Rusmiddelet alkohol er i ferd med å bli den absolutte belønningen for alt vi gjør. I hjemmet og i media blir festing med alkohol frontet som den beste premien vi kan oppnå.

For noen dager siden rapporterte en av tv-kanalene fra en ny trend innen ferieopplevelser. Det norske folk vil ha treningsferier. I programmet intervjuet de en norsk kvinne som gruppesyklet sammen med andre sydenturister på en slik ferie. Som avslutning på intervjuet kom spørsmålet: ”Hva er det beste med en slik lang sykkeltur”. Og svaret ble som journalisten ville ha det: ”Den kalde pilsen som står og venter når vi kommer tilbake til hotellet”!

Dette er en av mange forventningskommentarer som følger tv-journalistens ledende spørsmål. Hvor mange Birkebeiner-deltakere har ikke svart: ”Det skal bli godt med ei kald ei, et glass rødt, et glass hvitt …..”

Ut fra det vi opplever via tv-skjermen kan det umulig være en mosjonist eller toppidrettsutøver som ikke har et skyhøyt alkoholfokus.

Nå skal det vel seieren feires, spør journalistene, og det hender de må spørre flere ganger før de får det rette svaret. Slik som da handballjentene vant VM. Så vidt jeg husker var reporteren innom halve laget før han fikk et godkjent svar for en av spillerne. En terrier fra Rogaland, full av endorfiner og eufori.

”Me ska drokna i alkohol. Det ska bli fudle fest heile nåtto”, hoia hun. Og journalisten hoia fornøyd med.

Feiring og festing er blitt et standardspørsmål enten det nå er vinnere i skisporet, hoppbakken, friidrettsbanen eller andre idrettsaktiviteter. Og barn og unge følger spent med. De får innarbeidet en forventning om hva seiere skal belønnes med, hva glede er og hva fest er.

Barn og unge vokser i dag opp i en *Skinners boks: Etter vel utført adferd, ser de foreldre som i Klartekst forteller sine barn at ”nå er det helg, og mamma og pappa har jobbet så hard at vi vil kose oss med litt vin og sånn, så nå må dere ta vare på dere selv og la oss i fred”. Tanter og onkler stormer til belønningsboksen for å hente ei kald ei, et glass rødt og hvitt. Vi oppdrar kommende generasjoner til å tro at lykken ligger  i bunnen av glasset. Paradokset i dette, er at der venter vi også å finne trøsten av sorgen.

De beste eksemplene på smitteeffekten er russetiden, med påfølgende studenttid. I tre uker belønner 19-åringer seg med stupfylla. Noen måneder deretter, belønner de opptak på høyskoler og universiteter på samme måte. Sirkelen blir sluttet. De ser på bruk av belønningssystemet de er vokst opp med som fasiten. De som ikke vil henge seg på festen, blir ekskludert fra gjengen, skal vi tro de 10 prosent av studentene som er avholds ved UiA:

”Vi blir aldri invitert med andre studenter som skal på byen for å feste”, fastslår de ifølge avisen Fædrelandsvennen.

Hva gjør det med oss som mennesker at vi aldri våger å kjenne på den ultimate gleden?

Denne artikkelen skrives på datoen for frigjøringsdagen, 8.mai. En av butikkeierne denne dagen i 1945 hengte opp et skilt på butikkdøren: ”Stengt på grunn av glede”. For meg blir dette et eksempel på en som ville være tilstede og kjenne på den gode følelsen frihet gir. Vi vet at alkohol er følelsesdempende og dermed demper gledesfølelsen. Alkohol har alltid vært brukt som ”medisin” for å drukne sorgen. Er det også det vi gjør med gleden?

Drukner den fordi vi ikke har erfaring i å føle, og dermed ikke evner å kjenne på den?

Vi ser i dag at diagnoser blir satt på omtrent alle følelser. Melankoli blir depresjon, sorg blir definert som sykdom, tristhet = utbrenthet etc. Denne utviklingen har også smittet over på somatisk helse. Hodepine blir migrene, treningssmerte må dempes med smertedempende. I stater i USA der cannabis er lovlig til medisinsk bruk, er sògar skrivekrampe medisinsk nok grunn til å kjøpe cannabis.

Alt skal dempes!

Jeg er ikke uenig i at fysisk og psykisk smerte skal lindres. Men ikke all! Det må da være rom for å holde ut det utholdelige? Og ikke minst: Det må være mulig å trene oss til å holde ut det gode, gleden over livet, uten å måtte medisinere det bort. Men det henger sannsynligvis i hop. Medisinerer vi bort all smerte, har vi heller ikke smmenligningsgrunnlag til å skille ut gleden. Alt blir følelser, og følelser gjør vondt.

Undertegnede er blant annet leder av Stiftelsen Klar, og stiftelsens formål er: "Å synliggjøre at livet oppleves best ved å være tilstede i det - uten bruk av rusgifter".

*Skinners boks tar utgangspunkt i læring, definert som en relativt varig endring i opplevelse og atferd som følge av tidligere erfaring, og et av de viktigste forskningsområder i moderne psykologi. Han brukte dyr i en eske som ble belønnet ut fra ønsket adferd.

Jeg berører så mange andre at mitt liv aldri kan bli en privatsak.

