I beste mening serverer voksne sine håpefulle alkohol for å lære dem å drikke normalt. En farlig majoritetsmisforståelse. Det eneste de oppnår er å lære barna at det er normalt å drikke.

Hva skjer når vi normaliserer bruk av et rusmiddel som endre vår sinnsstemning, sløver ned vårt tungsinn og som fjerner vår selvkritiske sans? Vi etablerer en løsning på livene våre. På kort sikt gir rusmidler oss mot til å bruke våre evner, slik at vi kan mestre ting vi ellers ikke ville ha forøkt oss på.
”Men er ikke det supert da”? spør en venn av meg.
Og supert hadde det vært, hvis rusmiddelet ikke samtidig som å gi mestring også tar fra oss vår kognitive utvikling. Samtidig som det fra å gi frimodighet går over til å skape angst og dermed gir nye, normale grunner til å hive innpå.
"Tar en alkoholen fra en person tar man livsviljen, livsgnisten, meninga med livet, og evnen til å holde ut eget liv og egne valg", skrev en Facebookvenninne på sin status.
Det er en sannhet som vanskelig kan motsis. Langvaring bruk av alkohol, etablert fra ungdommen gjennom de normaliseringsprosessene foreldre og andre voksne gir, blir medisinen for alle typer mestring. Vi kan ikke være sosiale uten, vi føler at vår kreativitet stagnerer, vi er ikke gode nok og så videre. Til slutt burer vi oss inne, våger ikke å synliggjøre vår maktesløshet over livet.
”Men hvordan kan det at vi lar barna smake et lite glass vin bidra til å normalisere bruk av alkohol? Viser vi ikke bare at alkohol skal brukes med måtehold?, spør en tenåringsmor meg.
Og det er ikke svart hvitt. I utgangspunktet kan det å la barna smake både på øl og vin virke preventivt. Jeg tror ingen likte debutsmaken av verken vin, øl eller andre former for alkohol. Alle kjenner til de typiske grimasene folk skjærer over en stor slurk whisky, konjakk, øl og vin. Men når den renner ned halsen og virkningen sprer seg, kommer det befriende ahhhh-et. Smak blir koblet sammen med virkning. Gir alkohol en positiv følelse den første gangen, forsterker det faren for avhengighet. Får barna en smak av vinen, så liten at den ikke gir velværeeffekt, vil den beske smaken bli stående  som grunn til å ikke smake igjen. Men dette er et sjansespill. Å gi barn alkohol, er som å spille russisk rulett.
Du vet ikke når kula går av.
Argumenter om at vi har vår frie vilje, en styrke til å kontrollere når vi skal og vil drikke alkohol, og hvor mye av rusmiddelet vi vil helle i oss, er vel det mest brukte argumentet på at menneskets bevissthet styrer unne for avhengighet. Bare ressursvake og viljeveike mennesker blir avhengige, påstås det.
Vår ubevisste del av hjernen er dobbelt så stor som den bevisste. Bilkjøring er et eksempel på hvor sterkt vår ubevissthet styrer oss:
Vi setter oss i bilen, programmerer hjernen til at nå skal vi besøke vår beste venn, en arbeidsplass eller et annet sted vi kjenner veien godt til. Vi starter bilen, tar på oss setebeltet og går i kjøremodus. Vi tenker på alt annet enn røde og grønne lys, fotgjengeroverganger, biler som slakker farten foran oss. Likevel kjører vi prikkfritt, stopper, regulerer farten, alt mens vi er alle andre steder enn akkurat i bilen. Jeg er 100 prosent sikker på at jeg ikke er den eneste som har kjørt mil etter mil uten å mentalt være tilstede. Og slik virker også normaliseringen av bruk av rusmidler:
Sjefen var skuffa over meg i dag. Kollegaen legger skylda på meg. Ektefellen er utro. Nav ødelegger livet mitt. Jeg er så glad. Jeg fikk ros. Jeg møtte en gammel venn. For alt for mange voksne, er alle disse eksemplene, og hundrevis av andre, normale grunner nok til at ”nå passer det”. Sammen med vårt eget forhold til alkohol og andre rusmidler, viser vi barna at i alle fall alkohol er minst like viktig som det daglige brød. Når barna vokser opp til å bli progressive ungdommer, får de gjennom debatter på Internettet og eller i media, forståelsen av at andre rusmidler ikke er farligere enn alkohol, og de normaliserer også illegale rusmidler som en del av MÅ HA.
Å plassere virkningen av rusmidler som en del av vår autonome reaksjoner, ta ei pipe, en dram, et glass vin, en pille, FLYKT, så slipper du kjempe, er ødeleggende for hele samfunn. Samtidig går millioner av mennesker over hele verden til grunne. Det beregnes at nesten tre millioner mennesker dør av skadelig drikking hvert år. Omtrent like mange av legale reseptrusmidler, og 200 000 av illegale rusmidler.
Hvorfor sette i gang kriger for å ta livet av hverandre? Innfør nok av gratis alkohol og frigi reseptnarkotika, legaliser alle illegale narkotiske stoffer, så gjør vi jobben sjøl.

