Et bilde ble i dag solgt i New York. Det har visstnok ikke blitt betalt mer for et bilde. Bildet er solgt av en nordmann og kjøperen befinner seg kanskje i Midt-Østen

”jeg gik bortover veien med to venner – så gik solen ned – himmelen ble plutselig blodrød – jeg stanset, lænet mig til gjærdet, træt til døden – over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtanger – mine vænner gikk videre og jeg stod igjen skjælvende av angst – og jeg følte det gikk et stort uendelig skrig gjennom naturen!

 Dette er  Munchs tekst som kommenterer malerens berømte "Skrik". Bildet ble mest sannsynlig malt i 1910. Før både første og annen verdenskrig. Før holocaust og atombomer. Før 22.juli 2011. I dag så er det mange ute i verden som umiddelbart tenker på 22. juli eller Munchs "Skrig" når jeg nevner Norge som mitt hjemland. Assosiasjonene gir først og fremt forestillinger om angst og smerte.

 Vi kan slå oss på brystet i dag og si til oss selv at Norge har solgt verdens dyreste maleri. Det er ikke Norge som har solgt verdens dyreste maleri. Det er en enkelt nordmann ( Petter Olsen) som har verdsatt Munchs kunst og som forstår hva den representerer. Han er visstnok i gang med å etablere et Munch museum. Måtte salget gi ham nok midler! Kanskje slipper han til og med å ta inngangspenger. Det ville være hyggelig. Vi trenger alle Munchs bilder. Vi trenger dem til å finne fram i oss selv.

Barn oppfatter umiddelbart budskapet i mange av Munchs bilder. Bildene vekker følelser og får fram ord om sorg og savn. En av mine største jobbopplevelser hadde jeg da jeg som ungdom jobbet som museumsvakt på Munchmuseet. Barn som flokket seg foran "syk pike" eller andre bilder hvor følelser kom til uttrykk. Barna skjønt instinktivt hva maleren ville si. De oppdaget sin egen innsikt.

 Jeg har et bilde på veggen som er like mye verdt ( for meg) som Munchs skrik. Det er et glass med noen visne blomster. Bildet er laget av et barn. Jeg så en gang en mann gråte foran et bilde som for meg bare var en halvfull flaske vin og en rose. Vi gjenkjenner alle på forskjellig måte skriket i oss selv. Munchs skrik er blittt en åpenbaring av hele verdens fortvilelse.

 Jeg er litt usikker på betydningen av ordet.

Kanskje vet ingen av oss lenger hva ordet innebærer.

Tiggerne skal kastes ut av landet.

Mange skal kastes ut av landet.

De kommer fra så mange steder.

Ungdommen har vi kvittet oss med.

Vi har plassert dem foran skjermene og gleder

oss over at de holder seg i ro mens de likviderer

Objekt nummer 600. Eller kanskje er de på

treningsstudio og henter fram nye muskler.

De holder seg ro og vi gleder oss over alle

poengene de sanker i jakten på det gode liv.

De kvalifiserer seg.

Og vi som deler ut poeng og kompetanse soler

oss i status og betaler gladelig for billig

arbeidkraft innhentet fra hvorsomhelst.

Gjerne en billig reise

til konkurstruede Hellas eller Spania. Bare det er billig,

så er all ting bra.

Hus bygger vi ikke lenger. For da faller prisene. Vi

spekulerer heller. For da holder prisene seg.

Og stadig flere får ikke inngangsbilletten til boligmarkedet.

Da Norge ikke var så rikt hadde man råd, men da var

sosialboligbygging kampsak. I dag er vi bestukket

med ideen om at vi er blitt veldig rike. Slik holder vi oss i ro.

Korrupte som de fleste av oss er.

Kanskje en dag er det noen som våkner og husker at vi alle er

Mennesker. Noen er det bare litt mer.

Det var solidaritet som var temaet.

- Hvorfor har du så dårlig bil ?

- Jeg har ikke råd til noen dyrere bil. Jeg tror ikke jeg ønsker meg det heller. Egentlig så ville

jeg helst klart meg uten bil.

