Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

19-06-2013

Norge i rødt, blått og grønt

Norge trenger nye stemmer inn i det etablerte, som utfordrer virkelighetsoppfatningen vår.

Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

Innlegget er skrevet sammen med Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog og Dag O. Hessen, biolog.

Vi har lagt bak oss de sedvanlige førsommerdagene, med kollektiv feiring av oss selv og våre beste nasjonale verdier. Mai ble imidlertid innledet med en ubehagelig milepæl: For første gang registreres verdier på over 400 ppm CO2 i atmosfæren. Trolig er dette det høyeste CO2-nivå vår atmosfære har hatt på over en million år, og det fortsetter å stige med «stø kurs».

Nå står valgkampen for døren. Med dypt alvor forteller den ene etter den andre politikeren oss hvor dårlig det står til på grunn av den sittende regjering, eller hvor dårlig det kommer til å bli med skifte av regjering. Samtidig varsler de stø kurs. Vi sier heller: Norge trenger en real grønn vårrengjøring. Norge trenger en snuoperasjon. Norge trenger nye stemmer inn i det etablerte, som utfordrer virkelighetsoppfatningen vår. Snuoperasjonen må starte ved dette valget.

Er det grunn til å tro at det vil bli mer enn symbolske forskjeller med Jens eller Erna ved roret? Det er på flere områder utvilsomt både ideologiske og reelle forskjeller mellom de to blokkene, men i praktisk politikk, og spesielt miljøpolitikk, forsvinner mye av dette på grunn av segmenterte økonomiske og sosiale interesser. Det er en av hovedgrunnene til at norsk miljøpolitikk feiler på hjemmebane og overlater kostnadene til fremtidige generasjoner.

Vi holder høy fossil utvinningstakt på autopilot, også i områder som har stor sårbarhet og verneverdi. Hvordan skal vi da kunne kreve moderasjon av andre? Kanskje sentralbanksjef Øystein Olsen er den som tydeligst har uttrykt en utbredt, underliggende bekymring, nemlig at miljøhensyn rett og slett vil gjøre norsk olje mindre verdt. At vi med andre ord må være forberedt på å trekke de reelle miljøkostnadene fra salgsprisen. Dermed gjelder det å få opp mest mulig av oljen raskest mulig, mens prisen er høy.

Det er nytt at en olje- og energiminister oppfører seg som mikrofonstativ for oljebransjen. Vi har en sosialdemokratisk statsminister som har et svært synlig engasjement for internasjonal klimapolitikk, men som på hjemmebane synes mest opptatt av at firmaet Norge skal gå i pluss. Vi har absolutt ingen tro på at en blå statsminister har nevneverdig alternative visjoner. At Statoils direktør trekker på skuldrene mens han ler hele veien til banken, er derimot ikke overraskende. Hans jobb er å tjene penger for Staten; Statens oppgave er å legge moralske føringer for Statoil. De kan alle mene at norske utslipp er bedre enn andres utslipp og «toe sine hender», den kjente Pilatus-reaksjonen, men det endrer ikke de faktiske forhold.

Et ny visjon om en ny type måtehold, både individuelt og nasjonalt, nye satsingsområder for energigenerering og en ny grønn kurs må derfor frem i debatten. Dette er også konklusjonen i en forskningsrapport som nettopp ble lagt frem på Universitetet i Oslo. Forskerne bak rapporten «Maintaining Humanity’s Life Support Systems in the 21st Century» oppfordrer oss alle, politikere, næringsliv, religiøse ledere, forskere og andre, til å arbeide hardt for å løse hovedutfordringene i vår tid: klimaendringer, utrydding av dyr og planter, tap av økosystem, forurensning, befolkningsøkning og ressursforbruket på jorda.

Vi kan selvsagt diskutere vektleggingen av disse temaene, og legge til noen andre, slik som mer rettferdig fordeling av goder. Men til syvende og sist må vi ta innover oss at miljø ikke er noe som er utenfor oss. Naturen er kulturens hjem, som dypøkolog Nils Faarlund ynder å si det. Naturen omfatter alle økosystem, og alle økosystemer er forbundet med hverandre.

Ved polene smelter isen, mens verdenshavene forsures av økt CO2-nivå. Vi har kunnskapen, men synes likevel fastlåst på stø kurs.

Dagens økonomiske system skaper de store økologiske utfordringene vi står overfor. Overgangen til en ny, grønn økonomi kan være en mulighet til å adressere slike utfordringer. Vi ser nå nye forslag til konkrete handlinger, nasjonalt og internasjonalt, både når det gjelder satsing på kollektivtrafikk og mer bærekraftig landbruksproduksjon, mer aktiv etisk styring av investeringer og økte krav om moratorium i utedling av nye oljelisenser. Det er gode eksempler på bærekraftige byer, såkalte transition-towns og egne bioregioner med helhetlige økologiske visjoner.

Utfordringen er å sy dette sammen i enda større enheter, og å utvikle et internasjonalt lovverk som beskytter mennesker og natur mot utbytting. Den fremste eksponenten for overgangen til en mer økologisk økonomi er den amerikanske økonomen Herman Daly. Han snakker for øvrig mye om behovet for sterkere samarbeid mellom arbeid og kapital. Her ligger mye godt til rette i Norge, hvor vi gjennom «den norske modellen» har tradisjon for en god dialog mellom fagforeninger og arbeidsgivere.

I religionenes tidsalder, forklarte mytologien oss hvordan gudene advarte menneskeheten mot deres hybris og livsstil, og reddet oss da det så svartest ut. Som da Noah ble utpekt til å redde faunaen. Nå må vi vende oss til vitenskapen og deres varsleransvar. Det ubønnhørlige presset vårt på planeten innvarsler en destabilisering vår art ikke tidligere har vært vitne til. Vårt menneskelige fotavtrykk er derfor for stort til ikke å bli satt i sentrum for politikken.

En grønn ideologi som bygger på solidaritet med både natur og fremtidige generasjoner, har en sjanse til å nå nye, unge velgere. Mot en slik bakgrunn, trenger vi noen som setter tidens sosiale og miljømessige spørsmål inn i en større økologisk ramme. Dette revolusjonerer ikke Norge og verden, men det er et skritt på veien til et nytt, mer økologisk fundert paradigme. Oppskriften er ikke tilbake til fortiden, men en ny visjon for fremtiden. På bakgrunn av den realiteten vi har beskrevet overfor vil vi derfor oppfordre alle som setter klodens fremtid foran kortsiktig materiell gevinst til å stemme på Miljøpartiet de Grønne ved valget. Dette løser ikke alt, men det er en begynnelse.

Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

Tidligere kommentarer

  • Miljøpartiet de Blåe
    - -
    Publisert 19. juni 2013

    MDG er blått, akkurat som regjeringen og stortingsopposisjonen er blå.

    MDB sier jo at kapitalisme og elitestyre er en del av løsningen på miljøproblemene.

    MDG er ja til kapitalisme og NATO. Det er vanskelig å se hva slags begynnelse MDG skal være.

    Selv om http://en.wikipedia.org/wiki/Transatlantic_Free_Trade_Area ikke er et skritt i riktig retning i forhold til miljøproblemer heller, er det godt mulig at for eksempel Obama innbiller seg at det er greit fordi kapitalismen automatisk kommer til å utvikle seg i grønn retning, akkurat som det er mulig at Obama bare later som at en grønn utvikling er overordnet for ham.

    Uansett er det en del som tyder på at måten media løsriver miljøproblemer fra klassesamfunnet på ikke oppmunterer den store (klasse)bevisstheten.

    Jeg stemmer isteden Rødt og tror venstresidens gjenkomst vil være bra for og revitalisere demokratiet.

    Jeg tror de "grønnblåe" kommer til å vise seg korrupte, akkurat som de allerede har gjort i for eksempel Sverige og "rødblåe" har gjort.


  • Hakk i plata
    Anders Skyrud Danielsen
    Publisert 19. juni 2013

    Det er ikke spesielt flatterende for Rødt at deres fremste soldat på Nye Meninger har hengt seg opp i den samma setningen og gjentar den som en understimulert papegøye i kommentarfeltet på hver eneste artikkel som nevner MDG.

     "MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme MDG er ja til kapitalisme "

    Kan du ikke heller argumentere for hvorfor? Jeg er selv med i den grønne bevegelsen, og oppfatter at alle menneskene jeg møter er veldig systemkritiske. Jeg nekter å godta virkeligheten der kommunisme er det eneste plausible alternativet.


  • Hvilken plate?
    - -
    Publisert 19. juni 2013

    Hvor har Danielsen sitert dette fra?

    Jeg er forøvrig ikke Rs "fremste soldat på Nye Meninger", at MDG-medlem Danielsen oppfatter partimedlemmer som soldater taler vel forøvrig sitt tydelige språk.

    Som jeg har sagt før: Jeg stemte R forrige stortingsvalg, og har planer om å stemme R i år.

    Men jeg har også stemt Ap i mitt liv.

    Eneste partiet jeg har vært medlem av er Vänsterpartiet i Sverige.

    "Jeg er selv med i den grønne bevegelsen, og oppfatter at alle menneskene jeg møter er veldig systemkritiske."

    Enkelte er vel mer systemkritiske enn andre. De som stemmer R har mindre tro på kapitalismen enn de som stemmer MDG.

    "Jeg nekter å godta virkeligheten der kommunisme er det eneste plausible alternativet."

