Heidi Berg
Kina får en stadig større tilstedeværelse i Afrika. Det er til det positive, og vi må huske at i tradisjonell kinesisk forståelse er dragen mektig, men god.
Det har i den senere tid vært flere debatter om norsk bistand til utviklingsland. Sentrale tema er effektivitet, bistandsforskning og handelsbarrierer.
I debattene er det en påfallende mangel på referanser til norsk bistand som del av et større internasjonalt bilde. Det er meningsløst å foreslå endringer i overordnet politikk uten å se dem i sammenheng med trender både i utviklingslandene og internasjonal bistand og økonomi.
Vel er vi verdensmestere i prosentandel fra eget statsbudsjett til bistand, men vi er fortsatt et lite land, og prosenten blir knapt en promille i totalbildet for utviklingslandene.
Mistroen til Kina
Ser man på Afrika sør for Sahara, som norsk bistandspolitikk er særlig rettet mot, er den stadig sterkere kinesiske tilstedeværelsen en svært viktig endringsdriver.
Medias dekning av Kinas tilstedeværelse er knapp, og det som skrives er som regel lite nyansert.
Et typisk eksempel var da miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i november uttalte at Deng Xiaoping er den politikeren som har betydd mest for å løfte mennesker ut av fattigdom, og Aftenposten (i papir) trykker et bilde fra demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989 for å illustrere saken.
Solheim snakket ikke om menneskerettigheter og demokrati, men fattigdomsbekjempelse.
Den samme underliggende mistroen til alle kinesiske aktiviteter kaster skygger over en god og konstruktiv bistandsdebatt om betydningen av en ny stormakt på det afrikanske kontinentet. Kina i Afrika vil utvilsomt påvirke rammebetingelsene for vestlig – og norsk – utviklingspolitikk.
Respektere myndighetenes valg
Generelt bør vi ha følgende i bakhodet: Den gode økonomiske utviklingen i en rekke afrikanske land er nært korrelert med Kinas økonomiske utvikling (ifølge en studie fra Stellenbosch er det en statistisk samvariasjon på 0,92).
I like stor grad som norske politikere er klar over vår avhengighet av Europa, er afrikanske ledere klar over avhengigheten av Kina – og vil ta valg deretter. Det på tide å respektere disse landenes myndigheters valg – også om de ønsker å drive forretning med Kina heller enn å motta tradisjonell bistand fra oss.
Vi bør ikke forveksle Stephen King fra storbanken HSBC med hans navnetvilling når han i Davos uttaler at Kina og Afrika kommer til å bli senter for verdenshandel. Det er ikke skummel fiksjon, men kanskje en spennende virkelighet.
I år er det dragens år, og ifølge den kinesiske forståelsen av dragen er den mektig, men god.
Nyansert internasjonal dekning
I internasjonal akademia er debatten om Kina i Afrika langt mer nyansert. Deborah Brautigham er kanskje den mest profilerte bidragsyteren (se hennes blogg). Det finnes også mye god og interessant forskning fra for eksempel Centre for Chinese Studies ved Stellenbosch-universitetet i Sør-Afrika.
Like vanskelig som det er å oppsummere vestlig eller norsk bistand kort, er det å gi et raskt oversikt over kinesiske aktiviteter i Afrika.
Når man (forhåpentligvis) oftere tar opp temaet Kina i Afrika konkret, bør man unngå forenklinger. Det blir like feil å si at «Kina utnytter Afrika» som at «norsk bistand ikke virker».
Tre seiglivede myter
Tre seiglivede myter om Kinas aktiviteter i Afrika er følgende:
1. Kinesiske aktiviteter i Afrika er koordinert fra kommunistpartiet som del av en overordnet plan om å «ta Afrika» og få kontroll over naturressurser. For det første rommer «Kina i Afrika» et svært vidt spenn lite koordinerte aktiviteter, fra statsfinansierte infrastrukturprosjekter til hundre tusener kinesere som har flyttet til Afrika med en egen drøm om et nytt liv. Videre viser ikke studier at kontroll over ressurser er det sentrale, men forretningsforbindelser.
2. Kineserne driver land-grab for mateksport til Kina, og ansetter kun billig kinesisk arbeidskraft. Studier viser at det er svært lite eksport av jordbruksvarer fra kinesiskinitierte prosjekter i Afrika, og om lokale myndigheter stiller krav til bruk av lokal arbeidskraft, følger kineserne kravet.
3. Kinesere i Afrika bidrar til økt korrupsjon og lavere sosiale- og miljømessige standarder. Ser man på hvordan kinesiske prosjekter finansieres (stor grad av eksportkreditt), er det tydelig at det er mindre rom for korrupsjon sammenlignet med for eksempel stat-til-stat bistand. Hensyn til miljø og sosiale forhold blir stadig bedre ivaretatt, og afrikanske myndigheter har blitt flinkere til å stille krav.
Må lære å ha en ny dialog
Om vi skal fortsette å bidra til utvikling i fattige land, må vi tilpasse fremtidens bistandspolitikk til de store trendene.
Som Jan Speed i Bistandsaktuelt observerte i Busan, henvendte NGO-er seg utelukkende til vestlige media og myndigheter, mens kinesiske og afrikanske delegater fikk gå i fred. Lederen for den Afrikanske Utviklingsbanken, Donald Kaberuka, uttalte at om vi ikke lærer å ha en ny dialog, risikerer vi at afrikanerne ikke lenger er interessert i å lytte (i rapport fra Brookings).
