Det skal gå an å kombinere familie og arbeidsliv uten å måtte velge bort en av delene.

Gerd Kristiansen (LO) spør i Dagsavisen (21/3) om KrF mener arbeidslinja skal gjelde kvinner. Hun viser til at Hareide har sagt at det som er bra for barn, er bra for alle.

Ja, KrF mener det som er bra for barna, er bra for alle. Vi spør: Er valgene politikerne tar i barnas interesse, eller er de i samfunnsmaskineriets interesse? Familiene er forskjellige, og barn er forskjellige. Derfor må et barnevennlig samfunn gi familiene fleksibilitet. Småbarnsforeldrene bør oppleve at de har mer enn ett alternativ. KrF mener heltid skal være en rettighet og deltid en mulighet. Det er greit å velge forskjellig. Du er ikke en dårlig borger fordi du velger å jobbe deltid en periode. Du er ikke en dårlig forelder fordi du velger å jobbe heltid.

Retten til å gå ut i arbeid er et viktig gode i dagens Norge. Det skal gå an å kombinere familie og arbeidsliv uten å måtte velge bort en av delene. Derfor er det viktig med tilrettelegging fra arbeidsgiver, foreldrepermisjon, ammefri, rett til å være hjemme med syke barn, god kontantstøtte og barnehager med høy kvalitet.

Det er også viktig å legge til rette for dem som ikke ønsker å jobbe heltid hele småbarnstiden. En kraftig økning i kontantstøtten er ett av flere bidrag til dette. Opptjening av pensjonspoeng for ulønnet omsorg er et annet. KrFs forslag om 68 uker foreldrepermisjon som kan tas ut inntil barnet er 10 år, er et annet bidrag som kan gi barn mer tid mer foreldrene også etter det første leveåret. Kampen mot ufrivillig deltid er en viktig kamp der mye fortsatt gjenstår. Men kampen mot frivillig deltid for foreldre, bør avsluttes.

Vi må holde fast ved målet - frihet og velstand for 55 millioner mennesker, 
og ikke bare økte norske eksportinntekter.

I morgen ankommer Aung San Suu Kyi Norge. Av flere grunner er dette et historisk besøk. Det er en spesiell begivenhet når en vinner av Nobels fredspris først etter 21 år får sin frihet til å motta prisen og holde sitt Nobelforedrag. Det er også en historisk begivenhet fordi det markerer en omveltning som kan bli en ny start for 55 millioner hardt prøvede mennesker i Myanmar.

Det siste året har det skjedd raske endringer i positiv retning i Myanmar. Etter at en militærjunta hadde styrt landet med en voldsom brutalitet siden 1962, ble det høsten 2010 avholdt valg. Det var et udemokratisk valg der generalene jukset seg til seier, blant annet på grunnlag av en grunnlov som sikrer militæret fortsatt veto mot konstitusjonelle endringer. Det nye var i hovedsak at de samme generalene hadde sikret seg valgte posisjoner og opptrådte i sivil. Valget representerte også avslutningen på president Than Shwe sin epoke som diktator. Den nye presidenten, Thein Sein, var juntaens mann, men har likevel overrasket positivt. I løpet av vel et år er det gjort betydelige lettelser i mediesensur, og mange politiske fanger er frigitt. Det ble avholdt suppleringsvalg til parlamentet der Aung San Suu Kyi og hennes parti NLD fikk stille. I suppleringsvalget gjorde NLD nærmest rent bord og vant 43 av 45 seter. En milepæl, selv om et stort flertall av de om lag seks hundre øvrige setene i parlamentet er besatt av juntaens folk etter valget i 2010, som langt fra var demokratisk.

Det gjenstår store utfordringer med blant annet utbredt fattigdom, etniske konflikter og en udemokratisk grunnlov. Men det har likevel skjedd vesentlige framskritt på kort tid. EU og Norge har nylig suspendert de fleste sanksjonene - og samtidig sagt at de kan gjeninnføres, dersom det blir nødvendig.

Spørsmålet er hvor veien går videre for Myanmar. I de hundrevis av nyhetsartikler og politiske kommentarer som er avgitt det siste året, kan man få inntrykk av dette er som snøballen som har begynt å rulle. Når de første skrittene mot demokrati er tatt, og grensene åpnes for utenlandske investeringer og handel, er det nærmest en tyngdekraft som gjør at utviklingen mot demokrati og menneskerettigheter er gitt. Det er ingen vei tilbake.

Det er i beste fall naivt. Når folk rister av seg autoritære regimer i andre deler av verden har vi en tendens til å tro at de alle har vestlige demokratier som forbilder. Slik er det selvsagt ikke. Ser man hen til Myanmars naboer, ASEAN-landene, så er de åpnere enn Myanmar har vært. De har ulike innslag av valgordninger og demokratiske strukturer, men få kan kalles velfungerende demokratier. Vietnam er for eksempel et mer åpent og stabilt land. De handler med omverdenen og er langt mindre brutale. De har ikke demokrati, de tillater ikke reell opposisjon, de har ikke ytringsfrihet og trosfrihet. Kina er en annen variant som vi kjenner bedre, med sivilt styre, valgordninger, åpent for omverdenen. Samtidig har de store begrensninger på demokrati og ytringsfrihet, og med systematiske og daglige brudd på menneskerettighetene. Hva er Thein Seins referanseramme, hva er hans mål?