    Kall det kommunisme, kall det sosialisme, kall det venstreorientert politikk, kall det politikk for livet, det antikapitalisme handler om er en demokratisering og humanisering av økonomien.

    MDG går inn for kapitalisme og de strukturer som hører til. Derfor er det også logisk at Rasmus Johan Michael Hansson "har [...] Master of Business Administration (MBA) og Graduate Diploma i internasjonal politikk fra La Trobe University i Melbourne i Australia".


  • Påstanden
    Anders Skyrud Danielsen
    Publisert 19. juni 2013

    Men du må backe opp påstanden. Utdannelsen til Rasmus er da vel ikke bevis på at vi vil beholde status quo i verden?


  • Troen
    - -
    Publisert 19. juni 2013

    Skjønner ikke hva politikk har med bevis å gjøre. Politikk har vel å gjøre med hva en tror på.

    Finnes ingen som sitter inne med sannheten, det er derfor vi har demokrati.

    For egen del tror jeg i og for seg at det finnes en slags sannhet å finne i livets natur, men det er ikke en sannhet en kan bevise, bare føle og prøve å formelere ting utfra (slik jeg ser det).

    Jeg og andre tror ikke på grønn kapitalisme.

    MDG tror på grønn kapitalisme.

    Når det gjelder Rasmus Johan Michael Hanssons utdannelse synes jeg den er symptomatisk.


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 19. juni 2013

    Jeg tror deg på at MDG-folk i stor grad er systemkritiske. Men når partiet etter eget utsagn vil plassere seg mellom de dominerende (prokapitalistiske) blokkene, blir det svært lite rom for systemkritisk politisk praksis.

    De viktigste problemene med MDG ut fra et bærekraftsperspektiv er følgende: 

    1. MDG er ikke lenger et fredsparti. Dere støtta bombekrigen mot Libya og, i motsetning til Rødt, er det høyst uklart hva dere mener om den vestlige aggresjonen mot Syria som nå pågår. At MDG også har gått bort fra sin tidligere motstand mot norsk NATO-medlemskap, bekrefter dette. Men det å gå imot krig og krigsallianser som NATO, er en forutsetning også for å være et miljøparti, både fordi krigen medfører et enormt ressursforbruk på grunn av alt som ødelegges, og fordi krigsindustrien er blant de største utslippskildene til CO2.

    2. MDG går bare inn for små og svært forsiktige tiltak for å utjevne klasseforskjellene. Det innebærer at overklassen i stor grad vil kunne fortsette sitt skamløse overforbruk, og viktigere i en total utslippssammenheng, overklassens overforbruk genererer økt konsum også i lavere samfunnslag ved å sette en standard for sosialt forventa forbruk som andre presses av sosiale normer til å nå opp mot, og jo mindre man tjener i utgangspunktet, jo mer vil man da bli pressa til å arbeide. Det er derfor ikke mulig å være grønn uten også å være rød i fordelingspolitikken.  

    3. MDG har ingen strategi for å minimere reklameskapt konsum og dreie produksjonen inn mot dekking av produksjon av essensielle varer, verken nasjonalt eller globalt. Det betyr enten at noen mennesker ikke kan få dekka sine grunnleggende behov, eller at det samla ressursforbruket vil måtte overstige naturens bæreevne. Det er altså ikke mulig å få en dramatisk omlegging av produksjonssystemet uten å underlegge produksjons- og investeringsbeslutningene demokratisk politisk styring. Og global utjevning er ikke mulig uten å forlate frihandelskapitalismen og gå over mot en form for solidarisk handelssamarbeid som ALBA-landene i Latin-Amerika viser veien mot. Men talspersoner for MDG har i tidligere debatter med Edgren og meg vært veldig tydelige på at partiet er for å bevare markedskapitalismen, og ønsker, i motsetning til Rødt, ikke å bli assosiert med systemkritiske regjeringer som de i Venezuela og andre ALBA-land, og opponerer ikke mot å bli karakterisert som et sosialliberalt sentrumsparti.     


  • MDGs misjon.
    Tor Øyvind Westbye
    Publisert 20. juni 2013

    Jeg ser at flere tråder på Nye Meninger som omtaler MDG preges av Rødt-folk som angriper partiets program. Helt forventet, og hva så? 

    Som medlem i programkomiteen var jeg med i prosessen som ledet frem mot den nye utenrikspolitikken til MDG. Forøvrig må det nevnes at formuleringene i prinsipprogrammet er enda mer avvisende til NATO-medlemsskap enn de noe mer pragmatiske formuleringene i arbeidsprogrammet. At vi har kritikere fra Rødt er helt ok, og vi skal forsøke å svare dem så godt vi kan ettersom vi henter mange velgere fra både Rødt og SV særlig i Oslo. 

    Utenrikspolitikken til MDG har etter landsmøtet i 2013 blitt flyttet et lite hakk vekk fra den rødeste fløy. Den er fortsatt radikal, og langt fra sentrum i norsk politikk. At Rødt finner ting å sette fingeren på er ikke overraskende, men det betyr ikke at MDG ikke fortsatt er et tydelig fredsparti. Om noe er den nye utenrikspolitikken mer realitetsorientert, og mindre dogmatisk. Det er udelt positivt spør du meg. Skal man ha innflytelse må man være pragmatisk, men partier som Rødt foretrekker å sitte i sin egen boble og utvikle de perfekte sosialistiske dogmer heller enn å søke makt. 

    Det som forener de aller fleste i Miljøpartiet De Grønne er erkjennelsen av at klimasaken er for viktig til å la motstridene ideologiske dogmer få komme i veien for et felles løft for en gjennomgripende omstilling av samfunn og næringsliv i retning av fornybarsamfunnet, altså et samfunn der fossil energi er byttet ut med bærekraftig fornybar energi. I lyset at de enorme klimautfordringene vi vil stå overfor viskes de partipolitiske fargene ut. Det gjenstår virkelig bare to farger: grønt og grått. Det er forståelsen av dette som gjør at tidligere Høyre folk kan finne sammen med tidligere Rødt og SV-folk i et felles krafttak for å få et grønt parti på tinget. 

    Derfor må også alle MDG-medlemmer være innstilt på å tåle kompromisser i saker som i mindre grad ligger i kjernefeltet for klima- og miljøpolitikken. Noen vil takle disse kompromissene dårligere enn andre, og vi vil kunne få avskallinger. Det er helt naturlig og en del av prosessen med å utvikle et nytt parti. Jeg har stor tro på at vi skal klare å gjennomføre dette i mindre dramatiske vendinger enn for eksempel FrPs med sitt "Dolkesjø"-landsmøte i 1994.

    Med Rasmus Hanssen på stortinget vil vi få et helt nødvendig korrektiv til fossil-politikken og vekstjaget og vil kunne klare å flytte hele den norske klimadebatten i riktig retning. Det vil i seg selv være et enorm løft for klimaspørsmålet i Norge. 


  • Avskallinger i vente
    - -
    Publisert 21. juni 2013

    Utfra det Westbye sier, kan en nok vente seg avskallinger. Her skjønner vi nok en del om hva slags folk som har overtaket i MDG for tiden. Tydeligere enn dette kan det nok vanskelig sies direkte fra MDG-toppen at en vil gjøre som søsterpartier i Europa, det vil si å bevege seg mot høyre og fungere som nyttige idioter for høyresiden i kampen mot venstresiden.

    Skjønt det som skjer nå i Frankrike tyder på at dette ikke nødvendigvis er en vellykket strategi, selv ikke rent velgermessig. Før eller siden blir nemlig MDG gjennomskuet, den politiske bevisstheten øker og MDG marginaliseres. Det er det vi ser i Tyskland òg, der tyske AP og MDG er langt unna det flertall de en gang hadde: Schröder-regjeringens upopulære politikk har gjort at tyske velgere sørger for å holde tyske AP og MDG unna regjeringsmakt.

    Samtidig tyder Westbyes behov for å rettferdiggjøre MDG-toppens planer på et ønske om å være ærlig mot velgerne og egne medlemmer i forhold til hva som er på gang. Jeg kan skjønne dette behovet for å lette på samvittigheten, og det er også en lettelse at det endelig er noen i MDG-toppen som snakker mer fra levra enn det MDG-toppen vanligvis gjør.


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 21. juni 2013

    Hva legger Tor Øyvind Westbye i det å være et fredsparti? Kan man være et "fredsparti" og likevel støtte opp om folkerettsstridige angrepskriger for regimeskifte, slik Norge deltok i i Libya? Ja, mener de sju partiene som sitter på Stortinget i dag, OG MDG. Er det å være "realitetsorientert" å bidra til krigsforbrytelser underminering av Folkeretten på denne måten? Nei, mener Rødt (og for øvrig også mange medlemmer av MDG, blant annet deres listetopp i Oppland:) som var med på å levere Rødts anmeldelse av regjeringa for krigsforbrytelser i forbindelse med Libyakrigen, men altså ikke i Oslo, hvor det virkelig gjelder, hvor Rasmus Hansson vil bli en av mange konsensuspolitikere i utenrikspolitiske spørsmål, om han lykkes med å ta den plassen som Rødt ellers ville kunne erobra).

    Kan man være et fredsparti og samtidig være for at Norge fortsatt skal være med i NATO, en militærallianse som aleine står for 2/3 av verdens samla militærforbruk, som forbeholder seg retten til å angripe land, uten FN-mandat, og som forbeholder seg retten til å bruke atomvåpen i en krigssituasjon, og til og med være den første til å bruke atomvåpen? Ja, sier seks av de sju partiene som sitter på Stortinget i dag (fortsatt ikke SV sjøl om SV altså, paradoksalt nok, støtter NATOs folkerettsstridige angrepskriger i praksis) OG MDG, nei sier Rødt.