Kina har en ganske annen tilnærming til Afrika enn det vestlige bistandsregimet. Selv om det selvfølgelig er utfordringer knyttet til deres aktiviteter, er økte investeringer i infrastruktur og økt handel utvilsomt positivt.
Det verste er om norsk bistand mister enhver betydning fordi vi bruker tiden på å flikke på forskning eller rapportering, eller som det heter på engelsk: Re-arranging deck chairs on the Titanic.
Dette er en forkortet versjon av et innlegg publisert på Minervanett.no.
Må vi ikke også være samstemt med internasjonal utvikling og u-lands ønsker?
Gunstein Instefjord skriver i Dagsavisen den 17. november om viktigheten av samstemt politikk for utvikling. Han har helt rett i at politikk og forvaltning innenfor en rekke områder bedre må settes i sammenheng. Som han skriver er utviklingspolitikk mye mer enn bistand, samtidig som bistand med sikkerhet har bidratt til forbedringer i utviklingsland.
Det er viktig at norske aktiviteter er samstemte, men er det tilstrekkelig? Må vi ikke også være samstemt med internasjonal utvikling og u-lands ønsker? Instefjords poeng er viktig, men vi må gå enda lengre og bedre ta inn over oss hva mottakerlandene faktisk etterspør.
Noe stadig flere afrikanske ledere er opptatt av er investeringer i næringslivet. I norsk utviklingsdebatt problematiseres ofte bedriftenes overskudd (profitt). Muligheten til å oppnå overskudd er sentral for å tiltrekke investeringskapital, men for utviklingslandet er det langt viktigste bidraget fra bedriftene verdiskapingen som skjer gjennom hele verdikjeden – ikke profitten. Kilowattene som sendes ut i kraftnettet, utlånene fra bankene til småbedriftene og arbeidsplassene som skapes er det sentrale. Heller enn å fokusere på bunnlinjen for å forstå bidraget må man se på hele regnskapet: Lønnsutgifter, lokale innkjøp, skatter, betaling av avgifter etc. Skal man virkelig være samstemt må det være med våre partnere i sør, og skal man dra nytte av næringslivet må forståelsen av privat sektor være samstemt med investorers måte å jobbe på.
Investeringer i utviklingsland kan være lønnsomme, og for å normalisere vårt økonomiske samarbeid med fattige land bør Norge investere mer i fremvoksende økonomier.
I forbindelse med fremleggelsen av Statens pensjonsfond utland (SPU) nest dårligste kvartalstall noen sinne skrev Dagsavisen lørdag om Erik Solheims ønske om å ”sende oljepenger til Afrika”. I dagens avis er Ketil Solvik-Olsen fra FrP enig i at Norge bør investere mer i utviklingsland, mens sjefsøkonom i First Securities Harald Magnus Andreassen påpeker utfordringene ved dette, og at det å investere i land vi handler med er bedre risikohåndtering.
Norfund trekkes i begge sakene frem som et eksempel på at det er mulig å investere lønnsomt i blant annet Afrika. Vi kan bekrefte både at det er stor mangel på kapital til gode forretningsprosjekter i utviklingsland, og at denne type investeringer er krevende. Men som det påpekes har vi vist at det er mulig å tjene penger i disse markedene.
SPU har som mandat å forvalte våre fremtidige pensjoner på en mest fornuftig måte, og jobbe for en god avkastning. Fondet skal ikke bruke bistandspolitisk eller ta unødvendig høy risiko. Men ser vi på andre store internasjonale fond investerer disse langt mer i utviklingsland, og Norfunds resultater er ett av mange bevis på at risikoen i utviklingsland har vært overvurdert sammenlignet med vestlige økonomier. I en så kompleks verdensøkonomi som vi nå er en del av mener vi også at diversifiseringen i fondet med fordel kunne vært langt større. Her representerer utviklingsland et godt alternativ til dagens fokus på Europa. Vi er enige med både Solheim og Solvik-Olsen i at mer av fondet kan investeres i utviklingsland fordi det ville være god forvaltning. Det er paradoksalt at pensjonsfondet ikke investerer i utviklingsland hvor avkastningen er høy.
Andreassen mener det er god risikohåndtering å investere i økonomiene vi handler med. Her er han inne på et annet interessant område. Når vi nå snakker om en mer samstemt politikk for utvikling står det å fremme handel med utviklingsland sentralt. Om vi skal få til styrket handel, og utvikle mer normale økonomiske forbindelser til utviklingsland, er det naturlig også å se på SPUs retningslinjer for investeringer.
For å få politisk aksept for mer eksponering av SPU mot utviklingsland er en holdningsendring nødvendig. Over flere tiår har vendt oss til å gi bort penger til Afrika. Det å investere er noe helt annet. Her har også journalistene en jobb å gjøre: Dagsavisens overskrift lyder ”Vil sende oljepengene til Afrika”. Solheim ønsker ikke å sende penger fra SPU til Afrika, men investere. Pengene skal tilbake med avkastning slik at både pensjoner kan utbetales i Norge og midlene kan reinvesteres i nye prosjekter som skaper flere arbeidsplasser og økonomisk vekst i verdens fattige land.