Krisehåndtering påkreves i hovedstaden!

Jeg har til tider vonde drømmer, likevel kunne det av og til vært bedre å sove videre. Radioen går dessvere på sammen med vekkeklokken - og da presser ubønnhørlig vår norske virkelighet seg på...

 Det er stemmen til FRP politikeren Sandberg som vekker meg i dag.Jeg hører ham si at vi må ha norske besteforeldre for å kunne regne oss selv som norske. Jeg forstår at trønderen ( jeg er ikke sikker på om alle vestlendinger forstår dialekten hans -- og det er kanskje like bra) er engstelig  for antall utlendinger som kommer til landet.Hovedstaden oversvømmes.Jeg er ikke riktig kommet ut av mitt nattlige mareritt, men sier til min kone at dersom hun stemmer FRP eller høyre blir jeg utvandrer.Det overveier jeg uansett.Selv om mine tippoldeforeldre er bergensere i 10 ledd. Jeg garanterer naturligvis ikke for diverse innslag av tyskere, hollendere, spanjoler, italienere, jøder og hva som ellers måtte reke langs kysten.

 Når Sandberg snakker høres det ikke ut som om ordet menneske og innvandrer betyr det samme. Det oppleves som ubehagelig å høre denne mannen snakke.Jeg får dårlige assosiasjoner. Og det er irriterende.

 I Norge bor der 13,11 mennesker pr kvadratkilometer.Fortell fjellnasjonen Sveits at vi ikke plass til flere! I Sveits bor der 183, 63 mennesker pr.kvadratkilometer.For moro skyld kan det nevens at i Holland bor der over 400 mennesker på kvadratkilometeren.

 Sanndberg finner det trangt i hovedstaden.Hvorfor flytter han ikke tilbake til Levanger? Det ville kunne hjelpe på den kritiske situasjonen i vår overfylte hovedstad med nesten 630 000 innbyggere(!) I følge Sandberg befinner byen seg nærmest i en slags krise grunnet overbefolkning.

 Hva er problemet vårt ? Er vi blitt så små og ubehjelpelige at alt blir for stort for oss? Er det alle pengene våre som er problemet? Eller er det at vi ikke eier skamfølelse? Desrom noen kan betale "kausjonen" forlater jeg mer enn gjerne landet. Jeg vil helst ikke være i veien for ekte nordmenn fra Nord-  Trøndelag.

I Norge har vi mennesker med og uten kompetanse. De uten er kasteløse og dermed verdiløse.

Jeg hører på radioen idag at vi har mer enn nok svensker. Vi trenger ikke flere uten kompetanse i servicebransjen. I Norge trenger vi nordmenn. Svenskene tar jobber fra "nordmenn uten kompetanse" .  Norge trenger ingeniører. 10 000 av dem. Helst burde de vært svensker eller dansker. Det blir billigst. Problemet er at disse beholder våre naboland for seg selv.

I Norge har vi innført et nytt kastesystem. De med eksamener/penger og de uten. Nest øverst på rangstigen står leger, sivilingeniører, jurister, professorer, lektorer. Deretter kommer ingeniørerene, sykepleierene, kommunebtråkratene. Dernest  kommer forretningsdrivende. Nest nederst kommer butikk og vaskepersonale. Øverst i kastesystemet befinner de seg som har blitt styrtrike enten de har utdannelse eller ikke ( dette er våre brahminer. Deres ord er sannhet unasett hvor mye tøv de kan prestere). På bunnen finner vi utlendinger. Disse er igjen delt opp i et hav av underkategorier. Uten for alt står nordmenn uten eksamenspapirer og papirløse. De tilhører våre kasteløse og er fritt jaget vilt. En underskog av mellomklasse mennesker lever av å håndtere deres problemer som pleiepersonale, politi, fengselsvoktere, psykologer, prester.

I vårt nye system av klasser er det ikke tvil om at vi trenger en rangering. For hvordan skulle  ellers våre folk med den riktige kompetanse hevde seg. Kom ikke her du som ikke har eksamen! Det hjelper ikke at den kasteløse kanskje har doktorgrad i filosofi og snakker fem språk. Vedkommende er en trussel i den norske komfortsonen. Klart han blir det. For hvordan kan vi stole på en muslim - og særlig ikke en muslim med norske eksamener. Det blir mer enn suspekt.

Vi har råd til å ta sjanser i dette landet. Statsministeren ynder å hevde dette i sine nyttårstaler.

