Begrepsforvirring er et vanlig problem - her følger noen ord om begrepsforvirringen i klimadebatten, slik problemet er aktualisert i ei ny bok utgitt på Gyldendal.

En del av kirken, en del av fagbevegelsen og mange av miljøorganisasjonene har nylig sammenfattet sine synspunkter på klimaproblemene i verden og Norge i ei lita bok (”100.000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå”), redigert av Andreas Ytterstad. Det er meningen at boka skal være startskuddet på en prosess som skal avsluttes med en stor demonstrasjon like før valget til høsten. Med et sitat fra guruen James Hansen, skriver de at Norge må ”erstatte fossil energi” med ren energi. Norge må bli et ”land som går over til fornybar energi”. - Med et slikt utgangspunkt gir forfatterne et helt feilaktig bilde av virkeligheten i Norge.

Realiteten er at nesten to tredeler av fastlands-Norges energiforbruk er basert på vannkraft (norske husholdningers energibruk er over 95 % fornybart), mens bruken av fornybar energi i EU er beskjedne 10 %. Norsk industri brenner kun omlag 15 TWh fossil energi, mens transportsektoren bruker ca. 60 TWh fossil energi (til sammenlikning: årlig norsk vannkraftproduksjon er på ca. 125-145 TWh). Norge er faktisk suverent best blant verdens industriland – også om man tar med energibruken på sokkelen. Likevel svartmales og baktales Norge til det ugjenkjennelige i kronikken og i boka, slik ”miljø”-organisasjonene har gjort i mange år.

Forfatterens fornuftige hovedbudskap (om man aksepterer hans forutsetninger) er at virksomheten på norsk sokkel bør reduseres kraftig (om man skal ”klare togradersmålet”), men ettersom han ikke helt tror på realismen i eget budskap, har han et delmål: Det bør etableres 100.000 nye ”klimajobber” i Norge, halvparten i transportsektoren og halvparten i ”offshore havvind”. Nå arbeider myndighetene som kjent med transportsektoren (trafikk over fra vei til bane) – her er det kanskje grunn til en viss optimisme?

Forslaget om 50.000 grønne arbeidsplasser innen havvind, er derimot hinsides enhver teknisk og økonomisk mulighet i Norge de nærmeste 100 årene. Man kan naturligvis bruke penger på forskning, men havvind vil i mange år forbli en hobbyvirksomhet for ingeniører. Skulle man arbeide for mer fornybar energi i Norge, finnes en rekke andre gode og skånsomme alternativer til vindkraft (litt bioenergi, litt solenergi, en del jordvarme, mange ulike former for energieffektivisering m.m., og naturligvis mindre energi til produksjon av komplett unyttige produkter).

Den største svakheten i den velmente boka, er sammenblandingen av klima- og miljøtiltak. Bortsett fra et generelt ønske om at mye av den fossile energien bør bli liggende i bakken, står det ingenting i boka om hva man skal gjøre for å få dette til, ikke engang LoVeSe er nevnt. Derimot står det mye om el-biler og Intercity-sambandet rundt Oslo. Men slike nasjonale ”klima”-tiltak (inkludert elektrifisering av sokkelen og forbud mot oljefyring) fjerner ikke et eneste gram CO2, og betyr bare at Norge vil eksportere også den fossile energien som i dag benyttes her hjemme. Men om denne energien brennes i Norge eller Tyskland, er komplett likegyldig sett i et klimaperspektiv. Boka er derfor kun et ”vellykket” bidrag til å skape full begrepsforvirring i klimapolitikken.

Spørsmålet om Norge skal bli et "batteri" for Europa er stadig framme i mediadebatten. Her følger en oversikt over noen av realitetene.

Norsk kraftbransje, NHO og flere av de politiske partiene ønsker å bygge 3-4 nye kabler for eksport av strøm til Europa, bl.a. med sikte på ”å redusere klimagassutslippene” globalt. Norge skal bli et ”batteri for Europa”, ved å selge vannkraft mot å få fossil energi og ustabil vind- og solkraft tilbake. Mange oppfatter dette som fornuftig, men.resultatet kan bli uopprettelige, negative konsekvenser for norsk industri og for norske husstander.

Tre situasjoner

Det er tre situasjoner som i teorien kan forsvare bygging av flere kabler til EU.

1. Dersom Norge skal eksportere kraft, må vi ha et overskudd å eksportere. Det har vi, men overskuddet er forholdsvis lite, i gjennomsnitt ca. 4 TWh de siste årene av en totalproduksjon på 130-145 TWh. Det høyeste eksporttallet noe år har vært 20 TWh (mens eksporten av gass til sammenlikning er på hele 1200 TWh pr. år). Ettersom kapasiteten på eksisterende kabler (inkl. den som snart er ferdig til Danmark) er på omtrent 45 TWh, er det ikke behov for ytterligere to eller flere kabler a 11 TWh til Tyskland og England for å bli kvitt et ubetydelige kraftoverskudd – som heller ikke blir stort om Norge bygger vindmøller med en produksjon på inntil 6-7 TWh innen 2020 (i dag produserer norsk vindkraft vel 1 TWh).   