Gjennom utallige artikler har Per Fugelli engasjert privatpersoner, politikere og fagfolk.. Denne artikkelen skal likevel ikke handle om denne hedersmannen, som har fått et positivt bøllestempel,  men hans begrep: Flokken vår, flokken din, flokken min:

”Ikke bli et ett-tall i flokken din”, skriver han så treffende. I alle fall treffer han meg midt i mellomgulvet. Jeg kjenner hvordan mitt ego bevrer av dårlig samvittighet. For hvor ofte har ikke jeg satt mine egne behov foran flokken min? Jeg har trampet frem og argumentert med at det er min kropp, det er meg det går utover. Hvorfor skal dere bry dere med hva jeg gjør?

La meg definere min flokk: Først og fremst den indre flokken; foreldre (som begge er døde nå), kone, barn og barnebarn, søsken og venner. Så den litt distanserte flokken bekjente, arbeidskolleger. Den ytre flokken: Arbeidsgiver, fastlegen min og så videre. Jeg kunne også tatt med sykehus, rettsinstanser, fengsler, skoler og andre samfunnssystemer. For hvis jeg belaster disse systemene via mine handlinger, så berører jeg også flokkene mine.

Jeg har i mange år jobbet med mennesker med tunge rusproblemer, og jeg gjør det ennå. Deres mantra er: ”Hvorfor skal andre blande seg med at jeg ruser meg? Det er jo bare meg det går utover”. Selvfølgelig er det ikke slik. Det går utover hele flokkrekken. Men dess lengre de sliter med rusproblemene, dess sterkere blir de et ett-tall i flokken. Overlevelsesmekanismene isolerer i takt med egoets behovskraft.

Jeg skal her bekjenne en sak fra ca 25 år tilbake som forklarer. En hendelse jeg fremdeles får flashback og skamgrøsninger av: Det var søndag og jeg om min samboer og barn var invitert til en yngre brors familie til middag. Det samme var øvrige søsken og min mor. Det kunne ha vært en hyggelig sammenkomst, hadde bare ikke jeg vært så inderlig fyllesyk og full av abstinenser. Jeg var helt tom for alkohol hjemme, og skulle i grunnen ha ligget i senga og svetta ut 14 dager jevn drikking. Men pliktene kalte. Under hele middagen satt jeg og funderte på hvordan jeg skulle vri meg ut av situasjonen, og plutselig slo det meg: Hjerteproblemer.

Jeg grep meg til vestre armen og feika pusteproblem. I tillegg ynka jeg meg over smerter i brystet. Min mor som akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset etter sitt tredje hjerteinfarkt ble livredd. Men jeg hadde nok med mine problemer og sutra i vei. Det endte med at min svigerinne kjørte meg til legevakten. Hun ville følge meg inn, men jeg ba henne kjøre hjem og berolige de andre (omtenksom som jeg var). Jeg gikk inn i gangen, sto der og venta til min svigerinne hadde kjørt, så fløy jeg ut døren og opp til nærmeste pub, 50 meter unna. Etter å ha fått to halvlitere på bordet, pustet jeg letta ut. Men samtidig forbannet jeg familien min, de som satt vettskremte og venta beskjed på hva som feilte meg, for at jeg var nødt til å foreta slike vanskelige stunt for å kunne få en halvliter.

Jeg var absolutt et ett-tall i min flokk!

Jeg rakk heldigvis å få bedt min mor om tilgivelse for dette, og for andre tilsvarende egotripper, før hun døde. Jeg har også etter beste evne forsøkt å gjøre det godt igjen overfor resten av flokken min.

Ingenting berører flokkene våre mer enn rusmisbruk, alkohol, legemidler som gir rus og gatenarkotika. Det anslås nå at mellom 150 000 til 450 000 barn sliter med foreldrenes drikking og bruk av rusmidler. Hvor mange foreldre og søsken som sliter av barns og søskens misbruk, har jeg ikke anelse om. Men det er forferdelig mange. I tillegg berører rus på helsevesen, rettsinstanser og andre samfunnsinstitusjoner.

Folk som ruser seg mye, får behov som fremhever egne behov. Og egoet øker i takt med slitasjen. Jeg mener jeg traff godt en gang jeg under et foredrag beskrev rusavhengiges følelsesliv: ”En selvfølelse som en ert og et ego som et verdensatlas”. Det var i alle fall slik jeg var, og selv om jeg den gang anså meg og mine lidelser for å være ekstremt spesielle, så vet jeg i dag etter samtaler med utallige hundre andre rusavhengige at jeg var èn av 13 på dusinet.

Ikke vær et ett-tall i flokken din. Flokken bryr seg om deg.

Vi hører det daglig: Bare du bruker litt viljestyrke. Vis disiplin. Men hvem kan leve et liv på trass? Kan vi gå med knyttede never og hvite knoker gjennom livet? I så fall; hva for et liv blir det?

Tenk om vi kunne bytte ut vilje med villighet? Første gangen tanken slo meg var da jeg møtte henne som tok i mot meg på A-klinikken i Kristiansand, da jeg for første og eneste gang ba om hjelp for min alkoholisme for mer enn 23 år siden.

 ”Er du villig til hva som helst for å kunne leve uten alkohol”, spurte hun. Det var jeg ikke, men jeg lot som. Og ved å late som lenge nok, ble jeg det.

 Hva er så forskjellen på viljestyrke og villighet?

 I viljen ligger trassen, i styrken ligger kraften. To positive ord som er viktige for å kunne overleve. Men er det å overleve hverdagene våre vi skal? Nei! Vi skal leve dem. Det er fint å ha styrke, men hvor lenge kan vi holde 20 kilo før de kjennes som et tonn? Dess større muskler vi i utgangspunktet har, dess lengre kan vi bære disse kiloene. Men til slutt blir de for tunge.