Det er viktig å komme seg ut av komfortsonen, heter det. Viktig å bryte grenser, sier en annen.

Det føles som vi har gjort begge deler i løpet av meget kort tid.

Meget få overlever på idealisme. Vi har prøvd. Vi ville så gjerne skape arbeidsplasser i distrikts-Norge. Tomt ble kjøpt, hus ble reist - flere snekkere, samt rørlegger og elektriker fikk arbeid. Enmanns bedriften gikk godt, vi ville ansette flere. Nye arbeidsplasser ble skapt i det lille samfunnet og småbarnsmødrene var glad for å komme litt vekk fra kjøkkenbenken. Stedets regnskapskontor strålte over en ny kunde.

Plassen ble for liten og eget kontor ble bygget, først ett og så ett til. Alle kom kjørende og bilene trengte også tak over hodet, carport ble reist. De ansatte var fornøyd og gjorde det de ble bedt om.

Snekkeren var fornøyd og tok seg god tid. Han brukte mer enn ett år hos oss.

I tillegg hadde vi jo gitt oppgaver og inntekter til gravemaskinfører, elektriker og rørlegger.

Vi ville så gjerne skape noe i lokalsamfunnet.

Det er dyrt å være arbeidsgiver i Norge. Vi har merket hva det vil si å bidra til at våre ansatte kunne være med i 'den stigende lønnsfesten' i vårt land.

Vi bet oss fast.

Vårt hjem gav en trygg og god oppvekst for de små, i alle fall.

Bedriften bestod til sist av oss to. Men gi oss ville vi ikke. Ideene var mange!

Vi lager bibliotek med bokcafé, vi lager kulturelle kvelder, vi åpner galleri, vi kan leie ut rom ...........

Omgivelsene enset oss knapt, vi kunne nesten høre at de 'tenkte': 'trenger vi dette da'!

 Det som svært få vil forstå er at vi er glad og takknemlig for årene hvor vi satset alt, gav alt. Det har gitt oss erfaring og innsikt.

Vi har vært tro mot oss selv og det vi står for. Hadde vi ikke satset, ville vi manglet den erfaringen vi i dag har. Hadde vi ikke prøvd, ville vi ikke visst det vi vet i dag.

 I løpet av årene vi har viet til det utdøende distrikts-Norge, har landet 'gått så det suser'. Inntektene stiger år for år for varene vi eksporterer koster mer og mer, og det vi importerer blir rimeligere og rimeligere. 

Vi har ikke erfart denne lønnsfesten personlig.

Det koster penger å være idealist i distrikts-Norge.

Det viktigste er dog å bevare sin egen 'ryggrad', sin integritet.

Vi har nå løftet oss selv ut av en situasjon som ikke gagner noen.

Vi vet vi har mye å bidra med. Og vi ønsker å delta i et pulserende samfunn, i et miljø som er inkluderende og som verdsetter den enkelte. Et sted i de mer sentrale strøk av landet.

 Med den innsikten vi har fått i utkant-Norge, er vi en erfaring rikere.

  Liv Siri Holst Larsen   Nils Krister Larsen 

I et småborgerlig, overmett samfunn som vårt blir enhver diskusjon om klassereise patetisk.

I den senere tid har jeg i flere lands aviser lest beretninger om små og store klassereiser.  Historiene handler gjerne om unge mennesker som ikke vokste opp i ”møblerte” hjem med bøker, og ofte med en far eller en mor som var butikkekspeditør eller vaskehjelp. Skribenten har gjerne selv tatt en Master eller en doktorgrad. Dette er hyggelig lesning og jeg gleder meg på deres vegne. Uansett hvor tøff klassereisen må ha vært. 
 Jeg sympatiserer gjerne med følelsen av fremmedhet når man kommer til universitetet og man ikke kjenner kodene: som ofte handler om divesre land man skal ha besøkt i oppveksten, bøker man leste som barn, danseskolen, tennistimene, seile- og fjellturene , hvem man kjenner, fars og mors bakgrunn osv.

Selv aner jeg ikke hvilken klasse jeg tilhører. Jeg tror jeg må ha falt utenfor det meste. Jeg vokste opp i et såkalt akademikerhjem. Huset var stappfullt av bøker. Min far var prest. Da jeg var 16 år gammel hadde jeg lest hundrevis av romaner og var for lengst full av ”angst og bæven”. Jeg hadde lest Bibelen og mange av de viktige klassikerne. I første gym levde jeg tett på litterære skikkelser som Roquetin i kvalmen ( Sartre), Meursault i Den fremmede ( Camus) eller landstrykerene i ”Mens vi venter på Godot” ( Beckett).