Ungdom drikker daglig, unge voksne drikker mer enn før, og deres sexliv preges av dette. Størst er økningen i alkoholkonsumet i aldersgruppen 40-70 år. Hele livssyklusen preges, og beslutninger påvirkes av beslutningstakerens promille.

Lederen av ungdomshelsetjenesten i Kristiansand, Kristin Holen, sier i et intervju med Fædrelandsvennen at hun er forundret over at unge voksne utsetter seg for risikoen for et uønsket svangerskap. I intervjuet kommer hun også inn på at den samme gruppen har et svært risikofylt forhold til alkohol.
Frigjort seksuell praksis  er ofte preget av et liberalt forhold til rusmidler, oftest til alkohol. Noe av rusmidlenes ”styrke”, er at de senker den enkeltes selvkritiske sans. Vi  blir seksuelt løsslupne og vi senker våre krav til hvem vi vil gå til sengs med.
Det er en kjent sak at ikke bare unge voksne, men også ungdom, drikker annerledes enn hva vi gjorde tidligere. Riktignok er andelen unge som ikke drikker økt. Men de som gjør det, drikker dobbelt så mye som tidligere. Og ut fra en undersøkelse som ble gjort ved Oslo legevakt, fortalte nesten samtlige av 500 ungdommene i alderen 18-20 år, som kom inn med akutt alkoholforgiftning, at de drakk alkohol nesten hver dag.
Dette i seg selv er skremmende. Når vi så får dokumentert at unge voksne (antar at de er i alderen 20-30 år) også har økt sitt konsum, så ser vi tendensen til en livssyklus der rus, og handlinger  der rusmidlene er forløsende, sterkt preger våre liv i sin helhet.
Rusforsker Sverre Nesvåg fortalte under et seminar om eldres bruk av alkohol og medikamenter at den største økningen i misbruk av alkohol, var i aldersgruppen 40-70 år.
Slår vi sammen disse opplysningene, får vi et liv fra vi var 18 til vi går i graven, der vi stadig øker vår bruk av rusmidler. Bruken går sannsynligvis i bølger hos mange. En del klarer  ved hjelp av viljestyrke i perioder å begrense bruken av rusmidler i forbindelse jobbkarriere. Men ingen klarer å gå på hvite knoker et helt liv. Hvis de ikke får endret sine behov for å flykte unna virkeligheten, så vil suget etter rusmidler ligge der som en tung bør.
Da jeg sluttet å drikke for 22 år siden, fikk vi vite at ca 4 prosent av befolkningen hadde et avhengighetsforhold til alkohol. Rundt 10 år senere, kom WHO med undersøkelser som viste at antall voksne med et akutt alkoholproblem var steget til 10 prosent. En ny undersøkelse, viser at 4 av 10 kvinner og 6 av 10 menn har et risikofylt forhold til alkohol. Det betyr 50 prosent av befolkningen.
Befolkningen, ikke bare i Norge, men over hele verden, er svært ofte påvirket av jevnlig bruk av rusmidler. Mange i viktige stillinger, tar avgjørende bestemmelser som preger hele samfunnsstrukturen mens de er påvirket. Det er en kjent sak at vår logiske sans og resten av vår kognitive evner blir reduserte under ruspåvirkning. Vi kan dermed være ganske sikre på at mange viktige, og gale avgjørelser er blitt tatt av beslutningstakere påvirket av rusmidler.
Unge voksen tar sjanser på seksuell overførbar smitte, på uønske graviditet, men også på feil valg i forhold til resten av deres eget liv. Kan vi snart spørre oss selv om vi har bruk for rusmidler for å kunne være sosiale, for å kunne kose oss, for å tåle sorg og nedturer?
Den enkeltes valg er avgjørende for resten av livet, og i svært mange tilfeller preger det og andres liv. La valgene bli tatt i edru tilstand!

