Debatt

Nok et nytt Midtøsten

Et nytt Midtøsten er i ferd med å bli skapt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

JAFFA (Dagsavisen): Vi hører daglig om krig i land som Syria og Irak. Andre steder, som i Jemen og Libya, er sentralregjeringene nesten ikke-fungerende. Men sjelden hører vi om de brede linjene. For konturene til et nytt Midtøsten er allerede synlige.

Ofte kan en få inntrykk av at Midtøsten ikke forandrer seg stort, at det alltid dreier seg om konflikt og uro. Men det har ikke alltid vært slik, i århundrer var det stabilitet. Der etter forandret regionen seg dramatisk, dermed ser man nå uroen. Midtøsten er fremdeles på leting – etter seg selv.

Kolonialismen i Midtøsten startet ikke med europeerne. I århundrer var arabere dominert av tyrkere under Det osmanske riket. I de dager ble ikke ideen om en nasjonalstat dyrket. I stedet var samfunnet organisert langs religiøse skillelinjer – muslimer, kristne og jøder for seg, med egne samfunnsoverhoder.

Europeiske kolonialister brakte så med seg statsinstitusjoner som parlament, men først og fremst sterke politistyrker og sterke hærstyrker. Da mange av de arabiske statene fikk uavhengighet før og etter den andre verdenskrigen, hadde man dermed de brutale instrumentene man trengte for undertrykking av en befolkning som altså ofte ikke følte seg som en nasjon.

Uroen i dag startet delvis med Den arabiske våren som eksploderte inn på verdensscenen sent i 2010, da en tunisier tente på seg selv i protest. Grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi inspirerte til opprør i hele regionen – fra Egypt til Syria, fra Jemen til Jordan.

Men i virkeligheten startet det sju år tidligere, i 2003, da USA invaderte Irak. Etter al-Qaidas angrep mot New York i 2001, skulle amerikanerne bringe demokrati til Midtøsten. Men da Saddam Hussein, Iraks sterke mann, ble fjernet, forsvant også en buffer som hadde holdt Midtøsten i sjakk i tiår.

Med Saddam borte kunne Iran, den sterke naboen i øst, begynne å spre sitt hegemoni vestover. Fjorten år senere dominerer Iran stater som Irak, Syria og Libanon, med en kontinuerlig landpassasje helt fra Teheran til Middelhavskysten. Ikke siden det pre-islamske persiske Sasanian-imperiet i det sjette århundret har iranere vært så mektige.

Men Irans hegemoni har skapt en motkraft. Iranere er ikke arabere, og blir sett på som et fremmedelement i store deler av regionen. Dermed er et nytt kart over Midtøsten blitt tegnet – med to akser; en nordlig og en sørlig. Den nordlige aksen, dominert av Teheran og sjiamuslimer, strekker seg fra Iran til Middelhavskysten. Den sørlige, dominert av sunniislamske arabiske stater, strekker seg fra Gulf-statene, Saudi-Arabia, Egypt og til Jordan.

For bare få år siden var det Israel og Palestina en tenkte på når en snakket om Midtøsten-konflikten. I dag er denne konflikten underordnet regionens nye store konflikt, og Israel er i dag – utrolig nok – alliert med de sunniarabiske statene, sine tidligere fiender, siden Iran anses som en større trussel.

Men hva nå? Midtøsten er kronisk uforutsigbart. Det betyr at noe dramatisk kan skje i morgen som snur opp ned på forholdene – slik har det vært i tiår. Men skillet mellom sunni- og sjiaislam vil fortsette i lang tid. Ikke fordi skillet har en så lang historie – det stammer fra det sjuende århundret – men heller fordi det drives fram av Midtøstens sterke og rivaliserende stater, som Iran og Saudi-Arabia.

I tillegg vil det svekkede, men avgjørende, forholdet mellom stat og folk trolig bli ytterligere forverret. Mange stater i Midtøsten, som Irak, Syria, Jordan, Libanon og Libya, er på sett og vis kunstige – uten forhold mellom grenser og befolkning. I Irak har man kurdere, sunni-arabere og sjia-arabere, i Syria alawitter, kurdere, sunnimuslimer og kristne, og i Jordan palestinere og beduiner, og slik fortsetter det. I Egypt ser man riktignok en eldgammel og sterk nasjonal identitet, men her er landet splittet av dype klasseskiller og religiøse motsetninger.

Slik blir altså dagens konflikter i Syria og Irak forsterket av fenomen som stammer fra det osmanske imperiets dager. Men det er også noe annet som påvirker hele Midtøsten – og det er fraværet av demokrati og en liberal tradisjon: De sterke politistatene som ble skapt i det forrige århundret ble ideelle for diktatorer som søkte å undertrykke fri utfoldelse, det frie ordet og kreativiteten. Konsekvensen ser vi i dag.

Demokrati er ikke en garanti mot krig, det er heller ingen garanti mot rasisme, dette ser vi tydelig i dag. Men fraværet av demokrati skaper frykt-baserte samfunn og sykelige forhold der statsledere lever i virkelighetsfjern isolasjon, og heller ikke tar hensyn til sine folk i sine beslutninger. Dette er en farlig kombinasjon som folk i Midtøsten kjenner så altfor godt på kroppen.

Trolig ble selve begrepet «Midtøsten» skapt av amerikanske marineanalytikere i 1905 for å definere området mellom India og Middelhavet. Området var ikke helt i Østen, som Kina, men litt midt på. På sett og vis søker Midtøsten ennå etter seg selv og en politisk identitet, etter at så mye er blitt utprøvd og har feilet: Nasjonalisme, panarabisme, sosialisme og senest islamisme.

Bare sju år har passert siden millioner strømmet ut i Midtøstens gater for å kreve demokrati. I dag er sjansene for demokrati minimal, siden politistatene igjen har tatt over. Konfliktene i Syria, Irak og Palestina vil dessverre fortsette i mange år framover, selv om de forhåpentligvis en dag vil bli løst. Likevel blir det aldri fred i Midtøsten før en igjen er villig til å lytte til de desperate ropene fra Tahrir-plassen i Kairo.

Mer fra: Debatt