Så store og sjelsettende ble disse møtene at jeg bestemte meg for å gå egne veier. Jeg avsluttet videregående som privatist Jeg har tenkt at jeg burde bli prest, psykolog, arkitekt eller lege. Det kunne bare ikke bli slik. Til det var følelsen av at jeg lever i en absurd verden blitt for overveldende. Og i tillegg hadde min lesning gjort meg til et ensomt menneske. Selv når jeg snakket til mine lærere om Hugo, Fromm, Jung eller Freud så ble jeg mest oppfattet som en provokatør. Jeg var blitt veldig forvirret da jeg forsto at kunnskaper ikke nødvendigvis i seg selv var verdifulle. Kunnskaper var mest bare et middel til posisjon.
Min utviklingshistorie ble en billett til ensomheten. Til meningsløsheten. Til utenforlandet. Min viktigste referanse var en far som leste høyt til oss fra Bibelen og som lærte oss at hovmot var den verste last et menneske kunne bære. I vårt hjem gikk sinnslidende, kriminelle. De forblir menneskeskikkelser som jeg forsetter å respektere. Fordi jeg har fattet hvor lett det er å kneble et menneske. Utøverne, som gjerne har gjort den såkalte klassereisen, vet helst ikke hva de kan forårsake av skade. Mange av dem er lærere.
I et småborgerlig, overmett samfunn som vårt blir enhver diskusjon om klassereise patetisk.

Et nei må tilhøre begge foreldrene.

En familie kan oppstå dersom en mor bestemmer seg for ikke å ta abort. Det er mor som bestemmer. Mor eier sin egen kropp. Dersom sæddonor sier nei spiller ikke det nødvendigvis noen rolle for mor. Hun kan likevel føde sitt barn og mannen blir far enten han vil det eller ikke. Far eier ikke sin egen kropp.. sitt eget liv 

 De fleste med normale instinkter blir glade i sine barn. Enten barna var ønsket eller ikke. Mor som ikke valgte abort beholder barnet og grepet om mannen som ikke ønsket barn.. Kanskje flytter denne mannen til en annen by. Kanskje stifter han ny familie. Mor tar over kontrollen.. Hun vil ha penger. Hun krever farens oppmerksomhet i forhold til barnet. Han avkreves helger og ferier og blir nærmest ansett for umenneskelig om han ikke klarer alle avtaler. Og mor kan til og med straffe ved å umuliggjøre et møte mellom barnet og faren. Barnefaren blir gående i en konstant klemme Og følger ikke mannen spillereglene vil staten overta nødvendig innkreving av barnebidrag.

 Mor behøver ikke engang fortelle sin mann at hun foretar en abort. Hun behøver ikke fortelle om sin graviditet før det er for sent å foreta abort. Hun er herre i egen kropp.

  Konklusjonen må bli at dersom to voksne mennesker ender i en situasjon hvor et barn er underveis og graviteten er uønsket må begge foreldre ha en reell mulighet til valg. Også far må kunne si nei. Sier han nei bør han være fristilt, også økonomisk - slik kvinnen er det etter en abort.

 Mange barn opplever stor sorg når far forsvinner ut av bildet. Mange mødre bærer  ansvar for at dette kan skje. Det er ikke nødvendigvis ønsket fra fars side. Problemene bunner oftest i en uavklart situasjon.

 Dette er et debattinnlegg med flere spørsmål enn svar. Først og fremst  handler det om det ansvaret man påtar seg når bestemmelsen om at graviditeten skal få gå sin gang et tatt.. Kanskje burde avtalen om fars/morskap undertegnes ved første konsultasjon?

Mange av oss er underveis – av og til svarer ikke opplevelsene helt til forventningene og vi tramper i gulvet som små barn.

Jeg satt  ved et kafébord i Praha da et norsk reisefølge plutselig brøt stillheten og fylte alle de tomme plassene. Da det var lenge siden jeg hadde sett nordmenn var det i utgangspunktet ganske hyggelig. Jeg var lytter øre.

- nå skal det bli godt med øl!

- Jeg vil ha rødvin!

-  Jeg vil ha hvitvin.

- jeg tar bare et glass vann.

Etter mye prat fram og tilbake ble gruppen enig om at de skulle dele noen flasker rødvin. Flaskene blir satt på bordet og glassene fylles opp til randen. De som sitter nederst ved bordet får ikke vin i første omgang. Det ropes og oies og flere flasker kommer på bordet.

