Til tross for mer enn 15 år med et antidopingarbeid under ledelse av WADA, kom det den 9.11.2015 en ny stor og kanskje tidenes største dopingavsløring. Rapporten som ble overlevert WADA kunne fastslå at 99 prosent av russiske friidrettsutøvere de siste årene har benyttet doping og at doping er «offisiell» russiske idrettspolitikk. Tradisjonen tro var det ikke idrettens kontrollorganer som fikk saken «opp og fram», men en dokumentar på den tyske TV-kanalen ARD i 2014.
Avsløringen i Russland gir igjen en sjeldent god mulighet til å endre antidopingarbeidet. Det er et historisk faktum at nødvendige endringer først kommer etter de «store krisene» som idretten selv i liten grad evner å se. Det var de tragiske dødsfallene i sykkel på 1960-tallet som la grunnlaget for antidopingarbeidet, avsløringene av Ben Johnsen i 1988 skapte et utvidet samarbeid mellom en rekke land. Korrupsjonsavsløringene rundt de olympiske lekene til Salt Lake City i en kombinasjon med det franske politiets dopingavsløringer i sykkelsporten resulterte i WADA i 1999.
Det gjøres mye fornuftig arbeid i de nasjonale antidopingorganer. Det er opplæring og etablering av varslingsrutiner og kontroller. Det inngås avtaler om testing, opplæring og utvikling av testprosedyrer. Det utvikles bedre og bedre laboratorietester i jakten på forbudte stoffer. Avsløringene de siste dagene forteller at dette arbeidet på mange måter blir kampen mot vindmøllene når det politiske systemet svikter. Når vi snakker om opprydding i andre systemer hvor kritikkverdige forhold avdekkes snakkes det om å få ut «de råtne eplene fra kassa». En slik metafor på den foreliggende dopingsaken blir å spørre om hva vi skal gjøre når selve (eple)kassa er råtten? Antidopingarbeidet bør nå bort fra en ensidig kontroll og jakt på individet til en jakt på systemfeil. WADAs rapport har så klare likheter med korrupsjon og organisert kriminalitet at den bør danne et grunnlag for en ny strategi.
Korrupsjon er å bruke en myndighet eller mulighet til å oppnå fordeler som vi ellers ikke ville blitt oppnådd. Korrupsjon bygger på en rasjonalitet i betydning av at det er samsvar mellom mål og handling og hvor det er handlingen som er illegitim. Korrupsjon skiller seg fra underslag, utpressing og tyveri ved at det inngår som en gjensidig, åpen og relasjonell handling mellom de involverte. I korrupsjon er også flere involvert, hvor alle har noe å tjene på aktiviteten. Transaksjonene foregår i et klassisk bytteforhold hvor aktørene har full tillitt til at alle følger «spillet». I dette spillet ligger det en kalkulert avveiing av mulige konsekvenser eller forventet gevinst.
Korrupsjon og doping har mange fellestrekk. I økonomi handler det om profitt, i idretten om seier. Overført mot doping kan vi si at noen «kjøper» seg en seier ved å få tilgang på ressurser (doping) som andre ikke får. Korrupsjonen består av ytelser og motytelser. I idretten ser vi en utøver eller et helt lag, yter sitt beste for å komme til de målene de har satt seg på en måte som ikke er lov (doping). Gjenytelsen i dette idrettssystemet er å støtte oppunder disse bestrebelsene med alt som trengs, deriblant medisinsk støtte, sponsing, dekkoperasjoner osv. Mange tjener store penger som i den internasjonale idretten gir tilgang til posisjoner, sporten får stjerner som igjen gjør sporten attraktiv i et marked som genererer nye inntekter. Alt dette maksimeres innenfor systemet som effektivt stanser debatter om verdier, moral, rett og galt osv. Miljøene former en gjensidig oppfatning av at sånn må det være og alle andre gjør det samme. Dette er kjente mekanismer i miljøer som driver med økonomisk kriminalitet. Nå kan antidopingarbeidet profesjonaliseres med utgangspunkt i de erfaringene som er gjort innenfor etterforskning i økonomisk utroskap og forskning på metoder for å avdekke korrupsjon. Antidopingarbeidet kan høste erfaringer og hente kunnskap i dialog med fagmiljøer som driver med korrupsjons- og økonomisk etterforskning i en internasjonal kontekst.
Som forebygging mot doping trengs det umiddelbart en innføring av åpne transparente prosesser både politisk og økonomisk. Hvordan foregår rekruttering og valg av ledende idrettspolitikkere til særidrettene, til WADA og ikke minst til den internasjonale olympiske komité (IOC)? Hvordan og hvorfor er nettopp disse personene valgt? Store idrettsarrangementer er avhengig av statsgarantier og offentlig støtte, da må det være lov å kreve en politisk åpenhet. Når det gjelder de økonomiske interessene må også sponsing, pengepremier og annen aktivitet underlegges internasjonale kjøreregler som viser hvordan og i hvilken grad avtalene inngås på en rettferdig måte. Det må legges føringer på sponsoraktiviteten slik at denne har nødvendig avstand til utøvere og støtteapparat. Det må etableres et lovverk og sanksjoner som hviler på grunnleggende rettsprinsipper og de må tilpasses den delen av idrettssystemet som sanksjonen er ment å ramme.
Mens vi venter på den fulle gjennomgangen av rapporten med påfølgende sanksjoner, kan vi tenke ut noen spørsmål som bør stilles i framtidige «uventede» og «sjokkerende» dopingavsløringer; Hvem og hvor mange har hatt økonomisk gevinst av resultatene og hvor tett har disse aktørene vært på den aktuelle utøveren? Hvem, hvor og når ble det tatt dopingprøver? Hvem kunne vite når prøvene skulle avlegges og hvor ble de analysert? Er det noen navn og personer som hele tiden dukker opp i forbindelse med disse spørsmålene? Dersom disse spørsmålene hadde blitt stillet i forbindelse med Lance Armstrongs avsløring så hadde kanskje ikke sjokket rundt avsløringene i Russland vært like stort?
I antidopingarbeidet er det alltid kriser som gir endring. Tiden er overmoden for en justering i retning av å avsløre systemsvikt i den internasjonale toppidretten mer enn doping som uttrykk for individuelt avvik mot idrettens eller «så sunne vesen».
Kilder:
Deange, M. (2014). Den store dopingbløffen. Oslo: Kagge Forlag AS
Hjellum, T. (2007). Politisk korrupsjon som demokratisk problem. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Søreide, T. (2013). Korrupsjon: mekanismer og mottiltak. Oslo: Cappelen Damm akademisk.