Debatt

Ny justitiarius og veien videre

Høyesterett fremstår med endret fokus og endrete arbeidsoppgaver.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Regjeringen skal med det første, trolig i løpet av noen ganske få uker, utnevne en ny justitiarius i Høyesterett som skal etterfølge Tore Schei. Dette er i seg selv en sjelden anledning. I løpet av de siste 25 årene er det bare 2 personer som har innehatt dette embetet, og velger man yngste søker nå kan det godt bli over 20 år til neste gang.

Tradisjonelt har valget av justitiarius hatt begrenset offentlig, men også politisk interesse og betydning. Rent faglig dyktighet og i en viss grad lederkvaliteter har vært avgjørende ved utnevningene. Dette har endret seg. Utnevningen av ny justitiarius har fått et annet og videre perspektiv samtidig som interessen for valget, men også prosessen rundt den er større enn noen gang tidligere.

Bakteppet er at Høyesterett fremstår med endret fokus og endrete arbeidsoppgaver. Fra å være landets øverste domstol i den forstand at det ble lagt vekt på at norske domstoler avsa riktige dommer, hvor Høyesterett overprøvde dommer fra de lavere rettsinstanser som kunne være feil, er det nå avgjørende om den konkrete saken anses for å ha prinsipiell betydning. Bare da kan den danne grunnlag for de bidrag til rettsutviklingen som Høyesterett i dag prioriterer som en av sine sentrale arbeidsoppgaver.

Dette har gitt seg utslag på en rekke felt, og da ikke bare i at uriktige dommer fra lagmannsrettene blir stående fordi Høyesterett ikke tar anker over dem til behandling.

Viktigere er det at Høyesterett, eller i alle fall enkelte av dens dommere, gradvis går lenger i å overprøve ikke bare forvaltningsvedtak, men også lover gitt av Stortinget. At Høyesterett i prinsippet har kompetanse eller adgang til å gjøre dette er uomtvistet. Det sentrale spørsmål som er kommet til overflaten nå ved valget og utnevnelsen av ny høyesterettsjustitiarius, er hvor aktiv Høyesterett her skal være. Det er verdt å merke seg at fremtredende jurister og advokater har uttalt at Høyesterett bør ta en enda tydeligere kontrollerende funksjon opp mot regjering og Storting.

All den tid det er Høyesterett selv som her staker ut en ny kurs, kan det være både naturlig og nødvendig at de andre statsmaktene, regjeringen og Stortinget, har en oppfatning av hvor langt man vil akseptere at Høyesterett går. Og siden det blant søkerne til justitiariusembetet er stor uenighet nettopp når det gjelder hvilken linje Høyesterett bør følge, er det naturlig at dette er hensyn og tanker som nå drøftes og vektlegges.

Det har vært forsøkt å sette merkelapper på de ulike holdningene. Enkelte kaller dem som går inn for at Høyesterett skal ha en fri holdning for «aktivister», mens de andre er «statsvennlige». Andre ord og begreper som har vært introdusert og som sier like lite er «internasjonalister» contra «tradisjonalister». Det sentrale er at det vi står overfor ulike oppfatninger av hvilken rolle Høyesterett skal ha, og dermed er langt inne i en ganske grunnleggende diskusjon om oppgave- og maktfordelingen mellom de tre statsmaktene.

I forlengelsen av dette er det etter min mening naturlig at regjering og Storting samtidig reflekterer over i hvilken grad og på hvilken måte man mener Høyesterett skal drive «rettsutvikling». Avklaring av gjeldende rett er greit, det er domstolenes sentrale oppgave, men skal vår høyeste domstol bevisst og formodentlig strategisk drive med en utvikling av retten? Tradisjonelt har rettsutviklingen tilligget den lovgivende statsmakt, Stortinget. Det er vanskelig å tenke seg at et utvidet mandat for Høyesterett her ikke vil gå på bekostning av Stortinget.

I tillegg har vi de fundamentale spørsmål knyttet til Høyesteretts faktiske forutsetninger for å drive rettsutvikling. De skal ikke undervurderes, men heller ikke overvurderes. Her er det særlig to forhold som kan trekkes frem:

For det første er det slik at samfunnskunnskap og -innsikt ikke er noe fremtredende kriterium når dommere, også i Høyesterett, vurderes og utnevnes, og enda mindre hvor de måtte stå i et partipolitisk eller samfunnspolitisk perspektiv. De kan derfor ha kunnskaper, erfaring og innsikt som tilsier at de meget vel kan bidra til en fornuftig rettsutvikling, men de behøver ikke ha det. Og i alle fall har vi pr i dag ingen kontroll på at de er godt skikket i så måte. Det er derfor ikke overraskende at enkelte alt har reist spørsmålet om ikke Storting og regjering i så fall bør sikre seg at dommerne har den bakgrunn og de holdninger man mener er påkrevet, en vei jeg tror det er mange gode grunner til ikke å slå inn på.

For det andre kan man stille spørsmål med utgangspunkt i hele Høyesteretts arbeidsmetode: Domstolene tar stilling til konkrete saker som de får seg forelagt. Man kan ikke gå ut og hente inn saker som belyser en problemstilling fra ulike sider for å få et best mulig grunnlag for å vurdere om det er grunn til å gå i den ene eller annen retning. Når det i tillegg er slik at konkrete saker kan gi grunnlag for generelle slutninger som i en større sammenheng viser seg å være uheldige, «hard cases makes bad law», kan det være grunn også for Høyesterett til å være varsom med å trå utenfor det rettsgrunnlag som er nødvendig for å avgjøre den enkelte sak.

Til slutt vil jeg komme inn på et tredje forhold som det kan være grunn til å ta med i betraktning når ny justitiarius nå skal utnevnes: Høyesterett har et rekrutteringsproblem. Det var meget tydelig for noen få år siden, med svært få søkere. De siste årene er problemet blitt «kamuflert» ved at en rekke dyktige advokater søker seg bort fra en arbeidshverdag som kan bli vel strevsom og stressende og over til domstolene. Vi ser det på søkermassen både til Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett. Men fortsatt kommer Høyesteretts rekrutteringsproblem til syne ved at dommerstanden, med noen få meget hederlige unntak, glimrer med sitt fravær. Tidligere var tingretter og særlig lagmannsretter en sentral rekrutteringskilde. Til tross for at det åpenbart er en rekke dommere ved ulike domstoler som er vel kvalifisert, søker de ikke. Man kan spekulere over årsakene, men det er ikke mitt poeng. Det vesentlige er at man ved utnevnelsen av ny høyesterettsjustitiarius bør ta også dette momentet med i betraktning. Den som utnevnes bør helst ha egenskaper som kan bidra til at Høyesterett i fremtiden får et bredest mulig tilfang av velkvalifiserte søkere med ulike bakgrunn og erfaringsgrunnlag.

Så kan man si det slik man sier i andre sammenhenger: Godt valg!

Mer fra: Debatt