ANNONSE
tbcf2e82 (1)

HEVET IKKE FINGEREN: Hadde Norge hevet pekefingeren mot Kina i Liu Xiabo-saken, ville vi vært mer utsatt for hogg, skriver Sverre Lodgaard om regjeringens håndtering av den kinesiske menneskerettighetsforsvareren, som døde i forrige uke. Her er statsminister Erna Solberg sammen med Kinas president Xi Jinping under et møte i Beijing i april. FOTO: YOHEI KANASASHI/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Norsk dårskap om Kina?

Var det galt av den norske regjeringen ikke å reise rettighetsfanen ved Liu Xiabos bortgang?

Den kinesiske nobelprisvinneren Liu Xiaobos sykdom og død har utløst ny debatt om Norges forhold til Kina. Verdier veies mot interesser, liberal internasjonalisme mot realpolitikk. Slike avveininger er vanlige. I stridens hete glemmer man at verdier og interesser også kan være sammenfallende. De beste forutsetningene for å fremme menneskelige friheter og rettigheter er til stede når lederne selv er innstilt på å gå i den retningen. Gorbatsjov er det mest kjente eksemplet. Da kan de som vil, skyve etter som best de kan. Men som regel må rettighetene kjempes fram i strid med makthaverne. Landets egne borgere står nærmest til å gjøre det. Dernest regjeringer og folk i andre land som nyter tillit og respekt, og som derfor er i posisjon til å føre dialog om menneskerettigheter. Myk makt virker ofte best. Krav som ikke hviler på tillit, eller som kommer fra fiendtlig hold, blir som regel stemplet som uønsket innblanding og provokasjoner.

For tida er det først og fremst europeiske land som må stå opp for liberale verdier for det er ikke så mange andre som gjør det. I Lius tilfelle var det EUs utenrikssjef Mogherini og Europaparlamentet som gjorde det, mens medlemslandenes stats- og utenriksministre holdt seg i bakgrunnen. Dette var liberal internasjonalisme i realpolitisk ham, for EU er for stort til å sanksjoneres mot, og Kina fikk dermed ikke grunnlag for å reagere mot noe enkelt medlemsland. Hadde Norge hevet pekefingeren, ville vi vært mer utsatt for hogg.

Vår spesielle forhistorie til Kina knytter seg til to nobelprisvinnere: Dalai Lama (1989) og Liu Xiaobo (2010). Tildelingen av Nobelprisen til Liu førte til brudd på de politiske forbindelsene mellom Norge og Kina, som ikke ble gjenopptatt før i desember i fjor. Da var partene blitt enige om en tekst hvor det heter at Norge respekterer Kinas suverenitet og territorielle integritet, og ikke vil støtte handlinger som undergraver dets kjerneinteresser. Mange av formuleringene er velkjente, blant annet fra FN-pakten, hvor grunnprinsippene er statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender.

Prisen til Dalai Lama berørte ved den territorielle integriteten til Kina. Det er helligbrøde i Kina, som mener Gorbatsjov gjorde en stor feil da han lot lille Estland forlate Sovjetunionen. Estland var lite, men det var en del av Sovjetunionen. Det bekreftet en gammel lærdom: Det er farlig å gi avkall på selv den minste del av territoriet, for det stopper ikke der.

Prisen til Liu var begrunnet i hans innsats for menneskerettigheter og deres betydning for fred. Sluttakten fra Helsinki fra 1975 skilte mellom de politiske systemene, som skulle respekteres, og menneskerettighetene, som det var legitimt å fremme også i Øst. Skillet mellom de to var kunstig, for rettighetsarbeidet stoppet ikke der, men krevde i sin konsekvens demokratisk praksis og medvirket til den kalde krigens slutt og kommunistregimenes fall. Liu var en av forfatterne bak Charter 08, det politiske manifestet fra 2008 som tok til orde for demokratireform i Kina. Her gikk man rett på sak og krevde ytringsfrihet, frie valg og en føderativ kinesisk republikk, altså et annet politisk system. For Kina var Nobelprisen en helt uakseptabel innblanding i indre anliggender.

Var det galt av den norske regjeringen ikke å reise rettighetsfanen ved Lius bortgang? Liu var en sterk forkjemper for liberale verdier. Han var uredd og imponerende i sin ikkevoldelige innstilling. I likhet med Gandhi viste han aktelse for sine motstandere, kjempet mot det dem representerte, men med full respekt for deres integritet. Han greide å være rettferdig, selv under harde prøvelser. På sin vei inn og ut av arbeidsleir og fengsler, noterte han betydelige humanitære forbedringer i behandlingen av de innsatte.

Det er lett å falle for øyeblikkets forargelse over Liu Xiabos skjebne. Det har da heller ikke manglet på harde ord. Men hadde Solberg-regjeringen lagt seg på en slik linje, ville den nyvunne normaliseringen høyst sannsynlig gått av sporet. Dem som har ment at Nobelkomite og regjering er samme sak, ville fått en bekreftelse på det. Det møysommelige arbeidet for å gjenopprette de politiske forbindelsene, ville vært forgjeves. Det ville også Solberg-regjeringens tydeliggjøring av forskjellen på Nobelkomiteen og den norske regjeringen.

Det ville neppe tjent Lius sak heller. Fremme av menneskerettigheter i land med andre sivilisatoriske tradisjoner er langsiktig arbeid. Hvis vi vil påvirke, må vi være på talefot, opptre med respekt så vi blir lyttet til, og drive møysommelig arbeid. Protester fra lille Norge om at Kina må gjøre som vi har gjort, helst med en gang, er dårskap.

Våre felles økonomiske og politiske interesser med den asiatiske giganten er betydelige og økende. Dette er legitime hensyn å ta, ikke noe mindreverdig å kimse av og raljere over. Næringslivet kan engasjere seg, ikke bare i kampen mot korrupsjon, men også for regler og rettigheter i arbeidslivet og for de ansattes rett til å ytre seg om relaterte forhold. Jo flere kontaktpunkter mellom Norge og Kina, jo bedre. Med litt omtanke kan økonomisk samkvem fungere til fordel for menneskerettene.

Regjeringen avsto fra kommentarer om Liu-saken i denne omgang. Hadde den fulgt rettighetsaktivistenes råd, ville den rippet opp i nøyaktig det samme konfliktstoffet som førte til bruddet med Beijing, med overhengende risiko for samme reaksjon som i 2010. Det ville ikke tjent våre interesser. I det lange løp, ville det ikke tjent menneskerettighetene heller. Våre europeiske partnere ville ha ristet på hodet. Godt, derfor, at regjeringen hadde is i magen. Nobelkomiteen, for sin del, hadde en stående invitasjon til Liu, sto ved prisvinnerens side på dødsleiet, og søkte visum for å delta i begravelsen. Bra, det også.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!