2. Kraftbransjen har i flere år skremt med faren for tørrår, samtidig som klimaforskerne spår at været egentlig vil bli våtere og villere (?!). Men ingen av delene vil kreve flere kabler sørover. Forsyningssikkerheten i Norge er nesten perfekt. Vi vil sjelden eller aldri få et underskudd i kraftproduksjonen. Dersom det utenkelige likevel skulle skje, vil det ikke være noe problem å importere noen få TWh fra Sverige eller fra andre deler av EU.

3. Bransjens tredje argumentet for en storstilt kabelbygging, gjelder situasjonen i EU der det er bygd ut mye ustabil og lite fleksibel energi (vindkraft og solkraft). EU klarer som kjent ikke å bruke all energien når det blåser mye, eller om natta når virksomheten er laber. I og med at norsk vannkraft kan skrus av og på etter behov, tenker man seg at Norge bør importere kraft fra vind- og solindustrien i EU når det er overskudd der (til en billig pris). Tilsvarende bør vi selge vannkraft (dyrt) når vindmøllene i EU står stille. 

Holder ikke

Det siste høres plausibelt ut, men heller ikke dette holder, fordi det er akkurat hva Norge har gjort i flere år – uten at det har vært behov for nye kabler til EU. Vindproduksjonen i Tyskland og Danmark varierer mye. I Danmark er produksjonen nå nesten 8 TWh årlig, mens produksjonen i Tyskland er på vel 50 TWh. Topper og bunner i vind- og solkraftproduksjon har en tendens til i noen grad å utjevne hverandre. Danmark og Tyskland er naturligvis interessert i å bruke det meste av vind- og solenergien sjøl. Det er derfor bare en liten del av produksjonen på ca. 60 TWh det er aktuelt for Norge å importere om vi skal fungere som ”batteri for Europa”, trolig mindre enn 10 TWh. Og det kan vi naturligvis gjøre med dagens kabler, gjennom Sverige og Danmark.

Den egentlige grunnen        

Det er ut fra dette nødvendig å spørre hva som er den egentlige grunnen til at kraftbransjen og bl.a. NHO har foreslått bygging av flere nye utenlandskabler. Hvorfor tror bransjen det er lurt å investere flere hundre milliarder til ingen nytte for norske forbrukere?

Svaret er enklere enn man skulle tro: De klimaargumentene som brukes for å bygge flere kabler til EU, er bare til pynt. Rett svar på spørsmålet er i stedet at den halvprivatiserte kraftbransjen ønsker å eksportere vesentlig mer enn vårt overskudd av kraft. Den dagen kraftbransjen kan disponere en eksportkapasitet på minst 70 TWh (halvparten av norsk vannkraftproduksjon), vil bransjen ikke nøle med å bruke den, og dersom kablene bygges vil vi heller ikke få lov av EU til å hindre den frie flyt av norsk energi.

Med flere eksportkabler og en nødvendig oppgradering av sentralnettet i Norge, vil bransjen eksportere så mye kraft utover sommeren og høsten at det blir ”underskudd” på kraft i Norge. Dermed kan den norske prisen på kraft flerdobles, og kanskje til og med bli et bidrag til å gjøre ulønnsom vindkraft ”lønnsom” i Norge. Med en blågrønn regjering etter valget, kan kabelbyggingen faktisk også bli et ledd i arbeidet for å rasere restene av hjemfallsordningen – i tråd med det opprinnelige programforslaget Høyre la fram høsten 2012 (”Hjemfallsregelen må [---] fjernes”). Denne formuleringen ble (midlertidig?) tatt ut av Høyres program da Krf kom med i regjeringsforhandlingene.

Kolossale overpriser

Direktør Oluf Ulseth i Energi Norge (fellesorganisasjonen for kraftselskapene i Norge) har sammenfattet bransjens syn på de enorme overinvesteringene som nå er på trappene: ”Husholdningene bør ta størstedelen av regningen for utbyggingen av sentralnettet” (intervju i Teknisk Ukeblad i januar i år). Statnett mener at husholdningene bør ta kostnadene med eksportkablene, og Stortinget har vedtatt at også ordningen med ”grønne” sertifikater (finansiering av vindmøller) skal dekkes av norske forbrukere. Summen av alt dette blir at forbrukerne i årene framover skal belastes med kollosale overpriser på strøm- og nettregningen, samtidig som Norge vil få et like kaotisk og kostbart energisystem som de fleste EU-land har. Denne grenseløse frekkheten kan bli norgeshistoriens største lureri dersom bransjen får ture fram i ti år til, og grådigheten i bransjen ikke stoppes.

Det har vært mye forvirring de siste årene om begrepet "Norge skal bli et batteri for EU". Her følger litt informasjon om hva dette dreier seg om.

