ANNONSE
KVINNER PÅ TOPPEN: Venstre (Trine Skei Grande, f.v.), Høyre (Erna Solberg) og Fremskrittspartiet (Siv Jensen) har alle kvinnelige ledere, men nedover i rekkene blir det fort tynnere mellom kvinnene. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

KVINNER PÅ TOPPEN: Venstre (Trine Skei Grande, f.v.), Høyre (Erna Solberg) og Fremskrittspartiet (Siv Jensen) har alle kvinnelige ledere, men nedover i rekkene blir det fort tynnere mellom kvinnene. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

Norge svikter likestillingen

Vi har ikke gjort det vi har lovt: å sikre kjønnsbalanse i landets styrende organer.

Den borgerlige regjeringen hadde kvinnelig statsminister og mange kvinnelige ministre. Til tider var det kjønnsbalanse, men kvinnene stod ikke fram som kvinnesakskvinner, akkurat. Tar vi med de politiske rådgiverne og statssekretærene, hadde vi også et klart mannsdominert styre de siste årene. Stortinget, økonomien og media var også mannsdominert. At Norge var et «likestillingsland» var en illusjon. De siste fire årene ble også likestillingen mellom kjønnene svekket på en rekke områder, spesielt ved regjeringens unnfallenhet.

Stortingsvalget ga ikke nye forhåpninger, dessverre. Det lå i kortene. Generelt var det lite fokus på kvinner under nominasjonene til Stortinget, og kvinnesak var ingen sak under det meste av valgkampen. Det var først på slutten, da 22 organisasjoner gikk ut med kritikk av den norske politikken, at spørsmålene kom synlig fram på dagsorden. Men få fulgte aktivt opp.

Norske myndigheter har lenge skrytt av at vi er et «likestillingsland» – og vi har flere politisk aktive kvinner enn de fleste land. Den siste globale oversikten viste gjennomsnittlig 23 prosent kvinner i verdens parlamenter, 18 prosent i regjeringene og 7 prosent blant topplederne. Men vi har ikke gjort det vi har lovt: å sikre kjønnsbalanse i landets styrende organer. Vi er ennå ikke likestilt, og det er en dårlig unnskyldning at vi er bedre enn mange andre. Vi har mer ressurser og bedre sosiale forhold enn de fleste land. Spørsmålet er om vi egentlig tar våre egne mål og løfter seriøst.

Før stortingsvalget skrev Statistisk Sentralbyrå optimistisk: «Historisk mange kvinnelige kandidater». Andelen kvinner på listene hadde økt fra 40 prosent i 2013 til 42 prosent i 2017.

Nå var ikke nivået helt historisk. Riktignok var det flere kvinnelige kandidater alt i alt i forhold til før, men andelen var 42,2 prosent i 2009 mot 42,1 prosent i år.

Og valgresultatet bekrefter bildet av stagnasjon. 70 kvinner ble nå valgt som stortingsrepresentanter. Det er 3 flere enn vi hadde fra før. Andelen økte fra 40 til 41 prosent. Det er en økning, og vi er for første gang over 40 prosent. Men vi har ennå ikke oppnådd en 50/50-balanse mellom kjønnene i parlamentet slik vi har forpliktet oss til internasjonalt, og framgangen kan best beskrives som sneglefart.

På valglistene i år nominerte de fleste partiene som nå er representert på Stortinget, så mange kvinner at det ble omtrent kjønnsbalanse totalt sett. Bare Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet hadde færre enn 50 prosent kvinner, og KrF bare litt. Frp-listene, derimot, var klart mannsdominert, med bare vel en tredel kvinner, og partitopper var eksplisitte på at likestilling mellom kjønnene ikke var noe poeng for Frp.

Men de mannlige kandidatene på de ulike listene fikk ofte mer fordelaktige plasseringer enn de kvinnelige. Blant listetoppene gikk kvinneandelen ned i de fleste tilfelle. Maktens jernlov gjorde seg gjeldende: desto mer makt, desto færre kvinner. Engasjementet for likestilling holdt ikke helt til topps. Senterpartiet skilte seg her ut. Blant førstekandidatene på listene nominerte partiet 52 prosent kvinner. Arbeiderpartiet fulgte etter med 47 prosent. For de andre partiene var nedgangen større: Høyre, MDG, Rødt og SV hadde bare 42 prosent kvinner på førsteplass. KrF hadde enda færre med 37 prosent og Frp og V var helt nede i 26 prosent.

Partienes situasjon fra fylke til fylke varierer, og valgutfallet innebærer betydelige usikkerhetsmomenter. Kvinnerepresentasjonen på Stortinget for de ulike partiene er også svært skiftende. Miljøpartiet de grønne fikk nå bare én representant, og det er en kvinne. Rødt fikk også bare én, men det er en mann. Av de øvrige partiene har Senterpartiet og Arbeiderpartiet omtrent kjønnsbalanse, faktisk med en liten overvekt av kvinner. Så går kvinneandelen ned: til 44 prosent i Høyre, 36 prosent i SV, 25 prosent i Frp og KrF og ikke mer enn 13 prosent i Venstre. Til gjengjeld er det partilederen.

Det er et slående trekk at fire av de ni partilederne i det nye Stortinget er kvinner: tre på borgerlig side: Frp, Høyre, Venstre pluss MDG. Spørsmålet er hvordan de andre vervene nå blir besatt: vervene på Stortinget, i og rundt regjeringen og så videre. Her kan kvinnenes stilling styrkes – hvis det er vilje til det.

Norge har altså fortsatt et stykke å gå før vi når målet om likestilling i styringen av landet, og når det gjelder gjennomføring av FNs kvinnekonvensjon, som vi har sluttet oss til. En aktiv kvinnebevegelse i og utenfor partiene må stå på og fremme krav. Men kvinnerettsorganisasjoner og grupper har lenge vært sultefôret fra myndighetenes side. Det er på høy tid å gi dem skikkelig støtte. Det er nødvendig for et levende demokrati.

Partiene må også sette seg ned og drøfte hva de kan gjøre for å sikre et reelt demokrati, styrke kvinnerepresentasjonen og kvinnepolitikken. Rekruttering av flere kvinnelige medlemmer, skolering av medlemsstokken som helhet og sikring av kjønnsbalanse i verv på ulike nivå er viktige innsatsområder. Det må åpent erkjennes at vi ikke virkelig er et «likestillingsland» i FNs betydning av ordet – ennå. Vi har vesentlige ulikheter som må bekjempes, og kvinner må behandles mer rettferdig ut fra egne premisser. Snakket vi ikke om «kvinnefrigjøring», en gang? Vi mangler ikke begrunnelser for å engasjere oss for kvinners sak og skape en bedre politikk for både menn og kvinner her i landet.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!