-Du må jo ha bil!

-  Ja, her ute på landet må vi dessverre ha bil. Hvordan skulle jeg ellers få hentet dere på fergen, eller gjort innkjøp?

- Men må bilen være så dårlig?

- Blir du ikke hentet da?

- Jo, men det er flaut. Det er flaut at en 50 åring kjører rundt med en slik kjerre.

- Det er interessant det du sier. Jeg skal tenke litt på hvorfor du mener dette.

-Skal vi ikke snart få installert TV’n i stuen. Vi har ikke noe familieliv når vi ikke lenger samles rundt TV’n

- Har vi ikke? Vi sitter jo her rundt bordet og prater sammen.

- Dette er avleggs. Vi tar ikke lenger hjem vennene våre. Hva skal vi holde på med?

- Har du ikke TV på hybelen din? Jeg har jo nettopp betalt lisens..

- Men hva skal vi gjøre her hjemme? Dette blir så kjedelig.

- Du synes det er kjedelig at ingen andre sitter her og snakker for deg? Blir ikke dette

litt rart? Hvorfor kommer du hjem da?

- Jeg har fått meg båtførerbevis!

- Så bra. Jeg gleder meg til båttur!

- Vi har ikke båt!

- Nei, vi har ikke det. Kanskje du skaffer en etter hvert?

- Dette er bare flaut.

- Hva er det som er flaut?

- At vi ikke har bil som funker, ikke båt, ikke TV!

- Du har tak over hodet?

- Herregud har du sett hvor stygt kjøkkenet ser ut. Det er gammeldags!

- Kjøkkenet er ok. Vi har plass til potter og kar. Komfyren funker.

- Vi har ikke oppvaskmaskin!

- Vi fjernet den. Den bråket og vi trengte den ikke etter at dere flyttet på hybel.

- Herregud dere er så Amish!

- Amish?

- Ja, dere hører hjemme i det forrige århundret!

- Jeg tror jeg går meg en tur nå. Blir du med?

- herregud!

Nå skal det bli godt med en kopp kaffe.

Jeg står like ved Pantheon. En gjeng norske ungdommer fra stavangerområdet stopper opp. ”Her er det templet vi snakket om”, sier læreren. Elevene ser forvirret ut. De er så slitne - og hvor er iskrembaren de ønsket å besøke?.

”Dere kan gå inn her”, sier læreren etter at guiden har fortalt dem om Pantheon. ”Dere har et kvarter!” Læreren sier til den lokale guiden: ”Nå skal det bli godt med kaffe, jeg setter meg her”. Og læreren forsvinner bort på nærmeste kafé. Elevene er plutselig imponerende fulle av energi. De forsvinner i alle sidegater på ellevill souvenirjakt.

Tjue minutter senere er læreren ferdig med sin kaffe da guiden kommer alene tilbake fra Pantheon. Elevene kommer etter hvert. De har raskt fått kjøpt enda mer og handleposene er blitt tunge av kostbare merkevarer. Noen har rukket en is også. Shopping i Roma er veldig gøy. Gruppen vandrer videre. Pantheon står sørgmodig, glemt og forlatt tilbake. Ingen nordmenn hadde tid til å besøke det 2000 år gamle templet denne ettermiddagen.

 Ti minutter senere kommer en fransk skoleklasse forbi. Alle elevene tar opp et ark med en tegning av Pantheon. Læreren går gjennom spørsmålene. En elev spør om de må svare på alle spørsmålene.

”Ja, dere må svare på alle spørsmålene”.

Elvene forsvinner inn i kirken. Jeg følger diskret etter. Flere av elevene dveler lenge under åpningen i taket. Flere står foran Rafaels grav; andre stopper ved minnestenen for kong Vittorio Emanuele. Jeg hører dem undre seg over at de kan være gravlagt her. I  bakgrunnen følger jeg elevene ut av kirken. Læreren venter dem. Han snakker lenge til dem. Jeg hører at han gir dem en halv time fri. De fleste av elevene går inn i kirken igjen.

