Også på Vestlandet dagdrømmes det om OL. Det er ikke overraskende at det i verdens fremste vinteridrettsnasjon legges planer for en ny OL-søknad.
Kommunens menn på Lillehammer har brukt 300.000 kroner på en ekstern konsulentrapport, skrev VG i går. Rapporten er en nøktern vurdering av byens muligheter for å vinne fram med en eventuell ny søknad. Om det skal søkes, er opp til lokalpolitikerne. Men de skal være bra tonedøve for å gå videre med en OL-søknad.
I to omganger har norske OL-drømmer gått på kostnadssmeller de siste årene. OL-søknader for Tromsø i 2018 og Oslo i 2022 ble begge lagt tilbake innerst i skuffen etter at kostnadene kom opp på et nivå som var uforsvarlig for politikerne på Stortinget. En statsgaranti for OL i Oslo på vanvittige 35 milliarder ble avvist, til tross for at både LO og NHO gikk ut med sin støtte.
Det er også et problem med kulturen rundt toppidretten, som har beveget seg langt fra sine idealer. For langt til å rettferdiggjøre at flere titalls milliarder av fellesskapets ressurser kan brukes på den. Kanapeene og de høye stettene var en sentral grunn til at stemningen rundt Oslo-OL snudde. Avsløringer om hinsides pengebruk, luksus og IOC-pamper som krevde å henge i baren med kong Harald ødela den norske appetitten på en ny OL-fest. Senest i forrige uke ble etterlatenskaper fra OL i Sotsji og mangel på åpenhet NIF-generalsekretær Inge Andersens bane.
Den politiske entusiasmen og betalingsviljen som er en forutsetning for et OL-løp, er åpenbart ikke til stede for et nytt, norsk forsøk. Men hvis en søknad fra Lillehammer klarer å vise vei som et billig «gjenbruks-OL», der tidligere anlegg brukes på nytt, hoppbakker, skøytehall og alpinanlegg er fortsatt i regelmessig bruk, er det en livsviktig utvikling for den olympiske bevegelsen.
Noen må redde OL-ideen og bringe fornuften tilbake i idretten. Til dette kan og bør Norge bidra.