ANNONSE
kommentar2510

FLOM: I Tvedestrand ble veier, parkeringsplasser og hager druknet i vannmassene i helgen.

Vis bildetekst
Foto: Kristian Vabo/NTB scanpix

Nye sesonger

Været vil bli varmere, villere og våtere, har vi sagt med et lite flir. Nå ser vi hva det betyr.

«Vill, vakker og våt» er ikke bare en harry låt med det forglemmelige bandet CC Cowboys. Det er, med unntak av det der med vakker, en mye brukt beskrivelse av hvorledes klimaendringene kommer til å prege Norge. De slår som kjent ulikt til i ulike verdensdeler. Noen opplever ekstrem tørke og hungersnød. Andre må slite med enorme skogbranner som dreper og ødelegger. Flere steder står orkanene nærmest i kø. Enkelte øystater har rett og slett innsett at de vil de være borte om noen år.

Her i Norge går det for det meste i flommer og stormer. Villere og våtere. Hva det betyr i praksis, får vi stadig flere eksempler på. Sist ut var Sørlandets svært fuktige helg. Oversvømmelsene har ødelagt for millioner. Forsikringsselskapene har mottatt et ras av skademeldinger. I Tvedestrand har man ikke målt så høy vannstand noen gang etter at man startet med målinger. E18 måtte stenges – den var ikke lenger en vei, men en elv. Familier opplevde at vannmassene trengte inn i husene og ødela både bygg og innbo. Alt dette skjedde bare et par uker etter forrige flom. Og i går var det klart for en ny runde. Da ble Telemark utsatt for et vanvittig, langvarig skybrudd.

Vil det ingen ende ta? kan man jo spørre seg, og det opplagte svaret på det er dessverre nei.

Vi er på vei inn i en helt ny tidsalder, et ukjent territorium der gamle regler ikke gjelder lenger. Jorda er i ferd med å bli «en feil klode», for å si det med Sigbjørn Obstfelder. Derfor handler ikke klimaendringene bare om hvordan vi skal begrense utslipp. Det handler også om hvordan vi skal leve på denne nye kloden vi har laget oss.

I den store sammenhengen er kanskje ikke oversvømte hus i bibelbeltet eller stengte motorveier i verdens rikeste land den verste konsekvensen av dette. Men for dem det gjelder, er det alvorlig nok. Ikke minst fordi vi begynner å se en ny håpløshet i møte med naturkrefter ute av kontroll: Folk opplever at sikkerhetsnettet rundt dem ikke fungerer slik de trodde. Forsikringsselskaper sier nei til å ta ansvar. Det samme gjør det offentlige. I verste fall kan ofre etter naturkatastrofene bli overlatt mer eller mindre til seg selv. Det rokker ved en av de viktigste selvfølgelighetene som det moderne, norske fellesskapet er bygget på: Når det går galt for deg, stiller vi andre opp.

I fjor kom forsikringsnettverket ClimateWise med en rapport som slo fast at verdier som før lot seg forsikre, ikke lenger kunne forsikres. Tapene hadde femdoblet seg siden 80-tallet. «Forsikringsbransjens rolle som samfunnets risikomanager er truet», lød den dramatiske konklusjonen.

Vi har sett eksempler på dette her i Norge. Da et hus i Kvam ble tatt av flom, bygget opp igjen på nøyaktig samme sted og så tatt av flom en gang til, nektet forsikringsselskapet å betale naturskadeerstatning. Kommunen, som hadde gitt byggetillatelse, fikk skylda. Da det tredje huset skulle opp, måtte eierne finne en annen tomt.

I Nordfjord fikk innbyggerne en brutal beskjed etter orkanen «Tor» sine herjinger i fjor. Statens Naturskadeordning mente at de ikke kunne gi erstatning for skader på moloen, fordi den var skadet av vann og ikke av vind. Da kunne ikke stormen være årsaken. Konklusjon: Null penger. I Hemnes i Helgeland satt paret Vegard og Lena med et hus som bokstavelig talt sto på kanten av stupet etter et jordras. Siden selve huset ikke var skadet, fikk de ingenting på forsikringen. Heller ikke kommunen stilte opp – fordi «kommunen ikke er et forsikringsselskap», som rådmannen sa det. Til slutt fikk de dekket 80 prosent av tapet fra NVE – men det var ingen selvfølge. Potten de fikk penger fra er liten, og i årene framover kommer det til å være mange om beinet.

De som blir ofre for ekstremvær kan risikere å havne mellom alle stoler. I verste fall blir de ofre for et svarteperspill mellom forsikringsselskapene og det offentlige hjelpeapparatet. I en sånn situasjon bør vi kunne forvente at det offentlige gjør seg i stand til å bistå innbyggerne ved å sørge for at det er satt av nok penger til å hjelpe dem som er så uheldige at hus og hjem blir ødelagt eller ubeboelige på grunn av klimaendringer. Selv om det er den enkeltes ansvar å sørge for å få forsikret eiendelene sine og å beskytte dem så godt som mulig mot skade, er det ganske opplagt at vi vil få flere historier som dem fra Kvam, Hemnes og Nordfjord i framtida.

Derfor var det gledelig da statsråd Terje Søviknes kunne fortelle at regjeringen satser på sikring mot og reparasjon etter flom og ras i valgkampen. Han sto så staut og gavmild i Utvik, og brukte den flomrammede bygda som kulisse da han lovet at regjeringen skulle fortsette å øke bevilgningene. Da statsbudsjettet kom, viste det seg at regjeringen hadde kuttet i stedet. Søviknes skyldte på avvikling av tiltakspakker. At man kuttet langt mer enn som så, har han ingen forklaring på.

Naturkrefter på avveie er mektige saker. Det kreves mye for å håndtere dem. Da lover det ikke godt at den ansvarlige statsråden tyr til løftebrudd og tomme bortforklaringer. Vi må kunne forvente noe ganske annet framover.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!