Vi er ferdige med Lysbakken-saken. Så nå er det tid for å stille en ny politiker i den offentlig gapestokken. Henning Warloe (H) har brukt narkotika, og frarådes å stille til gjenvalg av partiledelsen.

Nå er riktignok saken litt større enn dette. Warloe har lånt ut stortingsleiligheten sin til en vanskeligstilt venn. Her har vennen brukt narkotika og lagt igjen brukerutstyr. Han er dessuten innblandet i en større narkotikasak.

Dette bør være uvesentlig for å om Warloe skal trekke seg.
Riktignok har bergenspolitikeren godt hardt på banen og manet til kamp mot ”samfunnets største problem, narkotika”.
Det er her Warloe begår den største feilen, sammen med resten av partiet: De mangler kunnskap om rusproblematikk.
Bruk av rusmidler er samfunnets største problem, men narkotika er et forholdsvis liten del av problemet. Alkohol er samfunnets aller, aller største rusproblem. Et rusproblem Høyre hyller. De vil ha det billigere og mer tilgjengelig. Vin skal selges i butikkhyllene, og skjenketiden skal vare hele døgnet. 
Alkoholavhengighet er næringslivets verste økonomiske tappekran, men likevel er det en stor næring med enorme inntektsmuligheter, på bekostning av andres tragedier.
I disse holdningene ligger partiets dobbelmoral når de dømmer Henning Waloe ut av politikken, sammen med Warloes og partiets manglende kunnskap om helheten i rusproblematikken.
I tillegg vet vi at stortingspolitikere, likt resten av befolkningen, er storkonsumenter av alkohol og piller. Det er ofte ensomt å være borte fra familien hele uken, og alkohol og litt beroligende benzo (valium, vival sobril osv) er lett å ty til. Det er akseptert, fordi begge deler er lovlig vare.  Dette skjer ikke bare i politikken, men også i næringslivet. Der har vi imidlertid AKAN (som også er etablert på stortinget). AKAN er arbeidslivet organisasjon mot alkohol og narkotika, de skal sørge for at ansatte og ledere i arbeidslivet som har problemer med rusmidler skal få tilbud om hjelp til å løse sine problemer. Ansatte skal få en sjanse! Det gir ikke partiledelsen i Høyre Henning Warloe. Partiets ledelse har allerede fradømt ham retten til å renomineres til stortinget, i følge media.
Jeg gleder meg til stortingsvalget, der våre politikere og våre mediehus får annet å gjøre enn å jakte på skandaler, dolke kolleger i ryggen og hykle over at noen har forsøkt narkotika, alt mens de hever sine selvbilder langt nede i vinflaska.
Jeg er ingen Høyre-stemmer, heller ingen tilhenger av Henning Warloe som politiker, eller hans manglende kunnskap om rusproblematikk. Høyreledelsens reaksjoner er så hykleriske at jeg heller aldri kommer til å stemme på dette partiet.
Jeg håper nå at empatiske representanter fra alle partier samler seg og gir Warloe den støtten hans partiledere ikke makter gi ham 

De siste dagene har flere profilerte nordmenn gått bort. Og et samlet media har hyllet de døde. Hyllesten er helt sikkert fortjent, men det slår meg: Hvorfor venter vi til folk dør før vi forteller hvor viktige de er for oss?