Høyre har gått langt de siste årene for å justere sitt tradisjonelle image. Etter at Krf kom med i regjeringsdiskusjonen vedtok Høyre å avstå fra den lenge annonserte omkampen om hjemfallsordningen for kraft (selv om et lite mindretall i Oslo Høyre fortsatt murrer). Nå gjenstår likevel et punkt i det opprinnelige programmet som i utgangspunktet kanskje ikke virker særlig kontroversielt, men som kan få uopprettelige, negative konsekvenser for norsk industri og for norske husstander: Høyre holder fast ved at Norge må ”styrke overføringskapasiteten for elektrisk kraft mellom Norge og det øvrige Europa”, bl.a. med sikte på ”å redusere klimagassutslippene” globalt. I teorien er det tre situasjoner som kan forsvare bygging av flere kabler til EU, (et visst, norsk kraftoverskudd, et visst, norsk kraftunderskudd, eller at Norge skal bli det enkelte har kalt ”et batteri for Europa”): 

1. Dersom Norge skal eksportere kraft, må vi ha et overskudd å eksportere. Det har vi, men overskuddet er forholdsvis lite, i gjennomsnitt ca. 4 TWh de siste årene av en totalproduksjon på 130-140 TWh. Det høyeste eksporttallet noe år har vært 20 TWh (mens eksporten av gass til sammenlikning er på hele 1200 TWh pr. år). Ettersom kapasiteten på eksisterende kabler (inkl. den som snart er ferdig til Danmark) er på omtrent 45 TWh, er det ikke behov for ytterligere to eller flere kabler a 11 TWh til Tyskland og England for å bli kvitt et ubetydelige kraftoverskudd – som heller ikke blir stort om Norge bygger vindmøller med en produksjon på inntil 6-7 TWh innen 2020.  
2. Kraftbransjen har i flere år skremt med faren for tørrår, samtidig som den spår at været egentlig vil bli våtere og villere (?!). Men ingen av delene vil kreve flere kabler sørover. Forsyningssikkerheten i Norge er nesten perfekt. Vi vil sjelden eller aldri få et underskudd i kraftproduksjonen. Dersom det utenkelige likevel skulle skje, vil det ikke være noe problem å importere noen få TWh fra Sverige eller fra andre deler av EU.
3. Bransjens og Høyres tredje argumentet for en storstilt kabelbygging, gjelder den situasjonen som har oppstått i EU med utbyggingen av ustabil og lite fleksibel energi (vindkraft og solkraft). EU klarer som kjent ikke å bruke all energien når det blåser mye, eller om natta når virksomheten er laber. I og med at norsk vannkraft kan skrus av og på etter behov, tenker man seg at Norge bør importere kraft fra vind- og solindustrien i EU når det er overskudd der (til en billig pris). Tilsvarende bør vi selge vannkraft (dyrt) når vindmøllene i EU står stille. Norge kan bli et ”batteri for Europa”.

Det siste høres plausibelt ut, men heller ikke dette holder, fordi det er akkurat hva Norge har gjort i flere år – uten at det har vært behov for nye kabler til EU. Vindproduksjonen i Tyskland og Danmark varierer mye. I Danmark er produksjonen nå nesten 8 TWh årlig, mens produksjonen i Tyskland er på vel 50 TWh. Topper og bunner i vind- og solkraftproduksjon har en tendens til i noen grad å utjevne hverandre. Danmark og Tyskland er naturligvis interessert i å bruke det meste av vind- og solenergien sjøl. Det er derfor bare en liten del av produksjonen på 60 TWh det er aktuelt for Norge å importere om vi skal fungere som ”batteri for Europa”, trolig mindre enn 10 TWh. Og det kan vi gjøre med dagens kabler.

Nå er det ikke bare Høyre og norsk kraftbransje som har en strategi for å stabilisere den ustabile energiforsyningen i EU. EU har også sjøl en strategi der litt norsk vannkraft inngår, men der andre kraftkilder utgjør den vesenligste delen. EU ønsker å innføre noe man kaller ”kapasitetsmarkeder” der poenget er at produsentene av gasskraft, kullkraft og ny kjernekraft vil få betalt for å holde produksjonen i beredskap, om vinden eller sola skulle bli borte. Det er ikke usannsynlig at disse kapasitetsmarkedene blir realisert. Statnett frykter at de nye kablene til EU i tilfelle vil gå med dundrende underskudd. Problemet med norsk spekulasjon i ustabil EU-energi, er altså dobbelt: Dels trenger vi ikke flere kabler enn vi har for å utnytte situasjonen til egen fordel, og dels er kablene risikable fordi EU har andre planer enn ensidig å satse på litt norsk vannkraft. Høyres forslag om flere nye kabler kan bli norgeshistoriens største fiasko.