 For noen uker siden var jeg i Dresden. Jeg besøkte Zwinger palasset og ”de gamle mestrenes galleri”. Et fantastisk galleri. Jeg går rundt omkring og støter overalt på barn som blir undervist av dyktige museumspedagoger. De små barna rekker ivrig opp sine hender og viser tydelige tegn på begeistring når de kjenner igjen figurer fra gresk mytologi. Jeg blir litt misunnelig. Og tenker på hvor lite barna hjemme får anledning til å boltre seg i slike kunstskatter. Jeg tror ikke mine ører eller øyne når jeg hører alle barna i kor rope navn som Peter Paul Rubens og Rembrandt, som svar på hvem kunstneren er. Ivrig gjør læreren dem oppmerksom på små detaljer i maleriet og stolte og glade løper barna fram for å se nærmere på bildet – en drister seg til forsiktig å legge en finger på lerretet. Læreren brøler ikke, men løfter forsiktig barnets finger vekk og sier at bildet er mange hundre år gammelt. Nesten fire hundre år. Det er veldig gammelt, sier barnet.

Den lille ønsket kun å kjenne på morens hender. De nesten usynlige hendene som Rembrandt har malt helt nederst i sitt majestetiske maleri om ørnen som har stjålet en baby og flyr høyt med sitt bytte i et lendeklede. Barnehageflokken er unisont enige om at moren strekker hendene opp i ren fortvilelse fordi hun har mistet barnet sitt. ”Hun er så lei seg” sier han som nettopp har kjent på lerretet. Å forstå kunst, er å åpne øynene. Disse barna, 4-5 år gamle, har vidåpne øyne og møter maleriene fordomsfritt, med stor innlevelse og engasjement. De vet ennå ikke hvilken rikdom de vil ha med seg videre.

 Tankene går til barna hjemme som vokser opp uten de store museer og 2000 år gamle kirker eller templer. Av og til sitter man kanskje på lærerværelset og diskuterer. Kanskje skulle vi tatt en tur til Bergen, Oslo eller Trondheim. Det hadde vært så bra. Det ender oftest med klar beskjed fra rektor: ”Vi har ikke midlene. Hvor i budsjettet skulle vi hente dette fra – i neste uke skal flere av dere på kurs. Så må gi gjennomføre de nasjonale prøvene".

Kunnskapsløftet har sin pris. Er det blitt for kostbart?.

Jeg sitter en tidlig morgen i en drosje og lytter på radioen

En professor prater ivrig. Han er professor på BI. En professortittel er kanskje ikke hva den var, men mannen får stor oppmerksomhet.  Erling Rød Larsen, heter han. Varer og tjenester ville ellers vært dyrere, sier han; uten utlendingene altså.  Professoralt fortsetter han med å belære oss: dette handler om tilbud og etterspørsel. Utlendingene har tilført Norge sekshundremillioner arbeidstimer.

  Jeg betaler min regning og ønsker sjåføren en god dag.

I går var jeg innom Oslo. Jeg snakket med folk som ikke likte utlendinger. Om ungdommer som var blitt truet med kniv. Om ungdommer som hevder at utlendinger har ødelagt oppveksten deres. På radioen var det stadige oppdateringer om massemorderen ABB som fikk lov til å breie seg med sine anakronistiske synspunkter om norsk asylpolitikk og innvandring. Jeg var nettopp landet fra Berlin og følte meg som i en fremmed verden. Er dette verdens rikeste og lykkeligste land? Jeg snapper opp en nyhet om at Kristiansand har installert dusjanlegg for uteliggere. Endelig skal romfolket få litt verdighet. Det hadde vært store diskusjoner; høyre og FRP hadde stemt imot.