    Er det mer "realistisk" å snu NATO bort fra alt NATO er og utvikler seg mot å bli, og bli noe helt annet, eller er det mer realistisk å si at Norge må gå foran og melde seg ut av NATO, slik Rødt mener og slik MDG mente fram til for to måneder sida?  

    Fredsengasjerte velgere får vurdere om det Stortinget trenger er enda mer av konsensusoppfatningene i norsk utenrikspolitikk, som imidlertid oppfattes som ganske ekstremistiske og militaristiske i resten av verden, eller om det Stortinget trenger er en opposisjonell fredsrøst som vil forsvare FN-pakten og synspunkter som i stor grad er konsensus i verden utafor det militaristiske Vesten med allierte i Japan, Israel og arabiske kongediktaturer.

    Miljøengasjerte bør også reflektere om det er mulig å skape en grønn politikk internasjonalt, uten et generaloppgjør med den imperialistiske krigspolitikken og militarismen som NATO representerer.     


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 21. juni 2013

    Det jeg ikke kan få noe fornuftig svar på fra noen av MDGs politikere, er hvordan det er mulig å forsvare opprettholdelsen av store klasseskiller, som er essensielle for opprettholdelsen av en kapitalistisk økonomi, innafor rammen av en nullvekstøkonomi.

    For tilhengere av det vektsøkonomiske paradigmet, er det ikke vanskelig å forstå forsvaret av klassesamfunnet. Teorien her er at noen blir rike først, nettopp fordi de dermed både vil ha kapital til å stå for investeringer og å skape arbeidsplasser, OG å generere et økt forbruk som også skaper etterspørsel, økt produksjon og dermed flere arbeidsplasser og inntekter for alle. Dette er den berømte "tricle down"-teorien. At denne bare i veldig begrensa grad viser seg å stemme, er en annen diskusjon, men teorien har i hvert fall en indre konsistens.

    Det viktige som jeg oppfatter at MDG, SV og Rødt er helt enige om, og er aleine om å være enige om i norsk politikk, er at vekstparadigmet er uforenlig med en bærekraftig utvikling fordi den forutsetter et ressursuttak som uttømmer lagerressurser og utarmer betinga fornybare ressurser, OG, viktigst, fordi det genererer et energiforbruk som langt overgår hva som realistisk kan produseres ved hjelp av energikilder som ikke genererer farlige CO2-utslipp. Vi må over i en annen økonomisk modell, hvor målet ikke lenger kan være økt materielt forbruk samla sett.

    Og DA kommer vi til kjernen: Hvis vi er enige om at det samla forbruket må ned, hvordan kan vi i det perspektivet forsvare eksistensen av styrtrike mennesker som får anledning til å fortsette å overforbruke? Det blir jo bare mulig ved enten å tvinge de fattigste ned til et forbruksnivå hvor de fortsetter å være fattige, eller ved at det samla ressursforbruket vil måtte ligge over naturens bæreevne. Det er DERFOR det er og blir umulig å være grønn uten SAMTIDIG å være rød i fordelingspolitikken. Og går man inn for radikal økonomisk utjevning både mellom og INNAD i land, kommer man ingen vei utenom å erstatte de private kapitalinvesteringene med offentlige investeringer, om man ikke vil at den teknologiske utviklinga skal stoppe opp. Og det vil vi jo ikke, for et bærekraftig samfunn erogså er avhengig av videre teknologisk utvikling, men da teknologisk utvikling i ressursbesparende retning.

    Ja, jeg har skrevet dette i flere tråder hvor MDG er involvert. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker å angripe MDG spesielt, men tvert imot fordi jeg genuint ønsker en dialog med MDG, som jeg nettopp oppfatter som å bestå av mennesker som i utgangspunktet ønsker en samfunnsforandring i riktig retning, og som tar vår tids største utfordringer på alvor, om HVORDAN et bærekraftig samfunn konkret kan oppnås. At dette av MDGere oppleves som angrep, klarer jeg ikke å tolke på annet vis enn at dere mangler konkrete svar på spørsmålene jeg reiser.  


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 21. juni 2013

    Hva er makt? Som samfunnsfagslærer har jeg lært og lærer bort at det handler om å få sin vilje gjennom, også der man møter motstand.

    Hvordan kan så miljø- og fredsorienterte oppnå makt i det norske samfunnet i dag? Oppnås makt gjennom forhandlinger og kompromisser i et Storting hvor de NATO-lojalistiske og oljeavhengige partiene fortsatt vil ha knusende flertall? I så fall, hvordan skal vi kunne presse vår vilje gjennom, mot motstand?

    Har vi noen eksempler på at miljø- og fredsbevegelse har klart å utøve reell makt i Norge i seinere tid? Ja, fredsbevegelsen klarte, ved en voldsom mobilisering, å presse en regjering med sterkt USA-lojale utenriks- og forsvarsministre til å si nei til norsk deltakelse i USAs angrepskrig mot Irak i 2003. På hvilken måte var Stortinget viktig i denne sammenhengen? SV var i forbindelse med denne krigen, en drivkraft som tidlig tok standpunkt, stilte kritiske spørsmål fra Stortingssalen og som samtidig tok grep om mobilisering på grasrota.

    Dessverre har SV etter dette abdisert fra denne rollen. For å oppnå makt, er det forsatt bare folkelig massemobilisering som er de direkte virkemidlene for miljø- og fredsbevegelsene. Men en opposisjonell røst på Stortinget som vil føre an i en slik mobilisering, vil være et veldig viktig bidrag. Dessverre tegner ikke MDGs strategi til at Rasmus Hansson vil fungere slik. Han vil dermed ha langt mindre muligheter til å uttøve reell makt fra Stortinget enn det Bjørnar Moxnes fra Rødt vil kunne gjøre i en kritisk situasjon.


  • Om avskallinger.
    Tor Øyvind Westbye
    Publisert 21. juni 2013

    For å svare alle kommentarene må jeg dele opp svarene.

    Om avskallinger:

    Selvsagt vil vi få avskallinger. Det er en del av den demokratiske prosessen. Det betyr ikke at noen i MDG ønsker å kvitte seg med medlemmer med andre meninger, men heller at de demokratiske prosessene som har pågått omkring utviklingen av nytt prinsipprogram og arbeidsprogram gir et resultat ikke alle er like fornøyd med. De som er minst fornøyd vil vi risikere forsvinner ut. Men det betyr ikke at prosessen har vært udemokratisk, heller tvert imot. Vi kan ikke godta å holde på et mindretalls syn selv om de holder sitt medlemskap og engasjement som gissel. Så har det heller ikke kommet utmeldinger som følge av det nye arbeidsprogrammet så langt jeg har oppfattet. Det tyder vel på at alle ønsker å slutte opp om det felles prosjektet, selv om de har gått på sviende nederlag på landsmøtet. Jeg håper virkelig ikke at Ola Tellesbø eller andre som er kritiske til utviklingen av fredspolitikken forsvinner fra partiet, for de representerer sentrale grønne verdier, og ikke minst en kompetanse og et engasjement som vi vil ha bruk for i årene som kommer. 


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 21. juni 2013

    Det er virkelig synd at MDG har forlatt den konsekvente fredslinja som Ola Tellesbø og andre fredsaktivister i partiet står for og som hele partiet tidligere sto for. Og det er tragisk at SV, som historisk er det partiet som i størst grad har vært fredspartiet i norsk politikk, har forlatt fredslinja. Norsk fredsbevegelse hadde definitivt vært tjent med at det hadde vært flere enn ett parti i norsk politikk som står fjellstøtt på Folkeretten, og som vil mobilisere mot folkerettsstridige bombekriger av den typen Norge deltok svært aktivt og dødelig i, i Libya. Jeg var sjøl medlem i SV fram til partiet aktivt stemte for bombekrigen i Libya på landsmøtet i 2011, men måtte ta konsekvensen av at SV da ettertrykkelig forlot fredslinja. MDG kunne i utgangspunktet vært et alternativ, om det ikke da var for at MDG inntok akkurat det samme ja til NATO-bombing-standpunktet som SV. Dermed fantes det ingen andre alternativer enn Rødt for meg.  

    Jeg håper nå fram mot valget at også flere av de gjenværende fredsvennene i SV og MDG vil komme til erkjennelsen av at disse partiene dessverre ikke lenger er fredspartier, og ikke har utsikt til å bli det igjen i nærmeste framtid, og ut fra det i stedet vil bidra til å bygge det eneste gjenværende fredspartiet, Rødt, til en så sterk posisjon i norsk politikk som mulig. Paradoksalt nok er det trolig først om Rødt får betydelig framgang at opportunistiske partier, som MDG og SV har utvikla seg til å bli, vil se det i sin interesse å komme tilbake til miljø- og fredspolen i norsk politikk.   


  • Alibi
    - -
    Publisert 21. juni 2013

    Oversatt:

    Ola Tellesbø, Aslak Storaker, Johan Galtung, Fabrice Caline, Anders S. Danielsen og "andre som er kritiske til utviklingen av fredspolitikken" i MDG er fine å ha som alibi, omtrent som at SV trenger noen som kan fungere som sosialistisk alibi.