 I villigheten ligger det lystbetonte. Jeg vil ha endring fordi det er nødvendig. Fordi mitt liv vil bli bedre, jeg får det bedre. Å bli villig er som å oppleve våre etter en lang vinter. Jeg bobler over av energi og lyst til å gripe fatt i mitt liv.

En dag like over nyttår satt jeg og filosoferte over disse tankene, sammen med noen venner. ”Nå i januar er det nesten umulig å slippe til ved apparatene i treningsstudio, fordi det er fullt av folk som vil endre sine liv ved hjelp av viljestyrke.  I februar er viljestyrken knekt. Da blir det plass til oss som er trener av villighet”, smilte 73 år gamle Leif.

Et godt bilde på forskjellen

Neida: jeg fnyser ikke av viljestyrken. Den er god å ha når motvilligheten kommer inn og vil stoppe mine personlige prosjekter. Enten det nå er å gå ned noen kilo, kommer i fysisk form, stumpe røyken eller bli kvitt rusavhengigheten.

”Dette greier du ikke likevel. Du hadde da et godt liv før du gikk i gang med dette umulige prosjektet”, hvisker motvilligheten meg inn i øret. Da er det godt å ha viljen til å stå imot, til å trasse negativiteten dit pepperen gror. Klarer en å stå imot disse angrepene, så vil villigheten seire igjen.

Hvordan jeg vet dette? Jeg har forsøkt å stumpe røyken og å  slutte å drikke i et par tiår. Det holdt akkurat så lenge jeg hadde viljestyrke til. Først da jeg ble villig ”til hva som helst”, klarte jeg det. Jeg har vært uten alkohol og andre rusmidler i 23 år. Jeg røyka 80 sigaretter om dagen, men har vært røykfri i 20 år. Jeg har holdt skadene, Kols, blodtrykk med mer, etter misbruket i sjakk ved daglige treninger siden den gang. Og jeg vet at til tross for at jeg er en stabukk, en stri, trassig fan, så hadde jeg aldri klart dette ved hjelp av viljestyrke.

Det måtte villighet til!

Nevrologer, allmennleger, forskere og hjernekirurger innrømmer at de bare kjenner promiller av hjernens kapasitet. Like fullt unnlater fagfolkene å samle informasjon fra den beste kunnskapsbanken: Pasientene, de som har vært rammet av hjerneslag.

28. desember, 2008, ble min kone, Britt, rammet av alvorlig hjerneslag. Legene ved Vest-Agder sentralsykehus fikk ikke løsnet proppen som stengte for blodtilførsel og surstoff til viktige deler av hjernen før det var gått et døgn, til tross for at hun kom raskt til behandling. Resultat ble varig tap av språksenter og lammelse på høyre side.

Da jeg ble innkalt til legen som tok imot henne, ett døgn etter, fikk jeg den knusende beskjeden om at min kone ville få en rask, begrenset tilfriskning, og jeg måtte regne med at hun ikke ble særlig bedre enn det hun var. ”Din kone er nå ikke klar over situasjonen hun er i”, avsluttet han.

Etter at jeg hadde grått ferdig, for jeg ble knust av denne samtalen, slo det meg at legen tok feil når det gjaldt min kones evne til se sin situasjon. Selv om hun ikke kunne snakke, kjente jeg uttrykket i øynene hennes. Hun var full av kamp. Da jeg skulle trille henne på lufteturer, ville hun raskt ut av sengen ved egen hjelp, noe som selvfølgelig var umulig. Men jeg tenkte: Tar legen feil her, kan han også ta feil når det gjelder hennes fremtidige tilfriskning. Og med troen på dette, gikk jeg inn til min kone og forsikret henne at dette skal gå så bra som det kan. Vi vil fortsatt få en godt liv sammen.

De som hjalp meg til å beholde optimismen på sykehuset, var et par hjelpepleiere som hadde jobbet på avdelingen i flere år. De fortalte historier om håpløshet som snudde til rene undre. Og de gav tips om hvordan jeg kunne trene min kone. ”Syng for henne, sangen har sitt eget senter og er dermed inntakt”.Min sangstemme er lite å skryte av. Men jeg prøvde meg med gamle sjømannsanger og barnesanger. Da jeg kom til en sang med refreng som gikk på ”rattitirattiti”, stemte plutselig Britt, kona mi i. Hun sang så det runget i det lille rommet på sykehuset. Desperat etter å få vist fremgangen, dro jeg i snora for å påkalle vakthavende pleiere.  For å smi mens Britt var varm, gled jeg direkte fra rattiti til nasjonalsangen. Og mens vi sang Ja vi elsker, rivende falskt og alt for høyt, kom den ene pleieren etter den andre fra avdelingen. Flere av de gråt av glede, og jeg sang med Britt mens tårer og snørr rant i strie strømmer. 

Jeg har senere foreslått for Britt at vi bør gjøre en karriere av sangen. - For vi trollbandt jo vårt første publikum så de gråt av sangen vår, ler jeg og Britt ler med.

Etter ca 14 dager på slagenheten på VAS, ble hun flyttet til rehabiliterings-avdelingen på Kongsgård. Her ga overlegen oss en mer positiv beskjed:
”Vi skal få deg på bena innen du drar herfra”.

Vi forsto begge at ”på bena” betydde at hun ville kunne gå ved hjelp av rullator. Men det var en befriende og motiverende beskjed å få. Men også denne legen satte begrensinger for tilfriskningen:

”Så lenge det går fremover, vil fremgangen fortsette; inntil to år”.