  Mitt opphold i Berlin ville blitt veldig ensomt uten utlendingene. Mine gode minner er stort sett som alltid når jeg besøker byen tilfeldige møter jeg har med tyrkere, italienere, grekere, kinesere, vietnamesere. Det er godt å være i en verdensmetropol. Det er godt å være blant mange vennlige mennesker. Det er sikkert hyggelig i Oslo også. Jeg har dessverre sjeldent tid eller råd til å gjøre lengre opphold i byen. På vei inn fra Gardermoen får man inntrykk av at byen fungerer dårlig. Trafikken ut fra byen ser ut til å stå bom stille. Kanskje burde man gjort som i Berlin – innført småbusser som tar 8-10 personer og som kunne drive shuttletrafikk mellom arbeidssted/flyplass og de mange hjem. Jeg tror at en armada av flittige pakistanere ville fikset denne jobben lett. Vi ville ikke som Berlinerne trenge 7000 drosjer, men fikk vi 1000 nye shuttledrosjer ville kanskje deler av problemet kunne løse seg. I Berlin bruker en drosje max 20 – 30 min fra Mitte og ut til hovedflyplassen. Prisen når seks personer deler på bilen blir ca 50 kr pr. pers. Muligheten for å gjøre noe liknende i Oslo burde så absolutt være til stede. Men da trenger vi folk og da trenger vi folk som den brilliante professor som forsker på BI og som hevder at Norge ville blitt dyrere uten utlendingene. Vi trenger noen som hevder at innvandring lønner seg. Sannheten er at Norge ville ikke fungert uten utlendingene. Dette har han kanskje ikke forsket på ennå. Jeg regner med at dette kanskje blir hans neste utfordring.

• 0

Makt korrumperer. Bør våre ministre skiftes ut oftere?

Stoltenberg ser til tider sliten ut, men trenger han å være det? Det gjør også hans øvrige ministre. Alvorstyngede og maktbevisste. Kunne det tenkes at vi burde finne ordninger hvor landets folkevalgte representanter (de som sitter på stortinget) i større grad (og oftere) avløste våre ministre – og at disse embetene i større grad gikk på omgang? Dette ville gi flere av våre representanter mer ansvar, mer innsyn og mer erfaring. Det ville være et bidrag til å trygge vårt demokrati.

 Mitt inntrykk er at ministrene sitter for lenge med makten og at de lett blir for varme i trøyen. Fristelsene til å ta seg friheter uavhengig av hva landets folkevalgte måtte mene kan bli veldig stor. Sende noen jagerfly, foreta en utbetaling etc. Som minister og maktmenneske kan man lett bli et bytte for mange slags særinteresser. Det er ikke nødvendigvis alltid like lett å stå imot. Det kan jo kjennes stort når telefonen ringer og man har et annet lands president eller statsminister på tråden - eller når andre maktmennesker plutselig er der med sine krav og behov. Man kan bli omtåket av mindre. Har man makt, har man venner. Sånn er det bare. De fleste av oss vet dette fra egen erfaring.

 Vi må få våre ministre ned på jorden. Vi trenger ingen landsfader. Den norske befolkning er ikke en ansamling barn. Landet er fullstappet av talent og ansvarsbevisste mennesker. Mange flere burde slippe til i maktens korridorer. Det handler om ydmyket i forhold til de som har gitt våre ministre et mandat: folket.

Hvordan skal vi få betalt trygd til alle disse da? De blir jo gamle og syke. Og barn er veldig dyrt.

 Jo, det må være hardt for statsministeren i dag. Han skal nå bestyre trygdene til 5 000 000 mennesker. Tallene må ha slått inn som en bombe. Stakkers mann. Jeg er sikker på at statsministeren nå sitter på sitt kontor med regnestaven og kaldsvetter bare ved tanken på alle de som etter hvert blir syke eller gamle og som vil komme til å forlange trygd! Hvordan kan han holde ut?

