Dere journalister får sikkert mange tilbakemeldinger fra leserne, får jeg ofte høre. Sannheten er at vi får ganske lite tilbake i forhold til de tusener som leser. Overraskende sjelden kommer det påpekninger om feil fakta, tvilsomme holdninger eller innspill til diskusjon. Kommer det noe, er det språklige feil som påpekes, og det kommer ikke små stikk som i en fasit, men gjerne inspirerte og doserende utlegninger.
Ingenting provoserer lesere mer enn språkfeil. Min konklusjon er at vi er en nasjon av gamle norsklærere. Jeg bladde litt i innboksen min og fant noen eksempler på respons jeg har fått. De begynner ofte med ros, før de setter kniven i meg. Og vrir rundt. Jeg husker at jeg for noen år siden hadde skrevet om fartsdumper i denne spalta. Vent, ikke rop ut! Jeg skrev om fartsdumper. Noen dager etter at mitt lite gjennomtenkte og på alle vis hastige åndsverk var satt på trykk, dumpet det inn en mail: «Du er en mann som har ordet i din makt. Men i dag ble jeg skuffet», innledet mannen. Skuffet. «I hele mitt lange liv har jeg aldri opplevd en fartsdump, men fartshumper har jeg opplevd mange steder. En dump er en fordypning og en hump er en forhøyning. Men du er ikke alene – jeg har sett det mange ganger og hørt det på TV. Hvorfor bruker så mange feil ord i dette tilfelle – kan du forklare meg det?»
Jeg kunne svart med formuleringen som er i ferd med å drive mine gode kollegaer til vanvidd om dagen, setningskonstruksjonen «grunnen til det er fordi». Dette er ellers et svært sindig kvinnemenneske, men dette provoserte henne voldsomt. Jeg svarte mannen høflig og bøyde nakken i skam. Hump. Hump. Hump. Jeg blar videre i innboksen. Her er en gammel favoritt. Hun innledet: «Jeg har hatt gleden av å jobbe som norsklektor i videregående i flere år ...». Det lå slakt i lufta.
«Jeg hadde en elev en gang, for øvrig hyggelig og flink, som i alle stiler skrev allikavel i stedet for likevel eller allikevel. Og jeg rettet. Etter to år skrev jeg under stilen: «Nå er jeg lei av å rette denne barnslige feilen, så det gidder jeg ikke mer. Bare fortsett med å skrive allikavel». Dermed var det slutt med allikavel», skrev hun, før hun satte blikket i meg. «Over til deg, som er en god skribent», der kom rosen, og jeg visste at kniven snart kom. Jeg hadde skrevet «jeg satt likevel pris på brevet …». «Og det var ikke første gang jeg så denne barnslige feilen i en av dine tekster!» skrev hun, før hun ga meg en repetisjon av reglene om transitive og intransitive verb i kortform. «Bagatell eller ikke? Man blir kanskje tatt mer alvorlig med korrekt språk?», avsluttet hun.
Samme poeng hadde Torunn da hun skrev til meg: «Grammatikk er skumle saker som Per Egil Hegge ofte sier i sin utmerkede språkspalte i Aftenposten, en spalte som alle journalister burde følge med på». Før hun ga meg følgende leksjon:
å sitte – sitter – satt – har sittet
å sette – setter – sattE – har...
Jeg runder av selvpiskinga med følgende perle av en smart tilbakemelding: «God dag, Lars West Johnsen! Sidan eg i mange år har følgt Dagsavisen som ei av mine daglege kjelder i samtida, har eg blitt glad i avisa som eit vanlegvis godt «medieprodukt». Det er hyggeleg å oppleve at mange yngre, reflekterande medarbeidarar som skriv ledig og relativt konsist, dukkar opp med mellomrom, – du inkludert». Konklusjonen, etter en lengre, punktvis gjennomgang av min spåklige utilstrekkelighet: «Prøv å ta dette som råd til språkleg byrgskap i eit skrivande yrke, ikkje som utidig kritikk frå irritert lesar med betre tid enn deg. Du har så godt eit potensiale og så variert ei språkføring at det er synd om manglande basiskunnskap om eigen arbeidsreiskap, språkstrukturen, skulle hemme deg – og andre av dine kolleger».