  • MDG som fredsparti.
    Tor Øyvind Westbye
    Publisert 21. juni 2013

    Leser du prinsipprogrammet til MDG, vil du oppdage at vi fortsatt har en tydelig fredsprofil. Ja, Rasmus Hansson er ikke på linje med Ola Tellesbø når det gjelder noe av utenrikspolitikken, men så er også Tellesbø tilsynelatende mer radikal og kategorisk når det gjelder kritikk av for eksempel humanitære intervensjoner enn det som er normen blant de ellers USA-kritiske partiene på sosialistisk side. Jeg er trygg på at selv om Hansson blir eneste MDG-er på tinget, vil ikke MDG slutte opp om nye norske bidrag til militære intervensjoner uten klart FN-mandat. Alle stortingskandidater er forpliktet på de eksisterende programmer som klart avviser alle andre former for militære intervensjoner. 


    I motsetning til MDG som bygger fredspolitikken på det Ghandiske ikke-volds prinsippet som ble videre utlagt av Arne Næss, er Rødts grunnlag som fredspolitikk av skjørere kaliber. Faktisk er det vel riktigere å si at Rødt er et anti-Amerikansk, anti-imperialistisk parti enn et rent ikke-volds parti som MDG. Opp igjennom historien har vi sett norske røde gi sin støtte til regimer med folkemord på samvittigheten, og helt opp til nyere tid har de direkte eller indirekte sluttet opp om væpnet motstand i for eksempel Palestina. MDG er og skal fortsette å være et fredsparti, og med vår bakgrunn i ikke-volds tenkningen til Ghandi og Næss skal vi kunne hevde det med større troverdighet enn Rødt. 


  • Når vold blir ikke-vold
    - -
    Publisert 21. juni 2013

    "Anders Skyrud Danielsen 22. sept, 2011 at 11:48":

    "Jeg håper inderlig at De Grønne i fremtiden holder seg til sine ideologiske foregangstenkere, og tar avstand for all bruk av vold som middel til konfliktløsning."

    Det skulle vise seg at MDG isteden valgte å bli ja til NATO...


  • Om radikal omfordeling.
    Tor Øyvind Westbye
    Publisert 21. juni 2013

    Det jeg opplever som problematisk ved Rødt er at det synes å eksistere en manglende respekt for demokratiet og dets styrker og svakheter. Vi i MDG ønsker å oppnå radikale grønne målsetninger innenfor demokratiets rammer og begrensninger. Da må vi også godta å være pragmatiske og velge våre kamper. Rødt derimot ønsker å gjennomføre en radikal omfordelingspolitikk som vil være i strid med flertallets (riktignok egoistiske) interesser, og behøver derfor en revolusjon for å nå sine mål. Klimaaktivister fra Rødt fremstår for meg som klassiske vannmeloner. Altså en som har et grønt ferniss, men egentlig er tvers igjennom rød. Klimatrusselen synes å bli brukt som brekkstang for å kjempe igjennom det som hele tiden har vært den marxistiske agenda: radikal omfordeling, opphevelse av privat eiendomsrett, ettpartisystem og proletariatets diktatur. 

    For det er ikke sant at man må være rød i fordelingspolitikken for å kunne være reelt vekstkritisk grønn. Vi kan nå klimamålene uten å avvikle flerpartisystemet, markedsøkonomien og privat eiendomsrett. Ved å benytte oss av det samme verktøyskrinet som dagens regjering har til disposisjon av statlig pisk og gulrot kunne vi kommet mye lenger i retning av fornybarsamfunnet enn det Stoltenberg har ambisjoner om. Så skal vi være ærlige på at den omleggingen ville måtte fått konsekvenser for den enkeltes kjøpekraft og utsikter til lønnsvekst, men det tror vi mange nok nordmenn etterhvert vil kunne være med på i lys av klimautfordringene.  

    Men hva om velgerne ikke i tide vil få øynene opp for klimautfordringene og begynne å stemme på partier (partiet?) som ønsker en stans i fossil utvinning og forbruksvekst? Det er en reell fare, men betyr bare at vi må jobbe hardere med å spre informasjon om klimaendringer og konsekvensene av disse. Å bevisstgjøre befolkningen er en av de politiske partienes hovedoppgaver. Klarer vi fortsatt ikke å få folket med på forsakelser i miljøets navn må vi legge vår lit til at teknologisk utvikling raskt vil kunne gjøre fornybar energi billigere og mer attraktiv enn fossil. Håpet er lysegrønt. 


  • Om demokratisk revolusjon
    - -
    Publisert 21. juni 2013

    Virker her som Westbye forveksler revolusjon med mindretallsstyre.

    Sannheten er at Rødt går inn for revolusjon via stemmeurnen.

    I Hellas er ikke Syriza langt unna avgjørende innflytelse på politikken via stemmeurnen, og i Latin-Amerika skjer revolusjonerende ting via stemmeurnen;

    "Venezuela holdt tidligere valg bare hvert fjerde år, Chávez har organisert mer enn ett pr. år (14 på 13 år). Under demokratiske forhold anerkjent av FN, EU, Organisasjonen av amerikanske stater, The Carter Center, etc. viser Chávez at vi kan bygge sosialismen i frihet og demokrati. Det er tilmed for ham en forutsetning. Han oppga grunnlovsreformen som ble avvist av velgerne i en folkeavstemning i 2007. Det er ikke en tilfeldighet at Venezuela topper listen over land som respekterer valgprosessen i en studie av kanadiske The Foundation for Democratic Advancement (FDA) publisert i 2011. Regjeringen til Hugo Chávez bruker 43,2% av budsjettet til sosialpolitikk. Resultat: barnedødeligheten er blitt halvert. Analfabetismen er en saga blott. Antall lærere i skolen multiplisert med fem (fra 65 000 til 350 000). Landet har Latin-Amerikas mest ytende Gini-koeffisient (et mål på ulikhet). I en rapport fra januar 2012, sier FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) at Venezuela - sammen med Ecuador - er det søramerikanske landet som mellom 1996 og 2010 minsket fattigdommen mest. Venezuela havner på sjette plass i en liste over verdens lykkeligste land av det amerikanske meningsmålingsselskapet Gallup." ( http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/post265064.zrm )


  • Om å søke makt.
    Tor Øyvind Westbye
    Publisert 21. juni 2013

    Jeg er også samfunnsfagslærer, men jeg pleier å legge ut om demokratiets spilleregler der en må gi og ta og velge sine kamper. Å få sin vilje igjennom i alle saker, også der man møter motstand er lite demokratisk og kan i ytterste konsekvens føre til vold, aka. væpna revolusjon. 

    For MDG må strategien heller være å rette fokuset på den viktigste saken, og heller være villig til å akseptere en bredere profil på andre områder for å favne flere velgerne. For oss er det velgerne som er veien til makt, og vil man ha velgernes stemme må en også lytte til hva velgerne vil ha, uten å bli populistiske.

    Stoltenbergs nye motto er: "Jeg vil føre en uspennende politikk, for at dere skal kunne leve spennende liv!" Visjonsløst vil mange med rette si, men det er valgspråket til mannen som har sittet ved makten i åtte år. Desverre kan vi ikke tillate oss å føre en uspennende politikk. I solidaritet med kommende generasjoner må vi ta upopulære grep nå, for å sikre livsgrunnlaget i fremtiden. Utfordringen er å få tillit fra velgerne til å få lov til å gjøre det. Da kan man ikke ta alle kampene på en gang. 


  • Hakk i plata
    - -
    Publisert 21. juni 2013

  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 21. juni 2013

    Bombekrigen mot Libya var ingen humanitær intervensjon. Det var en folkerettsstridig bombekrig i den hensikt å oppnå regimeskifte, av geopolitiske årsaker. Hele operasjonen foregikk i direkte strid med den Sikkerhetsrådsresolusjonen krigen forsøkte å legitimere seg med. Bombekrigen som Norge var blant de aller mest aktive deltakerne i, medførte blant annet at hver eneste bygning i byen Sirte, som før krigen hadde rundt 100 000 innbyggere, ble smadra. Et parti som støtter en slik folkerettsstridig bombekrig, og norsk deltakelse i dette, slik både SV og MDG gjorde, er ikke et fredsparti, og kan heller aldri bli noe fredsparti før partiet har tatt et sjølkritisk oppgjør med egen støtte til krigen.

    At MDG etter en slik krigsstøtte, og nyvunnen støtte til norsk medlemsskap i atomvåpenalliansen NATO, fortsetter å flagge med ikke-voldsideologi og Gandhi, blir direkte villedende overfor velgerne. Like villedende er det når det eneste fredspartiet i norsk politikk, blir forsøkt sverta med standpunkter vi aldri har hatt i vår eksistens, som jo ikke er så lenge gitt at partiet ble stifta i 2007. Din kritikk av Rødt som fredsparti legger feilaktig til grunn at Rødt er det samme som AKP (m-l) på 1970-tallet. Det er omtrent like sant som at Ap er det samme som Ap var mellom 1919 og 1923, da partiet var medlem av Den kommunistiske Internasjonalen, eller at Høyre er det samme som Høyre var i 1884, da partiet ble etablert for å bevare personlig kongemakt og kjempe mot allmenn stemmerett. Det er skuffende at MDG til stadighet avviser en diskusjon rundt problemene knytta til bærekraftig utvikling innen rammen av en kapitalistisk økonomi med denne typen usaklig og feilaktig stempling. 

