Helsefarlig mannlighet

Nina Jon

Reform - ressurssenter for menn

debatt

Haakon Bull-Hansen tar i kronikken «Myten om den syke mannen» (Dagsavisen, 1/2) et oppgjør med «Påstanden om menns selvforskyldte død». Sprer man myter og fordommer når man løfter fram at tradisjonell maskulinitet med høyt fokus på styrke, selvkontroll og utholdenhet gir konsekvenser for menns helse?

Bull-Hansen opplever et slikt budskap som å bli pålagt skylden for egen sykdom. Det er ikke bare uheldig, det er selvsagt fullstendig urimelig.

Men det er en kjensgjerning at forventet levealder for menn er omtrent fem år kortere enn for kvinner. Mange menn dør av voldsomme grunner: Ulykker, vold og selvmord. Betyr dette at mannlighet er feil, slik Bull-Hansen opplever? Selvsagt ikke. Det er en slutningsfeil å gå fra kulturelle strukturer til personlig fritt valg: Vi må ikke tro at alt som ikke biologisk bestemt er valgfritt. Det er som å påstå at kvinners manglende mulighet for å delta på arbeidsmarkedet på 1950- tallet var kvinnens skyld.

Maskulinitet skal feires: uten menns risikovilje, dristighet og pågangsmot hadde verden gått langt saktere framover. Samtidig er det negative sider ved samfunnets krav til menn, som manifesterer seg for eksempel ved sykdom og død. Å problematisere aspekter ved samfunnets kjønnsroller innebærer ikke å anklage menn for faktisk å oppføre seg i tråd med samfunnets forventninger og krav.

Å anlegge et maskulinitetsperspektiv handler verken om å bebreide menn, mislike menn eller forstå mannen som en ubehjelpelig figur. Det handler om likestilling. Men likestilling må omfatte begge kjønn.

Menns overrepresentasjon blant de privilegerte har sitt motstykke på de negative og dødelige statistikker. Et mannsperspektiv på helse og livskvalitet vil bidra til bedre likestilling på det, bokstavelig talt, mest livsviktige aspektet ved menneskers liv.

«Det er en kjensgjerning at forventet levealder for menn er omtrent fem år kortere enn for kvinner.»

En tilnærming til sykdom som «tegn på svakhet» – og som noe som truer ens identitet som skikkelig kar, medfører at menn ofte blir svært tause om egne helseplager.

Forslaget i den reviderte fastlegeforskriften om at fastlegen skal «identifisere innbyggere på listen som benytter seg av tjenestetilbudet i vesentlig mindre grad enn personens medisinske behov tilsier» vil gi sterkt forbedret mannshelse.

«Kvinner lider, menn dør» heter en bok om folkehelse i et kjønnsperspektiv. Det er en meget treffende tittel. Forventet levealder for menn er omtrent fem år kortere enn for kvinner. Det dør flere gutter og menn enn kvinner i alle aldersgrupper. Tradisjonell maskulinitet med høyt fokus på styrke, selvkontroll, utholdenhet og forakt for fysisk smerte gir også andre konsekvenser for menns helse. Det virker inn på menns levevaner i forhold til ernæring, fysisk aktivitet, seksuell helse, psykisk helse, bruk av rusmidler og ulykkesrisiko. Og det har konsekvenser for menns bruk av helsetjenester.

En tilnærming til sykdom som «tegn på svakhet» – og som noe som truer ens identitet som skikkelig kar, medfører at menn ofte blir svært tause om egne helseplager. Lenge har gutter og menn blitt sosialisert til å skjule og kontrollere sårbare sider. Store gutter gråter som kjent ikke. Kvinners latterliggjøring av syke menn under utsagn som «ingen er så syk som en syk mann» bidrar heller ikke til å få menn til å ta sykdomstegn på alvor. Menn oppsøker lege sent, noe som i mange tilfeller vil påvirke muligheten til behandling.

Mannspanelet anbefalte i sin sluttrapport: «Fastleger må pålegges obligatorisk innkalling til regelmessig kontroll. Testing og forebygging av mannsspesifikke sykdommer og samtaler om livssituasjon og livsstil med særlig fokus på tema som er sentrale i den aktuelle livsperioden. Det er viktig med fokus på helse, trivsel og psykisk helse ved slike kontroller.»

Reform – ressurssenter for menn slutter sterkt opp om denne anbefalingen. Forslaget i den reviderte fastlegeforskriften er i hvert fall et godt skritt på veien. De fleste på denne lista er nok menn.

Kritikerne viser at de ikke har forstått hva Papparingen inneholder.

Forslaget om å lage pappagrupper latterliggjøres og avvises som sludder og vås. «Menn må da kunne finne seg noen å spise lunsj med på egen hånd», harseleres det. Dermed overser man de fullstendig ulike strukturelle forhold menn og kvinner utøver foreldreskap under. Kritikerne viser at de ikke har forstått hva Papparingen inneholder. Det handler ikke om å skaffe pappaer noen å lunsje eller trille tur sammen med.

Det handler om å gi nye fedre en arena for å videreutvikle sin farsrolle. Det har jo rett og slett skjedd en revolusjon. «De kommer ikke til å være sammen med barna sine, de kommer bare til å gå på elgjakt», ble det fnyst både i avisene og rundt lunsjbordene da fire uker pappapermisjon ble innført i 1993. Så feil kan man ta. Fedrekvoten har vært et særdeles viktig element i endringen av farsrollen. Når far går hjem og blir kjent med sitt barn, skapes en relasjon som varer hele oppveksten. Fedrene og mødrene blir mer likestilte som foreldre. Til glede for fedrene selv, for mor – og selvsagt også for barna. Og dette har blitt en opplagt del av det å være mann på bare en generasjon!

Papparingen skaper en mulighet for pappaer til å komme sammen og forstå denne omveltningen, og å snakke om det å være far – på menns egne premisser. Deltakelse i pappagrupper kan bidra til å skape åpenhet for menn til selv å definere sine omsorgsroller og å styrke fedres omsorgsidentitet. Det handler om å styrke den moderne mannens rolle som deltakende og nærværende far. Papparingene eksisterer allerede, det har vært gjennomført et pilotprosjekt med fem papparinger. Fedrene opplevde tilbudet som viktig, og de var tydelige på at de hadde stort utbytte av å dele sorger og gleder, diskutere utfordringer, lære av hverandre og bevisstgjøre seg selv på egne verdier og standpunkter. Farskapet fikk stå i fokus. Noe det sjelden ellers gjør for nybakte fedre. Papparingen som modell ble utviklet av Reform i samarbeid med Voksenopplæringsforbundet. Vi lagde «Pappapermen», som inneholder et menyforslag med flere temaer som gruppepraten kunne hektes på: Refleksjoner om farsrollen, permisjon, parforholdet og balansen arbeid – fritid – familie. Vi traff svært godt. Den viktigste erfaringen er at helsestasjoner, gruppeledere og deltakere er samstemte om at pappagrupper er et viktig og nødvendig tilbud. 

I dag møter forslaget om Papparinger latter, særlig fra den politiske høyresiden. Å latterliggjøre Papparingen er å motarbeide tiltak som kan redusere strukturelle hindre for et nærværende farskap. Latterliggjøring av og harselering med menn som ønsker en ny manns- og farsrolle faller inn i et velkjent konservativt mønster.