NFF later til å være i stand til å gjøre det meste galt. Selv noe så enkelt som å avskjedige en trener som har feilet gang på gang. En trener som etter alle rasjonelle faglige og folkelige overveielser skulle sluttet høsten 2015 etter kampene mot Ungarn.
Høgmo-æraen startet med den uverdige sparkingen av Drillo, som de fleste fotballinteresserte er godt kjent med. Prosessen ble styrt av Yngve Hallén og Kjetil Siem, med en stilltiende støtte fra Høgmo selv. Senere var det Terje Svendsen som fikk gleden av å videreføre denne fadesen av en æra.
Det blir stadig hevdet at em-kvaliken var god. Det er ikke sant. Å makte en tredjeplass i en komisk svak gruppe er ingen bragd, det var et minimumsmål. Å deretter bli slått ut av et tannløst Ungarn skulle selvsagt ha medført Høgmos avgang.
Ledelsen i NFF ville ikke ha det slik. Høgmo skulle lede oss videre. Mens svært, svært mange allerede hadde gitt opp det såkalte «prosjekt Høgmo», sto Terje Svendsen og resten av NFF-styret stolt i baugen av et skip som forlengst var gått på grunn. Svendsen, Høgmo og NFF-ledelsen forsøkte å skape en illusjon om en skute som var på vei et sted. Resten av oss lo (eller sluttet å se landskamper, alt etter som).
Snart skulle også Europa både le med og av oss. Varslede og forventede fiaskoer kom på en rask rekke: Hviterussland, Tyskland, Aserbajdsjan, San Marino, Tsjekkia. Og vips, så er vi ranket som et lite karibisk øysamfunn.
Ikke bare har NFF trukket prosessen ut i parodisk lange drag, de har også tåkelagt det hele med stadig retorisk ull om «evalueringer» og «prosess». Som for fansen og publikum høres ut som det rene sludder. Som er det reneste sludder.
Og slik kom det til at tross alt som har vært, sto NFF med én eneste oppgave, å fjerne Høgmo på fornuftig vis. Les medieoppslagene etter hans avgang, så ser du fort at det ikke funka helt etter planen. En etterlønn på minst 4 millioner forklares med at han skal betales ut fra kontrakten han har. Samtidig som han er løst fra kontrakten. Hvor var kommunikasjonsavdelingen?
Eller kanskje det nettopp var kommunikasjonsavdelingen som var for mye tilstede. For er det noe som har preget NFFs endring under Siem, Hallén og nå Svendsen, så er det nettopp bruken av kommunikasjon. Det svares meget sjelden på spørsmål, det overlates til politikersvar signert kommunikasjonsavdelingen, gjerne ved pressesjef Svein Graff. Ethvert kontroversielt spørsmål fra omverdenen besvares av Graff.
NFF har i en årrekke jobbet hardt for å endre sitt image. Målet later til å være å fjerne seg mest mulig fra grasrota og publikum. Idealet synes å være FIFA og UEFA. Altså å bli en grådig gutteklubb som kun styrer etter profitt og egeninteresser, som aldri svarer rett ut på spørsmål fra pressen, som ansetter venner i sentrale posisjoner og datterselskaper.
NFF har alle muligheter til å gjøre noe med ukulturen. Ved å praktisere reell åpenhet om sin økonomi og sin habilitet knyttet til ansettelser og kontraktsinngåelser. Ved å slutte med den arrogante kommunikasjonsstrategien. Den ligner mest en underlig hybrid av pressehåndteringa til statsministerens kontor og en parodi på en studentoppgave i medievitenskap.
Dernest må president Svendsen klargjøre sine visjoner for et mer demokratisk og mindre lukket NFF. Idretts-Norge trenger å vite om han har til hensikt å bryte med forgjengerens ukultur. Blant mye annet må det innebære å avslutte tradisjonen med å berike venner og bekjente. En tradisjon som har beveget NFF ubehagelig tett opp til FIFA.
Høgmos sluttpakke ligner dessverre på det stikk motsatte: en gigantisk avskjedsgave, sånn venner imellom. For de fleste av oss lukter det ille. Når den offisielle forklaringen også er direkte ulogisk, er det mye som tyder på at denne skuta fortsatt står på grunn.
Opprinnelig publisert i fotballavisen Tips.