Det er derfor nødvendig å spørre hva som er den egentlige grunnen til at Høyre har satt fram et forslag om flere utenlandskabler. Hvorfor tror Høyre det er lurt å investere et par hundre milliarder til ingen nytte?

Svaret er enklere enn man skulle tro: De klimaargumentene Høyre bruker i programmet for å bygge flere kabler til EU, er bare til pynt. Rett svar på spørsmålet er i stedet at den halvprivatiserte kraftbransjen (og Høyre) ønsker å eksportere vesentlig mer enn vårt overskudd av kraft. Den dagen kraftbransjen kan disponere en eksportkapasitet på 70 TWh (halvparten av norsk vannkraftproduksjon), vil bransjen ikke nøle med å bruke den. Etter snøsmeltingen utover sommeren og høsten vil bransjen eksportere så mye kraft at det blir ”underskudd” på kraft i Norge. Dermed kan den norske prisen på kraft flerdobles, og kanskje til og med bli et bidrag til å gjøre ulønnsom vindkraft ”lønnsom” i Norge. Og med en blågrønn regjering etter valget, kan kabelbyggingen faktisk også bli et ledd i arbeidet for å rasere restene av hjemfallsordningen – i tråd med det opprinnelige programforslaget i Høyre fra høsten 2012 (”Hjemfallsregelen må [---] fjernes”).

Dessverre er det slik at også flere andre partier leker med Høyres tanker om en hemningsløs energiutveksling med EU.

Meningsmålinger er en populær sport for organisasjoner som har flusst med penger. Ved hjelp av ledende spørsmål og oppdiktede forutsetninger, kan målingene få fram "opplysninger" helt i strid med de faktiske oppfatningene blant folk flest.

De siste årene er det kommet en del merkelige meningsmålinger fra TNS Gallup (Energibarometeret). Tidligere har målingene, som startet i 1997, bl.a. handlet om folks holdninger til vindkraft, men i år har de mer generelt handlet om ”klimavennlig strøm”. Resultatet ble presentert på NHOs energikonferanse i begynnelsen av januar. TNS Gallup og kraftbransjens fellesorganisasjon (Energi Norge) sendte ut likelydende pressemeldinger med overskriften: ”Økt støtte til krafteksport og nettutbygging”.

Begge pressemeldinger konkluderte med at ”norske forbrukere er blitt betydelig mer positive til å eksportere strøm til Europa”. Direktør Oluf Ulseth i Energi Norge uttalte i pressemeldingen at ”det er oppløftende at stadig flere aksepterer at god infrastruktur og kraftutveksling med våre naboland er en forutsetning for bedre klima, sikker forsyning og grønn vekst”. Jeg har sjekket hvilke spørsmål TNS Gallup stilte i undersøkelsen.

Egentlig ble ingen spørsmål stilt. Svargiverne ble i stedet presentert følgende påstand som de skulle erklære seg enig/uenig i, etter en skala med seks svarmuligheter: ”Norge bør eksportere mer klimavennlig strøm til Europa i fremtiden”. - Denne påstanden er naturligvis helt meningsløs. Dersom vi skal eksportere mer vannkraft i framtida, må minst én forutsetning være til stede: Man må ha mer vannkraft å eksportere. (EU er ikke interesseret i norsk vindkraft).

Norge har de siste 15 årene hatt et gjennomsnittlig kraftoverskudd på ca. 4 TWh av en totalproduksjon på ca. 125-145 TWh. Utsiktene for en betydelig vekst ut over dette, er en myte som kraftbransjen lenge har prøvd å selge. Men selv om kraftbransjen overdriver vår framtidige kraftproduksjon ut over alle støvleskaft, kan vi kanskje forvente at det gjennomsnittlige kraftoverskuddet etter hvert vil øke til vel 10 TWh pr. år. Når det gjelder eksportkablene for kraft, som bransjen oppfatter som en flaskehals, vil kablene, inkludert den til Danmark som snart er ferdig, ha en eksportkapasitet på ca. 45 TWh, altså mer enn det ti-dobbelte av landets kraftoverskudd, og mer enn det dobbelte av eksportrekorden fra 2000 og 2012 (hhv 19 og 18 TWh). – Bransjens egentlige motiv, er derfor å tømme kraftmagasinene så tidlig om høsten at kraftprisen til norske kunder kan flerdobles utover vinteren. For å få dette til, trengs det infrastrukturinvesteringer på minst 200 milliarder, som også skal dekkes av norske husstander (over nettregningen).

Tilbake til meningsmålingen fra TNS Gallup: Den systematiske, sammenhengende, langvarige og udokumenterte propaganda fra kraftbransjen om at Norge renner over av vannkraft som vi bare kan bli kvitt dersom vi eksporterer mye mer enn vi gjør, har ligget som en forutsetning for undersøkelsen. Og da er det ikke så underlig om halvparten av de spurte synes det er fornuftig å eksportere det antatte (men oppdiktede) overskuddet. Det ville også jeg, og alle jeg kjenner, ha ment.