-  Nå skal det bli godt å spise

-  Skal vi velge samme meny?

-  Nei, jeg er vegetarianer. Det går ikke. Jeg skal bare ha en salat

-  Skal vi ta kjøtt eller fisk?

-   I Praha spiser man helst kjøtt?

-   Ja, gjerne bare det ikke er svin

-   Jeg tåler ikke mel i sausene. Tror dere det er mel i sausen?

-   Jeg tåler ikke melk. Jeg har melkeallergi.

Diskusjonen går fram og tilbake. Gruppen blir enig om å prøve seg på en rett bestående av villsvin og klösse og kantarellsaus

- hva er klösse

- det er vel en slags raspede poteter?

-  dette blir spennende! Villsvin har vi ikke i Norge! Eller vi har ikke hatt det på noen tusen år!

- villsvin smaker vel ikke som gris. Tror det er mer som hjort..

-  Det blir sikkert godt.

Gruppen bestiller villsvin. Tallerkene kommer på bordet..

-  denne sausen var vel ikke helt optimal

-  kjøttet er vanskelig å tygge.

-  Jeg er skuffet. Dette er ikke godt i det hele tatt.

-  Er dette poteter?

- ja, raspede poterer 

-  Nå er jeg fryktelig mett..

 Kommentarene hagler.  Ellers diskuteres alt mellom himmel og jord. Det diskuteres pensjoner, sykelønn, krav og rettigheter. Jeg får ikke med meg alt. Måltidet fortsetter..

-  skal vi ikke ha dessert da?

-  Jeg må ha noe frukt..

-  Er du også diabetiker?

-  Jeg bare må ha dessert. Karamellpudding er det beste jeg vet.

Måltidet avsluttes.

-  var kanskje ikke helt optimalt dette da. Bortsett fra prisen da. Dette var jo veldig billig sammenliknet med det vi må betale i Norge.

-  Og villsvin får vi jo heller ikke i Norge

-  Herregud som jeg har spist. Jeg er veldig mett. Nå skal det bli godt å få rørt på seg.

- Den kelneren var ikke særlig blid.

- Og sånt jobber i servicenæringen..han snakket til og med dårlig engelsk..

Den siste setningen jeg hører før gruppen får beveget seg ut av døren er – nei, jeg ga ikke noe tips. Jeg er så skuffet.

 Dessverre så fikk jeg ikke med meg hva vedkommende var skuffet over. Det som imidlertid slo meg var at det forekom meg å være en gruppe barn som var på vei ut døren. Til tross for at de fleste garantert hadde passert de 50. Jeg undret meg. Kanskje er det slik det forholder seg når man er på reise. Man blir som et barn igjen. Man snakker i vei uten at andre enn lekekameratene ( de medreisende forstår) man liker, liker ikke, vil ha mer, vil ha alt, man blir trett og man er så lei seg. 

Plutselig har jeg skjønt det: man reiser fordi man igjen vil være barn  Og man slipper unna med det meste – man er jo bare en stakkers utlending på tur. De voksne - flyvertinnene, drosjsjåførene, servitørene, resepsjonistene kan bare ha det så godt!

Er solidaritetstanken helt borte? - for 80 år siden stod nordmenn på barrikadene mot Franco, nå kjøper vi gladelig billige hus fra mennesker som har mistet retten til å bo. Hvordan kan dette være mulig?

Vi flyr ned til Milano, Paris, Berlin eller Roma. Vi har venner som har vært i  Sevilla, Malaga, Lisboa. Vi hører om lange køer for dem som vil på kunstgallerier – enten det er Tate, Prado, vatikansamlingene, Brera eller Kulturforum. Folk er sultne på kunst og kultur. Konsertene går for fulle hus. Stadig nye utstillinger dukker opp – folk stiller seg i kø og betaler gladelig 10€ for å se et bilde som de har sett utallige ganger tidligere, men nå i en ny kontekst. En venn av meg stod nettopp to timer i kø for et lite glimt av Mona Lisa i Louvre. På flyplassene koker det av folk som vil av gårde for å oppleve, se, lære.

 Det må være lov til å undre seg. Dette stemmer så dårlig med det vi leser i avisene om arbeidsledighet og fattigdom som har rammet Hellas, Spania, Italia, Portugal, Frankrike – som er i anmarsj i England , Irland, Tyskland. Butikkene over hele kontinentet bugner av varer, av mat og av kjøpeglade mennesker.

