Facebook er snodig. Facebook er en slags tidsmaskin, uten mening. På vår vei gjennom livet treffer vi mennesker. Vi bor et sted og får en krets av venner og bekjente. Så en dag flytter vi.

Noen venner og bekjente holder vi kanskje kontakten med, men de fleste forsvinner liksom  bakover. Bakover, i tilværelsens fortid. Vi glemmer hverandre ikke helt, men vi er ikke der sammen lengre. Vi deler ikke den samme dagen. Det er sjelden noe ondt i det. Veiene skiltes ikke fordi det var vondt blod i luften, de skiltes bare av ymse omstendigheter, som trakk oss i ulike retninger.

Så treffer vi nye folk, får nye bekjente, nye venner og alt er egentlig akkurat som før, bare at menneskene rundt ikke er de samme, som før. Det er naturlig at det er sånn. Så kom facebook. De menneskene som ikke lenger er der, er plutselig der likevel! De dukker opp, liksom fra intet. Men hva skal du si til dem? Og hva skal de si til deg? Hva skal dere snakke om? 

Si at du vet om en person. Så kjører du til denne personens nabolag. Du parkerer ei gate bortenfor, og så går du inn på nabotomta til huset, der den personen du vet om, bor. Denne personen ser du nå. Du ser at han går rundt i sin egen hage, men du går ikke bort til ham. Dere omfavner ikke hverandre i en hjertelig klem. Du tar ikke kontakt annet enn at du vinker til ham. Og han vinker tilbake. Så står dere der. Du kjenner ham igjen og han kjenner deg igjen. En gang hadde dere et felleskap sammen og dere er slett ikke uvenner, men der dere før ville gått nær hverandre og hatt et felleskap i en samtale eller  i å gjøre noe sammen, står dere nå bare å kikker på hverandre med et fraværende blikk. 

Hvorfor kjørte du egentlig bort til ham? Hva var det du ville oppnå? Hvorfor dro du bortover, bare for å se på ham fra nabotomta? Du vet det ikke selv. Likevel blir dere stående slik. I nærheten av hverandre, men uten egentlig å se hverandre. Du ser hans små og store gjøremål, og han ser dine, men det er alt. Han raker i hagen og det gir ham mening, men hva er meningen med at du ser på ham mens han gjør det? Noen kommer inn i hans hage og da smiler han opp. De gir hverandre hånden, og etter en stund drikker de kaffe sammen. De prater. Og du, du ser det hele fra denne nabotomta. Hvorfor står du fortsatt der? Etter en stund logger du av, men bare for en stund. For du har fått en ny del i livet ditt. En del, som består i kjøre rundt og stirre på folk fra nabotomta.

Men det er ingen som blir sure på deg for det. De tenker ikke at du er en kikker, for de gjør det samme selv. Alle kjører de rundt slik og oppsøker folk, uten egentlig å oppsøke dem. Det er noe usigelig tomt over det å kjøre rundt på den måten. Det er ensomhet i et skinn av sosial kontakt. Det ser ut som noe som kan minne om vennskap, men det stikker ikke dypere enn vann på et tefat. Facebook og sider som det, er ikke en ny sosial kontruksjon, det er en medmenneskelig dekonstruksjon.

For hva er egentlig et vennskap? Jeg trodde vennskap innebar nærhet til et annet menneske. Men alt sosiale møteplasser på nettet har å tilby er avstand, bokstavelig talt i tid og rom. Det er noe stusselig over det. Det er vennskap degradert til tastetrykk. Javel, så kan vi hurtig finne en person og sende ham en melding, men har vi ikke alltid kunne gjort det? Hvor mange får i dag et håndskrevet brev i postkassen? Det er ikke mange. Men husker du hvordan det var å plukke den litt tykke konvolutten opp av postkassen? Å åpne den og ta ut arkene som var brettet i tre, og se at det til og med var skrevet på baksiden av dem? Når du leste et slikt brev viste du at en venn langt borte hadde tenkt på deg. Virkelig tenkt på deg. Brukt tid - på å tenke på deg og så skrive til deg.

Alt du får nå er en venneforespørsel og en setning om hvor lenge det er siden. Lenge siden hva? Og så blir det stille. Men hver gang du logger på står han der på nabotomta og ser på deg...