Ut fra dette tør jeg påstå at jeg skulle ha brukt mindre enn 20 minutter på å lage noen spørsmål til en landsomfattende undersøkelse der svaret hadde blitt 90 % ”nei” til flere utenlandskabler og 95 % ”nei” til flere vindparker i Norge. TNSs bidrag til det politiske meningsjukset i Norge har vart i altfor mange år.

En tilsynelatende oppsiktsvekkende og krystallklar uttalelse fra statsminister Stoltenberg, viser seg trolig et mesterstykke i tåketale.

I forbindelse med NHOs energikonferanse den 9. januar, kom det et par sterke, og nesten sensasjonelle, uttalelser som tilsynelatene sto i sterk kontrast til NHOs forhåndsannonserte budskap om å satse på mer krafteksport og flere utenlandskabler. LO-sjef Roar Flåthen startet og ble fulgt opp av statsminister Jens Stoltenberg. Begge fryktet betydelig høyere strømpriser til industri og forbrukere om eksportnettet styrkes ytterligere.

Ifølge NRK uttalte Flåthen at det ikke var aktuelt med flere utenlandskabler så lenge det er norske forbrukere som må betale prisen. Statsminisereren var mindre klar – han advarte mot ”storstilt eksport av vannkraft” og mot ”frislepp av krafteksport”, samtidig som han viste til de (3) kablene som er under bygging/prosjektering og som han ikke hadde motforestillinger mot (bortsett fra at utenlandskabler normalt vil føre til ”dyrere strømregning” og at de vil ”svekke forsyningssikkerheten”).

Har Flåthen og Stoltenberg endret oppfatning av utenlandskablene, slik Bellona hevder i en pressemelding, eller er uttalelsene ledd i valgkampen, altså at de sier det motsatte av hva de egentlig mener? Roar Flåthens uttalelse virker troverdig, selv om han for et drøyt år siden skrev under på en ”felles plattform” med NHO, der LO og NHO gikk inn for ”samfunnsøkonomisk lønnsomme mellomlandsforbindelser”. Nå er Flåthens minimumsforslag at ”dette må vi konsekvensutrede, det er ikke gitt at dette vil være bra for Norge”.

Med Stoltenberg er det verre. Han akseperer de 3 nye kablene som er under bygging/prosjektering. Så seint som i fjor sommer var Stoltenberg ens ærend i Tyskland og England og forhandlet fram avtaler om nye kabler til de to landene. Og det er nettopp disse kablene (og eventuelt ytterligere to kabler som ligger på vent) som er problemet. Med den kabelen til Danmark som er under ”utrulling”, vil eksportkapasiteten komme opp i over 40 TWh (mens vårt overskudd normalt er 4 TWh pr. år – det kan trolig stige litt de nærmeste årene). Med ytterligere to kabler blir eksportkapasiteten omtrent halvparten av den norske vannkraftproduksjonen på ca. 140 TWh, noe som vil gjøre det mulig langt på vei å tømme de norske magasinene før jul. Det er dette kraftbransjen kaller ”tørrår”. Denne formen for galskap vil koste det norske folk milliardbeløp, og bli en av de største feilinvesteringer i Norge gjennom tidene.

Når Stoltenberg sier at han ”advarer mot et frislepp av krafteksport”, så sier han faktisk nøyaktig det samme som Erna Solberg når hun gir uttrykk for at Norge må bygge ut eksportnettet til EU. Det eneste de er uenige om, er om Statnett bør stå for utbyggingen, eller om det bør åpnes også for andre kabeleiere.

NHO planlegger en årskonferanse om energi. I den forbindelse har organisasjonen formidlet mange myter og mye feilinformasjon. Det er åpenbart behov for at direktørene i NHO får seg nye kalkulatorer slik at regnestykkene i alle fall kan stå til 2.

Norsk telegrambyrå (NTB) har laget et intervju med direktør Petter Haas Brubakk i NHO om Norge som et grønt batteri for Europa. Intervjuet er trykt i flere norske aviser der Brubakk får breie seg med en ”analyse” av norsk og europeisk energipolitikk der omtrent alt er galt. Konklusjonen hans er at ”Norge kan spille en sentral rolle som grønt batteri” for EU, under forutsetning at det bygges ”flere utenlandskabler og økt overføringskapasitet mellom Norge og Europa”. Grunnen til at dette skal være fornuftig, er at EUs satsning på sol- og vindenergi vi gi så mye ustabil og varierende energi at EU trenger ”balansekraft” som kan skaffe Europa strøm når det er overskyet, eller når vindparkene står nesten stille. Og denne energien har altså Norge, i følge Brubakk.