Hva er det som har skjedd med Europa? På tretti-tallet dro nordmenn til Spania for å slåss mot Franco. I dag spekulerer vi i nøden og gleder oss over at husene i Spania blir billigere, at reisene dit snart koster ingenting. Mens vi sitter på flyet til ”Syden” lar vi oss underholde av tåredryppende reportasjer om spanjoler som har blitt kastet ut av sine hus, som lever på gaten i Oslo, i Madrid eller hvor som helst.

 Europa er rikt. Det skjønner jeg  når jeg beveger meg omkring i kontinentets storbyer. Vi har verdier og ressurser, kultur og samfunnsordninger som burde kunne muliggjøre storslagne liv. Noe har likevel gått galt. Kanskje har vi glemt solidaritetstanken. Vi er blitt grådige. Europa er i dag stedet for dem som allerede har. De som ikke har utelukker vi. Tanken på å dele virker uvirkelig. Vi snakker i stedet om titalls-millioner arbeidsledige og tapte generasjoner. 

 I Europa har vi alt – og alle som bor her har rettigheter til et anstendig liv. Ufrivillig arbeidsledighet må av den enkelte som er rammet oppleves som en sær ydmykelse.

I rike Europa hører vi om stor nød – ikke fordi der mangler ressurser, men fordi den enkelte borger har mistet sansen for solidaritet. Europeerne har blitt grådige og selviske - fordi de har mistet troen på meningen med livet. For de fleste i dag er meningen med livet å ha det man har – og helst sikre seg enda litt mer.

 Rart å tenke på at Europa lå i ruiner for 70 år siden. Den gangen da vi nesten ikke hadde noe kunne vi reise oss i fellesskap og bygge storslagne samfunn. Nå har vi alt vi trenger. Vi har redskapene. Vi har jord, vi har plass, vi har mat – og likevel så får vi det ikke til. I stedet sykner vi hen mens media og politikere hyler over de tapte generasjoner. Vårt hovedproblem kan umulig være nedgangstider. Vårt hovedproblem må være oss selv som ikke evner å elske, dele og å se framover. Vi har mistet troen  - og da har vi heller ikke kjærlighet – og da har vi ingenting; som han sa han som har fått oss til å mene at vi lever i en kultur basert på kristne verdier...

Selv om jeg aldri har møtt statministeren personlig ser jeg alltid fram til hans nyttårshilsen. Den er viktig. jeg har lest den og lekt litt med den. Jeg ber statsministeren om tilgivelse.

Hei alle sammen,

 Det er gått noen år siden alle myndige i landet vårt fikk stemmerett. Først var det alle menn som  fikk anledning til å avgi sin stemme. Det fikk de i 1898. Etterhvert som demokratiet utviklet seg fikk alle landets borgere stemmerett. Det skjedde i 1913. Vi kan derfor i 2013 glede oss over at det er 100 år siden Norge ble et demokrati.. Det har vi grunn til å feire! 

Norske kvinner og menn har stått på barrikadene for vårt demokrati. Mennene har slitt på havet og med jorden. Kvinnene tok seg mest av barn og oppdragelse. Forsakelsene var store for de fleste og mange måtte også gi seg. Nesten en million av våre landsmenn forlot før 1913 Norge med håp om et nytt og bedre liv i Amerika. Mange av våre landsmenn fikk ta del i "The American Dream". Vi må være takknemlige for de mulighetene dette ga våre landsmenn som ellers ville ha måttet leve i nød .

 Etter at kvinnene fikk sin stemmerett endret mye seg i landet og nasjonen måtte sammen ta et krafttak for å erstatte de hundretusener av kvinner som gikk ut i lønnet arbeid. Vi måtte skaffe sykehjemsplasser og barnehager. Dett har vært en formidabel oppgave som ennå ikke er avsluttet.

 Nøkkelen til framtiden er utdannelse - og i verdens mest likestilte land kan alle som har evner skaffe seg en utdannelse. Her kan til og med kvinnene studere jus og medisin. Og menn er blitt sykepleiere, barnehageassistener og butikkmedhjelpere. Slik kan vi alle yte etter evne og få etter behov. De skal vi være glade for - for i Norge har vi frihet og trygghet. Tro likevel ikke at vi aksepterer gratispassasjerer - det skal ikke være lovlig å jukse på trygden og heller ikke snyte på skatten og lønnstilleggene skal være moderate; uten rettferdighet for alle svekkes tilliten til fellesskapet.

