Rusfeltet i Norge er en verna bedrift. Immun mot kritikk og null forventning om resultater. Kvaliteten er deretter: Skal du lykkes med å komme ut av rusen må du ha flaks. Apparatet som skal hjelpe deg fungerer ikke. Det som står i veien er aktørene selv. Frivillige organisasjoner, forskere, politikere og helsearbeidere kappes om å bortforklare tilstanden.
Rusomsorgen er et milliardsluk, styrt av egeninteresser, moralisme og mangel på visjoner. Nær fem tusen mennesker har dødd siden midten av 1990-tallet, tre tusen bare det siste tiåret. I Europa er kun Estland verre. Men det er de som ikke dør som har det verst. Henvist til å leve som bikkjer i et system laget av og for systemet, der verken pårørende eller narkomane har en stemme.
Behandles som mindreverdige
Svake resultater, høy dødelighet og liten kontroll med effekten av behandling. Den norske modellen fører til at tusenvis av mennesker lever i en runddans der avrusninger og soning bare er en pause fra en ond hverdag, og ikke et realistisk håp om å skape seg et nytt liv. Tusenvis av mennesker får ikke den helsehjelpen de ønsker, og behandles som mindreverdige.
I kjølvannet av disse har vi hundretusener av pårørende og venner som ser sine døtre og brødre leve livet i komplett uverdighet. På gata, på hospits, i en endeløs og ond sirkelgang mellom kommunale boliger, NAV-konsulenter, fengsel, gatemagasiner og tung rus.
Uprofesjonell omsorg
Mange av dagens rusdebatter handler om legalisering av rusmidler. Det er interessant nok, men en avsporing fra den viktigste debatten. Den handler nemlig om ettervern. Ordet er kjedelig, men betyr noe så enkelt som oppfølging. Bolig, aktivitet, arbeid, utdanning, sosialt nettverk, terapi. De selvsagte byggesteinene på veien vekk fra tung rus.
Narkomane har sjelden noe sosialt nettverk utenfor rusmiljøet, og må bygge opp et helt nytt liv. De har gjeld. Er ofte uten utdanning, uten livslyst. Kort sagt er det svære og langvarige greier som skal på plass for at en narkoman skal få et bedre liv. Nettopp det som samfunnet i realiteten ikke tilbyr. Derfor er de fleste suksesshistorier fra tidligere narkomane sjelden basert på gode systemer, men på flaks.
Det mangler dog ikke på tilbud og tjenester. Alskens matutdelinger, møteplasser og behandlingsplasser har skapt et ineffektivt milliardsluk, basert på en tilfeldig kombinasjon av frivillige aktører og dysfunksjonelle offentlige systemer. Resultatene måles ikke og det stilles få krav til aktørene. Denne delen av omsorgen er en bransje preget av økonomiske egeninteresser og en dypest sett uprofesjonell tilnærming til mennesker i nød.
Manglende politisk interesse
Man skulle tro at stortinget ville samles om et stort løft for rusomsorgen, slik man har gjort med andre felt som svikter. Det er det dessverre ingen partier som har interesse av, for på listen over økonomiske prioriteringer kommer narkomane langt ned. Som retorikk for å fremstå hjertevarm rager de høyt, noe partilederne bruker for alt det er verdt i debatter og partiprogrammer. Når det skal prioriteres over statsbudsjettet faller de derimot raskt ut av lista.
Alle vet at rusfeltet er dårlig, og noen vet at de har ansvaret for det. Både frivillige organisasjoner, en serie av regjeringer og store deler av fagfeltet har et felles ansvar for at man ennå ikke har maktet å løfte denne gruppa. Det er ikke bare tragisk for de som berøres, men også lite økonomisk gjennomtenkt.
På lang sikt er det nemlig god butikk for samfunnet. Selv den enkleste oppfølgingen av narkomane ville spare fellesskapet for vesentlige summer. Familier kunne blitt spart for store lidelser. Vi har virkemidlene, kunnskapen og ressursene. Det eneste som mangler er vilje fra rusfeltet, organisasjonene og de folkevalgte.
Uavhengig granskning
Før eller siden må rusomsorgen få et reelt løft, en rusreform. Men i forbindelse med en slik politisk reform behøver vi også en omfattende granskning. En uavhengig utredning av aktørene, metodene, institusjonene, lovverket og ikke minst systemet med legemiddelassistert rehabilitering.
Granskningen må være uavhengig, og kan ikke benytte seg av de samme rusforskerne og fagbyråkratene som skal være gjenstand for deler av granskningen. Da får vi ingen svar. Derimot bør de bestå av en vesentlig andel rusmisbrukere og pårørende. Kun slik får vi legitimitet og tilstrekkelige svar.
Dette vil skape en bred og åpen debatt, og skape grunnlaget for en tverrpolitisk rusreform, med store statlige investeringer. Ikke først og fremst på vegne av rusfeltet, men på vegne av de rusavhengige selv. Altfor lenge har feltet og aktørene vært beskyttet mot innsyn.
Ønsker ikke åpenhet
Både dagens og forrige regjering hevder at de har satset på rusomsorg. Det er bare sant om du er politiker eller jobber i en av de frivillige organisasjonene som nyter godt av dagens politikk. Hvis du jobber med rusavhengige kan det også hende du er tålelig fornøyd.
Narkomane sysselsetter mange mennesker, og er derfor nyttige i et skamløst økosystem av kalkulert lidelse. Ikke kalkulert som i at noen påfører lidelsen, men som i at vi ganske enkelt har virkemidler for å unngå dem.
Ikke alle ønsker åpenhet om rusfeltet, rett og slett fordi mange har noe å tape på det. Både faglig prestisje, penger, ideologi og karrierer vil stå på spill ved en granskning. Dette gjelder de menneskene som påstår at norsk narkotikapolitikk er helt ok. Påstander du ikke finner blant narkomane eller pårørende, men kun hos fagfolk, rusarbeidere, politikere og ledere i frivilligheten.
Frivilligheten er basert på egeninteresse
Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og Blå Kors er ledestjerner på det frivillige feltet. De er milliardbedrifter med politisk makt og stor egeninteresse i å beholde systemet slik det er. Og med sterk moralsk makt til å både prege og hindre politiske prosesser. Gud forby om de skulle utsettes for konkurranse eller kritikk. Samlet er de en avgjørende årsak til at rusfeltet aldri opplever noen grunnleggende endring.
En av konsekvensene er at debattene oftest handler om detaljer, og sjelden om de viktige spørsmålene. For eller mot hasj, for eller mot røyking av heroin i sprøyterommene. Slike debatter som gjør seg godt i avisa og skaper steile fronter mellom avholdsfolket og liberalistene. Det er i og for seg interessante saker, men skygger for de viktigste spørsmålene.
Dette illustreres ved at partier løfter frem heroinutdeling, avkriminalisering og lignende saker i sine partiprogrammer. Viktig nok, men det er i realiteten pennestrøkspolitikk, som fritar dem fra å ha realistiske planer for de store og krevende sakene. De sakene som det koster noe å løfte frem, og som faktisk ville bety noe for de det gjelder. Vi er altså tilbake til ettervernet.
Mangelen på ettervern i rusomsorgen er intet annet enn en enn helsepolitisk skandale. En som lever i beste velgående, med kraft fra politikere, organisasjonene og fagfeltet selv. De mange overdosene skaper overskrifter, men det er mangelen på ettervern som skaper de største menneskelige lidelsene.
Opprinnelig publisert i Nettavisen.