Jeg har snakket med flere leger og sykepleiere om denne begrensingen legene hele tiden setter. Forklart at det er viktig for oss pårørende å  kunne videreformidle optimisme til pasienten. Det får vi ikke ved at helsepersonell hele tiden fokuserer på begrensingene. De oppdager den syke og vi pårørende fort nok. Fagfolkene har svart med at det vil være feil av de å gi falske forhåpninger, noe som også kan føre til erstatningskrav. Men legene trenger ikke skru forventningene i været. Når det gjelder slag og andre nevrologiske lidelser, kan de bare formidle at de vet for lite om hjernens funksjon til å si noe om hvordan fremtiden vil bli. Det er sannheten.

Det går nå mot det femte året siden min kone ble rammet.  Til tross for at språksenteret var totalt rassert/ødelagt, så snakker min kone ganske bra. Hun trenger tid til å finne ordene, og hun har problemer med å sette ordene sammen til en lengre historie. Hun kan ikke skrive annet enn navnet sitt eller lese lengre stykker, men du verden hvor kreativ og god hun er med photoshop. Hun er en kunstner til å manipulere sammen bilde. Hun spaserer lange turer med hjelp av rullator, og hun handler i butikkene, tar en kaffe på kafeen og prater med kjente. Fremgangen skyldes mest at hun har en jernvilje, men også at jeg nektet å tro på legene. Dermed kunne jeg spre håp og optimisme inn i livet hennes, fremfor mismot og pessimisme.

Sangen, som Britts tilfriskning startet med, har vært til stor hjelp. Jeg er ingen hjerneforsker, men har lest meg opp og vet at hjernen etablerer nye sentra for de som er ødelagt. Jeg tror ord  samles opp fra eksempelvis sangsenteret, fra den ubevisste delen av hjernen (som er tre ganger som stor som den bevisste) og lagres i et nytt senter. Britts fremgang har aldri vært så stor som etter de to første årene. Når dagsformen er fin, kan hun fortelle den ene historien etter den andre. Hun prater med barna sine i telefonen daglig. I den siste tiden begynner hun å føle i den helt lamme armen. Hun smiler av glede når hun verker i høyrebeinet, for henne betyr smerte at hun ikke er helt lam. To ganger i uka er hun hos fysioterapeut, og hun går så mye hun orker. Riktignok har fått seg en elektrisk kjøredoning/sykkel, men bruker den kun i vintervær, snø og isete veier. Ellers går hun de ca 800 meterne til og fra byen, og sammen med hennes sosiale evner gir dette  under etter under.

FORSKERE, NEVROLOGER OG LEGER! Lurer dere ikke på hvordan dette kan skje? Britt stiller villig opp som bevis på at tilfriskning etter tunge hjerneslag ikke er kortsiktig og begrenset. Men livslang og ubegrenset. Så lenge det går fremover vil det fortsette å gå fremover, livet ut.

Lagt inn av oddmunds rusblogg kl. 02:07 

I midten av november kjørte VG oppslag på oppslag om genseren til Farmen-programleder, Gauta Grøtte Grav var snikreklame. Samtidig forberedte de juletester av øl, vin og brennevin gjennom flere tiltalls helsider før julen satte inn.

Bakgrunnen for kritikken av genseren til GGG, var at en barndomsvenn er markedssjef på fabrikken der genseren ble strikka, og at ”nå tjener fabrikken fett på genseren Gaute går med”.

Selv debatterte jeg med en redaksjonssjef i VG på programmet Syttentretti, P4. Hans hovedargument var at jeg var dum som ikke så av alkoholspaltene i ulike former var god journalistikk. Og når jeg argumenterte for å få fjerne denne snikreklamen, så uttalte han konsekvent at ”dette er heeeelt feeeil”.

Jeg kaller slikt for overdøvende hykleri. Det er dokumentert at de vinmerker som få terningkast seks i VG, eller en annen av de store avisene, så går vinmonopolet tomt for dette merket i løpet av få timer. VG begrunner altså at GGGs bruk av genseren som  programleder er snikreklame - fordi fabrikken som produserer den får økt omsetningen..

Hvordan omgås så reklameforbudet av alkohol ved å konvertere omtalen til ”god journalistikk”? Lørdag 24 november hadde VG en helside der de omtalte fire vinmerker, produsert i Vietnam.  Få norske vinlikere vet om dette landets vinproduksjon. Sannsynligvis ville Vinmonopolet markedsføre at de nå hadde importert vin fra dette landet i sine hyller. Men hvordan gjøre det uten å rammes at reklameforbudet: Jo selvfølgelig ved å koble vinen opp mot mat. Om det var VG eller vinmonopolet som skrev fire korte matoppskrifter, vet jeg selvfølgelig ikke.  Men ved siden av disse oppskriftene fikk vinen behørig omtale. Typisk var det å se at matoppskriftene sto alene, uten bilde av det som måtte være hovedsaken for at saken ikke skulle bli reklame. Mens fire flasker vin fra Vietnam dekket hele siden.

VG er selvfølgelig ikke alene om å omgå reklameforbudet for alkohol på denne måten. De mest kyniske er TV2! Kyniske fordi de bruker familieprogrammet God morgen Norge til å selge inn ulike vinmerker. Mens intervjuer om alt annet enn mat og vin foregår i en ende av studio, sveiper kamera over kanalens matekspert med gjester, alt mens det setter fokus på vinflasker som står strategisk plassert. Matekspertens gjester, ofte vinprodusenter blir også intervjuet mens de nipper til vinen en tidlig morgen, i et program sett av både barn og voksne. Det verste var vel da vinsmakeren utbrøt. ”Denne vinen er så god at dere må holde dere fast med den ene hånden mens dere drikker med den andre”.  Vinsmakeren gjorde selvfølgelig et forsøk på å være morsom, men mange med meg synes vedkommende var dum, for underforstått lå det en anbefaling om å tømme i seg hele flaska.