    Realiteten er at Rødt i dag er det eneste partiet i Norge som går imot væpna revolusjon, fordi alle de andre partiene, inkludert MDG, støtter dette i andre land så lenge det skjer i kompaniskap med USA og NATO.  

     


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 21. juni 2013

    Igjen: Det er direkte løgnaktig å påstå at Rødt går inn for ettpartisystem. Slutt med den slags! Jeg håper i det minste ikke du sprer slike løgner om Rødt til dine elever i samfunnsfag.

    Men ja, vi er imot privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, og klimatrusselen aktualiserer dette. Det jeg altså savner et svar på, er hvordan MDG kan forklare hvordan en nullvekstøkonomi skal kunne kombineres med bevaring av de enorme klasseskillene som kapitalismen per definisjon er avhengig av å opprettholde for å kunne fungere, uten samtidig å sementere fattigdom for store befolkningsgrupper. Tilhengere av vekstøkonomi kan jo som sagt rettferdiggjøre klasseskillene med at de er nødvendige nettopp for å få til rask økonomisk vekst, som er deres resept på fattigdomsproblemene. Vi som har erkjent at vi også må forholde oss til en samla ramme for ressursforbruk, har ikke den luksusen, og da blir det merkelig og ulogisk at MDG vil ta seg råd til å opprettholde luksusforbruket til en styrtrik kapitalistklasse.  


  • MDG er for forurensing
    - -
    Publisert 22. juni 2013

    MDG synes ikke det er ulogisk å holde på med kapitalisme for siden å prøve å få bort skadevirkningene av kapitalisme mest mulig.

    Av det bør i konsekvensens navn følge at MDG ikke synes det er ulogisk å holde på med noe som forurenser for siden å prøve å få bort skadevirkningene av forurensingen mest mulig.

    Skjønt, MDG vil nok gjerne si at partiet synes det sistnevnte er ulogisk. Hvorfor da ikke også det førstnevnte?

    Etter mitt syn gjør denne inkonsekvens at MDG har langt mindre troverdighet når det gjelder det sistnevnte.


  • Slår begge veier
    - -
    Publisert 22. juni 2013

    Denne inkonsekvens slår forøvrig begge veier:

    Den svekker MDGs troverdighet både når det gjelder partiets innstilling til det kapitalistiske systemet og partiets innstilling til forurensing.


  • Utdyping
    - -
    Publisert 23. juni 2013

  • Rødts paradoks.
    Tor Øyvind Westbye
    Publisert 23. juni 2013

    Jeg vil gjerne vite hva du vil vise til for å underbygge dette. Jeg har nå lest over resolusjonsforslagene jeg har sett og kan ikke se at det der finnes noen støtte for en slik folkerettsstridig bombekrig. Desverre har jeg ikke full oversikt, så jeg vil gjerne vite hva du viser til før vi diskuterer dette videre. 

    Du gjentar stadig at Rødt er et yngre parti enn MDG, og at det har ingen betydning hva AKP, eller RV-folk har ment før i tida. Den tror jeg det er få som kjøper. Rødt er tross alt ingen nyskiping, men en sammenslåing av to eksisterende partier; Rød Valgallianse og Arbeidernes Kommunistparti. Rød Ungdom har en enda klarere kontinuitet i og med at de ikke en gang har endret navn, og organisasjonen har fantes siden 1973 da den var ungdomsorganisasjon for AKP-ml. Det hadde vært temmelig kleint om vi i MDG i dag forsøkte å distansere oss fra hva Jan Bojer Vindheim og co. dreiv med i Trondheim på 90-tallet da de kalte seg kun "De Grønne" og partilogen var en løvetann...

    Når alt kommer til alt er Rødt et kommunistisk parti med en historisk politisk kontinuitet. At retorikken omkring væpna revolusjon er fjernet er bare delvis troverdig ettersom prinsipprogrammet fortsatt har formuleringer som: "En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten." I lys av marxistiske bevegelsers historie lyder neste setning hult: "Rødt vil arbeide for at maktovertakelsen skal skje fredelig, og med demokratiske midler." 

    Som aksjonær i et familieeid selskap, utdannet lektor gift med en lege og som befal i heimevernet er jeg vel fort vekk en del av den gruppen som må avvæpnes for at revolusjonen skal seire. Kan ikke si jeg ser veldig lyst på å gi fra meg angrepsrifla og jaktvåpnene til revolusjonære røde ungdomsgardister, men jeg får trøste meg med løftet om at Rødt vil fratvinge meg våpnene med "demokratiske midler", hva nå enn det betyr.  Etter at Rødt har skilt arbeiderne fra borgerstanden (lykke til) og fratvunget sistnevnte våpnene på en fredelig og demokratisk måte, skal det sosialistiske styret være garantist for frie valg og ytringsfrihet. Tro det den som vil.  

    Så til utfordringen om klasssamfunnet og ressursgrunnlaget. Her har Rødt en interessant utfordring til MDG. Det er nemlig ikke tvil om at kapitalismen og de store forskjellene mellom fattig og rik er en av motorene bak vekstjaget, og at det er vanskelig å få de fleste til å være fornøyd med et moderavt og lavt forbruk når en ser at rikinger opprettholder en helt annen livsstil. I motsetning til Rødt som ønsker en stat som griper inn i alle samfunnsforhold og kontrollerer alle produksjonsmidler later de fleste MDGere å ønske en mindre inngripende stat som kun griper inn der det er nødvendig og ikke unødig begrenser enkeltmenneskers frihet. Så er også den klassiske marxismens dogmer om kontroll av produksjonsmidler langt på vei utdatert i dagens virkelighet. Produksjonsmidlene i samfunnet er ikke lenger kull, jernmalm og maskiner, men i stadig større grad enkeltarbeiderens kompetanse og kunnskap. For å kontrollere de nye former for produksjonsmidler blir den sosialistiske staten nødt til å kontrollere hver eneste arbeiders intellektuelle produksjonskapasitet. Da har vi oppskriften på et totalitært og orwelliansk samfunn.  

    MDG vil begrense lukssusforbruket til overklassen gjennom en mer progressiv inntektsskatt, høyere formueskatt, kutt i rentefradrag for bolig nr. 2 og en rekke grønne skatter og avgifter som flyseteavgift, to-pris på strøm osv. Vi har tro på at miljøskadelig overforbruk kan begrenses betydelig gjennom slike virkemidler uten at en skal trenge å inndra eiendom og på andre måter krenke friheter og rettigheter som har gitt næringsdrivende og grunneiere langsiktig forutsigbarhet til å kunne satse kapital på nye virksomheter og arbeidsplasser. Det skal ikke være en synd å være rik, men et vulgært og miljøskadelig overforbruk kan vi ikke akseptere av solidaritet med kommende generasjoner.  

    Kan vi ha en bærekraftig utvikling innenfor rammen av en kapitalistisk økonomi? Svaret er nei, på samme måte som vi har sett hvordan sosialistiske/kommunistiske økonomier også i liten grad har hatt økologi og bærekraft som sine suksesskriterier. Venezuelas sosiale reformer er bygget på en oljedopa økonomi på samme måte som andre kommuniststaters økonomiske vekst har vært bygget på et overforbruk av ulike lagerressurser. Så promoterer heller ikke MDG kapitalismen, men enn nytt grønt økonomisk system der målsetningen er absolutt bærekraft og nullvekst. En likevektsøkonomi der en resirklerer lagerressurser og ikke brenner fossile energikilder. En slik økonomi står så grunnleggende i opposisjon til både marxistisk planøkonomi og klassisk kapitalisme at dine utfordringer til MDG fremstår som lite relevante før du bedre oppdaterer deg på prinsippene for grønn økonomi som du blant annet kan finne i vårt nye arbeidsprogram. http://mdg.no/


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 24. juni 2013

    Først vil jeg si takk til Westbye for å ha levert et grundig og saklig svar på mine spørsmål og kritikkpunkter. Jeg vil komme tilbake og svare tilsvarende på andre deler av innlegget seinere.

    Når det gjelder spørsmålet om MDGs holdning til NATOs folkerettslige bombekrig mot Libya, framkommer denne i denne tråden: http://mdg.no/nyheter/ingen-blankofullmakt-for-krig/comment-page-1/

    Det som er realiteten her, er at NATO satte i gang med omfattende bombing av Libya våren 2011. Utgangspunktet var en resolusjon vedtatt i FNs Sikkerhetsråd som ga de landene som måtte ønske å benytte seg av det, fullmakt til å håndheve en flyforbudssone mot fly fra de libyske regjeringsstyrkene i konflikten mot opprørsstyrker, samt ta i bruk de midlene som var nødvendig for å beskytte libyske sivile. Resolusjonen nevner ikke NATO, men krever umiddelbare fredssamtaler i regi av Den afrikanske Unionen.

    Etter at resolusjonen var vedtatt, forsøkte det libyske regimet aldri å sende fly på vingene. NATO brukte derimot umiddelbart anledninga til å sende krigsfly på vingene. Disse håndheva ikke flyforbudssonen som skulle beskytte libyske sivile mot trusselen om dødelige luftangrep, men gjorde det motsatte; bomba flere libyske byer sønder og sammen. I byen Sirte var det etter endt NATO-bombing ikke hel bygning igjen.