 Jeg forstår godt at vår statsminister nå iverksetter tiltak. Landet befinner seg i en krise. Her hersker ingen tvil. I dag hørte jeg på radioen at statsministeren er opptatt av rettferdighet. Det må være en god egenskap i den krisesituasjon landet nå befinner seg. Han begynner allerede i dag med å kaste ut barn som har bodd i landet i noen år. Dette må han. Han fortalte oss det i morges i politisk kvarter, på P2. Dersom barna blir boende, sier statsministeren – blir kanskje også foreldrene og søsknene boende. Til sammen kan det dreie seg om veldig mange mennesker. Jeg er den første til å begripe statsministerens angst. Tross alt så disponerer Norge bare 385 186 km2 og vi er hele 13 mennesker pr km2.. Landet er i krise. Han sa det i morges statsministeren. Først må vi finne plass til alle de som sitter på asylmottakene og som har fått lovlig opphold. Vi finner ikke plass til dem i kommunene – hvordan i all verden skal vi da finne plass til barn som har bodd i Norge i 10 eller 20 år og som ikke har lovlig opphold? Jeg skjønner statsministeren. Ordnung muss sein. Ellers blir signalene til verden feil.

 Jeg bor på landsbygda. Her er det ikke så veldig mange som vil bo. Til tross for fiskeoppdrettsanleggene utenfor stuevinduet som produserer mat til titusener. Til tross for at jordene rundt husene her ute ligger brakk. Her kunne bodd noen titusen bare på min lille øy. Jeg hvisker dette i øret til statsministeren. Jeg ser hvordan øyene hans blir røde og fortvilet. Hvordan skal vi få betalt trygd til alle disse da? Skjønner du ikke at mennesker blir gamle og dør?

 Jeg går i meg selv. Naboen kommer plutselig forbi. En veldig hyggelig kar. Han er fra Nederland. Jeg er så glad for at han bor her. En hyggelig nabo. Han solgte for noen år siden leiligheten sin i Amsterdam for noen millioner og kjøpte seg er hus her ute for en knapp million. Han må leve i paradis. Han kommer fra et land på 41 526 km2 og med 405 mennesker pr km2. Dette må være statsministerens mann. Mannen har kommet hit ferdigutdannet, han har penger, han har bosatt seg i utkanten og han har ikke en gang planer om å pensjonere seg her. Virkelig en mann etter statsministeres hjerte vil jeg tro.

 I dag feirer vi nordmann nr 5000 000 . La oss håpe at han er nederlender. Det er mest lønnsomt. Gratulerer Norge!

Historien gir oss ikke fred. Selv ikke i trivelige München når solen slipper til og alt er gemütlich (koselig)

Jeg sitter på Marienplatz i München. Stedet har vært byens opplagte sentrum i snart 900 år. Jeg drikker varm sjokolade. Solen varmer også og jeg føler meg vel til mote. Fra bordet ser jeg bort mot "Mariensaule" som ble reist i 1648 som et slags seierssymbol da svenskene måtte gi opp okkupasjonen av byen . 30 års krigen var fortsatt i full gang.. Historien blir nærværende.... 

 Et middelaldrende ektepar spør om de kan sette seg ved mitt bord. Det er fullt på alle uteplasser og solen skinner for første gang på svært lenge. De smiler/jeg smiler; og jeg ber dem sette seg. Vi kommer litt i prat og jeg forteller at jeg bare har vært her noen dager.

-Har du vært i Dachau, spør damen. -Nei, jeg har ikke det, svarer jeg litt forundret. Damen undrer seg også. Jeg legger til at jeg har vært i Ausschwitz, Sachsenhausen og flere andre konsentrasjonsleirer. Det holder kanskje..? Hun svarer at mange jøder ble sendt fra Dachau til Auschwitz. Hitler ville ha "Judenfreie" leirer i Tyskland. Hitler satte til og med fri jøder som var villige til å forlate landet, men det var før krigen brøt løs. Dachau var forresten Hitlers første leir for jøder, sigøynere, homoseksuelle, opposisjonelle.

 Hun ser på meg..hun stopper ikke.. ..Hun vil kanskje at jeg skal  spørre om et eller annet. Jeg tar sjansen:  

-Har du vært i Dachau? 

-Jeg bor der. Jeg er blitt så vant til å fortelle om stedet. Folk føler seg ikke alltid helt vel når jeg forteller at jeg bor der. I dag er Dachau et fredelig sted. Vi har et slott, andre severdigheter også!