Før riksaviser og andre mediekanaler går ut og kritiserer ”genseren” til en gaute grøtta grav, bør de skaffe seg selvinnsikt nok til å se hvordan de selv reklamerer for et rusmiddel. Og de bør se til en avis som har gjort det til sitt varemerke å opprettholde et samfunnsvar: ”I respekt for ofrene av alkohol, gir Aftenbladet aldri positiv omtale av alkohol”.

Lagt inn av oddmunds rusblogg kl. 00:46 

Er den seksuelle aldersgrensen på 16 år satt for lavt, eller må den differensieres ut fra hvor stor aldersforskjell det skal være mellom menn som har sex med kvinner mellom 16 til eksempel 25 år?

Jeg spør fordi vi i disse dager ser en politiker gå av etter at det er kommet frem i nominasjonsprosessen at han for åtte år siden hadde sex med en ung partikollega, som da var 17 år. Han var selv den gang 37 år. I debatten rundt denne og andre lignende saker, blir det hevdet at kvinnen er uten ansvar for det seksuelle samværet, selv om det ikke blir påstått bruk av tvang eller manipulering.

Den aktuelle kvinnen i denne saken, var den gang i en alder av 17 år, fylte 18 i inneværende år.  Ergo gammel nok til å sitte i bystyret eller på stortinget hvis hun hadde blitt valgt inn. De fortsatte, uten hemmelighold, forholdet over halvannet år, uten at noen reagerte. Jeg skal her ikke komme inn på hvorfor og hvordan saken ble en mediesak.

Mitt anliggende er: Er 17 år for ungt til å ikke å kunne si nei hvis en 20 år eldre mann forsøker å forføre henne? Kan en person som er gammel nok til å sitte i lovgivende forsamling fritas for ansvar for egne handlinger på grunn av at vedkommende hun utførte handlingen sammen med er 20 år eldre? Blir hun mer ansvarlig dersom mannen kun er fem år eldre?

Hvis ja: Den strafferettslige lavalder er 16 år. Bør vi innføre en differensiert seksuell lavalder på 18-20 år?

I etterkant blir det hevdet at mannen la press på 17-åringen for å få sex med henne og for å opprettholde det seksuelle forholdet.

Hva er akseptert press? Vi har anerkjent at hvis den ene parten sier nei til  seksuelle føringer, så skal det tas for et nei. Jeg anser også trusler om å ødelegge vedkommendes rykte hvis den andre ikke går med på sex, som et press som må anses som overgrep, uansett alder og aldersgrense. Men jeg anser ikke løfter om karriere som annet enn oppfordring til prostitusjon.

Hvis den ene av to parter, uavhengig av kjønn alder og aldersforskjell, går med på sex fordi den andre sitter i posisjon til å gi fordeler, gir løfter om å hjelpe vedkommende med karriere, og denne går med på sex, så er det ikke annet enn  oppfordring til prostitusjon og utøvelse av prostitusjon. NB: Jeg sier ikke at det skjedde i den konkrete saken jeg her tar utgangspunkt fra. Jeg har ingen opplysninger eller grunner til å anta dette.

Ingen hever i dag på et øyelokk om en mann eller kvinne over 50 år, finner seg er 20-30 år yngre partner. Vi har mange kjendiser som blir fedre etter å ha blitt samboere eller giftet seg med 30 år yngre kvinner. Aldersforskjell er altså i utgangspunktet akseptert.

Hvis 17 år, 18 i inneværende, er gammelt nok til å styre landet, men for ung til å ta ansvar for hvem han/hun har frivillig sex med, så mener jeg at vi må gripe tak i problemet. Og den eneste måten å gjøre det på, er å heve den seksuelle lavalder. Og ved på denne måten å erkjenne umodenheten i denne aldersgruppen, bør vi også spørre oss selv om ikke 18 års stemmerettsalder er for lav.

Mange unge er i dag mer modne enn hva samme alderstrinn var for en generasjon siden, og mange ser med hjelp av sminke og klesstil eldre ut enn de virkelig er. I forelskelsen rus blir det vanskelig for mange ”eldre” å skille etiske og moralske retningslinjer. Derfor bør vi ha en klarere lovgivning. Slik det fungerer i dag, mener jeg at vi stakkarsliggjør unge, ellers vettuge kvinner ved å hevde at de er uten ansvar for sitt valg av sexpartnere!

Selv om mange partnere er jevnaldrende, betyr det ikke at de er jevnbyrdige kognitivt og følelsesmessig. I svært mange partnerskap og forhold, er den ene parten mer dominerende enn den andre. Vi har ulik livserfaring som former oss, og vi har ulikt nivå på vår forståelse av etikk, moral og sex. Det er derfor urettferdig overfor både kvinner og menn å sette en juridisk aldersgrense for seksuelt samkvem på 16 år, for deretter å unyansert og tilfeldig heve den etiske og moralske til xx år.

Lagt inn av oddmunds rusblogg kl. 00:48

Noen tanker til de som var barn og nå er besteforeldre, men som fremdeles sliter med klumpen i magen som ble skap av foreldrenes alkoholadferd i barndommen. Og til dagens barn som får etablert denne klumpen.