    I stedet for å følge Sikkerhetsrådsrevolusjonen om å legge press på alle partene om å komme til forhandlingsbordet for å få i stand en ikke-voldelig løsning på borgerkrigen, sørga NATO aktivt og direkte for å blokkere de fredsinitiativene som kom fra Den afrikanske Unionen. Samtidig gikk NATO umiddelbart i gang med omfattende bombing, og koordinerte seg etterhvert stadig mer direkte med opprørsstyrkene. Bombing av libyske regjeringsstyrker var ikke defensiv for å beskytte libyske sivile mot regjeringsstyrkenes framrykking, men offensiv for å støtte opprørsstyrkenes framrykking. Det var altså ingen krig for å beskytte sivile, men en krig hvor NATO tvert imot beskøyt sivile (blant annet ved målretta bombing av libysk kringkasting, noe som er å regne som en krigsforbrytelse) som ledd i en krig for å oppnå regimeskifte. Dette er en folkerettsstridig krigsmålsetting i følge FN-pakten, og også direkte i strid med ordlyden i Sikkerhetsrådsresolusjonen.  

    Sør-Afrika, som satt i Sikkerhetsrådet og stemte for resolusjonen da den ble vedtatt, har offentlig erklært at landet aldri ville stemt for om landet hadde vist hvordan NATO ville misbruke resolusjonen. Vetomaktene Russland og Kina, som i utgangspunktet stemte avholdende, har erklært at de ville stemt mot om de hadde forstått hva som var NATOs egentlige plan og agenda. NATO førte altså resten av verden bak lyset, og det kan derfor ikke herske tvil om at bombekrigen var folkerettsstridig. Norske fly var på vingene og deltok mer offensivt og direkte i bombing av libyske bakkemål enn noe annet NATO-land utenom Storbritannia og Frankrike.  Alt dette lå klart i dagen på det tidspunktet MDGs resolusjon ble vedtatt.

    Og i motsetning til Rødt, valgte MDG i situasjonen IKKE å ta avstand fra den norske deltakelsen i bombekrigen. Når norske fly bomber et annet land, kan det for et politisk parti ikke eksistere et tredje standpunkt mellom det å støtte krigen og å gå imot krigen. Sjøl om uttalelsen, trolig for å mildne kritikken fra fredsorienterte krefter internt, unngår å eksplisitt støtte bombekrigen, finns det ingenting i uttalelsen som peker mot at MDG er kritisk til den norske politikken som altså var å bombe. På helt konkret spørsmål om MDG støtter den norske bombinga av Libya, svarer MDGs utenrikspolitiske talsmann, Øyvind Strømmen, at "Både intervensjonen og norsk deltagelse er en realitet – langt på vei som et resultat av en relativt dramatisk nødvergesituasjon, m.a.o. en siste utvei-løsning i tråd med FN-pakten og FNs 2005-vedtak om «responsibility to protect». Tydeligere går det ikke an å si at MDG støtter den norske bombinga av Libya, på politikerspråk.

     


  • MDGs dogmatisme
    - -
    Publisert 24. juni 2013

    Det er tydelig at Westbye og MDG har et dogmatisk forhold til R.

    Rødt er konsekvensen av at mange tok avstand fra sekterisme i dannelsen av R.

    Rødt er en sammenslutning av flere bevegelser: "Partiet ble dannet ved sammenslåing av Rød Valgallianse (RV) og Arbeidernes kommunistparti (AKP), med Rød Ungdom (tidligere ungdomsorganisasjon for både RV og AKP) som ungdomsorganisasjon. I september 2007 sluttet ogsåInternasjonale Sosialister seg til partiprosjektet. Partiet utgir gratisavisa Rødt nytt og tidsskriftet Rødt!."

    Rødts ambisjoner om å være noe nytt og samlende fremgår klart:

    "Rødt er et nytt, revolusjonært alternativ i norsk politikk. Rødts mål er en verden uten undertrykking og utbytting som bygger på solidaritet og rettferdighet."

    "Rødt er det radikale alternativet i norsk politikk. Vi arbeider for et rødere og grønnere Norge."

    "Det hadde vært temmelig kleint om vi i MDG i dag forsøkte å distansere oss fra hva Jan Bojer Vindheim og co. dreiv med i Trondheim på 90-tallet" (Westbye)

    Unektelig:

    http://vindheim.wordpress.com/2009/08/30/hvorfor-jeg-ikke-stemmer-r%C 3%B8dt/

    Det er tydelig at MDG og Vindheim i motsetning til Rødt lever i fortiden.

    "Venezuelas sosiale reformer er bygget på en oljedopa økonomi på samme måte som andre kommuniststaters økonomiske vekst har vært bygget på et overforbruk av ulike lagerressurser." (Westbye)

    La oss gledes over den røde miljømannen Rafael Correa som nylig ble ettertrykkelig gjenvalgt i Ecuador og i ALBA samarbeider med Venezuela, Bolivia, Nicaragua (som Andrew Kroglund tidligere har gitt oss et innblikk i), Cuba, Saint Vincent og Grenadinene, Dominica og Antigua og Barbuda (og nye medlemsland er ventet) for en bedre verden.

    Som en forstår skjer det positive ting også på miljøfronten i Latin-Amerika takket være den kursendring som Venezuela har bidratt og bidrar til, men dette må naturligvis MDG late som partiet ikke ser, fordi det ikke passer med dets virkelighetsfjerne ideologi.

    Samtidig bygger altså MDG sin politikk på å gå veien om fossilsamfunnet, akkurat det en kritiserer Venezuela for.

    Med andre ord: En oljenasjon som har en fornybar fremtid som mål stigmatiseres og stemples som "kommunistisk" (noe som for MDG betyr sovjetisk osv.) av MDG dersom den assosieres med rød politikk. For MDG er det nemlig bare grønn kapitalisme som gjelder, og det er der partiets troverdighetsproblem ligger: På den ene side vil det gi inntrykk av å være for en logikk som bringer en i friksjon med kapitalismen, på den annen side går det inn for kapitalismen.


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 25. juni 2013

    Rødt er et parti som kjemper for en sosialistisk samfunnsomveltning med fredelige, demokratiske midler, som det står i prinsipprogrammet som du helt korrekt siterer. Det betyr altså for å klargjøre enda mer, at Rødt kun vil kun få makta om et flertall av folket støtter partiet og eventuelle allierte sosialistiske partier. Forhåpentligvis og trolig, vil dette skje ved et ordinært Stortingsvalg. Rødt har aldri hatt formuleringer om væpna revolusjon i partiprogrammet, og jeg var aldri medlem av RV. Det som er realiteten er at Rødt i dag står for det som SF og SV gjorde på 1960- og -70-tallet, mens SV sjøl har blitt et lyserosa/lysegrønt vedheng til Ap.

    Det nå nedlagte partiet RVs tidligere formuleringer om væpna revolusjon, reflekterte ikke den politiske historien og tradisjonen i Norge på en fornuftig måte, men hadde sitt referansegrunnlag i hva som har skjedd med sosialistiske bevegelser i andre deler av verden. Og det som her er en objektiv realitet, er at reelt sosialistiske krefter oftest har  blitt forbudt og møtt med vold når de har fått så stor oppslutning at de har trua den borgerlig-kapitalistiske ordenen i et land. Noen ganger har forbudet kommet før partiene har kunnet vinne et demokratisk valg, andre ganger etterpå, etter militærkupp. Ut fra dette har sosialister stått overfor valget mellom pasifistisk motstand mot det borgerlige diktaturet, eller væpna revolusjon. RV var da et parti som sto for det sistnevnte, men heller ikke RV har på noe tidspunkt vært for væpna revolusjon i betydninga støtte til en væpna maktovertakelse basert på støtte kun fra et mindretall av befolkninga. RV var kategorisk mot regimer som Derg-regimet i Etiopia fra 1974 og det afghanske PDPA-regimet fra 1978, som kom til makta ved militærkupp uten brei folkelig støtte. I motsetning til dette er det viktig å vite at Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, i motsetning til det som hevdes i borgerlig historieskriving, ikke var noen mindretallsrevolusjon, men en maktovertakelse basert på at bolsjevikene og deres allierte på venstrefløyen av det sosialistisk-revolusjonære partiet hadde solid flertall på den andre allrussiske sovjetkongressen som var valgt gjennom demokratiske valg over hele Russland. I land som Kina, Vietnam og Cuba kom kommunistene til makta etter borgerkriger basert på brei støtte blant de fattige massene, mot diktatoriske borgerlige regimer som det ikke var mulig å drive opposisjon mot med fredelige og demokratiske midler. Dette er de historiske realitetene som RVs programformuleringer speila, men de var altså sprunget ut fra erfaringsbakgrunner som var fremmede og i stor grad ukjente for folk i Norge, og dermed perfekt egna til å bli misforstått. En annen ting er at RV enda mye tidligere enn dette, på 1970-tallet, også hadde en genuint feilaktig forståelse av Sovjetunionen under Stalin og Kina under Mao. På det tidspunktet var jeg sjøl i barnehagen og Rødt-leder Bjørnar Moxnes var ikke engang påtenkt.

    Det er klart at hvis man nekter å akseptere at partier har tatt et genuint oppgjør med tidligere politiske feil, og til og med nekter å akseptere at tidligere partier er nedlagt i stor grad nettopp på grunn av slik sjølkritikk, finns det grunnlag for historiebasert kritikk av Rødt. Det som er spesielt er at ingen av de andre partiene som for eksempel støtta at Røde Khmer skulle ha Kambodsjas sete i FN ETTER at folkemordet var avslørt og bevegelsen kasta fra makta av Vietnam, på 1980-tallet, blir konfrontert med denne delen av historien. Det kan være fordi det kun er SV og NKP som har sitt på det reine her. Både RV OG Ap OG alle de borgerlige partiene valgte her feil ut fra internasjonale konfliktlinjer under den kalde krigen, og ga de facto støtte til Røde Khmer.