Har du noe å si, så...

….si det nå

Å leve et liv, på godt og vondt,

bli tilgitt og tilgi, og kanskje få mot

til å si det vi alle bør si:

Du er god, du er flink.

Du gjør meg glad, du gjør meg sint.

Jeg kan ikke la vær å bry meg om deg.

Du sier det lett når jeg trår feil.

Du blir stille når jeg trår rett

Da glemmer du å si det

Er det noe du vil si,

vil jeg skal forstå?

Ikke vent til riktig ti`,

men si det nå.

Ikke vent til presten har lagt meg i grav.

til alle har sagt hvor flott jeg var,

da jeg levde og gjorde noe bra.

Du burde ha sagt det da!

Si det mens jeg er her,

mens jeg kan forstå.

Si det mens jeg lever.

Si det nå.

De siste dagene har flere profilerte nordmenn gått bort. Og et samlet media har hyllet de døde. Hyllesten er helt sikkert fortjent, men det slår meg: Hvorfor venter vi til folk dør før vi forteller hvor viktige de er for oss?

Personlig ville jeg ansett det for hyklerisk om media, mot formodning, skulle trykke side opp og side ned over hvor flott jeg var mens jeg levde, når den tid kommer. Har dere noe å si, så...

 ….si det nå

Å leve et liv, på godt og vondt,

bli tilgitt og tilgi, og kanskje få mot

til å si det vi alle bør si:

Du er god, du er flink.

Du gjør meg glad, du gjør meg sint.

Jeg kan ikke la vær å bry meg om deg.

Du sier det lett når jeg trår feil.

Du blir stille når jeg trår rett

Da glemmer du å si det

Er det noe du vil si,

vil jeg skal forstå?

Ikke vent til riktig ti`,

men si det nå.

Ikke vent til presten har lagt meg i grav.

til alle har sagt hvor flott jeg var,

da jeg levde og gjorde noe bra.

Du burde ha sagt det da!

Si det mens jeg er her,

mens jeg kan forstå.

Si det mens jeg lever.

Si det nå.

Vi har et rusproblem i samfunnet vårt. Ikke et lite innsnevret problem som rammer en liten gruppe av befolkningen. Ikke et ungdomsproblem. Men et gjennomgripende, omfattende problem som treffer alt for mange i aldergruppen 13 til 80 år.

Undersøkelser viser at færre unge bruker alkohol enn tidligere, samtidig viser de samme undersøkelsene at den gruppen som bruker, har doblet konsumet de siste 10 årene. I fjor ble 600 ungdommer lagt inn på Ullevål sykehus med akutte alkoholforgiftninger.

Bare i Oslo er rundt 5000 personer i kontakt med helsevesenet på grunn av alkoholforgiftning. Èn til to prosent av de som legges inn, dør. Sosial- og helsedirektoratet registrerer årlig 3205 innleggelser. Poliklinisk behandling av alkoholforgiftning regnes ikke med i statistikken. Vi må derfor anta at mørketallene er veldig store. Flere kvinner enn noen gang drikker seg sanseløse. De adopterer menns drikking som en del av likestillingen. I tillegg er det akseptert å drikke alkohol i jobbsammenhenger, og de drikker på menns vis, til tross for lavere vanninnhold i kroppen og mindre forbrenning av alkohol enn det menn har. De mangler et enzym i magen som hjelper kroppen til å kvitte seg med alkohol. Unge jenter registrer voksne kvinner alkoholforbruk og adopterer dette.

