Debatt

Norsk skjønnlitteratur i Frankfurt

Den norske skjønnlitteraturen seg forbausende godt i internasjonalt selskap. Det kan vi takke de norske rammevilkårene for.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne uka åpner Frankfurt bokmesse der Norge skal være hovedland og gjesteutstiller i 2019. Frankfurt bokmesse er verdens største salgsmesse for bøker. Mer enn 10 000 journalister, 7000 forlag, 300 000 besøkende, bokhandlere, oversettere, illustratører, trykkerier, interesseorganisasjoner, forfattere, produsenter av digitale tjenester og andre bransjeaktører fra mer enn hundre land møtes her. De presenterer sine nyeste titler og forhandler om oversettelses- og lisensrettigheter til litteratur.

Bokmessa er en salig blanding av børs og katedral, og mange forfattere kunne selvfølgelig ønske at en enda større norsk bokbredde ble synliggjort. Når det er sagt, er bokmessa i Frankfurt så viktig og omfattende at det å være hovedland på bokmessa i 2019, etter all sannsynlighet vil gi en unik eksponering av en variert norsk litteratur.

Da Finland var hovedland i 2014 ble 130 finske titler solgt for tysk utgivelse allerede før bokmessa hadde starta. Og som følge av messa økte rettighetssalget med 60 prosent.

NORLA, senter for norsk litteratur i utlandet, har i flere år arbeida for at Norge skulle bli gjesteland ved verdens største bokmesse, og våren 2015 gikk en samla norsk bokbransje inn for det. Stortinget vedtok å støtte søknaden med en bevilgning på 30 millioner kroner. I 2016 ble Norge valgt til å være hovedland i 2019.

Gjestelandet får stor oppmerksomhet, ikke bare på messa, men i Tyskland forøvrig, og det gjennom hele året. Norge vil dessuten som hovedland få en egen paviljong på messa på rundt 2000 kvadratmeter og et eget program med over 300 opplesninger, foredrag, debatter og konserter.

I tillegg til litteratur, bøker og forfattere promoteres andre kunstformer gjennom et stort antall arrangementer og presseoppslag. Det er klart at dette gir en mulighet for å vise nettopp den bokbredden vi har evnet å få til her i landet, men som selvfølgelig ikke har kommet av seg selv.

Over 400 millioner mennesker har engelsk som morsmål, da sier det seg selv at vi med våre 5.2 millioner innbyggere tilhører et lite språkområde. Et lite språkområde gir et lite bokmarked. Men det norske litterære systemet med fastpris på bøker og ulike offentlige ordninger, som blant annet innkjøpsordningen for litteratur, har muliggjort og lagt til rette for at lesere i Norge har et stort utvalg bøker å velge mellom til tross for at vi tilhører et lite språkområde.

Det er ingen tvil om at rammevilkårene, reguleringene og de offentlige ordningene har vært avgjørende for de internasjonale suksesser vi ser i dag.  På messa i Frankfurt utgjør skjønnlitteraturen 75 % av rettighetssalget. Det skrives åpenbart svært mye god skjønnlitteratur også utenfor Norges grenser. Likevel klarer den norske skjønnlitteraturen seg forbausende godt i dette selskapet. Karl Ove Knausgårds romaner selges til det ene landet etter det andre, det samme gjør Bienes historie, av Maia Lunde, og Hanne Ørstaviks Kjærlighet kom i august i år på tysk hele tjue år etter utgivelsen og fikk strålende kritikker i flere av de største tyske avisene. Kjennskapen til Per Pettersons forfatterskap utenfor Norges land er, som de fleste av oss vet, overveldende. Og enda er det mulig å ramse opp mange flere forfattere som kunne ha fått plass på denne lista.

Den franske roman- og novelleforfatteren Balzac sa i sin tid at han «ville skrive den historien som historikerne hadde glemt». Den historien som skjønnlitteraturen kan speile med iscenesettelser, slik at vi kan leve oss inn i ukjente menneskers hverdag.  Forfatteren Milan Kundera sa: «Historieskrivingen gir oss samfunnets historie, romanen er menneskets historie.» Professor i allmenn litteraturvitenskap, Tone Selboe, sier det slik i Hva er en roman: «Men romanen skildrer jo ikke bare en verden, den er selv del av verden, plassert i tid og rom; geografisk, politisk og historisk.» Videre sier Selboe: « (…) det å fortelle er uløselig forbundet med det å være menneske, med å bli den man er eller ønsker å være. Snakker vi om hvem vi er, eller hva vi gjør, planlegger å gjøre eller har gjort, benytter vi oss uvegerlig av fortellingens form."

Det som skjer i verden er ikke objektivt og enkelt. Skjønnlitteraturen kan vise det. Så hold på de offentlige ordningene som legger til rette for at det fortsatt skal skrives og finnes en rik skjønnlitteratur i Norge.

Og så satser vi på at Frankfurt 2019 innfrir forventningene!

Mer fra: Debatt