ANNONSE
sørbråten

STASELIG VILLA: En medvirkende årsak til at Sarabråten ble et så populært turmål, kan ha vært at folk håpet på å få et glimt av kjendiser eller i hvert fall et innblikk i vordan rikfolk levde. FOTO: UKJENT PERSON/OSLO MUSEUM

Vis bildetekst

Norsk elite

Selv om bygningene er revet, og det er ikke servering på Sarabråten lenger, er det fortsatt et fint sted å spise en Kvikk Lunsj, hvis man likevel er på skitur i Østmarka.

Andre nyttårsdag brakte Dagsavisen en omtale av en bok om Sarabråten. Når man går rundt Nøklevann i dag, må man vite at man skal se etter rester av en grunnmur for å oppdage at det her ligger et litt stykke kulturarv. Det var nemlig på 1860-tallet et av de første utfartsstedene i Marka.

Dagsavisens Beate Muri brukte anledningen til å gjøre et poeng av at stedet ligger på østkanten. Det er kanskje en fin politisk inngang for avisen, men også lett misvisende: Sarabråten var eiet og drevet av det ypperste vi hadde av elite her i landet, nemlig bankier, konsul og friluftsmann Thomas Heftye, som kjøpte stedet i 1840. Han bygget der et hus modellert etter østerdalske sperrestuer. Hans sønn, som også het Thomas, lot senere oppføre en villa i dragestil. Sarabråten er norsk kulturhistorie.

Det gir også mulighet for en annen politisk inngang, nemlig denne julens debatt om hva norsk kultur egentlig er – og kanskje også forholdet mellom norsk kultur og kultureliten. La oss begynne med kulturminister Linda Hofstad Hellelands julehilsen på Facebook, der hun blant annet skrev «Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske.»

Noen har sett julehilsenen – som også inneholdt et litt upresist spark til Nylund skole i Stavanger, som ufrivillig havnet i medienes søkelys før jul med en debatt om synging av «Deilig er jorden» – som et lenge etterlengtet, om enn upresist, forsvar for en norsk kultur de oppfatter å være under press. Men den har også møtt mye kritikk. Det er lett å latterliggjøre de fleste elementene Helleland trekker frem som norske, hvis man bare vil. «Kvikk Lunsj er en direkte kopi av engelske Kit Kat fra 1930-tallet», skrev en kritiker i kommentarfeltet. Andre opplevet disse symbolene på norskhet som ekskluderende og lite representative.

Debatten som oppstår, får ofte et preg av å stå mellom et «folk flest»-folk som er glad i det norske, og en «kulturelite», som er mer kritiske til å insistere på det norske, som gjerne understreker hvor mye av kulturen som er innlånt, og som er nøye med å understreke at den norske kulturen ikke er noe bedre enn annen kultur. Og hva med innvandrere: Er kulturuttrykkene de har med seg, ikke også en del av det norske?

Jeg tar meg i å lure på hva Thomas Heftye hadde tenkt om den debatten. Hans farfar (nok en Thomas), og hans farmor, Catharina Tschudi, kom fra Glarus i Sveits til Norge helt på slutten av 1700-tallet. Et par tiår etter at de kom, forlot landet vårt Københavns trygge favn og begynte å utforske en egen identitet.

Da unge Thomas Heftye vokste opp, raste ulike strider om nasjonal identitet – som den såkalte stumpefeiden mellom J. S. Welhaven og Henrik Wergeland. Man kunne tenke seg at den unge gutten med innvandringsbakgrunn følte seg fremmedgjort av alt dette. Men det er lite som tyder på det. I stedet gjorde han som så mange av sine samtidige i kultureliten den gangen, enten de hadde innvandringsbakgrunn eller ikke: Han omfavnet og videreutviklet det han opplevet som typisk norsk, og bidro i prosessen til å skape det vi opplever som typisk norsk.

Året etter at Thomas Heftye kjøpte Sarabråten, gav Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe ut de første folkeeventyrene. På samme tid var sogneprest Magnus Brostrup Landstad i gang med å samle norske folkeviser. Etter at de var utgitt i 1852, jobbet han i mange år med å lage en norsk salmebok, som etter hvert er blitt uløselig knyttet til hans navn.

Forfattere begynte å skrive historie dramaer: Henrik Ibsen gav ut «Fru Inger til Østeraad» i 1857. Litt senere begynte engelskættede Edvard Grieg å komponere musikk inspirert av norske folketoner.

Kultureliten den gangen kunne sikkert kritisere Norge for å være et provinsielt og til tider sneversynt land. Men de brukte mer energi på å skape en norsk kultur enn på bare å kritisere den. Thomas Heftye endte opp som en av de viktigste forkjempere for skigåing og friluftsturisme. Inspirert av det han opplevet som typisk norsk, oppfant den sveitsiskættede Heftye nye bestanddeler i norsk kultur. Han var en av dem som skapte det som ettertiden så som typisk norsk. Det var neppe tilfeldig at sønnen bygget sin villa på Sarabråten i dragestilen inspirert av norske stavkirker, snarere enn som en mer klassisk sveitservilla.

Et land trenger en kulturelite som er med på å definere den nasjonale identiteten gjennom sine kulturuttrykk. Det fortsatte kultureliten med lenge etter nasjonalromantikken. Harald Sæverud, som døde i 1992, var en gjennomført norsk komponist, alle utenlandske inspirasjoner til tross. Den ellers radikale Arnulf Øverland var leder for Riksmålsforbundet i mange år.

Fortsatt er det kanskje det som upresist kalles for kultureliten som i hvert fall stereotypisk praktiserer den norske kulturarven i størst grad: De går på ski i Marka, spiser Kvikk Lunsj ved Sarabråten, leser Asbjørnsen og Moe for sine barn, leser sin Ibsen og spiller Griegs lyriske stykker på piano. Men for en del av dem er det blitt vanskeligere å forsvare norsk kultur, fremholde det som noe gode nordmenn kan og gjør, fordi det oppleves som å stå i motsetning til en inkluderende toleranse. Skal man gjøre det, henfaller man ofte til floskler som at de gode norske verdiene er å være tolerant eller at det er typisk norsk å være raus.

Nordmenn, det er vi som bygger hytter og går i Marka, kunne Thomas Heftye ha sagt. Nordmenn, det er vi som er vokst opp med nettopp vår variant av folkeeventyr, ville Asbjørnsen og Moe sagt, mens Grieg ville understreket at det er vi som har folkemusikken med åpne kvinter og lave terser og sirlige ornamenter. Landstad ville sagt noe om vår salmetradisjon. Ingen krevde av nordmenn at de skulle gjøre alt dette – bygge hytter, lese eventyr, spille musikk og synge salmer – men det var dette som var det typisk norske, og en god nordmann kunne gjerne strebe mot å gjøre i hvert fall noe av det.

Det hadde vært lett å latterliggjøre, selvsagt. Noen kunne påpekt at drager ikke lever vilt i Norge, at folkeeventyrene har vandret over hele verden, at vår hardingfele er en adapsjon av gamle strengeinstrumenter fra de eurasiske stepper, eller at salmene egentlig handler om hendelser i Midtøsten. Men den gangen gjorde de ikke det. De bygget i stedet det de oppfattet som norsk kultur, selv om halvparten av dem hadde innvandringsbakgrunn.

Og når det var fint vær, gikk de på tur til Sarabråten og spiste lunch. Men hadde de fått servert den billige etterligningen av Kit Kat, ville de nok tenkt at det gikk nedover med norsk kultur.


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!