdag 23. august kommer Richard Haass, direktør for Council on Foreign Relations, USAs ledende utenrikspolitiske institutt, med bemerkelsesverdig åpenhjertige bekjennelser om hensikten med Libyakrigen og de videre utsikter.

Haass skriver ordrett: ”Den ”humanitære” (gåseøyne er satt av Haass) intervensjonen som ble foretatt for å redde liv var i virkeligheten en politisk intervensjon for å skifte ut regimet. Nå må NATO hamle opp med sin egen suksess.”

Haass er en viktig premissleverandør i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. Han var under den første presidentperioden til George W. Bush leder for planleggingsavdelingen i USAs utenriksdepartementet og en nær støttespiller til daværende utenriksminister Colin Powell, og pådriver for Irak-krigen.

Nå vedgår han uten blygsel at de humanitære motivene var et påskudd for en politisk motivert krig for å skifte ut Gaddafis regime. Dette er selvfølgelig stikk i strid med mandatet fra FNs sikkerhetsråd, som var å beskytte sivilbefolkningen, ikke å skifte ut regimet. For skeptikere og kritikere av Libyakrigen er det tragisk befriende at den kyniske bekreftelsen på at USA sammen med Frankrike og Storbritannia holdt FN for narr og lurte godtroende allierte til å bli med på krigen, kommer fra en sentral person på amerikansk hold.

Hans opplegg for fremtiden er at for å sikre stabilitet, ro og orden må NATO, eventuelt i samarbeid med styrker fra Den arabiske liga og Den afrikanske union komme på plass i Libya, altså okkupere landet. Haass ber president Obama revurdere sin tidligere beslutning om at amerikanske bakkestyrker ikke skulle inn i Libya. Begrunnelsen er at for å kunne utvise lederskap og påvirke utviklingen må USA ha et militært nærvær.

Oppfølgingen leveres av den private sektor. Før Gaddafis regime er endelig nedkjempet og lenge før et nytt regime er på plass, har utenlandske næringsinteresser, først og fremst oljeselskap og byggefirmaer, innledet forhandlinger med Libyas opprørsråd med sikte på kontrakter og posisjoner. Amerikanske, britiske og franske foretak forventer en fortrinnsbehandling som takk for innsatsen for regimeskiftet. Striden om fordeling av godene er allerede på gang.

I sin åpenhjertighet påpeker Haass noen vesentlige problemer. Opprørerne tok ikke makten ved egne krefter, men bare på grunn av bistand fra NATO. Derfor er det et åpent spørsmål om de kan beholde makten uten nærvær av NATO. Gaddafis regime viste seg tross alt mer robust enn de fleste hadde forventet, og NATO måtte trappe opp sin innsats for å vinne, selvsagt i strid med FNs mandat om en defensiv, ikke offensiv operasjon. Opprørerne utgjør et blandet selskap og representerer mange ulike deler av det libyske samfunn. Fellsnevneren har vært ønsket om å bli kvitt Gaddafis regime, ikke særlig mer. Et lønnlig håp er at de skal kunne forenes i fordragelighet om et nytt libysk demokrati, men dette er langt fra sikkert. Dersom de virkelig skulle kunne enes, vil det neppe gå på bedre vilkår for utenlandske oljeselskap. Med mindre Haass tar feil, at USA, Frankrike og Storbritannia bare hadde ideelle motiver, har de interesse av å påvirke den videre utvikling i Libya, selvsagt i egen favør. Det er tvilsomt om Libyas befolkning etter å ha blitt kvitt Gaddafi skulle ønske en utenlandsk dominans.

Tidligere i år gikk kritikken mot Libyakrigen på at en krig ble satt i gang uten et klart politisk formål, bare å bli kvitt Gaddafi, uten å ha et konsept for tiden etterpå. I ettertid fortoner denne kritikken seg som naiv. Frankrike, Storbritannia og USA synes å ha hatt en gjennomtenkt plan for Libya. Planen fremstår som et opplegg i flere faser: Først å bidra til opprør i en av gode grunner misfornøyd befolkning. Videre å bistå opprørerne til å vinne styrke. Til sist å bruke opprørerne som virkemiddel til å overta kontrollen over landet. Indisier er antatt tilstedeværelse av franske agenter i Benghazi tidlig på året og den påfallende franske velviljen til å bistå opprørerne på et tidlig stadium, deretter pengehjelpen, og senest som New York Times har rapportert, tilstedeværelse av franske og britiske spesialstyrker blant opprørerne i krigens siste fase. Som påpekt ovenfor synes neste fase å være en okkupasjon av Libya for å påvirke den politiske utviklingen. Dette er neppe en oppskrift for forsoning og stabilitet. Neste mål er trolig Syria, senere kanskje Iran, og deretter muligens Venezuela.

Spørsmålet er om det nye regimet i Libya vil kunne overleve uten NATOs tilstedeværesle.