Det andre store spørsmålet er: Hva gjør det internasjonale samfunn? Selv om Myanmars hovedfokus er i egen region, er det både prestisje og store muligheter knyttet til at vesten nå letter sanksjoner og vil investere i landet. Mange land har sterke geopolitiske interesser, og et marked med 55 millioner mennesker i økonomisk utvikling, er en formidabel forretningsmulighet. Vil omverdenen slippe det politiske presset på Myanmar når investeringene er i gang og aktørene skal realisere sine geopolitiske interesser? Ender vi opp med noe i retning Vietnam, med et diktatur som akkurat er greit nok til at vi kan handle med - men hvor 90 millioner mennesker lever uten frihet og demokrati?

Aung San Suu Kyi er blitt et sterkt symbol på frihetskamp og utholdenhet. Hun er blitt et slags Østens svar på Nelson Mandela. Med sin ubegripelige utholdenhet hvor hun aldri falt for fristelsen til å gi slipp på idealene - i bytte for personlig frihet. Hennes historiske besøk bør inspirere oss til utholdenhet. Og til å holde fast ved at det endelige målet for Myanmar, er frihet og velstand for 55 millioner mennesker, og ikke bare økte norske eksportinntekter.

De rødgrønne strammer grepet om kulturlivet, 
men staten bør ikke bestemme hva som er «korrekt» kultur.

Bevilgningene til kultur har økt, men til hvilken pris? Stortingsmeldingen om kultur, inkludering og deltaking er en manifestasjon av den rødgrønne regjeringens manglende forståelse for kultur som åndsliv. Nå er det disiplin og statlige direktiv som gjelder. Kultur blir verktøy for å nå politiske mål. Sjelden har vi sett tydeligere ideologiske forskjeller i norsk kulturpolitikk.

Inkludering og deltakelse er honnørord man lett kan stille seg bak. Offentlige tilbud skal ikke være diskriminerende. Men går vi bak honnørordene, bak den politiske korrektheten, så tegner det seg et dystert bilde.

Regjeringen legger sterke føringer på institusjonenes kunstneriske virksomhet. Det er et grovt brudd med prinsippet om «armlengdes avstand». Jeg har stor forståelse for at Norsk teater- og orkesterforening føler sin selvstendighet krenket, slik de har gitt klart uttrykk for overfor Stortingets kulturkomité.

KrF tar sterk avstand fra den utviklingen vi nå ser. Regjeringens styring signaliserer manglende erkjennelse av mennesket som skapende åndsvesen. De viser manglende forståelse for kultursektorens autonomi. Gjennom statlig regjeringsmakt disiplineres kulturlivet, og sektoren omdannes til verktøy for å nå regjeringens egne mål.

I stortingsmeldingen skriver regjeringen at «Inkluderingsarbeid skal være ein integrert og synleg del av strategi- og programarbeid, personalpolitikk og publikumsarbeid i alle kulturverksemder som får statlig støtte.» Da må jeg minne om følgende: I tilskuddsbrevene til kulturorganisasjonene stiller regjeringen allerede i dag flere detaljerte krav til institusjonene.

Dette er krav som må oppfylles dersom man skal motta statlig støtte. Kravene kan gå på tvers av institusjonens formål, idé eller kunstneriske prosjekt. Selv om formålet kan være edelt, bør ikke staten ta seg slik til rette, men nå strammes grepet ytterligere.

Dessuten er det ikke alle institusjoner som lever av statlig støtte alene. Regjeringen har ingen rett til å ta styring over institusjonene selv om det er offentlige midler inne i bildet.

De rødgrønnes politikk gjør at staten, gjennom offentlig tilskudd, kjøper seg til makt også over de deler av kulturlivet som er privat finansiert. Dette er et grovt overtramp, og statliggjøring av det som skulle være systemkritisk og fritt kulturliv med utgangspunkt i enkeltmennesket som skapende åndsvesen.

Kulturens egenverdi må være utgangspunktet for kulturpolitikk. Det betyr at det settes grenser for statens inngripen. Kunstnerisk frihet, innhold, valg av uttrykksform, programmering med mer må sikres.

Et rikt kulturliv gir selvsagt gode samfunnseffekter på en rekke områder, men politikkens oppgave må være å gi rom for skapende kulturliv og enkeltmenneskets utvikling.

Mennesker lever i et samfunn der kulturaktiviteter utøves i det daglige i menneskelige fellesskap. Mange ulike innvandrermiljøer, trosfellesskap, formelle og uformelle organisasjoner over hele landet utøver kultur hele tida og samles om ulike aktiviteter og uttrykksformer.

Mener de rødgrønne politikerne at mennesker som ikke deltar i de mer institusjonaliserte tilbudene, «faller utenfor» i kulturlivet? Er regjeringen så elitistisk? Anerkjenner man ikke engang de ulike former for livsutfoldelse og uttrykk? Er det kun statlig styrt kultur som er å betrakte som kultur?

Kultur er naturlig del av menneskets liv og virke. Kulturlivet i all sin bredde marginaliseres av den rødgrønne regjeringen.

Den manglende ydmykheten overfor dybden og bredden i kulturlivet, gjør at kulturen blir et politisk prosjekt for å realisere politiske mål. Det lukter av et elitistisk kultursyn der staten bestemmer hva som er korrekt.