    Når det gjelder grunnlaget for å forsøke å koble Rødt opp mot RVs historiske feil også i dag, så er det altså formuleringa "En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten." Jeg er enig i at dette er en gammelmodig formulering som igjen gjør det lett for de som ønsker å misforstå og bruke det slik Westbye gjør her, og derfor bør den endres i neste revisjon av prinsipprogrammet, men den politiske realiteten som formuleringa dekker er vi fortsatt nødt til å forholde oss til, nemlig den at en folkevalgt sosialistisk regjering må sørge for at det øverste offiserskorpset er lojalt mot den nye regjeringa, og ikke vil delta i sabotasje eller militærkupp.

    Det er lett å se at Hugo Chavez var for treig med å gjøre de nødvendige utskiftningene i toppledelsen i det venezuelanske militæret etter sin valgseier i 1998. Resultatet kom i form av et militærkupp i 2002 som installerte lederen i den venezuelanske arbeidsgiverforeninga, NHOs søsterorganisasjon, som president. Det var kombinasjonen av regjeringslojale offiserer lenger ned i rekkene, kanskje i stor grad grunna at Hugo Chavez sjøl hadde militær bakgrunn, og en voldsom folkelig-revolusjonær mobilisering i fattigkvarterene av Caracas, som førte til at kuppet, som allerede var anerkjent som "nødvendig" av USA, mislyktes og demokratiet seira. Først etter denne erfaringa sørga Chavez for å gjennomføre de organisatoriske tiltakene og personutskiftelsene som er i tråd med den gjeldende formuleringa fra Rødts prinsipprogram. 

    Det vi står for er altså det stikk motsatte av en ikke-demokratisk kuppmessig samfunnsovertakelse. Det handler om å forsvare et demokratisk-sosialistisk flertall mot antidemokratiske borgerlige krefter med allierte i forsvaret. At det heller ikke i Norge nødvendigvis over alt finns den nødvendige støtten til demokrati i alle kretser om sentrale økonomiske interesser skulle bli utfordra, kan man blant annet lese av hvordan mange krefter på høyresida reelt støtter opp om kuppmakerkreftene i Venezuela ved å invitere dem til blant annet "Oslo Freedom Forum", og ved bruke deres retorikk og omtale de demokratisk valgte venezuelanske presidentene Chavez og Maduro for "autoritære". Vår næreste allierte i NATO, USA, har for eksempel fortsatt ikke anerkjent det demokratisk gjennomførte valget av Nicolas Maduro til Venezuelas president.  Hvor sterkt demokratiet er rotfesta i Europa i dag, kan vi få en test på dersom Rødts søsterparti, Syriza, vinner det neste valget i Hellas.  


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 25. juni 2013

    Dette vil bare i helt minimal grad begrense muligheten som kapitalistklassen har til å føre et skamløst luksusliv. Spesielt når vi veit at MDG også er direkte fiendtlig innstilt til fagbevegelsens tariffkrav, og resultatet av dette vil være høyere profitt for kapitalistene, er det faktisk ikke grunn til å anta at de rikes rikdom vil bli berørt overhode av de marginale utjevningstiltakene MDG går inn for. Hvis Kjell Inge Røkke vil bygge enda en 1000 kvadrats-"hytte" til seg sjøl, er det ingenting i MDGs politikk som vil sette en stopper for det.

    Dersom det hadde ligget noe alvor bak MDGs retorikk om å begrense overklassens luksusforbruk, måtte implikasjonen være at MDG vil politisk styre hva privatpersoner skal bruke pengene sine på. En slik overstyring av hva folk bruker egne penger på, går ikke Rødt inn for. Derfor vil vi heller sørge for at de som er skamløst rike på grunnlag av verdier som andre har skapt for dem, blir avløst fra den byrden de bærer ved å måtte eie og kontrollere store deler av samfunnets verdiskapning, og samtidig avholde seg fra å bruke disse verdiene på seg sjøl. Alternativet, som er realiteten, er at MDGs politikk ikke baserer seg på annet enn fromme ønsker om at kapitalistene sjøl skal finne ut at de vil leve et nøkternt liv og kun investere i bærekraftige prosjekter. Slike fromme ønsker fører dessverre ikke til samfunnsendring, og det er derfor vi ikke vil få noen omlegging til et bærekraftig samfunn om MDGs politikk hadde blitt implementert i praksis, i motsetning til hva som ville skjedd om Rødts politikk var blitt iverksatt. Også SV er ut fra programmet et mer radikalt miljøparti enn det MDG er.

    Det MDG skal ha ros for, er å sette de viktigste spørsmålene i vår tid øverst på den politiske dagsordenen, og bruke en retorikk som åpner diskusjonen om alternativer til kapitalismen. Det MDG derimot må kritiseres for, er at de politiske svarene på ingen måte representerer noe alternativ til kapitalismen, men en videreføring av alle dens hovedtrekk, inkludert de som skaper klimakrisa.


  • Torgeir Salih Holgersen
    Publisert 26. juni 2013

    Dette er ikke annet enn mytologi. Det aller meste av høyteknologisk forskning og utvikling skjer innafor store offentlige og private forskningsinstitutter knytta enten til universiteter eller transnasjonale selskaper. Kunnskapsflyten i innad i institusjonene er sentral, og kunnskapen er ikke individuell, men kollektiv i sin natur. I økende grad blir individuelle "gutteromsoppfinnelser" kjøpt opp raskt av de store transjonalene og videreutvikla der før de når markedet. Samtidig er FoU-avdelingene bare en del av produksjonskjeden. Det vi spiser, har på oss, bor i og omgir oss med, er fortsatt fysiske gjenstander som er produsert av mennesker med vanlige rutinejobber, kobla til maskiner. Den økende mekaniseringa gjør rett nok at andelen mennesker som arbeider innafor jordbruket synker, men av samme grunn øker andelen globalt som arbeider innafor industriproduksjon. Om noen år vil denne andelen nok begynne å synke også globalt fordi mekaniseringa videreutvikles, og andelen som arbeider i tjenestesektoren vil på et tidspunkt passere 50 prosent. Men den dominerende trenden innen både handel og personlig tjenesteyting er at den individuelle forretningsdrivende som dominerte både handel og personlig tjenesteyting for 50 år sida, erstattes av storkonserner som ensretter og dominerer markedene gjennom kontroll over kommersiell reklame og monopolistiske innkjøpsavtaler. Her kontroll over storkapital i ferd med å bli like sentralt som i vareproduksjonen.

    Spørsmålet er altså ikke hva som skal skje med Jensens og Hansens butikk på hjørnet og framtida ligger ikke hos Jespers kjellerlaboratorium. Framtida under kapitalismen ligger hos

    1. Statoil, som har monopolisert norsk olje- og gassindustri

    2. Kjell Inge Røkke som har monopolisert norsk verftsindustri og er i ferd med å ta over fullstendig norsk råfiskproksjon.

    3. John Fredriksen som dominerer norsk skipsfart og er i ferd med å monopolisere norsk oppdrettsindustri

    4. Norske Skog som har monopolisert norsk skogindustri og flagger det meste ut, og tvinger trærne på trailer ut av landet for prosessering.

    5. Olav Thon og Petter Stordalen som dominerer det norske eiendomsmarkedet og hotellmarkedet

    5. Reitan og Hagen-konsernene som er i ferd med å monopolisere norsk fødevareproduksjon og dagligvarehandel.

    6. Finanssektoren som er en rein parasittisk virksomhet, og som er den eneste hvor antallet virksomheter og konkurransen i markedet skjerpes.

    Som vi ser, finns det ikke mye innovativ virksomhet i Norge, av den enkle grunnen at kunnskapsrike arbeidere er billigere andre steder. Vår framtid under markedsøkonomien, ligger i fortsatt utnyttelse av naturressursene. Den eneste genuint innovative industrivirksomheten av noen vesentlig betydning i Norge, er typisk nok militærindustrien, sentrert rundt Kongsberg og Nammo. Og denne virksomheten er basert på politisk styrte kontrakter, knytta til gjenkjøpsavtaler basert på norske miltære storinnkjøp. Vi har tross alt det høyeste militærbudsjettet i Norden, og det høyeste per innbygger i Europa og det nest høyeste per innbygger i NATO.

    Skal Norge bli en innovativ industrinasjon i framtida på områder som grønn energi (som Rødt og MDG vel er enige om at vi bør bli), farmasøytisk industri eller andre typer produksjon hvor det finns reelle menneskelige behov å dekke i verden, finns det ingen realistiske alternativer til at staten tar industrielt grep og sørger for investeringer og kontrakter for slike virksomheter på nøyaktig samme måte som det har blitt gjort for å bygge opp militærindustrien i Norge til en av verdens teknologisk ledende. Samtidig må også en grønn framtid for Norge basere seg i stor grad på naturressurser, men da fortrinnsvis de fornybare; vannkraft, fisk og skog. Da er det heller ikke det individuelle initiativet versus statlig byråkrati som er spørsmålet, men privat monopol med kortsiktig profittmaksimering som mål versus demokratisk samfunnsplanlegging som er alternativene. Dessverre er det slik at MDGs praktiske politikk med sin berøringsangst overfor kapitalistklassens eiendomsrett legger opp til at vi vil fortsette i det førstnevnte sporet. SV er det partiet som her ligger nærest Rødt på den økologisk bærekraftige sida i politikken.  