År 2003 var et rekordår for konsum av alkohol i Norge. Vi hadde ikke drukket så mye på 100 år som det vi gjorde dette året. Alkoholbruken har sunket litt de to siste årene, vi kan håpe at det fortsetter, men det er alt for tidlig å fastslå at det gjør det. Ting tyder på det motsatte:

En tredjedel av de som kommer til legevakten på grunn av sanseløs beruselse, sliter med avhengighet. Dette er unge jenter og gutter, flest jenter, i alderen 18-20 år. I følge legevakten, er det ikke bare de overstadig berusede unge som skaper bekymring. I tillegg til den store gruppen unge avhengige, drikker en femtedel hver dag. Disse anser seg ikke som avhengige. 

”Hvis du drikker så er det kult. Selv om det ikke er drikkepress, så gjør det at vi føler oss voksne”, sitat kvinne ca 20.

Og det er kanskje ikke rart at de føler seg voksne. Det største misbruket av alkohol foregår i gruppen 40+ og pensjonister. Folk går i dag ut av arbeidslivet i 55-62-års alderen, og lever til de er 80-90 år. De har festet jevnlig i helgene gjennom et langt arbeidsliv. Hatt sine fylleturer til Syden, men hatt jobben som buffer for å stoppe. Nå fortsetter de helgefylla og sydenturene blir hyppigere. De må ikke lenger stoppe drikkingen på søndag for å bli klar til jobb på mandag. Når de sitter på flyet hjem fra ferien, trenger de ikke tenke på at nå må jeg trappe ned; jeg skal på jobb om noen dager. I tillegg minsker væskeinnholdet i kroppen med aldere, og toleransen for alkohol blir mindre. Det blir vanlig å trappe ned med antidepresiva og benzodiasepiner. Svært mange trenger sovetabletter i tillegg.

Eldre er den raskest voksende gruppen i befolkningen. Det blir stadig færre unge i forhold. Og når vi har et økende antall rusavhengige unge som skal ta vare på et økende antall eldre rusavhengige, ser vi at dette blir problematisk.

Det snakkes mye om den sunne alkoholdrikkingen. ”Et par glass rødvin om dagen gir bedre helse”, tolker Dagbladet og andre dagsaviser forskningen. Dette er vrøvl. Det er sant at doser av rødvin kan være bra for hjertet, men da må dosene alkohol inntas slik doser av annen medisin må: Følge anbefalte doser og livsstil.

Selv små doser alkohol, også rødvin, øker blodtrykket og øker faren for hjerneslag. Er du velutdannet/ full av livserfaring og dermed har flere kognitive bufferter, spiser sunt og trener, så kan det for menn være sunt for hjertet å innta små doser kvalitetsvin, vin med mye antioxidanter. Og for menn betyr dosene 12-14 enheter alkohol ukentlig, 9 enheter for kvinner. Dosene bør tas slik at du har tre alkoholfrie dager i uken. Hver enhet består av èn deciliter rødvin, ikke et glass. Mennesker som bruker antidepressive og benzodiasepiner daglig, bør holde seg unna alkohol. Spesielt diasepiner og alkohol er en farlig mix. De forsterker hverandres virkning 10 ganger, og kan fort føre til overdoser.

Det er en kjent sakt at én tredjedel av hodepinen i landet skyldes hodepinetabletter. Annen medisin, eksempelvis Paragin forte bidrar til å etablere smerte fremfor å fjerne den. Sovetabletter har samme toleranseutvikling. Ved langvarig bruk fratar den personen søvnen. Leger øker doseringene for å kompenserer, og forsterker dermed problemet. På sikt virker alle følelsesdempende rusmidler slik. Alkohol gir følelsen av frihet, på sikt fanger den. Det må mer til for å gi samme virkning, kroppen tåler mindre med toleranseutviklingen krever mer. Friheten fanger. Både hver for seg og sammen fører alkohol og piller til for tidlig demens og andre alderssykdommer.