-Det er kanskje ikke rart? Jeg spør henne om hun alltid har bodd i Dachau. - Nei, jeg holder på å flytte dit. Jeg er skilt fra min mann, som har flyttet tilbake til Istanbul. Men som du ser er vi fortsatt venner... Han er kommet på besøk for å hjelpe til med flytting. Vi skilte oss som gode venner etter 33 års ekteskap! .

 Jeg forteller at jeg kommer fra Norge. Hun stråler imot meg og sier at hun gjerne vil til Norge. Hun drømmer om hurtigruten og Svalbard.

-Det vil bli så fint. Jeg skal spare penger - og jeg kan bli med deg, sier hennes fraskilte mann håpefullt.  Hun rister på hodet - ja, vi er jo  fortsatt venner?  -Liker du München?, spør hun meg. Det var forresten her Chamberlain, Hitler og Mussolini parterte Tjekkoslovakia. Det skjedde her i München. For å unngå krig! Men det var jo krig Hitler ønsket seg! Hun ser forventningsfullt på meg...

-Her er mye energi, svarer jeg. Folk går fort. Her er fullt på S-banen, på trikkene, på U-Bahn. Det er enormt mye folk på alle ølstuene. Det kan virke som om mye er på gang. Det kan se ut til at det går bra med dere? Dere har høy aktivitet. Eksportnæringene går så det suser, hører jeg?

Hun ser igjen på meg og sier plutselig: -Han likte seg godt her..

-Hvem likte seg godt her?

-Hitler. Det var her han presenterte sitt program. Det var her han fortalte en hel verden at han ville utrydde jødene. München var nasjonalsosialistenes åndelige sentrum.

Jeg ser på henne

-åndelige!?

-Ja, fortsatt så svermer nostaligiske nazister hit - svermere. Jeg blir kvalm bare ved tanken.

- Er dere ikke ferdige med dette?

Hun ser rart på meg. -Nei, vår generasjon blir ikke ferdige med dette. Senest i denne uken døde en mann her i Tyskland tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten. Han døde naturligvis på et gamlehjem, men burde vært død i et fengsel for lenge siden. Hun ser på meg. Drikker du ikke øl?

-Nei, skulle jeg  det?

- Hitler drakk heller ikke øl!

Jeg føler meg litt ille til mote. Hva er det denne damen vil? Jeg forteller henne at jeg har vært og sett på de gamle olympiaanleggene.

-Hva ville du der?

- jeg synes anlegget er storslagent. Takkonstruksjonene som minner mest om beduinleirer.

Hun ser meg igjen dypt inn i øynene. Hun virker skuffet, oppgitt. Jeg var kanskje ikke den samtalepartneren hun hadde håpet på. Jeg er iferd med å bli sliten. Det kan være plagsomt med øyne som hele tiden maser på en. Jeg orker ikke mer øyekontakt med den grusomme historien til tyskerne..

...visste du at bakkene rundt olympiaanleggene er rester av ruiner?,  byggmasse, restene av ødeleggelsene under krigen? Det var ikke alt vi kunne bruke om igjen...

Nei, jeg visste ikke dette. Omtrent som Teufelsberg i Berlin?

-Ja, omtrent slik ja, sier hun.

Jeg hadde ingen planer om å snakke med denne damen om krigen. Jeg satt bare der for å nyte solen. Det virket som om hun ville komme meg i forkjøpet. Jeg hadde virkelig ingen planer om å plage henne med noe som helst. Hun spør om jeg husker det palestinske terrorangrepet mot israelerne  i Olympiabyen.

