Det politiske spillet vi har vært vitne til i de siste dagene kan tyde på at våre politikere har vært rådville i denne saken. Det var derfor betimelig at Jan Bøhler fremsatte forslaget om et nasjonalt forbud, og bra at Arbeiderpartiets ledelse sluttet seg til dette synspunktet.
Sylvi Listhaugs forslag om å overlate spørsmålet til den enkelte institusjon er ikke noen god løsning. Frps og regjeringens standpunkt i denne saken er lite prinsipielt. Det blir hevdet at det er få som i dag går med nikab. Men man skal ikke vente til problemet blir akutt. før en innfører et forbud. Vi bør holde fram at i det norske samfunnet og i vår kultur viser vi i alle klasserom hvem vi er ved å blotte ansiktet. Det bør ikke være opp til den enkelte institusjon, eller den enkelte lærer å sette slike grenser. For to år siden ble nikabkledde studenter nektet å delta i undervisningen ved høgskolene i Telemark, Østfold, Oslo og Akershus. I Telemark måtte ledelsen ved Fakultet for estetiske fag, folkekultur og lærerutdanning ta belastningen ved å forby bruken av det omstridte plagget etter at en kvinne hadde startet studiene i august. Hadde opptakskriteriene vært klarlagt på forhånd, ville man ha unngått slike situasjoner.
Flere har gitt uttrykk for at vi må la representanter for de nye kulturene få følge sine egne skikker, hvis vi vil ha en åpen og inkluderende innvandringspolitikk. Enkelte innvandrere har også ytret at vi ikke bør utestenge kvinner med nikab fra undervisningen med den begrunnelse at det er kvalifikasjonene som teller og ikke påkledningen. Men det er en kjent sak i vestlige samfunn at antrekket kan være et vesentlig hinder for at et budskap når fram til mottakerne.
En sentral side ved pedagogikken i norske klasserom er at det foregår en meningsfylt kommunikasjon mellom elev og lærer. For at læreren skal kunne vite noe om hva eleven oppfatter og forstår, er det nødvendig å avlese mottakerens mimikk og kroppsspråk.
Det er en utbredt oppfatning at nikab vil hindre læreren i å kommunisere med eleven. Hun vil ikke se hvordan eleven reagerer på hennes eller andre elevers budskap. Tildekking er med andre ord dysfunksjonelt i en kultur hvor kommunikasjonen mellom lærer og elev blir ansett som vesentlig. I skoler i muslimske land er det vanlig med en enveiskommunikasjon. Dessuten er hodeplagget mer utbredt og virker derfor ikke distraherende. I norske klasserom kan nikab derimot oppleves som en konfrontasjon med norske verdier.
Det er viktig at innvandrere får en så solid utdannelse som mulig. Utdannelse gir en lettere adgang til gode jobber og bidrar til å fremme integreringsprosessen. En vesentlig grunn til å nekte studenter med nikab, er at en ferdigutdannet student som ønsker å søke en jobb som lærer og som insisterer på å bruke heldekkende slør, automatisk diskvalifiserer seg for arbeid i de aller fleste norske skoler. Ja, i de aller fleste yrker. Hun vil derfor høyst sannsynlig bli henvist til å søke trygd istedenfor å tjene til livets opphold.
Diskusjonen om nikab i skolen er en debatt som strekker seg langt utover spørsmålet om bruk av et for oss fremmed klesplagg. Her berører vi hvilke krav vi kan stille til integrering og tilpasning til storsamfunnet. Samtidig handler det også om hva innvandrere kan forvente av samfunnet.
Dypest sett handler det om hva slags samfunn vi vil ha, og hvordan vi skal bestemme reglene for atferd og samhandling mellom etniske nordmenn og innvandrere. Jeg vil påstå at vi ikke har vært villige til å ta denne debatten på alvor. Vi har ikke tatt grundig nok innover oss at det er nødvendig med visse rammebetingelser for atferd for alle parter. Inntil nå har vi i redsel for å støte enkelte innvandrergrupper, ikke vært tydelige nok til å uttrykke hva som er vanlig atferd i Norge.
Mens etniske nordmenn hele livet har opplevd en langsom sosialisering i forhold til våre «seder og skikker», har de fleste nyinnflyttede grupper måttet lære seg disse reglene. Alle som har oppholdt seg i en fremmed kultur over en viss tid vet at dette er vanskelig. Hvor vellykket en slik integreringsprosess er, vil avhenge av hvor klare og tydelige reglene er, og i hvilken grad vi er villige til å drøfte dem i en åpen og ærlig dialog. Bare da vil de oppnå legitimitet. Mangel på klarhet i slike spørsmål kan være destruktivt og bidra til å øke polariseringen i samfunnet.
Uklarhet kan lett føre til dobbeltkommunikasjon. Det kan utvilsomt oppstå uenighet om regler for atferd, både mellom etniske nordmenn og i forhold til ulike innvandrergrupper. Derfor er det viktig at vi presenterer hvilke rammer som vi ønsker å ha.
Den usikkerhet som har gjort seg gjeldende i det norske utdanningssystemet på dette området har vært uheldig, og har fungert negativt i forhold til norsk innvandringspolitikk. Utydelige og doble signaler er verken norske utdanningsinstitusjoner eller vårt samfunn tjent med. Listhaug bør derfor følge rådet om å forby nikab i norske klasserom. Da kan vi unngå unødvendige kommunikasjonshindringer. En vesentlig forutsetning for en vellykket læreprosess er at vi kan identifisere hverandre, og la ansiktet fortelle hvem vi er.