Befolkningen i Aust-Agder er de største forbrukerne av antidepresiva, sovemedisin og beroligende tabletter. Vest-Agder følger hakk i hæl. Under Klar-seminaret 2.februar, avslørte avdelingsoverlege Ole Rysstad at regionen ligger på topp når det gjelder å dele ut ADHD-diagnoser og medisinen Ritalin. Fyrpoet Sondre Foyn Gullvåg uttalte under det samme seminaret at hans narkotikaavhengighet startet med ADHD-diagnosen og medisinen Ritalin.

Forskningsdirektør Jørgen G. Bramness ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitet i Oslo, hevdet under et seminar om eldres bruk av alkohol og medikamenter at den store utskrivingen av sovemedisiner i Agder skyldes den forsterkede effekten toleransen for medisinen gir. Han advarer også leger og fagfolk til å bagatellisere enkelte typer sovemedisin med å kalle de innsovningstabletter. ”Alt er sovemedisin”!

Ikke noe miljø er lenger rusfrie soner. Ungdomspolitikere fra 13 år og oppover samles sammen med voksen ungdom i partipolitiske settinger. Etter debattene skal det festes, og om de yngste ikke får kjøpe alkohol, er nok å få tak i likevel. Og selv om noen ikke drikker, så etableres signalene: Slik skal jeg ha det - bare jeg blir gammel nok.

Foreldre sitter hjemme med sine vinglass, forbilder stråler når det blir tid for fest og fyll, bestefar og bestemor lukter alkohol dagen lang. Hvem tar seg av de yngste? Hvem synliggjør tilstedeværelsen? At vi må være tilstede i livene våre for å kunne oppleve, og at alkohol og piller er opplevelseshemmende?

Medikamenter er blitt en ”løsning” i behandlingen av rusavhengighet. Gjennom egne og andres erfaringer – både som aktiv og tørrlagt alkoholiker, og fra kjente fakta – vil jeg advare mot en slik trend innen all rusbehandling.

Av ODDMUND HARSVIK

Som ungdommer flest drakk jeg første gang for å være tøff, for å våge å gjøre det jeg ellers ikke våget, for å få mot til å være, og for å bli god nok i egne øyne. I motsetning til andre ungdommer – som ikke ble alkoholikere – fant jeg løsningen på livet langt nede i flasken. Jeg drakk for å skjule min ”alkoholisme”.

Måtte gi opp

Den gode følelsen som fulgte meg i begynnelsen av min drikkekarriere, formet meg som menneske. Jeg lærte å like de lettvinte løsningene, det å slippe å kjenne på følelser som gjorde vondt. Livet skulle bygges fra den skyverdenen jeg drakk meg opp på. Men en sky som fundament holder ikke. Når alkoholen forsvant, sprakk fundamentet, og jeg måtte begynne på nytt. I tillegg medførte toleranseutviklingen for alkohol at de skikke- lige positive virkningene uteble. Som det erfarings– og kontrollmennesket jeg – og andre alkoholikere/rus- avhengige er – ville jeg forsøke å kontrollere meg tilbake til den gode rusen. Det var som å legge hånden på en glovarm plate, brenne meg gang på gang for så å prøve på nytt. Jeg var av de heldige; medisinen virket ikke lenger, og jeg hadde ikke viljestyrke nok til å forsøke flere ganger.

Kjemisk virkelighet

Det jeg nå har beskrevet, er typisk for de fleste rusavhengige. Like typisk er det jeg kaller “den kjemiske virkeligheten” som langvarig rusmisbruk setter oss i:

“Eksperter” har i flere år karakterisert hasj som ufarlig. Likevel er det et faktum av misbruk av stoffet skaper symptomer som kan skape panikkartede følelse som slår ut i symptom på paranoia. Kronisk alkoholmisbruk, eller abstinens, kan fremkalle hallusinasjoner og vrangforstillinger. Amfetaminbruk har vist seg å gi symptomer på diagnoser som ikke kan skilles fra schizofreni. Langvarig kokainmisbruk, eller en overdose kokain, kan være opphavet til dillerium og paranoia. Hallicinogener som eksempelvis LSD, fencyklidin (PCP) og psilocybin, kan skape en masse psykotiske symptomer.