Så har igjen dagsavisene skrevet mange sider juletest over hvilket øl som smaker best. Og når julekvelden kommer, slik den gjør hvert eneste år, skåles det i de beste og smakes på det verste. Rundt 300 000 barn sitter musestille når far har tømt juleølflaske nummer tre og fire. Nå vet de av bittre minner  at de blir dumme og får sure miner. Mamma ber pent om at han skal drikke litt mindre, og far reagerer med et dundrende sinne:

Skal du begynne på den regla også i år: Er det ikke barna sin jul, og skal ikke jeg få kose meg med mat og drikke slik andre fedre får? Denne ølla sto omtalt i VG som best i test, noe alle bør ha. Hvorfor skal ikke jeg få være mett og gla´? Se på barna, nå har du ødelagt  denne jula og.

Og barna ser på hverandre, men de våger ikke si det de tenker i sine redde sinn: Denne jula er min, min søsters og lillebror sin. Kan vi ikke bare få gaver og få legge oss, så kan dere drikke og sloss?

I kirka står presten på sin prekestol. Har forteller om jesusbarnet som kom til denne jord. Om engler som sang og hyrdene som fant fram, og om fryd og fred på jord. Og hjemme i mange tusener hjem, der henter far flere flaske frem, alle testet for hva som passer best til sorter av mat. Det snuses og det smattes, far later som han kjenner forskjell på hvilke øl som er best, på hvor vinen kommer fra, og om akevitt og konjakken er bra. Med smaksløker sterkt bedøva, kjenner han knapt forskjell på poteter og kålrabistappe. Hans mantra er imidlertid så tufte på det han har lest i avisa´: Denne ølla, denne vinen, denne spriten må jeg bare ha, for det står i Fædrelandsvennen og i Dagbla.

Må det være slik at media ser det som sin oppgave å fremme bruk av rusmidler. Det er kultur, sa min motdebattant fra VG på P4. Han sa: Mat og drikke er kultur, men når jeg ba ham spørre de mange barna om det ikke heller var ukultur, da ble han sur, og sa: Dette er heeeelt feil. Vi skriver om hvor vanskelig disse barna har det gjennom hele året. Han ble enda surere da jeg fortalte ham min mening. At det han sa vitnet om hykleri; hylle øl og brennevin på den ene siden og advare mot rusmiddelet på den neste.

Jeg hyller Aftenbladet for sitt samfunnsansvar. I respekt for alle de som sliter med alkoholproblemer, velger de å ikke skrive noe positivt om alkohol. Når jeg spør VGs representant hvorfor de ikke kan vise samme ansvar, svarer han igjen:

Dette blir heeeelt feil! VG kommer aldriiii til å gjøre det slik!

Det er jul igjen, og rundt bordet sitter far og mor, med barn: søster lillebror og storebror. Det spises og det skåles. Mor hun maser og far blir sur. Han sier strengt at nå slutter du, VG skriver jo at dette ikke er feil. Litt helgefest må det jo også bli på far, han kikker på barna og venter på deres svar. Men de er tause og han smiler stivt. Dere vet da at dette gjør far gla`. Da bryter mor ut i herlig latter, sier mens hun enda skratter: Går det an å bli dummere på denne jord?

Da plutselig, mens de sitter rundt dekket bord, rammer fars knyttneve hardt barnas mor.

Så gla´ blir vi, så gla´ blir vi. Og vi svinge litt på svansen og bukker og neier.

God jul

Lagt inn av oddmunds rusblogg kl. 01:03

Jukser idrettsutøvere som doper seg, eller tilpasser de seg bare den markedsstyrte konkurransesituasjonen?

Først av alt: Jeg hater dop!

Jeg hater dop som forandre vår personlighet, doper ned eller doper opp våre prestasjonsevner. Alkohol som skal gjøre oss sosiale og vennlige (?). Amfetamin som skal øke vår fysiske yteevne, EPO som øker prestasjonsnivået.

Grunnen til at jeg er så sterk motstander av alt dette, er at før eller senere så skaper alle disse stoffene kaos. Det som før gav pluss, blir tidoblet minus hos brukerne. Dette vet vi allerede før vi tar første glasset, eller setter første nåla. Likevel tar vi det, for vi vil ha et lykkelig nu. I tillegg har vi lært at vi må tilpasse oss konkurransesituasjonen, vi må vise fleksibilitet og  handlekraft for å bli vinnere. Og det er det samfunnet trenger:

Vinnere!

I næringslivet er vinnerne de som stikker fra landet når ”skattepresset blir for stort”, eller når de ikke får betale thailandske lønninger til arbeidere som jobber på norske arbeidsplasser.

Konkurransesituasjonen: Vi må tilpasse oss, sier de, og gapskratter til  eller av oss via fjernsynsskjermen hele veien til bankvelvet i skatteparadiset.

Disse handlekraftige næringsdrivende kommer på fjernsynsskjermen i beste sendetid for å formidle sin religion: Vinn, bli best, tilpass deg andre, vær i forkant av konkurransesituasjonen. Vinn! Bli helt!

Helten over alle helter i sykkelsporten, Lance Armstrong, brukte ulovlige rusmidler nesten hele sin sykkelkarriere. Han tilpasset seg ikke konkurransesituasjonen, han var med på å sette den. Mange innen denne idretten er blitt tatt i løpet av den perioden Armstrong har vært foregangsmann. Noen har falt hardt og brutalt ut av både idretten og mediebildet. Men de største, de som seiret er blitt bakket opp av sine lands politikere og har fått en rask og verdig tilbakekomst. I Norge ryddet vi vei slik at han kunne komme tilbake og delta i olympiske leker.