Selv om dette for mange kan høres plausibelt ut, bygger resonnementet på forutsetninger som er gale og som Brubakk har diktet opp. Norge har de siste 10-15 årene hatt et nettooverskudd på fornybar energi på ca. 4 TWh (av en samlet produksjon på 130-145 TWh). Norsk (netto) eksportrekord i denne perioden har vært i underkant av 20 TWh. De ”grønne” sertifikatene kan gi maks. 8-10 TWh ekstra, og effektivisering i industri og ulike typer bygninger vil også kunne øke overskuddet noe – hvor mye vil regjeringen foreløpig ikke tallfeste.

Det eksisterende kabelnettet til EU har en årlig eksportkapasitet på i overkant av 35 TWh, altså mye mer enn alle de overskudd på fornybar energi Norge noengang har hatt, og like mye som de mest optimistiske prognosene for framtidig energiproduksjon i Norge gjetter på. Norge trenger altså ikke flere kabler for å få solgt sitt overskudd på kraft. Den balansefunksjonen som batteri for EU, har Norge faktisk hatt i en årrekke: Vi importerer vindkraft m.m. fra bl.a. Danmark om natta når det passer, og eksporterer vannkraft om dagen slik at vi kan utnytte prisforskjellene til egen fordel. 

Dersom Norge bygger 2-4 nye kabler á 11 TWh til EU, vil vi altså få en enorm eksportkapasitet som i verste fall kan eksportere halvparten av vår fornybare energi. Underskuddet må dekkes gjennom import av fossil energi fra EU. Hvordan dette kan harmonere med det nylig inngåtte klimaforliket, er en gåte. Det er også en gåte at NHO og mange av partiene sitter rolig og ser på at Statkraft får lov til å planlegge Norges største feilinvestering (minst 200 milliarder?), og at investeringene i kabelnett skal finansieres av Ola og Kari over strømregning og nettregning.

Argumentene i dette innlegget er gyldige uansett hva som er årsakene til klimaendringene. Miljøorganisasjonene tar feil på enkelte grunnleggende måter - uansett.

De fleste ser nå ut til å erkjenne at utslipp av klimagasser i atmosfæren etter hvert fører til global oppvarming, issmelting i Arktis, oversvømmelser og tørke, reduksjon av matproduksjonen og en vesentlig forverring av leveforholdene for mange. Klimaendringene er dokumentert i tykke, vitenskapelige verk, men mange ser ikke særlige forandringer fra år til år. Det har vært både kaldere og mildere før, det har blåst omtrent like mye og oversvømmelser har vi hatt så lenge vi kan huske. Verken politikerne eller folk flest synes å være helt overbevist om at verden står foran en klimakatastrofe. Den oppfatningen som derfor begynner å stå stadig sterkere, er at tiltak mot den globale oppvarmingen først vil få støtte når situasjonen er blitt verre enn den er i dag. Og da er det kanskje i seineste laget.

Tiltakene mot klimagassutslipp

De politiske tiltakene mot globale klimagassutslipp er lite realistiske. Nedlegging av all kull-, olje- og gassproduksjon står ikke på dagsorden. Argumentene for et redusert tempo i oljeutvinningen har liten oppslutning, selv om de har mye for seg. Forsøkene på å lagre klimagassene under havbunnen, har foreløpig ikke vært effektive. EUs kvotesystem fungerer ikke, og hypoteser om å sprøyte sjøsalt i atmosfæren for å øke skyenes refleksjon av solstråling, kommer mest fra fantasifulle ingeniører. Det ser altså ikke særlig lyst ut for klimaet på kloden.

Forbruksveksten

I tillegg til disse lite lystelige utsiktene har deler av befolkningen – også i Norge – en eventyrlig forbruksvekst som bidrar til det overdimensjonerte energiforbruket og til utslippene av klimagasser. Veksten i vårt forbruk og den altfor raske skrotingen av nyttige produkter, synes like vanskelig å redusere som CO2-utslippene – egentlig er dette to sider av samme onde sirkel. På litt sikt ser det mørkt ut ikke bare for klimaet, men også for menneskeheten.

Det er derfor kanskje ikke så rart at mange av miljøorganisasjonene – med et stort innslag av idealistiske ungdommer - har hastverk i arbeidet for ei bedre framtid. Men dessverre tror disse aktivistene at de globale klimaproblemene som skapes overalt i verden (men nesten ikke i Norge!), skal kunne løses ved hjelp av ultralokale tiltak her i landet. Jeg skal kort vurdere tre sentrale forslag fra bl.a. Bellona, stiftelsen Zero og Natur og Ungdom som ikke fungerer og som faktisk bidrar til avsporing av klimadebatten: Vindkraftutbygging, elektrifisering av sokkelen og nye utenlandskabler for kraft. Men først et generelt poeng.

Norge og EU

Det er et faktum at andelen av fornybar energi i Norge er på over 60 % i dag. Dette er verdensrekord og Norge ligger himmelhøyt over alle andre nasjoner det er naturlig å sammenlikne med. Likevel rakker miljøorganisasjonene ned på Norge, samtidig som de skamroser EU. I EU er fornybarprosenten under 9 % og EUs beskjedne mål er at fornybarandelen skal opp i ynkelige 20 % i 2020.

