Mer enn 60 prosent av innsatte i norske fengsler har et rusproblem. Nær 30 prosent av alle innsatte soner på grunn av narkotikaforbrytelser, og utgjør den største gruppen av innsatte. Den samme gruppen har også den største tilbakefallsprosenten blant siktede, nær 70 prosent.
Disse realitetene tilsier at fengselet representerer en gyllen anledning til å nå frem til mennesker som trenger hjelp. Til å behandle, rehabilitere, utdanne og forberede for varige endringer i livsstil og rusbruk. En progressiv benyttelse av straffereaksjonen gir også muligheter for å gjøre behandling til en del av dommen.
En kartlegging av innsatte med rusproblemer i 2012 viste at fangene selv ønsker behandling, og at ønsket om hjelp var sterkest hos de tyngste brukerne. Dette er en mulighet samfunnet og kriminalomsorgen forspiller, som kunne hatt vesentlig helsemessig, sosial og økonomisk effekt. Bokstavelig talt: En studie fra 2003 viste at én prosent reduksjon av tilbakefall kunne gi innsparinger på nær 400 millioner.
Sunn fornuft forteller oss at det er effektivt med omfattende rusbehandling og rehabilitering som en del av strafferegimet, enten under fengselsopphold eller som alternativ til soning. Dette bekreftes av forskning, og en systematisk gjennomgang av 74 internasjonale studier viste at rusbehandlingsprogrammer i fengsel kan redusere tilbakefallsprosenten med 15-17 prosent. Slike tall ville medføre nærmest svimlende samfunnsøkonomiske konsekvenser.
Dessverre behandler vi lite i Norge, og i den grad vi gjør det, er det utilstrekkelig. Vi har 45 fengsler, og kun 14 av disse har såkalte «rusmestringsenheter». Enhetene skal sørge for «god samhandling mellom kriminalomsorgen, spesialisthelsetjenesten og helse- og omsorgstjenesten i fengsel. Det skal også legges til rette for samhandling mellom kriminalomsorgen, spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene ved tilbakeføringen av innsatte til samfunnet» (Kriminalomsorgen).
En studie fra et norsk fengsel viste store mangler i rehabiliteringen, og pekte på at de innsatte opplevde mangelfullt innhold, urimelig forskjellsbehandling og brutte forventinger. Forskeren bak studien uttalte diplomatisk at det er «belegg for å si at rehabiliteringen i mange fengsler kan og bør gjøres bedre».
Da Knut Storberget var justisminister, stilte jeg ham spørsmål om dette under et intervju. Han hadde intensjoner om å styrke den alternative delen av kriminalomsorgen. «Fengselets viktigste funksjon er å få folk på rett vei igjen. Samfunnsstraffen har hatt svært gode resultater. Så gode at hadde jeg vært bedriftsleder med sånne resultater, så hadde jeg kjørt på for fullt med én gang. Det er et paradoks når 60-70 prosent av dem som sitter i norske fengsler sliter med betydelige rusproblemer, så tror man at det skal hjelpe å låse folk inne et rom med et strengt regime. For en attenårig rusmisbruker, er det jo bedre med rehabilitering enn å sone i kretsfengselet».
Når forskere og politiske ledere enes om nytten av behandling under soning, synes det underlig at kriminalomsorgen ikke utvikles i takt med dette. Hvis rehabilitering av innsatte er bedre for samfunnet og individet, hvorfor utnytter vi ikke soningens muligheter langt bedre? Svaret er nok enkelt, og handler om ressurser – helhetlige systemer er kostbare, og krever vesentlige investeringer i kompetanse og bemanning. Det å låse inne er billigere på kort sikt, selv om det er en kontraproduktiv strategi som forsterker kriminell adferd. I tillegg står tanken om straffens allmennpreventive hensyn sterkt; det skal ikke fremstå som om den innsatte mottar for mange goder. Av ledende politiske miljøer misforstås denne tanken i retning av at rehabilitering er et frynsegode for den innsatte.
Det synes opplagt at det er mer effektivt med rehabilitering enn med ren innesperring. Ruslidelser fører til usunne spiraler: ut og inn av fengsel, ut og inn av avrusning. Behandling bør derfor tilbys enhver med et rusproblem. Kostnaden vil være betydelig, men vil gi samfunnsøkonomiske innsparinger. Fengselsdrift er nemlig langt fra billig – å regne ut døgnpris per fange er ingen eksakt vitenskap, men Kriminalomsorgens yrkesforbund opererer med en gjennomsnittlig døgnpris på 2 400 kroner. En gjenganger i kriminalomsorgen vil derfor koste samfunnet vesentlige summer for hvert tilbakefall. Ifølge den nevnte studien nesten en halv milliard for hver prosent reduksjon i tilbakefall.
Dette er langt fra nye tanker. Myndighetene har hatt såkalt narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) som en prøveordning i Bergen og Oslo siden 2006. Programmet er inspirert av den Drug Courts-modellen fra Irland, Skottland og USA, der kriminelle kan dømmes til å inngå en kontrakt om behandling og utdanning i stedet for soning. Kontraktsbrudd gir fengsel. En evaluering av programmet i 2014 viste at 34 prosent fullførte, noe som er høyere enn tilsvarende tall for andre behandlinger av samme gruppe (20-30 prosent). På bakgrunn av denne evalueringen bestemte et flertall på Stortinget i mai 2015 at ordningen gjøres permanent. Det er fortsatt et nisjeprosjekt med kun 20-30 deltakere årlig, men et riktig skritt mot en annen form for straffereaksjon mot avhengige.
Utdanning og arbeidstrening er også en nøkkel til å bedre effekten av soning. På basis av et omfattende system for behandling som straff og alternativ til soning kan kriminalomsorgen tilby kurs, utdanning og arbeidstrening – noe som vil kan øke sjansen for en vellykket rehabilitering, og dermed redusere sjansen for tilbakefall. Mangel på adekvate tilbud etter ferdig soning er en gjenganger i kritikken av fengselsvesenet. Den innsatte møter ofte en hverdag uten bolig eller arbeid, og veien tilbake til kriminell adferd blir kort. En modernisering av soningsforholdene må inkludere hele kjeden, fra siktelse til løslatelse, og ha som målsetting at soningen skal fungere som rehabilitering og dannelse.