Alle har sine grunner for å bruke. De fleste visste ikke, og de som vet er så spesielle at vi må akseptere. Men alle kjenner den virkelige grunnen hos alle:

Konkurransesituasjonen.

Det som forundrer meg mest opp i alt dette, er forskjellsbehandlingen. Hvorfor roper vi så høyt og moralsk når det gjelder syklistene? Industriledere, skips- og flyredere kan svindle, manipulere og utnytte systemet uten at moralpolitiet leer på et øyelokk. De forblir helter for ansatte og næringspolitikere samma f…

Lance Armstrong vil komme til heder og ære igjen. Men ikke han som aldri vant. Han som sto frem på skjermen og fortalte at han skammet seg over å ha brukt for 20 år siden. Han ble aldri tatt, men han vant jo heller aldri. Og så lenge vi ikke har noen gloriøse seire å henge på minnenes tempel, er det kun skammen som preger.

Du blander kortene, sier du som leser. Det er forskjell på næringsliv og idrett, påstår du.

Er det?

Handler ikke begge deler om å vinne, om å seire i konkurranse med andre? Handler ikke begge deler om penger, om ære og om makt? Ligger det ikke taktisk og planmessig satsing for å vinne frem? Og ikke minst: Handler det ikke om ærlig og uærlig spill, eller rent og urent trav, som det heter på hestespråket?

Barna lærer det allerede på skolen: Du skal ut i konkurransesamfunnet. Du må bli god for å nå frem, aller helst best. Blir du bedre av en dram, så ta deg en. Det er best som gjelder.

Kan vi snart få en debatt på at det er ærligst som teller. Bli så god som kan, som gjelder. Ditt beste er absolutt godt nok. Vi hyller deg for at du er den du er!

Livet oppleves best ved å være tilstede i det, uten bruk av personlighets- eller prestasjonsfremmende dop.

Lagt inn av oddmunds rusblogg kl. 02:24

Tradisjonelle legers måte å informere på, fratar pasientene håpet, og ved at håpet forsvinner, går også motivasjonen til selv å bidra i tilfriskningen. Kanskje bør de lære noe av den alternative medisinen, de er så kritiske til.

Den 28.desember, 2008, klokken 15,40, fikk plutselig min kone, Britt Synnøve blodpropp i hjernen, det man omtaler som slag. Hun falt om, og jeg ringte øyeblikkelig etter sykebil. Knappe 20 minutter etter at hun fikk slaget, ankom hun sykehuset. Legene satte straks i gang med å sprøyte inn et middel som skulle løse opp proppen.

Ca 20 timer senere ble jeg kalt inn til et informasjonsmøte med legen som tok imot Britt Synnøve og vakthavende sykepleier. Møtet fant sted i et halvmørkt rom. Legen og sykepleieren møtte meg med sorgfulle miner.  Jeg fikk vite at dessverre tok det alt for lang tid å få ut proppen. Min kone hadde dermed fått store og varige skader.

”Du vil merke en rask , men liten bedring”, fastslo legen. Jeg fikk deretter inntrykk av at min kone ville bli pleietrengende for resten av livet.

Jeg brast i gråt, og det ble ikke bedre da legen sa at min kone for øyeblikket ikke oppfattet situasjonen.

Det tok et par timer før jeg våget å gå innpå rommet til min kone igjen. Jeg skulle jo være signalet som ga henne håp. Jeg kunne ikke komme gråtende inn, med en mine som fortalte henne at dette var verdens undergang. Mens jeg vandret rundt i korridorene på slagavdelingen for å summe meg, slo det meg plutselig at legen tok feil! Selv om Britt ikke kunne snakke, så fortalte øynene hennes at hun fullt ut var klar over situasjonen.  Og noen timer tidligere hadde hun strøket meg over kinnet med den funksjonelle venstre hånden. Med dette i minnet kom håpet tilbake. Jeg gikk tilbake til rommet og min kone med vissheten om at tok legen feil der, tok han også feil når det gjaldt Britt Synnøves tilfriskning.

Etter halvannen uke på slagenheten, ble Britt Synnøve sendt til Kongsgårdheimen, Klinikk for rehabilitering. Her ble vi møtt med  helt andre holdninger.
”Vi skal få deg på bena før du kommer hjem,” fastslo legen etter innleggelsessjekken. Som pårørende var jeg fullstendig klar over at ”på bena” ikke betydde at hun ble frisk, men at hun ville klare å bevege seg ved hjelp av hjelpemidler. Legen satte likevel begrensinger for våre forhåpninger.
"Vi regner med at så lenge det går fremover, er det håp om mer fremgang, inntil to år etter at hun fikk slaget", utdypet legen. Dette gav for meg et perspektiv som jeg kunne videreføre til min kone, som fra naturens side er utstyrt med et godt humør og strålende pågangsmot.

Når dette skrives er det snart fire år siden Britt Synnøve ble rammet av hjerneslag. Språksenteret hennes var fullstendig ødelagt, hun er helt lam i høyre hånd og høyre fot er det man kaller droppfot. Hun må ha hjelpemidler for å kunne løfte fotbladet på denne foten.