Schisofreni

Alle disse stoffene har vært utprøvd i dyreforsøk. Konklusjonen er at akutt eller kronisk misbruk, eller å stoppe bruk av et psykoaktiv stoff, kan fremkalle mange schizofrenilignende symptom. Selv befant jeg meg i en virkelighet der jeg for meg selv i tunge stunder (og de var det mange av) innrømmet at jeg var alkoholiker. Men ingen slik alkoholiker som alle de andre. Jeg drakk for å styrke min kreativitet, for å opprettholde min intelligens og kapasitet til å gjøre noe for alle de som ikke var så heldige som meg. Jeg hadde altså symptomer på schizofreni. Ut fra mine og andres erfaringer, er jeg ikke i tvil om at en behandling med stemningsendrende medisiner ville ha ført meg lenger inn i sykdommen. Isteden fikk jeg muligheten til å bli tørr og dermed få min sunne fornuft tilbake. I dag ler jeg av tankegangen, den kjemiske virkeligheten som fikk meg til å fort- sette å drikke.

Mental og fysisk avhengighet

– Men du var jo ikke avhengig av medikamenter, argumenterer psykiatere jeg debatterer med. Nei! Jeg var ikke det. Men jeg var avhengig av de lettvinte løsninger. Allerede i 1849 kom den svenske legen Magnus Huss med sykdomsbegrepet om alkoholavhengighet.

Fra sitt arbeid ved Serafinerlasarettet i Stockholm samlet han sine erfaringer om alkoholskader i en bok som han kalte “Alcoholismus Chronicus” eller kronisk alkoholsjukdom. Det var også første gang utrykket alkoholisme ble brukt. Og med dette ordet mente Magnus Huss å beskrive en tvangspreget drikkemåte med nervøse symptomer som angst, skjelving, hukommelsestap m.m. Han ville med sitt nye begrep betegne en medisinsk tilstand, ikke de sosiale konsekvenser av drikkingen. Hans beskrivelse av det han så, og hans slutninger, stemmer på mange punkter overens med hva store deler av dagens legevitenskap mener – og med mine erfaringer. Alkoholisme (les rusavhengighet) er en sykdom med to typer symptomer: En mental besettelse og en fysisk kjemisk avhengighet.

Flest hverdager

Den fysiske medfører at jeg ikke tåler alkohol. At det blir satt i gang en fysisk reaksjon som gjør at kroppen vil ha mer når den først får smaken på akkurat dette stoffet. Det skaper en form for gådighet, som vil ha mer av det gode, og gir ulyst hvis inntaket stopper. Den mentale delen, går på de lettvinte løsningene. På virkelighetsflukten vekk fra det vanskelige, fra det uutholdbare. Ved behandling med stemningsendrende medisiner (enten den rusavhengige er avhengige av denne typene eller ikke), blir hjernen minnet på hvor fint jeg hadde det “den gang”. Min mentale besettelse trår i kraft. Jeg skal på ny kontrollere meg tilbake. På ny skal livet mitt bli spennende, på ny skal jeg oppnå nye, store høyder osv.

I dag er det nesten 22 år siden jeg kuttet ut alkoholen. Jeg har blitt fortrolig med at det ikke finnes lettvinte løsninger. At lives leves best gjennom å føle på livets bunner og topper, at jeg trenger min libido for å kunne kjenne, like eller mislike. Jeg trives i dag best i hverdagen og det er ok. For det er hverdager det er flest av.

