Livet har ikke bare smilt til 23-åringen fra Holmlia. Det har vært en omflakkende tilværelse som spiller. Betegnelsen fotballnomade passer godt til ham.
Men så løsnet det endelig. Det har skjedd nå i vår på den humpete gressmatten på Nadderud stadion. Der har Ingebrigt Steen Jensen og kretsen rundt alltid lett etter karismatiske spillere som kan skape underholdning og engasjement. Obi har virkelig levert. Seks fulltreffere står norsk-nigerianeren igjen med etter fire serierunder. Klappsalvene runger fra tribunene straks den raske spissen er på løp. Nå er han aktuell både for det norske og det nigerianske landslaget.
Når en idrettsstjerne er i flyten, får også pressen interesse for andre sider ved personen. Obi, med nigeriansk far og norsk mor, «stiller ikke sitt lys under en skjeppe», som det står i Bibelen. Han snakker frimodig om sin tro på Jesus, og gir Gud æren for sine prestasjoner på fotballbanen.
Mange troende blir begeistret over frimodigheten. De opplever at mange kristne er blitt så stille om hva de tror på. Da opplever de det forfriskende å møte en som proklamerer sin tro via TV-kameraer og for all verden.
Synliggjøring av tro har faktisk vært tema for en politisk utredning. Stoltenberg-regjeringen oppnevnte i 2010 et utvalg som skulle se på religionens plass i det norske samfunnet. Utvalget ble ledet av Sturla Stålsett, som er en av de aktuelle kandidatene til å bli ny biskop i Oslo. Religionsnøytralitet var ett de viktige temaene som skulle diskuteres.
Det bredt sammensatte utvalget endte i 2013 med en konklusjon som overrasket mange. Utredningen fikk overskriften «Det livssynsåpne samfunn», og utvalget understreket at religion ikke er noe som må skjules eller trykkes ned. Samfunnet må oppmuntre til at folk står åpent fram med sin tro.
Obi Omoijuanfo har kanskje ikke lest rapporten, men han lever etter den. Så er det noen teologiske spørsmål som kommer i kjølvannet av sterk åndelig proklamasjon. Hva slags gudsbilder formidles når Gud gis æren for scorede mål?
Vi har lenge levd med uttrykket «en gudbenådet fotballspiller». De fleste tenker da at det er en person som fra skapelsen av har fått et spesielt talent. Det kan ikke være spesielt vanskelig å fordøye. Mennesker har ulike egenskaper, og noen er så spesielle at de fremstår som enere.
Men dette kan også uttrykkes på en måte som blir helt feil. Enkelte fotballspillere feirer scoringer på en måte som skaper en følelse av at de har Gud på sitt parti. Religiøs kommunikasjon er vanskelig, og det er høy risiko for at mottakerne tolker budskapet galt. De kan sitte igjen med et inntrykk av at Gud velsigner og utvelger noen mennesker.
Hvis slike bilder skapes, er det god grunn til å rette en advarende pekefinger mot det som formidles. «Gud på mitt parti»-tanken kan nemlig forstørres og føre til noe som er langt verre enn sportslig sjåvinisme, nemlig en nasjonalisme som er religiøst fundert. Det er skummelt å se hvordan enkelte populistiske politikere utnytter religiøse følelser for å sikre seg oppslutning. De skyver Gud foran seg i sine bestrebelser på å vinne folkets tillit, uansett om det er Erdogan i Tyrkia, Trump i USA eller Le Pen i Frankrike.