Nordlendinger går mest konkurs, skrev Dagens Næringsliv denne uka. Siden 2001 har i snitt 45 prosent flere bedrifter gått over ende i Nord-Norge enn på Sørlandet, som går minst konkurs. En professor ved Handelshøyskolen i Bergen forklarte litt svevende i DN at «både mikro- og makroøkonomiske forhold spiller inn» når man skal forklare dette. Men «mikro- og makroøkonomi» er jo ikke noe morsomt å snakke om. Ikke «næringsstruktur» eller «markedsgrunnlag» heller. Det er derimot «lynne».
«Noe skyldes muligens også lynne», sa professoren. «Nordlendingene tar kanskje litt mer risiko, mens sørlendingene er kjent for å være forsiktige». Dette var jo egentlig ganske forsiktig sagt (kanskje dette er en sørlandsk professor?) Men etter at eter- og nettmediene hadde tatt denne nyheten en runde, og entusiastisk trukket inn både Oluf, Agnar Mykle og Unit Fives «Æ e` nordlending æ», sto bare en forklaring igjen: Nordlendinger går konkurs på grunn av lynnet. Sørlendinger er sindige, nordlendinger er «risikovillige» (noe som egentlig er kodespråk for «manglende impulskontroll og dårlig dømmekraft»). Etter den nyhetsdagen fikk man inntrykk av at nordlendinger, værbitte kystfiskere som de jo er i sin sjel, så altfor lett griper sjansen og bare kaster seg uti ting uten tanke på i morgen. For en lettbevegelig nordlending kan jo aldri være sikker på hva morgendagen kan bringe av dårlig fiske, storm fra nordaust, kolonnekjøring og stengte veier over Bekkarfjord-Hopseidet.
I tillegg fylte man ut dette bildet med Agnar Mykles berømte historie om nordlendingen. Altså: Sunnmøringen sparer de 400 kronene han har tjent på fiske. Nordlendingen tjener 200, og bruker 20 kroner på silkesjal til kjæresten. Resten kjøper han wienerbrød for. («Man må da ha det litt godt her i livet»).
Dette minner meg litt om da daværende forsvarsminister Grete Faremo forsøkte å spille ut det nordnorske kortet i Stortinget i 2010. Hun prøvde å dysse ned statssekretær og tromsøværing Roger Ingebrigtsens uttalelse om at statsbudsjettet hadde «gigantiske utfordringer». Overdrivelsen skyldtes rett og slett at han var nordlending, sa Faremo (selv en forsiktig sørlending). «Jeg har selv lurt på hva det vil bety å bytte statssekretær fra en velformulert Oslo-borger til en frispråklig nordlending», sa ministeren.
Jeg innser jo at dette gir meg uante muligheter. Jeg er jo nordlending! Heretter kan jeg slippe unna med alt! Om jeg overskrider kredittkortgrensen min hos MasterCard, og får skarpe reaksjoner på dette, kommer jeg til å svare, litt sånn frispråklig: «Ærlig talt, dere burde da vite bedre enn å gi ut kredittkort til nordlendinger. Vi bruker jo penger som fulle sjømenn, går konkurs for et godt ord, og strør om oss med silkesjal og wienerbrød».