Konsekvenser og abstinenser

Jeg befinner meg i den situasjonen at jeg ikke trenger “å holde meg unna alkohol”. Jeg er isteden så heldig at jeg ikke har behov for... Og dette er takket være de erfaringer jeg har vært nødt til å gå i gjennom i prosessen med å bli edru. Abstinensen er en

viktig del av disse erfaringene. Jeg vet med sikkerhet at uten disse, hadde jeg ikke vært edru i dag:

For å markere at et prosjekt så og si var i havn (vanlig unnskyldning for å drikke), ville jeg feire aldri så lite. Det endte opp med en tre ukers fylletur, der resultatet ble at prosjektet gikk på trynet. Etter å ha tømt i meg en flaske vodka, satt jeg på sengekanten skjelvende av abstinens. Livet mitt var blitt så tungt at jeg bare så to muligheter: Enten kutte ut alkoholen, eller ta mitt eget liv. Det første trodde jeg ikke var mulig, og det andre hadde jeg ikke mot til. Jeg satt og var maktesløs, så maktesløs at jeg for første gang i mitt liv måtte be om hjelp. Det vil ta for mye plass å gå inn på selve behandlingen. Etter hvert som hverdagen kom, ble livet nær mest uutholdelig. Dessuten gav livet meg det ene lyskesparket etter det andre, gode unnskyldninger å drikke på for en 39-åring som nå skulle oppleve livet topper og bunner edru for første gang siden han var 16. Men jeg hadde erfart at jeg ikke kunne kontrollere vekk abstinensen, at den måtte jeg gjennom, skulle jeg få endringer i livet. Og jeg ville ikke ha opplevd disse fånyttes. Jeg ville ikke ha levd alle disse jævlige gårdsalgene for å måtte ta dem på ny. Det var abstinensen som fikk meg til å velge mellom et edru liv eller å begå selvmord. Det er abstinensen som i dag får meg til å si og mene at hvis jeg i ytterste konsekvens skal bli stilt overfor valget mellom å ta en dram eller mitt eget liv, så vil jeg velge det siste. Jeg slipper heldigvis å velge, for jeg vet at det finnes alternativer til begge deler.

Nedverdigende

Som nevnt; de lettvinte løsninger er et viktig symptom på rusavhengighet. Jeg har fortalt om min alko- holisme. Andre typer rusmiddelav- hengighet er akkurat lik. Leger og fagfolk er med sin tankegang med på å opprettholde denne alkoholistiske tankegangen. De er sågar smittet av den. Deres tanker går på at løsningen på alkohol/narko- tika/medisinavhengighet finnes i en ny pille. At vi kan kontrollere plager som følger misbruk. Legenes tankegang er sikkert velmente, men de er livsfarlige. Det rusavhengige trenger, er hjelp til å se konsekvensene av sitt misbruk, og at det finnes muligheter til å få et godt liv uten rus. Rusen er så depressiv, så nedverdigende og elendig i seg selv at de da vil velge å gjøre hva som helst for å bli edrue. De vet av erfaring at abstinens går over, og at den ikke kan kontrolleres bort.

Vi trenger ikke nye piller, men institusjoner, behandlingsformer og behandlere som vet hva det dreier seg om.

ODDMUND HARSVIK journalist/forfatter og mangeårig tørrlagt alkoholiker

En e-post fra en ung jente, der hun beskrev sin frykt for jula, for drikkingen til moren, fravær av far og et ansvar hun ikke ville ha, fikk meg til å skrive denne teksten. Det er alt for mange barn som har det slik.

Jeg gruer meg til jula,

til øl og brennevin.

For da vil mamma drikke,

enda mer enn hun ellers gjør.

Når mamma bare drikker,

da må jeg være mor,

for mammaen min,

min søster og min lillebror

Først blir mamma blid

så gråter hun en skvett,

forteller at hun elsker oss

før hun drikker seg fra vett.

Så ringer hun til far,

og skjeller ham ut;

for å stikke av fra alt,

mens vi lever i fattigdom og sult.

Så kjære, kjære mammaen min;

kan jeg få være datteren din?

Kan jeg få være liten,

og du være stor?

Være min, min søster

og lillebror sin mor?

Snart åpner hun avisa

og ser på side ni og ti

at denne vinen må hun ha,

og det gir henne alibi!

Og mamma bare drikker,

og jeg må være mor,

for mammaen min,

min søster og min lillebror