Britt snakker ikke som en foss i dag, men hun blir stadig bedre. Hun gjør seg forstått på sine handlerunder i byen. Kan svare greit for seg på konkrete spørsmål, men kan ikke fortelle en hendelse som krever mange setninger. Hun kan heller ikke lese mer enn korte setninger, og hun kan ikke skrive annet enn navnet sitt. Det er likevel enorm fremgang, og kanskje har den største fremgangen skjedd etter to år. Hver dag opplever hun selv at det skjer ting med den lamme armen. Hun har begynt å kjenne smerter i den, og er jublende glad for det. For henne betyr det at blodsirkulasjonen øker, og at treningen hos hennes faste fysioterapeut hjelper.

Hvorfor er leger så redde for å gi pasienter håp? Frykten for å gi falske forhåpninger? For å få erstatningsøksmål? Eller er det rett og slett mangel på evner til å kommunisere? Vi vet i dag svært lite om hjernens evne til selvhelbredelse. Mye av det språket Britt har bygd opp, har hun hentet fra andre språksentra. Sangsenteret, senteret som lagrer utenlandske språk, det ubevisste med mer. Hun har lært mye ved å gjenta det andre sier til henne, og hun forstår alt som blir sagt, enten det er på engelsk eller norsk. Men ofte kommer hun ikke på et enkeltord når hun skal fortelle, og dermed stopper hele historien hun vil ut med.

Leger har gått frem i media mot alternativ medisin, etter at Nrk i et program gjorde sitt beste for å latterliggjøre alt som ikke ligger under skolemedisinen. Og jeg forstår godt at vitenskapen mener at alt som ikke kan dokumentere hvorfor det funker, er uforståelig. Men kanskje kan det forklares med at alternativ medisin gir håp, der legemedisinen finner det håpløst? Jeg har lyst til å bruke at eksempel på hvordan håpløshet og maktesløshet kan reduseres og kanskje endres til håp og makt.

Britt Synnøve har voksne barn i Sunnhordaland. Tre sønner og en datter. Denne ettermiddagen og kvelden da hun ble rammet av slag, ble jeg oppringt utallige ganger av barna hennes:

”Er det ingenting vi kan gjøre”, spurte de fortvilet? Jo , svarte jeg. Dere kan be for henne. Noen timer senere ringte hennes eldste sønn meg på nytt:

”Du, jeg får ikke til å be. Jeg tror jo ikke. Men jeg har an kompis som er kristen. Tror du det hjelper om han ber for mamma på vegne av meg”?

Jeg svarte at det var jeg sikker på ville hjelpe. Om det har bidratt til hennes, for legene, uforståelige fremgang, aner jeg ikke. Men det hjalp hennes sønn denne tunge kvelden, der han og de andre barna hennes gikk med frykt og tanker som var selvforsterkende. Han kunne plutselig gjøre noe for mamma. Om han ikke klarte å gjøre det, kunne han sørge for at en kompis gjorde det. Å bli kvitt håpløsheten og maktesløsheten for oss pårørende hjelper oss, og hjelper det oss, hjelper det også den syke.

Det er troen, placeboeffekten som bidrar til at syke mennesker blir friske av alternativ medisin, hevdet flere leger på Twitter og andre sosiale medier. Ja vel, og hva så? Er det ikke viktigst at pasienten blir frisk, eller blir bedre? Om det er antibiotika, eller troen på at akupunktur som healer, spiller vel mindre rolle.

Vår kropp er opprinnelig bygd opp av atomer, ioner og andre masser, som opprinnelig er flytende.  Hadde det ikke vært for at vi blir holdt sammen av energi, kraft, så ville vi ligget blandet i hverandre. Noen hevder at de har lært å kontrollere denne energien, denne kraften som holder oss oppreiste i en fast masse. For meg er ikke det ulogisk. Vi bruker den samme energien til å føre samtaler med mennesker på andre siden av jorden, ja også med romfarer som befinner seg langt ute i universet.  For meg er det mer forståelig at Jesus gikk på vannet enn at vi kan bruke smarttelefoner slik vi kan i dag.

Jeg ber ikke leger og vitenskapen tror på det som er unaturlig for dem å tro på. Men jeg ber dem akseptere at det finnes bevis på at legevitenskapen ikke har alle svarene.

Min kone i dag selvhjulpen og har god livskvalitet mye på grunn av at jeg nektet å tro på legen som kanaliserte håpløshet. Jeg videreførte mitt håp til henne. Med min tro som bakteppe, jobbet hun seg frem til der hun er i dag.

Hennes største ønske er å få treffe Snåsamannen, og i alle fall ha kommet nær den energien han utstråler. Hjemme hos oss snakker vi ofte om hvor artig hun syntes det var å danse, å gå turer i skog og mark. Når vi har disse samtalene, passer vi på at der ikke ligger fokus på tap, kun glede over å ha opplevd. Vår største fokus går på hvor bra det går, i forhold til slik det var da hun våknet opp på sykehuset, uten muligheter til å gjøre seg forstått eller bevege seg. Det er dette vi bruker som mál når vi i takknemlighet gleder oss over å ha helse og et godt liv.

Kjære, kjære leger. Mistro gjerne, men ikke la mistroen frata pasienter og pårørende håp. Tro er noe av det viktigste vi har. Min kone fikk god hjelp fra helsepersonell. Den aller største hjelpen fikk hun fra hjelpepleiere, mennesker som ikke var hemmet av kunnskap om legevitenskapen, og dermed låst fast i at dette var den eneste måten for folk å bli friske på. Det er ikke mange årene siden fysioterapi ikke ble akseptert av trygdeverket. Britt Synnøves to ganger i uken kontakt med hennes faste fysioterapeut er mer verdt enn noe legebesøk.
Lagt inn av oddmunds rusblogg kl. 02:04