Vindmøller og småkraft

Miljøorganisasjonene forestiller seg at 10-12 TWh (omtrent Oslos årsforbruk) med kraft fra sterkt subsidierte vindmøller og småkraftverk, skal bidra til å redusere bruken av fossil energi i Norge og Europa. Det er selvfølgelig feil. Norge trenger ikke denne energien. Men vindkrafta vil heller ikke monne i EU, som har nok slik ustabil energi fra før. EU trenger trolig nesten 2000 TWh ekstra for å komme opp i 20 % fornybar energi (om man også skal bygge ned kjernekrafta). 10 TWh med norsk vindkraft og småkraft, betyr at man knapt nok pirker i et enormt, globalt problem. Enorme naturødeleggelse i Norge er en for stor pris å betale for så lite.

Elektrifisering av sokkelen

Miljøorganisasjonene ønsker å elektrifisere sokkelen, og tror dermed at Norge kan fjerne utslippene på plattformene. Men elektrisitet fra land betyr bare at oljeselskapene vil få frigjort en del gass som vil bli eksportert til EU sammen med annen gass og olje. Utslippet av CO2 vil være det samme, uavhengig av om gassen blir brukt i Nordsjøen eller i Tyskland. Det vil ikke bli noen klimagevinst ved å eksportere gassen – bare rein symbolpolitikk der den eneste konsekvensen er at det nasjonale klimagassutslippet i Norge kan reduseres noe og flyttes over Skagerak. En videre elektrifisering betyr også at verdifull norsk vannkraft (inntil 11 TWh) kan bli brukt til å fyre for kråkene, eller måkene.

Flere utenlandskabler?

Kraftselskapene arbeider for å utvide eksportkapasiteten for strøm til EU. De får helhjertet støtte fra miljøvernorganisasjonene. Hensikten er at Norge skal bli et ”batteri” for Europa - vi skal eksportere betydelig mer enn vårt overskudd av vannkraft, angivelig for å erstatte fossil energi i EU.

Men den faktiske situasjonen er slik: De eksisterende kablene til EU har en eksportkapasitet på minst 35 TWh (det dobbelte av vårt normale overskudd på vannkraft). Nå planlegger Statkraft inntil fire nye kabler à 11 TWh til EU til en pris på inntil 150 milliarder (halvparten til nødvendig styrking av innenlandsnettet). Kablene skal betales over nettleien av norske forbrukere. - Og ”nei-til-skatt-og-avgift-partiene” (Høyre og Frp) sitter musestille. Kraftbransjen og miljøorganisasjonene ønsker altså å eksportere halvparten av vår kraftproduksjon på 130-140 TWh, som så skal kompenseres ved import av kjernekraft og fossil energi fra EU når vannmagasinene tømmes og strømprisen stiger. Utenlandskablenes overkapasitet skal ”løse” to problemer: Dels skal norsk vannkraft bli en del av EUs ”frie flyt” av varer og tjenester, og dels skal strømprisen til norske forbrukere flerdobles slik at de kontroversielle vindparkene i fjellet og langs kysten skal bli ”lønnsomme”.

Men Norge trenger selv det meste av den energien vi produserer. En del av energien bør brukes til ny industri i Norge, og realiseringen av klimaforliket vil kreve minst 50 TWh om målene skal nås (15 TWh til industrien og resten til transportsektoren).

Det er tragisk å se hvordan miljøorganisasjonene bidrar til naturødeleggelse, underskuddsbedrifter og til undergravning av norsk energipolitikk, uten at de bidrar til klimaforbedringer.

Det er vanskelig å kommentere alt det rare som kommer fra EU i form av direktiver m.m.. Men her er i alle fall en kommentar til den enstemmige jubel som kom da regjeringen (og opposisjonen) slo fast at det ikke skal betales CO2-avgift på vannkraft.

Forleden kom det en merkelig melding i avisene om at norsk industri skal slippe å betale CO2-avgift for den energien den bruker i Norge – fram til 2020. Nå kommer svært mye av energien i norsk industri fra vannkraft og den gir som kjent null i CO2-utslipp. Det lille industrien bruker av fossil energi, er på rask vei nedover.

           Men EU har altså likevel laget en ordning med et markedsbasert kvotesystem som er slik at industrien (og Ola og Kari) skal betale CO2-avgift uansett hvor rein energien er, og alle partier på Stortinget har sluttet seg til idiotiet. Men nå er det etter mye krangel med EU blitt enighet om en midlertidig ordning, der Staten skal bruke 500 millioner årlig i støtte til 80 bedrifter som rammes av CO2-avgiften. EU er prinsipielt i mot statsstøtte, men ser ut til å akseptere støtteordningen fram til 2020, for å forhindre at utsatt industri flytter til land som ikke har sluttet seg til kvotesystemet.