I skrivende stund synes Gaddafiregimets dager talte. Regimeskiftet er forårsaket av indre misnøye og innblanding utenifra. Selv om Libya under Gaddafi har hatt en forholdsvis sterk økonomi og gode sosiale forhold, har maktkonsentrasjon, nepotisme og vilkårlighet gitt grobunn for sterk politisk misnøye. Regimeskiftet i Libya kan likevel ikke sammenlignes med revolusjonene i Tunisia og Egypt tidligere i år. I Libya har NATOs deltakelse i en borgerkrig hatt avgjørende betydning. Spørsmålet er om det nye regimet vil kunne overleve uten NATOs tilstedeværelse.

Det vites lite om opprørerne, deres bakgrunn og program. Derimot er det klart at de har mektige støttespillere i Frankrike, Storbritannia og USA. Spørsmålet er hvilke interesser de tre maktene kan ha i Libya. Olje er et nøkkelord, våpen et annet, penger et tredje.

Libya har Afrikas største påviste reserver av olje. Letevirksomheten har vært begrenset og landet antas å ha et betydelig potensial for å finne mer olje og naturgass. Siden maktovertakelsen i 1969 har Gaddafi vært en torn i siden på vestlige oljeinteresser. Libya påla utenlandske oljeselskaper å redusere utvinningen for å forlenge reservenes produksjonstid. Landet har pålagt høye skatter på utenlandske oljeselskaper. Opprørerne har uttrykkelig lovet å gi utenlandske oljeselskaper bedre vilkår, mest sannsynlig som adgang til større områder og lavere skatter.

Libya har lenge vært et lønnsomt marked for våpenindustrien, i likhet med de fleste andre arabiske oljeeksportører. Så sent som i 2010 kunne Gaddafi inngå store våpenkontrakter med blant andre Frankrike og Storbritannia. Spørsmålet er nå ikke bare om et nytt regime vil videreføre innkjøpene av våpen, men kanskje også gi USA en base, et støttepunkt for den nye Afrikakommandoen, AFRICOM.

Libya hadde ved utgangen av 2010 ingen statsgjeld, men milliarder av dollar i reserver. Det meste av formuen ble beslaglagt ved begynnelsen av krigen og til dels stilt til opprørernes rådighet.

Erfaringsmessig går ikke Frankrike, Storbritannia eller USA til krig av humanitære hensyn. De tre maktenes bekymring for menneskerettigheter er høyst selektiv. Spørsmålet er derfor hva som kan ha foregått bak kulissene og med hvilke motiver.

Det er påfallende at Frankrike kort tid etter at opprøret brøt ut i Benghazi anerkjente en anonym gruppe opprørere som Libyas lovlige regjering. Det er likeledes påfallende at Storbritannia et par uker senere overga deler av landets formue til de samme opprørerne. Det er enda mer påfallende at opprørerne deretter stiftet et nytt nasjonalt oljeselskap for å forhandle med utenlandske oljeselskaper om bedre vilkår for sistnevnte. Det er aller mest påfallende at franskmannen Bernard Henri-Levy, som var medvirkende til Frankrikes intervensjon, senere i år kunne overbringe en hilsen fra opprørerne til statsminister Netanyahu om at de ønsket et godt forhold til Israel.

En mulig antakelse er at revolusjonene i Tunisia og Egypt vinteren 2011 vakte bekymring i Paris, London og Washington, med frykt for å miste kontrollen over Nord-Afrika, og dermed Middelhavet. Libya, med et brutalt og upopulært regime, var lett å utpeke som et mulig vestlig støttepunkt. Spørsmålet er om ikke britiske og særlig franske agenter var til stede i Benghazi før opprøret begynte. For Frankrike, Storbritannia og USA kunne et regimeskifte i Libya tjene både oljeinteresser og strategiske interesser. Israel, med innflytelse på både USAs og Frankrikes politikk overfor Midtøsten og Nord-Afrika, kunne etter revolusjonen i Egypt se seg tjent med et vennligsinnet regime på Egypts vestgrense.

Det er selvfølgelig en sjanse for at alt går godt, at det libyske folk i fordragelighet støtter opp om et nytt demokrati og at NATOs tilstedeværelse ikke blir nødvendig. Risikoen er imidlertid at Libya ikke får et stabilt regime, eventuelt at landet blir delt opp, og at et nytt regime på støtte seg på utenlandske styrker. Dette kan være en oppskrift for langvarig uro og likeledes en langvarig tilstedeværelse av NATO-styrker. Erfaringsmessig har vestlige makter liten kompetanse i å stabilisere de politiske forholdene i arabiske land. Utfallet kan bli kaos, fremvekst av terrorisme og kanskje en politisk destabilisering av andre land i Nord-Afrika. Regningen vil kunne bli presentert Europa, særlig Frankrike og Italia, i form av flyktninger, avbrudd i leveranser av olje og gass og bortfall av lønnsomme kontrakter.