  • Aslak Storaker ikke med i MDG
    - -
    Publisert 30. juni 2013

    Her ble det en feil: Aslak Storaker er ikke med i MDG. De andre skal derimot være medlemmer.


  • Raudt og MDG
    Magnar Husby
    Publisert 21. juli 2013

    Eg synest det er bra at begge finst. Eg håpar begge veks. Men eg synest det er dumt at dei begge har lagt hovudvekta på å få inn eit stortingsmandat frå Oslo. Den norske venstresida er så svak at dei treng å samarbeide. Når det gjeld diskusjonen ovanfor: Eg synest MDG har eit dogmatisk syn på sosialistar! Eg synest det er feil å dempe kritikken mot norsk krigsdeltaking. Men eg synest og at Raudt kunne anstrenge seg for å nå breiare ut. Eg trur mange i dag er leie av dei fleste politiske partia. Partielitane høyrer ikkje på vanlege folk lenger, men brukar makta si på å sørgje for at alle sluttar opp om  deira line. Stortingsarbeidet og valkampen er i stor grad redusert til eit narrespel, ein konkurranse i mediadugleik. Dette vart til og med sagt rett ut i ein radiodebatt av aktørane sjølve. Dei etablerte politiske partia er i dag den støsrte hindringa for utviklinga av eit sunt demokrati. AP legg for eksempel lokk på kampen mot rasisme av redsel for å miste veljarar til Frp. Høgre har plutseleg blitt eit velferdsvennleg parti for å stele veljarar frå AP, SV og sentrumspartia. Eg synest Raudt og MDG burde gå inn for ei valordning som gjer det muleg å velje stortingskandidatar som ikkje er knytt til noko parti. I dag vert kandidatane valde frå fylka. Eitt mandat i kvart fylke kunne for eksempel reserverast ein uavhengig kandidat, men fordelast til partia dersom ein slik kandidat ikkje fekk eit minimumstal røyster. Ellers synest eg at MDG og Raudt burde gå saman om å få til folkerørsler på tvers av politiske parti og etablerte organisasjonar når det gjeld dei mest brennaktuelle sakene.

     


  • - -
    Publisert 21. juli 2013

    Mine reservasjoner til det første har jeg skrevet om her:

    http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/post279495.zrm

    Jeg skjønner altså godt frustrasjonen til Husby.

    Samtidig kan jeg godt forestille meg frustrasjonen til dem som hvis Husby får gjennomslag for sitt valgsystem kan fungere som forhindrere av progressiv samfunnsforandring. La oss tenke oss en gitt situasjon der de fleste av de som stemmer på partier går inn for progressiv samfunnsforandring. Men så gjør dette valgsystemet at en er avhengig av de "uavhengige" for å få flertall, og det viser seg jo i for eksempel USA at disse "uavhengige" ikke alltid er så uavhengige og faktisk lar seg plassere langs høyre-venstreaksen...

    I forhold til det andre Husby skriver er det ikke R som leker solo... R er jo en sammenslutning av folk fra ulike bevegelser som bestemte seg for å finne sammen til en venstreorientert politikk i tida og Marielle Leraand - tidligere i SV - er blant dem som har kommet til partiet på grunn av denne positive dynamikken.

    DG er godt hjulpet av media denne valgkampen og det er tydelig at establishment foredrar DG fremfor R på tinget. Hvorfor? Ganske enkelt at DG er ja til NATO og ser søsterpartier som har solgt seg som et eksempel til etterfølgelse. Skjønt DG inntaler seg vel at partiet er veldig grønt, så grønt at alt det rører ved blir grønt... Og blir det ikke grønt når en sitter i regjering kan en jo skylde på disse andre partiene, at en ikke fikk egen majoritet... For DG er det jo alltid "blått" og "rødt" sin skyld... Litt som Frp, er det ikke?

    Kort sagt: DG sikter mot establishment, mens R er opptatt av folkestyre. Derfor er de også ganske bitre konkurrenter for tida (noe dagens valgsystem har en del å gjøre med). R har jo kontakt med Syriza som går på tvers av partier og etablerte organisasjoner i seg selv (er en sammenslutning av relativt mange ting). Syriza har mye å gjøre med folkebevegelser. R er opptatt av det samme. Men DG går i dag inn for noe helt annet enn R.


  • - -
    Publisert 21. juli 2013

    Skal naturligvis være:

    "Samtidig kan jeg godt forestille meg frustrasjonen til dem som hvis Husby får gjennomslag for sitt valgsystem kan [oppleve "uavhengige"] fungere som forhindrere av progressiv samfunnsforandring."


  • Ikkje uproblematisk, men likevel..
    Magnar Husby
    Publisert 21. juli 2013

    Eg synest ikkje argumentasjonen til Magnus er god nok her. Berre nokre få slike uavhengige kandidatar ville få plass på Stortinget. Og eit fleirtal som skal tvinge fram viktige samfunnsreformer bør ha ein god del meir enn 50 % bak seg. Vi har slike reglar når det gjeld grunnlova. Vi hadde jo 51% nei i EU-kampen, og det synest eg er greitt. For da tvang ein ikkje gjennom noko endring. Men det hadde ikkje vore greitt om det hadde vore 51% ja og dei hadde tvinga gjennom EU-tilsutning. Det burde ikkje ha vore muleg å avstå så mykje suverenitet gjennom EØS heller med berre simpelt fleirtal. Eg ser ingen grunn til at eit Storting lettvinst skal kunne avgjere viktige saker. Skulle ein uavhengig representant velte ei sak, fekk heller Stortinget ta ein ekstra runde. Ein uavhengig representant skal sjølvsagt og ha eit program som han blir vald på.


  • Feil av MDG
    Magnar Husby
    Publisert 21. juli 2013

    Her er eg einig med Magnus. Det ser ut til at DMG trur finanskapitalen og supereigarane vil vere med på eit miljøprogram som kan få verknad. Det trur ikkje eg. Iallfall ikkje utan at dei sjølve slepp unna mens folket må betale. Etter mi meining er det frisleppet av finanskapitalen og kapitaleigarane som er hovudproblemet. Det heiter seg at vi har blandingsøkonomi og ein nordisk modell. Sanninga er at det ikkje er stort att av denne modellen etter Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og valkonkurrentane deira. DMG må gjerne bli større og få til eit større press mot oljeinteressene og andre miljøfiendtlege krefter, men helst ikkje på Raudt sin kostnad. Eg synest også at ein del miljøvernarar driv med mykje rart, f.eks denne svært overdrivne fronten mot drøvtyggarar, pelsrev, for rovdyr m.m. Eg har vanskeleg for å finne dei pålitelege nok til å røyste på dei.


  • Raudt
    Magnar Husby
    Publisert 22. juli 2013

    Eg synest Raudt bør endre namn. For høgrekreftene har lukkast i å gjere ordet raudt i politisk samanheng til noko som har med overgrep i sosialismens og kommunismens namn å gjere. Eg meiner at dei fleste på ytste vesntresida i Noreg aldri har stått for noko slikt, men det kapitalistiske propagandamaskineriet har lukkast å lage eit slik vrengebilde, akkurat på same måten som dei etter krigen klarte å fri seg for ansvaret for Hitler gjennom forfalsking av førkrigshistoria.


  • Ang. "Rødt" og valgsystem
    - -
    Publisert 22. juli 2013

    Har faktisk vært inne på tanken selv.

    Har faktisk tenkt på "Grønt" som et interessant navn.

    Rent personlig kunne jeg kanskje tenkt meg "Livspartiet" eller noe.

    Samtidig tror jeg en må begynne et sted med å gi ting deres riktige innhold. Jeg har hatt en debatt om dette med Ola Bog her på Nye meninger. Bog mener at Rødt må frontes av folk som benytter seg mest mulig av "sosialisme" i vokabularet. Jeg mener derimot at en slik det er nå bør være kreativ og i stor grad benytte seg av andre ord som det er knyttet mindre fordommer til.

    Når det gjelder "Rødt" synes jeg tross alt at det gir plass for det å bryte med fordommer. For eksempel "Stem Rødt" handler ikke bare om å oppfordre folk til å stemme på partiet R, men også om å si at partiet i dagens situasjon er det som representerer venstresiden i valgene og er opptatt av å skape en samlende venstreorientert politikk.

    Dermed blir det tydelig at Ap og SV utfordres.

    Dersom partiet hadde kalt seg for eksempel "Grønt" eller "Livspartiet", er jeg usikker på hvordan det hadde fungert. I og for seg kan en forestille seg at det hadde fungert bra, men samtidig kan en også forestille seg det motsatte. Ville ikke det gjort en overgang til partiet fra Ap og SV mindre opplagt?

    Sånn kortsiktig tror jeg at R kanskje har bedre sjanser med sitt nåværende navn enn for eksempel "Grønt" eller "Livspartiet". Men kanskje er det naturlig å tenke på det som et overgangsnavn? Eller kanskje kommer det til å feste seg som et godt navn det ikke kommer til å være grunn til å skifte?

    Men hadde en bedt om forslag, hadde jeg vel foreslått "Grønt" og "Livspartiet". Eller muligens bare "Livspartiet", synes nok det er bedre.

    I forhold til valgsystem foredrar jeg nok (mer) direkte demokrati.



Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display