 Norge er ikke et perfekt land. Vi er bare veldig rike. Andre land er i krise, men vi har olje og fisk. Det skal vi være glade for. Vi kan skape nye bedrifter og vi kan forske mer.

 Norge beveger seg i riktig retning. Vi kan hjelpe fødende kvinner - og barnet som dør hvert 5.sekund. Disse kan vi redde. Det er avskyelig når fundamentalister hindrer vaksinering av barn som kunne vært reddet. Det skjedde nettopp i Pakistan. I Norge står vi for toleranse, kunnskap og framskritt. I Norge løfter vi sammen. Vi kan redde verden.

 Det står ikke særlig bra til med klimaet ute i verden. Norge trapper opp innsatsen. Vi skal produsere mer olje, mer gass. Vi skal skape ressurser som vil gjøre verden til et bedre sted. Det er halvparten så mange mennesker nå som lever i ekstrem fattigdom. Det viser at det nytter. Her ser vi livets egentlige verdi.

 Vi skal stille opp for de som står på utsiden - og jeg vil da spesielt rette oppmerksomheten mot Norges fattige. Jeg vil rette oppmerksomheten mot alle våre syke som må trygdes lenge før de når alderspensjonen. De blir flere og flere i verdens mest likestilte land. Kraften i samholdet er at alle bidrar. Ingen skal slippe unna - heller ikke de som oppholder seg ulovlig i landet. Kontrakten er enkel.

 I morgen er ett nytt år på gang og jeg retter oppmerksomheten mot alle barn som må leve i hjem med rusmisbruk og overgrep. Jeg retter oppmerksomheten mot alle Norges fattige og ensomme. Jeg retter oppmerksomhet mot alle dere som strever med kompetansen og som ikke ble leger eller jurister. Jeg retter oppmerksomheten mot gamle, slitte foreldre som har mistet kontakten med barn og barnebarn. Jeg er fortvilet over at der fortsatt er mennesker som mobbes i Norge - på arbeidsplassene, på skolen, på stortinget , i regjeringen. Det er på tide at vi holder fred med hverandre. Vi lever tross alt i landet med alle muligheter.

I kveld er det fest og jeg takker alle som holder festen gående for oss. Jeg tenker spesielt på dere som  passer på oss - politifolk, sykepleiere, brannvesen. Takk til dere alle og mange gode ønsker også  til alle dere som ikke ble med på festen -  for det skal vi vite at ingen slipper inn med fribilletter. Ja, vi elsker dette landet.

Det gjøres stadig undersøkelser og vi får åpenbaringer om hvordan det står til nede i folkedypet..

Senter for  studier av holocaust og livssynsmioriteter har i en undersøkelse avdekket at

 98% av alle nordmenn ønsker amerikanere som venner eller naboer

96% av alle nordmenn ønsker katolikker som venner eller naboer

92% av alle nordmenn ønsker  å ha jøder som venner eller naboer

90% ønsker polakker som naboer eller venner

85% ønsker pinsevenner som naboer eller venner

79% ønsker muslimer som naboer eller venner

68% ønsker somaliere som naboer eller venner

61% ønsker sigøynere som naboer eller venner.

  Jeg er glad for denne undersøkelsen som viser at vi nordmenn er et tolerant og vennligsinnet folkeferd. Vi har et visst forbedringspotensiale. Likevel så viser undersøkelsen at vi har utviklet oss og at vi er på god vei til å bli verdensborgere. Jeg bare lurer på de 2% som ikke vil ha amerikanere til naboer til naboer eller de 4% som ikke ønsker katolikker. Er de kanskje pinsevenner  - eller kanskje bare dumme? Og de øvrige som ikke vil ha jøder, muslimer eller sigøynere til naboer – hvem er de da? Kanskje er de amerikanere eller polakker? Heldigvis er det ikke godt å si lenger. Vi er så mange slags folk vi som kaller oss nordmenn. Selv har jeg slektninger som bor i  eller kommer fra USA, Polen, Israel, Sudan, Jordan og min slekt er av Tore Hunds ætt ( det sa i alle fall min bestemor, men hun var fra Bergen)

Blir vanskelig dette. Og naboen har jeg ikke snakket med på 10 år enda han er ekte nordmann. Jeg skulle dog gjerne hatt ham både som venn og nabo. Hadde vi bare holdt ut med hverandre. Men jeg har noen gode venner i Paris, Berlin, Minnesota. Det  blir kanskje rart dette.