           EUs kvotesystem går ut på at bedriftene skal ha lov til å slippe ut CO2 – dersom de betaler for det: Prisen på en slik tillatelse (kvote) er i dag ubetydelig (ca. 50 kroner pr. tonn CO2). Dersom en bedrift reduserer utslippene, kan den selge kvoter, og eventuelt tjene penger på det. Men kvotesystemet har blitt en komplett fiasko. Det har dels å gjøre med at mange av kvotene faktisk deles ut gratis, prisen for kjøp og salg er altfor lav, systemet er så komplisert at EU har mistet oversikten, og ikke minst: Det skilles ikke mellom fossil energi og fornybar energi. Dersom systemet skulle ha bidradd til reduksjon av klimagassutslippene, måtte CO2-avgiftene vært begrenset til fossil energi.

           Kvotesystemet i EU er altså et dårlig skuespill, og enda et argument for Norge til å kvitte seg med EØS-avtalen.

Mytene om norsk klimapolitikk er mange. Nedenfor kommenterer jeg et par av dem.

Mange norske miljøorganisasjoner, som Natur og Ungdom, ZERO. Bellona m.fl., misforstår konsekvent forholdet mellom energi og klima, og faktaopplysningene de gir er ofte nokså forskrudde.

I en felles artikkel skriver Natur og Ungdom og ZERO bl.a. at ”i Norge er over halvparten av energiforbruket basert på fossile energikilder”. Dette er feil, også om man tar med virksomheten på sokkelen. Energiforbruket i fastlands-Norge er på ca. 247 Terrawattimer (TWh), nesten 65 % av dette er fornybar energi. Industrien bruker 67 TWh (det meste er vannkraft). Vannkrafta gir årlig ca. 140 TWh (Alta-kraftverket produserer ca. 0.5 TWh). Den største ”synderen” når det gjelder bruk av fossil energi, er transportsektoren (57 TWh).

Vi ha nok fornybar energi

Det klimaforliket Stortinget nylig behandlet, viser at Norge (uten vindmøller) med letthet vil kunne oppnå over 90 % fornybar energi innen 2050, dersom Stortinget følger opp med nødvendige vedtak. Skal vi nå et høyere tall enn dette, må vi ytterligere redusere bruken av bil, fly og godstransport og kanskje droppe mye av trålfisket – og det er det ikke alle som vil.

Med en fornybar energiandel på ca. 65 % i dag, ligger Norge himmelhøyt over alle andre nasjoner. Likevel rakker miljøorganisasjonene ned på Norge, samtidig som de skamroser EU. Men situasjonen er at fornybarprosenten i EU kun er på 9 %. EUs beskjedne mål er at fornybarandelen skal opp i ynkelige 20 % i 2020.

Norge har mer enn nok fornybar energi til å løse alle egne energibehov. Om Norge produserer 10-12 TWh ekstra med vindkraft og småkraft, er det energi vi ikke trenger selv. Vindkrafta vil heller ikke monne i EU, som faktisk trenger rundt 2000 TWh ekstra for å komme opp i 20 % fornybar energi (om man også skal bygge ned kjernekrafta). Norge har mange muligheter til å produsere ny, fornybar energi som er vesentlig mer skånsomme enn den naturkriminaliteten som mange av miljøorganisasjonene er kjøpt og betalt for å støtte, og som forbrukerne delvis skal betale for.

Det er ikke mangel på fornybar energi i Norge som er årsaken til at vi slipper ut for mye CO2. Årsaken er rett og slett vår ”moderne” livsstil: Vi forbruker for mye, vi kjører for mye bil og vi klarer (foreløpig) ikke å lagre klimagassene på en forsvarlig måte.

En gåte

Hvorfor norske forbrukere skal subsidiere norsk eksport av strøm til råtne økonomier på kontinentet, er en gåte. EU kan faktisk selv løse sine energiproblemer – men viljen er liten. De milliardene som kunne vært brukt til miljø- og energiinvesteringer, gjemmes i stedet bort i ulike skatteparadiser. - Hovedgrunnen til at EU ønsker kontroll med den norske energiproduksjonen, er selvfølgelig ikke at EU tror 50-60-70 TWh grønn energi fra Norge (altså vesentlig mer enn vårt overskudd av vannkraft), vil bidra til å løse de globale klimaproblemene. Det EU ønsker, er å integrere norsk energisektor i EUs økonomi i samsvar med EUs markedsøkonomi og de meningsløse tesene om ”fri” bevegelse av kapital og varer - som er i ferd med å ødelegge Europa.

Grenser til svindel

Miljøorganisasjonene viser ofte til TNS Gallups Klimabarometer som etter mitt syn presenterer undersøkelser i grenselandet til svindel. Spørsmålstillingene i Klimabarometeret er ledende, og svargiverne svarer slik instituttets oppdragsgivere ønsker de skal svare. Det vil ikke være noe problem - i løpet av 20 minutter – å lage et spørreskjema som vil gi nøyaktig det motsatte resultatet.