- Jo, jeg husker. Jeg husker og jeg reiser meg. Jeg spør om jeg får lov til å spandere drikke på paret . Det får jeg naturligvis. Damen triumferer. Hun har opplyst meg. Jeg betaler og går min vei. Jeg går forbi Hofbräuhaus. Jo- da jeg har gjort hjemeleksen og vet at Mozart har drukket øl her. Gorbatsjov, Bush og Kennedy også. Tyskerne vil gjerne at vi skal vite det - før vi blir nødt til å høre at det var her Hitler formulerte sine nasjonalsosialistiske teser. Stakkers folk.Her er så uendelig mange spøkelser. Hitler interesserer meg ikke lenger. Jeg har fått mer enn nok. Jeg skulle gjerne sluppet mer. Jeg vil bare nyte solen og varmen. Jeg går forbi nok et hus - på en mørk stålplate står det at noen av det nasjonalsosialistiske terrorregiemets mest grufulle beslutninger ble tatt i dette huset. Jeg føler meg  fortumlet og åpner døren. En meget gammel mann kommer mot meg: Hva kan jeg hjelpe deg med unge mann?

- jeg tenkte her kanskje var en minnestøtte, her i inngangen....?- Jeg leste ute på veggen at.....

- nei, nå er det fest her. Her er det ingenting! Mannen virker irritert. Han åpner døren for meg Jeg går ut på gaten. Folk smiler i varmen. Jeg går tilbake til Marienplatz. Tusener står foran rådhuset. Snart ringer klokkene og snart danser soldatene i urverket. Folk venter i tålmodighet og spenning. Fint at det skjer noe. Det er lenge til neste hjemmekamp for FC Bayern-München

Jeg hører sent igår kveld en knallhard kvinnestemme på P2 som bestemt fastslår at fastleger som ikke er villige til å henvise en kvinne til abortinngrep bør finne seg en annen jobb.

 Det kjentes litt rart. Jeg hadde igjen sittet og jobbet med jødeproblematikk og nettopp lest om en universitetsprofessor som i 1939 ,i Tyskland,  mistet jobben sin  fordi han standhaftig  hevdet at der også blant jøder kunne finnes bra folk.

Den sinte stemmen på radioen, på kvinnedagen, i går, hevdet at det er norsk lov at kvinner har rett til fri abort . Fastleger er lønnet av staten. De må følge norsk lov og når en kvinne ber om abort må legen forholde seg til loven eller si fra seg jobben. Kvinnen så ikke åpning for noe slags kompromiss. Det var rett og slett uhørt at en norsk lege, lønnet av staten, skulle kunne vise til samvittighet eller overbevisning og nekte å etterkomme eller forholde seg til en kvinnes frie rett til abort.

 Abort er ingen enkel sak. Kommer forhåpentligvis heller aldri til å bli det. Noen leger vil ikke utføre inngrepet. De reserverer seg. Noen få leger har gjort dette. Dette skal etter hva jeg hører bli ulovlig ( helseministeren lufter tanken)

 Dersom det skal bli forbudt å lytte til egen samvittighet er vi ille ute. Etter 2. verdenskrig ble mange mennesker rundt omkring i verden straffet (noen til og med med dødsstraff) for å ha fulgt loven etter pålegg fra det offentlige. Vi har alle et ansvar i forhold til egne tanker og overbevisning. Loven er en prosess som vi alle er forpliktet til å følge med argusøyne. Våre folkevalgte kan ta veldig feil. Vi som stemmegivere kan også ta feil.

 At det for mange leger som er trenet til å redde liv kan oppleves som besværlig å utføre abortinngrep på friske, velfungerende kvinner har jeg ingen problemer med å begripe. Der finnes langt viktigere og mer presserende oppgaver for en fastlege. Jeg er ikke i tvil. Kvinner som ønsker abort burde slippe å gå til fastlegen med sitt problem. Han kan uansett ikke utføre inngrepet på kontoret. Staten burde i sin iver etter å etterkomme alle mulige ønsker ha sine egne abortklinikker på de statlige sykehusene – her kan den abortsøkende selv henvende seg. Fastlegen har uansett ikke noe han skulle ha sagt

 Jeg aner ikke hvilket standpunkt min fastlege har til abort. Ettersom han er katolikk kan jeg jo ane. Selv om han ikke kan utføre aborter på meg  ( jeg er mann) ville jeg synes det var leit om han måtte finne seg annet arbeide fordi han reserverer seg mot å henvise friske kvinner til abortinngrep. Han trengs til så uendelig mye annet.